Firekildeteorien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Diagram over Firekildeteorien.
* omfatter det meste av Tredje Mosebok
omfatter det meste av Femte Mosebok
«Deuteronomisk historie»: Josva, Dommerne, Samuelsbøkene, Kongebøkene

Firekildeteorien (også kalt for firekildehypotesen, JEDP-hypotesen eller den litterær-kritiske kildesondringshypotese) er Mosebøkene (Tora) i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente) satt sammen fra fire hovedkilder; uavhengige, parallelle og fullstendige fortellinger som til sist ble kombinert til den nåværende formen ved en rekke redaktører. Antallet kilder er vanligvis satt til fire, men det er ikke en vesentlig del av hypotesen.

I følge denne teorien er det ikke Moses der har skrevet Mosebøkene; derimot mener bibelforskerne at det er mulig å sondere mellom ulike litterære lag. Hypotesen ble utviklet på 1700- og 1800-tallet fra de mange forsøkene på forene de mange selvmotsigelser og inkonsekvenser i den bibelske teksten. Bibelforskere, ved hjelp tekstkritikk, kom til sist fram til teorien at Mosebøkene var satt sammen utvalg av tekster som vevd sammen fra adskilte, til tider inkonsistente, kilder, hver av dem opprinnelig et fullstendig og uavhengig dokument. Ved slutten av 1800-tallet var det generell enighet om at de var fire hovedkilder, kombinert til deres endelige form ved en rekke redaktører. [1]

Den tyske bibelforskeren Julius Wellhausens bidrag var å ordne disse kildene kronologisk som JEDP, gi dem en logisk, sammenhengende plassering i den utviklende religiøse historien til Israel, hvilket han så som en evig økende prestemakt. Wellhausens utforming er som følgende:

Mens denne hypotesen har i økende grad blitt utfordret av andre modeller i siste del av 1900-tallet, har teoriens terminologi og innsikt fortsatt å gi rammeverket for moderne teorier om Mosebøkenes opphav og utvikling.[2]

Omriss av hypotesen[rediger | rediger kilde]

Manuskripside av den hebraiske Bibelen med Targum

Julius Wellhausens firekildeteori (dokumenthypotese) foreslo at Mosebøkene (Tora) var opprinnelig fire adskilte fortellinger som handlet om samme innhold og figurer, men som hadde avvikende detaljer og «budskap». De fire kildene ble kombinert to ganger redaktører som strevet med å beholde så mye av de opprinnelige dokumentene som mulig.

J, Jahvist-kilden[rediger | rediger kilde]

Firekildeteorien tilskriver antropomorfiske (menneskelignende) beskrivelser av Jahve, personlige besøk fra Jahve, og bruken av personnavn forut for Andre Mosebok 3 til Jahvisten-kilden.[3] Det er ikke riktig at firekildeteorien tilskriver all bruk av personnavnet Jahve til den hypotetiske Jahvist-kilden; den hypotetiske Deuteronomisten, Elohisten og Prestekilden inneholder alle bruk av personnanvnet Jahve, men Jahvist-kilden er den eneste som benytter personnavnet Jahve før Andre Mosebok 3.[4] Jahvist-kilden er antatt å være den eldste kilden, opptatt av fortellingene, og utgjør halvparten av Første Mosebok og halvparten av Andre Mosebok, pluss fragmenter av Fjerde Mosebok. Jahvist-kilden har en uttrykksfull og veltalende stil. Bibelforskerne har beregnet en datering til rundt 950 f.Kr., [5] ikke lenge før kongeriket Israel ble delt i det sørlige kongedømmet Judea og det nordlige kongedømmet Israel i 922 f.Kr.

Framfor en tidløs filosofisk teologi, presenterte Jahvisten en teologi ut av historien. Jahves vesen og karakter er kjent via hans handlinger. Jahvistens bilde av Jahve begynner med skapelsen av mennesket og menneskehetens tidlige historie generelt (Første Mosebok 2-11). Jahvistens bidrag til dette materialet hadde ikke til hensikt å presentere en inngående og uttømmende historie, men heller framstille bestemte episoder med særskilt betydning for senere generasjoner. Disse episodene forklarer menneskelig dødelighet, behovet for å arbeide for livsoppholdet, eksistensen av mange språk, rivalisering blant brødre, og menneskets forsøk på å bryte gjennom Guds begrensninger. Familien er ofte vurdert i teologiske sammenhenger, og sekvensen av synd-straff-nåde opptrer flere ganger. [6][7]

Jahvistens framstilling av teologisk historie fortsetter med kallet til Abraham og den påfølgende historien til Israel og deres forfedre. Jahvisten presenterer nasjonen Israel som Jahves eget folk som han selv har opprettet, beskyttet, og bosatt i landet Kanaan som en oppfyllelse av løftene til Abraham, Isak og Jakob. Jahvist-kilden presenterer en historie av Israel som også illustrerer temaene synd-straff-nåde, men aller mest framstiller den Jahve som en mektig frelser og forsørger av sitt eget folks behov. Troen på Jahve alene er den fremste dyd. [8] Jahvisten framhever også Israels skjebne i å være en stor nasjon som vil herske over sine naboer og ha en konge fra Judas stamme. [9] Teologien til Jahvisten strekker hinsides Israel og inkluderer meddelelse om at alle nasjoner vil bli velsignet via Abraham (eller velsigne seg selv via Abraham;[10] dessuten er fortellingen av ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra tilskrevet Jahvisten. [11]

E, Elohist-kilden[rediger | rediger kilde]

Moses, maleri av José de Ribera(1638).

