Aimo Cajander

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aimo Kaarlo Cajander
Aimo Kaarlo Cajander
Født 4. april 1879
Død 21. januar 1943
Yrke Botaniker, politiker
Parti Intet
Finlands 8. statsminister
2. juni – 14. november 1922
Regjering Cajander I
Forgjenger Juho Vennola
Etterfølger Kyösti Kallio
Finlands 10. statsminister
18. januar – 31. mai 1924
Regjering Cajander II
Forgjenger Kyösti Kallio
Etterfølger Lauri Ingman
Finlands 22. statsminister
12. mars 1937 – 1. desember 1939
Regjering Cajander III
Forgjenger Kyösti Kallio
Etterfølger Risto Ryti


Aimo Kaarlo Cajander (født 4. april 1879 i Nystad, død 21. januar 1943 i Helsingfors) var en finsk botaniker[1] og politiker. Han er best kjent som Finlands statsminister opp til utbruddet av vinterkrigen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Cajander ble født 4. april 1879 i Nystad. I 1903 begynte han å studere biologi, og fra 1904 studerte han skogbruk ved Universitetet i München. Fra 1911 til 1934 var han professor i skogvitenskap og skogbruk ved Helsingfors universitet og fra 1934 til 1943 var han generalsekretær for Finlands skog- og parkvesen.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

I tillegg til sine vitenskapelige aktiviteter var Cajander også politiker. Han var Finlands statsminister i 1922, 1924 og fra 1937 til 1939. Han var også partileder for Nasjonalt Fremskrittsparti mellom 1933–1943; og et medlem av det finske parlamentet.

Tredje regjering[rediger | rediger kilde]

12. mars 1937 tiltrådte Cajanders tredje regjering med ham selv som statsminister, og etterfulgte Kyösti Kallios fjerde regjering. Cajanders regjering var en flertallsregjering bestående av sitt eget parti Kansallinen Edistyspuolue (Nasjonalt Fremskrittsparti), Suomen Sosialidemokraattinen Puolue (Finlands sosialdemokratiske parti), Ruotsalainen kansanpuolue (Svenska folkpartiet) og Suomen Keskusta (Centern).

Regjeringen er mest kjent for å ha et stramt forsvarsbudsjett og for å lede de finsk-sovjetiske forhandlingen i oktober og november 1939 Da Sovjetunionens angrep på Finland om morgenen den 30. november 1939 kom som et sjokk for den finske regjeringen. Som resten av Helsingfors' befolkning hadde regjeringen møtt opp til arbeid som alle andre. Regjeringen var samlet da den første flyalarmen lød, og mens de så forundret på hverandre gikk de etter forsvarsminister Niukkanens lakoniske forslag ut av regjeringsbygget og under trærne i parken utenfor. Samme kveld trådte riksdagen sammen i Folkets Hus, som de anså som sikrere end Riksdagsbygningen. Etter at statsminister Aimo Cajander, utenriksminister Eljas Erkko og forsvarsminister Niukkanen hadde redegjort for situasjonen, og riksdagsgruppene hadde uttalt seg, mottok regjeringen en tillitserklæring.

Etter møtet ble regjeringen og riksdagen evakuert til Kauhajoki nordøst for Helsingfors. Men Väinö Tanner mente at regjeringen var delvis ansvarlige for den elendige situasjonen og ikke hadde forutsetninger for å starte fredsforhandlinger med Sovjetunionen, og hadde derfor som mål å styrte regjeringen. Paasikivi hadde dagen før understreket for president Kallio at Erkko hadde vist seg som uegnet som rollen som utenriksminister, og foreslo at Tanner skulle avløse ham. Etter riksdagsmøtet henvente Tanner seg til Cajander og krevde hans og utenriksminister Erkkos avgang. Cajander valgte å frasi seg makten med æren i behold, og neste morgen hadde Tanner overtatt posten som utenriksminister, mens han valgte Risto Ryti, presidenten for Finlands Bank, som statsminister.

Cajanders navn er kjent som "Model Cajander", som var moten for mange finske soldater under vinterkrigen: Hæren var dårlig utrustet, så en vernepliktig ble kun utlevert et belte, et emblem til å sette fast til hodeplagget for å imøtekomme kravene til Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 — og, hvis mulig, et gevær. Ellers måtte den vernepliktige bruke eget tøy og utrustning.

Refereser[rediger | rediger kilde]

Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Aimo Kaarlo Cajander – detaljert artsinformasjon
  1. ^ Cajander's Theory of Forest Types Barrington Moore - Ecology: Vol. 8, No. 1, pp. 135–137.