Cambridge Five

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «The Cambridge Five»)
Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.
Kim Philby, kodenavn «Stanley»
Donald Duart Maclean, kodenavn «Homer»

Cambridge Five (også kjent som Cambridge Four) var en celle med sovjettro spioner i England som ga informasjon til Sovjetunionen under den andre verdenskrigen og fram til begynnelsen av 1950-årene. Det er også mulig at denne cellen var ansvarlig for å viderebringe feilaktig informasjon fra Sovjetunionen til nazistene. Det har blitt bevist at cellen bestod av Kim Philby (pseudonym: Stanley), Donald Duart Maclean (pseudonym: Homer), Guy Burgess (pseudonym: Hicks), og Anthony Blunt (pseudonym: Johnson). Men også flere personer har blitt mistenkt for å være mulige medlemmer av cellen.

Cellen var egentlig kjent som Cambridge Spy Ring fordi alle dens kjente medlemmer ble rekruttert fra Trinity College i Cambridge, mens de var medlemmer av «Cambridge Apostles», et hemmelig marxistisk debattsamfunn som bestod av elever fra Trinity College og King's College i Cambridge. Man tror ikke at det var Anthony Blunt som rekrutterte de tre andre til «Cambridge Apostles», selv om han var medlem av «Cambridge Apostles» mens de andre var førsteklassinger på universitetet. Anthony Blunt var en som rekrutterte, men han rekrutterte sannsynligvis ikke de tre andre.[trenger referanse] En annen apostel som også er kjent for å gi informasjon til Sovjetunionen, John Cairncross, er det mange som tror er den såkalte femtemannen i cellen, men dette har aldri blitt bekreftet. Michael Whitney Straight var en annen apostel som også var spion for Sovjetunionen og medlem i «Cambridge Apostles».

Kjente medlemmer[rediger | rediger kilde]

I 1951 skapte Guy Burgess og Donald Duart Maclean internasjonale overskrifter ved å offentlig hoppe av til Sovjetunionen. Det ble fort klart for etterforskerne at de var blitt ført bak lyset i flere år, og Philby ble straks den mistenkte. Etterforskningen av Philby førte til at etterforskerne fant mange indisier, men ikke nok beviser til å tiltale ham for noe som helst, men han ble tvunget til å gå av fra stillingen i Secret Intelligence Service (SIS, også kjent som MI6). Han ble av pressen beskrevet som den mest sannsynlige hemmelige tredjemann, og han kalte derfor inn til pressekonferanse hvor han nektet for dette.

På grunn av at han ikke hadde mulighet til å tiltre noen ny stilling i SIS, begynte Philby å jobbe som journalist i Midtøsten. Avhopperen Anatolij Golitsyn ga i 1961 informasjon til de britiske myndighetene som pekte mot at Philby fungerte som spion for Sovjetunionen. En MI5-agent, Nicholas Elliott, venn av Philby fra hans tid i SIS, ble sendt til Beirut for å forhøre ham. Nicholas Elliott rapporterte at Philby visste at han skulle komme, noe som tydet på at det var en muldvarp igjen som lakk informasjon. Kort tid etterpå, mest sannsynligvis fordi han fryktet å bli utlevert fra Libanon, hoppet også Philby av til Sovjetunionen.

I 1979 ble Anthony Blunt offentlig beskyldt for å være en spion for Sovjetunionen av journalisten Andrew Boyle, i dennes bok Climate of Treason. I november 1979 holdt statsminister Margaret Thatcher en tale i Underhuset der hun berettet at Blunt hadde tilstått å ha vært spion for Sovjetunionen 15 år tidligere. På den tiden hadde han tilgang på hemmeligstemplet informasjon og han hadde i all hemmelighet blitt gitt immunitet i bytte mot å fortelle alt han viste. Blunt ga en stor mengde med informasjon til den britiske etterretningstjenesten og det at han klarte å holde dette hemmelig så Sovjetunionen ikke fikk vite det økte verdien på den informasjonen han ga ytterligere.

Beskyldningen mot den femte kom i 1961 fra KGB-avhopper Anatolij Golitsyn, han beskyldte Philby for å være et sannsynlig medlem av cellen, Maclean og Burgess som to andre medlemmer av cellen som han kjente til. Disse to hadde allerede hoppet av til Sovjetunionen og Philby gjorde det samme i 1963. Det eneste av ny informasjon som Golitsyn kom med var anklaget også John Vassall for å være en del av cellen. Vassall var en spion som var lavt på rangstigen, flere av etterforskerne tror at han beskyttet en spion høyere oppe i systemet. Golitsyn sin informasjon foreslo at Philby var et medlem, men Philby var allerede under etterforskning, hadde blitt beskyld i avisene og var i et land uten utleveringsplikt til Storbritannia, så dette hjalp lite i etterforskningen av han.

Enkelte medlemmer av MI5 og MI6 trodde allerede at Philby var en spion på grunn av informasjonen de hadde fått gjennom Venona-prosjektet. Golitsyn ga også informasjon som er høyst usannsynlig, som for eksempel det å påstå at Harold Wilson (da statsminister i Storbritannia) var en KGB-agent. Helt til i dag er man usikker på hvor pålitelig informasjonen fra Golitsyn var, og derfor er det fortsatt usikkert hvor mange som var medlemmer i cellen. Til ytterligere forvirring, da Blunt ga sin tilståelse sa han at nominerte mange flere enn de han. Alt i alt ble minst tolv personer beskyldt som mulige medlemmer av Golitsyn.

«Den femte mannen»[rediger | rediger kilde]

På bakgrunn av den informasjonen Golitsyn ga, ble det i mange år spekulert hvem den «Femte mannen» var. Mye av dette var på grunn av journalisters trang til å skape overskrifter og fraser som «den tredje mann» og «den tiende mann», som var titler på to av novellene som Graham Greene skrev, han skal visstnok ha kjent «the Cambridge five». Det er nå regnet som sannsynlig at cellen mest inneholdt mer enn fem medlemmer, sannsynligvis mange flere, siden det er kjent at ytterligere tre personer har tilstått, og at det finnes sterke beviser mot enda flere. Om disse personene var medlemmer av akkurat denne cellen eller kun var sovjetiske spioner, avhenger av graden av hva de visste og graden av samarbeid med «the Cambridge five». Graden av samarbeid forblir hovedsakelig ukjent ; selv Philby, Burgess, og Maclean jobbet også hovedsakelig alene.

  • John Cairncross (1913–1995), tilstod i 1951; dette ble offentliggjort i 1990.
  • Sir Roger Hollis (1905–1973), (på den tiden direktør i MI5) ble beskyldt av Arthur Martin (sjefen for MI5's Sovjetkontraspionasjegruppe på den tiden), Peter Wright (MI5s agent satt til å etterforske Hollis) og Chapman Pincher (journalist i Daily Express).
  • Guy Liddell (1892–1958), en nær venn av Burgess og Rees, ble beskyldt for å være spion av en anonym informant i 1949. Dette ble etter hvert avskrevet som sovjetisk kontra-informasjon, men det rammet hans karriere for alltid. Han ble spesifikt beskyldt for å være en del av ”the Cambridge Spy Ring” av Goronwy Rees i 1979 rett før Rees døde.
  • Goronwy Rees (1909–1979), en nær venn av Blunt og Liddell, innrømmet under avhør i 1951 at han viste at Burgess var spion; rett før han døde innrømmet han også at han selv også hadde vært spion for Sovjetunionen.

Disse ble beskyldt for å være spioner i den tilståelsen Anthony Blunt avgav i 1964:

  • Peter Ashby
  • John Cairncross
  • Leo Long
  • Brian Symon

Filmer og bøker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ferguson, Niall (23. mars 2003). «All the gifts but contentment». Telegraph.co.uk (engelsk). Besøkt 17. mars 2017. 
  2. ^ «Rothschild 'spied as the Fifth Man'». The Independent (engelsk). 23. oktober 1994. Besøkt 18. mars 2017. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cambridge_Five&oldid=23761603»