Bruken av det hebraiske ordet Elohim (hebraisk: אֱלֹהִ֔ים) som uttrykk for et guddommelig konsept, framfor det mer personlige navnet Jahve (egentlig tetragrammet YHWH, hebraisk: יהוה) før Andre Mosebok 3, og beskrivelser av Jahve i en mer upersonlig egenskap (eksempelvis ved at han snakker gjennom drømmer, profetier, og engler framfor personlige opptredener) indikerer Elohist-kilden, i henhold til firekildeteori.[12] Elohistens fortelling begynner ikke med en beskrivelse av Jahves skapelse av menneskeheten, men med den guddommelige talen til Abraham, Israels stamfar. [13] Ettersom både Jahvisten og Elohisten benytter seg av «Jahve» for Gud etter Andre Mosebok 3 er det vanskeligere å skille Elohist-kilden fra Jahvistens materiale fra dette punktet og framover. Elohist-kilden er en parallell til Jahvist-kilden, ofte med dupliserte fortellinger. Elohisten utgjør en tredjedel av Første Mosebok og halvparten av Andre Mosebok, pluss fragmenter av Fjerde Mosebok. Elohisten beskriver en menneskelik Gud som innledningsvis er kalt for Elohim og som Jahve følgende hendelsen med den brennende busken hvor Elohim avslører seg selv som Jahve. Elohisten fokuserer på kongedømmet Israel og på Sjilopresteskapet, og har en mer moderat veltalende stil. Bibelforskerne antyder at Elohist-kilden ble skrevet en gang rundt 850 f.Kr. [5]

Teologien til Elohisten fokuserer på fire nøkkelelementer:

  1. Profetisk lederskap
  2. Frykten for Gud
  3. Pakten
  4. Teologisk historie

Profetisk lederskap er framhevet av å bygge fortellingen rundt fire framstående forfedre: Abraham, Jakob, Josef, og Moses. De er presentert som profeter som mottar åpenbaringer fra Gud i visjoner og drømmer. [14] Elohistens konsept av frykten for Gud går hinsides ærbødighet og ærefrykt og har sin bakgrunn i Abrahams ulydighet i ordren om å drepe sin sønn.[15] Pakten er framhevet ved en rekke anledninger, særlig seremonien med pakten i Andre Mosebok 24,[16] etableringen av møteteltet, [17] og Israels opprør ved Sinai med dyrkelsen av gullkalven som representerte Elohistens dystre syn på Israels tilbøyelighet til bryte sin pakt med Gud.[18][19] Elohistens teologiske historie er fokusert på nasjonen Israel og er mer tilbøyelig enn Jahvisten i å fokusere på særskilte religiøse aspektet som bønn, ofringer, og profetiske åpenbaringer. Målet for Israels historie er uttrykkelig religiøst: å være «et kongedømme av prester og en hellig nasjon».[20]

D, Deuteronomisten[rediger | rediger kilde]

I henhold til Martin Noth skrev Deuteronomisten på midten av 500-tallet f.Kr. med den hensikt å adressere sine samtidige i det babylonske landflyktighet for å vise dem at «deres lidelser var helt fortjente konsekvenser av århundrer med nedgang i Israels lojalitet til Jahve.»[21] Lojalitet til Jahve ble målt i henhold til lydighet overfor den deuteronomiske lov. Ettersom Israel og Judea hadde feilet å følge loven, hadde deres historie endt i fullstendig ødeleggelse i overensstemmelse med den guddommelige dom slik Deuteronomisten så det.[22] «Men hvis du ikke adlyder Herren din Guds røst, ikke holder alle hans bud og forskrifter som jeg gir deg i dag, og ikke gjør etter dem, da skal alle disse forbannelsene komme over deg og nå deg.»[23] Deuteronomisten i Mosebøkene (Pentateuk) er begrenset til Femte Mosebok (som på latin heter Deuteronomium), skjønt den fortsetter inn i de påfølgende bøkene til Josvas bok, Dommernes bok, og Kongebøkene. Den tar form som en rekke med prekener om Loven, foruten også rekapitulering av fortellingen i Andre og Fjerde Mosebok. Det særegne begrepet for Gud er YHWH Eloheinu, tradisjonelt oversatt som «Herren vår Gud». Bibelforskere har beregnet at denne kilden kan ha vært satt sammen en gang rundt 650–621 f.Kr., [5] hvilket ville ha før det babylonske fangenskap (587–539 f.Kr.).

I henhold til Gerhard von Rad, Noths syn på hensikten til Deuteronomisten var å framheve temaet dommen, og overså temaet om Jahves nåde i deuteronomiske historie. Deuteronomisten rapporterte gjentatte eksempler på Jahves ord i virksomhet i å beskrive tidligere rapporterte orakler med Jahves spådommer som ble nøyaktig oppfylt i hendelser beskrevet senere. På den ene siden, ødeleggelsen av Israel og Judea ble framstilt i henhold til profetisk erklæring om undergang som represalier for ulydighet. På den annen side, den endelige ødeleggelse ble holdt tilbake av Jahves løfte til David som skjedde i profeten Natans spådom i Andre Samuelsbok og gjentatt gjennom hele Kongebøkene.[24]

H.W. Wolff har beskrevet Deuteronomistens hensikt i mønsteret av frafall, straff, anger, og forløsning som er vanlig i deuteronomiske historie. I henhold til Wolff er Deuteronomistens hensikt å vise de landflyktige jødene at de var i det andre stadiet av mønsteret og derfor trengte å «skrike ut til Jahve i anger.»[25] I henhold til mønsteret i Jahves tidligere involvering med Israel, hva som var påkrevd for jødene i landflyktighet var rett og slett å vende tilbake til Gud.

P, Prestekilden[rediger | rediger kilde]

Firekildeteorien framstiller Prestekilden som den som benytter tittelen Elohim som det generelle navnet for Gud i den opphavelige perioden (Første Mosebok 1-11). El Shaddai (hebraisk: אל שדי‎), tradisjonelt oversatt som «Gud den allmektige», er det første særskilte navnet for Gud og det er avslørt for patriarkene og reservert for denne tiden. Jahve er det personlige navnet for Gud som er avslørt for Moses og aldri uttalt av noen taler av Prestekilden før Moses.[26] Prestekilden framstiller Gud/Jahve som skaperen av hele verden som han erklærer er god, og som han gir sin velsignelse. Menneskeheten er skapt i Guds bilde (eller som Guds bilde), noe som innebærer herredømme over hele kloden.[27] Prestekilden inkluderer mange lister, særlig slektslister, datoer, tall (opprekninger) og lover. Framstillingen av Gud som fjern og uten nåde er tilskrevet Prestekilden. Denne kilden dupliserer delvis Jahvisten og Elohisten, men endrer detaljer for å framheve presteskapets betydning. Prestekilden består av rundt en femtedel av Første Mosebok (inkludert dets berømte første kapittel), betydelige deler av Andre og Fjerde Mosebok, og bortimot alt i Tredje Mosebok. I henhold til Wellhausen har Prestekilden et generelt lavt litterært nivå. Bibelforskere har beregnet at dens komposisjon skjedde i tiden rundt 600–400 f.Kr. [5]

Prestekilden framstiller Jahve som en gud som er interessert i ritualer. Pakten med omskjæring, lovene om kosthold, og vektleggingen på å bygge et tabernakel i henhold til en guddommelig avslørt plan er alt sammen tilskrevet Prestekilden. [28] Jahves tilstedeværelse og Jahves velsignelser er beskrevet i Prestekilden som ikke skjedd via kongen som mellommann, men hvor ypperstepresten er den som formidler Gud.

Prestekilden avbilder en formell struktur i henhold til tid, rom og sosial struktur. Det romlige sentrum i universet er helligdommen som først er modellert i tabernakelet og senere i tempelet som igjen er modellert etter mønsteret som ble avslørt til Moses. Det er ved dette særskilte stedet at Jahve ønsket å være tilstede for sitt folk. [29] Jahve har sørget for en midlertidig orden rundt de kontinuerlige lagene av sabbatene: syv dager, syv måneder, syv år, syv ganger syv år. [30] I henhold til sosial struktur framstiller Prestekilden Jahve som skjenker sin tilstedeværelse til sitt særskilte folk «som kjenner hans navn». Presteskapet, det rituelle systemet, og lovene representerer den kosmiske orden i prestedrakt. [31]

Før Wellhausen[rediger | rediger kilde]

Julius Wellhausen

Det tradisjonelle synet at Moses var forfatter av Mosebøkene kom under økende og detaljert granskning på 1600-tallet. I 1651 siterte Thomas Hobbes, i kapittel 33 av Leviathan, flere avsnitt som blant annet Femte Mosebok 34:6 som henviste til Moses' grav,[32] ««ingen kjenner til hans grav til denne dag», impliserer en forfatter som levde lenge etter Moses' død». Dessuten Fjerde Mosebok 21:14 som refererte til en tidligere bok om Moses' handlinger.[33] Første Mosebok 12:6 hvor «Den gangen bodde kanaaneerne i landet» innebærer en forfatter som levde i en tid da kanaaneerne ikke lenger var i landet. Hobbes konkluderte at ingen av disse henvisningene kunne være gjort av Moses. