Mauno Koivisto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mauno Koivisto var den første sosialdemokraten som ble finsk president, han satt i perioden 1982-1994

Mauno Henrik Koivisto (født 25. november 1923 i Åbo) er en finsk politiker, fra Finlands sosialdemokratiske parti. Han var Finlands president fra 1982 til 1994.

Han kom fra en arbeiderhjem, faren var snekker på byens verft, og forsørget seg gjennom studiene ved å arbeide i Åbo havn og som lærer. Under vinterkrigen deltok han, som femtenåring, i hjembyens frivillige brannvesen. Under fortsettelseskrigen tjenestegjorde han i infanteriet, blant annet under Lauri Törnis kammano. Studiene i sosiologi ble avsluttet i 1953, og videreført med en doktoravhandling om arbeidsforholdene i Åbo havn i 1956. Han arbeidet som yrkesveileder 1954-57, og fra 1958 til 1967 som direktør for Arbetarsparbanken i Helsingfors.

Han kom med i politikken da han i 1966 ble finansminister i Rafael Paasios regjering. To år senere etterfulgte han Passio som statsminister. Samme år, 1968, ble han også utnevnt til styreformann i Finlands bank. Han fortsatte som direktør i nasjonalbanken inntil han ble president i 1982. Som følge av denne stillingen hadde han også flere andre verv i bank og industri i den samme perioden.

Koivisto ble igjen statsminister i 1979, og ble med dette både sosialdemokratenes uoffisielle presidentkandidat, og etterhvert også fungerende president da den 80 år gamle Kekkonen ble syk høsten 1981. En av hans fordeler som presidentkandidat var hans rolle som outsider, én som ikke var fanget i det politiske spillet.[1] Som president fra 1982 ble det hans oppgave å fristille innenrikspolitikken fra presidentens sterke styring.

Utenrikspolitisk fulgte han sine forgjengere myke, eller endog ettergivende, linje overfor naboen i øst. I tråd med dette var Finland relativt sene med å anerkjenne det frie Estlands regjering, selv om det ble gitt noe uoffisell støtte. Ved Tysklands gjenforening i 1990 erklærte Koivisto ensidig Paristraktatene som foreldet og ikke lenger gjeldende, og etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble det Koivistos oppgave samme år å si opp den dominerende VSB-avtalen fra 1948, og fremforhandle en ny avtale mellom Russland og Finland. Året etter leverte han Finlands søknad om EU-medlemskap.

Koivisto ble i 1983 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. I 1993 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.[2]

Han er æresdoktor ved sju universitet.

Han har utgitt sine memoarer i fire bind etter at presidentperioden ble avsluttet i 1994.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Koivisto var likevel såpass «innenfor» at han allerede i 1968 ble nevnt som Kekkonens mulige etterfølger; i Ralf Fribergs artikkel «I skuggen av Kekkonen, finsk diagnose» I: Syn og segn, nr 7, 1968
  2. ^ Lista osób odznaczonych w latach 1992-2005, oversikt over ordensutnevnelser til Den hvite ørns orden fra Polens president.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]