Kvitebjørn kong Valemon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Theodor Kittelsen (1857–1914): Kvitebjørn kong Valemon (1912).

Kvitebjørn kong Valemon (AT 425) er navnet på et norsk folkeeventyr.

Kunstmaleren August Schneider (1842-1873) opptegnet eventyret etter Thore Aslaksdotter (f. 1832) høsten 1870. Informanten var daglønnerske på bruket Dalen i søndre Austad i Setesdal.[1] Selv om Asbjørnsen og Moe alt hadde gjengitt en variant av eventyret i Norske Folkeeventyr Anden Deel 1844,[2], som de kalte «Østenfor sol og vestenfor måne», valgte Peter Christen Asbjørnsen likevel å legge Schneiders tekst, med tittelen «Hvitebjørn Kong Valemon»,[3] til grunn for gjengivelsen i den såkalte enesamlingen; Norske Folke-Eventyr. Ny Samling (1871).

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon av Carl Larsson til «Isbjörnen Kung Valemon» i Folksagor av Asbjørnsen og Moe (svensk utgave 1927)[4]

Eventyret handler om kong Valemon som var blitt forvandlet til en isbjørn av en ond heks, da han nektet å gifte seg med henne. Forbannelsen, som ble kastet over ham, gjorde at han måtte vandre rundt som isbjørn om dagen, og bare var seg selv om natten da det var mørkt. Dersom ingen fikk se ham slik han virkelig så ut i løpet av sju år skulle trolldommen falle av. Var det derimot noen som fikk se ham i menneskeskikkelse, så måtte han pent reise tilbake og gifte seg med den onde heksa.

Ved hjelp av en uimotståelig gullkrans, som den yngste av kongens døtre drømte om, og mente hun ikke kunne leve uten. Ingen gullsmed klarte å utføre arbeidet, men en dag hun var ute fikk hun se en bjørn ligge der og leke med akkurat den kransen mellom labbene. Han ville ikke gi den fra seg før hun selv lovte å inngå samboerskap med ham, og det gikk hun med på. Tre dager fikk hun på å gjøre seg klar før han kom og hentet henne.

Hun ble ikke innviet i hemmeligheten, men i løpet av sju år fødte hun ham tre døtre, som alle ble satt bort straks de kom til verden. Bare en måned før trolldommen ville bli brutt hadde hun fått med et talglys fra sin mor, dronningen, for å friste se hvem hun delte seng med. En dråpe av lyset dryppet ned på pannen til Valemon, og så måtte han reise.

Prinsessa følger etter og får for sin godhet magiske gjenstander (duk, saks, flaske og klør) til hjelp. Den onde heksa gir Valemon sovemedisin, men det lykkes til sist å få ham advart mot eliksiren, slik at de fikk lagt en slagplan:

Sitat Saa fik han Tømmermændene til at gjøre en Sveivelem i den Broen, Brudefærden skulde fare over, for der var den Skikken, at Bruden rider i Forspidsen. Da hun kom udpaa, sveivede Lemmen rundt med Bruden og alle de Troldkjærringer, som var Brudekonerne hendes. Men Kong Valemon og Kongsdatteren og alle Bryllupsfolkene for tilbage til Slottet og tog med af Guldet og Midlerne til Troldkjærringen alt det de kunde føre, og for saa afsted til hans Land, og skulde holde det rette Brylluppet. Men paa Veien var Kong Valemon indom og tog med de tre Smaajenterne, og nu fik hun se, hvorfor det var han havde taget fra hende Børnene og sat dem bort; det var for at de skulde hjælpe hende frem til ham. Saa drak de Bryllup baade stivt og stærkt. Sitat
P. Chr. Asbjørnsen 1871, s. 162.

Filmatiseringer[rediger | rediger kilde]

Den franske forfatteren Jean Cocteau (1889–1963) la eventyret til grunn for filmen La Belle et la Bete (1946), mens Disney laget tegnefilmen Skjønnheten og udyret (The Beauty and the Beast), basert på samme franske variant av eventyret.

Historien ble også filmatisert i 1991, med manus av Erik Borge og regi ved Ola Solum.

Rolleliste:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Informantopplysning er i Erik Henning Edvardsen 2005, s. 128, hvor det også tegnes et bilde av fortellermiljøet, tradisjonslinjene og innsamlingssituasjonen, ibid. s. 128-136.
  2. ^ Den første utformingen av «Østenfor sol og vestenfor måne» var basert på Jørgen Moes opptegnelser fra Ringerike, men ble gjenfortalt i 2. utgaven av Norske Folkeeventyr (1852) også med enkelte formuleringer fra andre varianter, en fra Fåberg, samlet av P. Chr. Asbjørnsen, og et par varianter fra hhv. Valle og Bygland i Setesdal, som Jørgen Moe hadde notert under stipendiereisen dit i 1847.
  3. ^ For Schneiders urestituerte tekst, se Erik Henning Edvardsen 2007, s. 167-182.
  4. ^ «Isbjörnen Kung Valemon» (svensk oversettelse)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Christen Asbjørnsen: Norske Folke-Eventyr. Ny Samling. (Med Bidrag fra Jørgen Moes Reiser og Optegnelser.) I Kommission hos Jacob Dybwad. Christiania 1871.
  • Erik Henning Edvardsen: Kvitebjørn kong Valemon 1. Gerhard August Schneider – arkitekten bak norske evnetyrillustrasjoner. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 155. Aschehoug. ISBN 82-03-19015-4. Oslo 2005.
  • Erik Henning Edvardsen: Kvitebjørn kong Valemon 2. Gerhard August Schneider – den illustrerte eventyrutgaven som aldri utkom. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 157. Aschehoug. ISBN 978-82-03-19197-5. Oslo 2007.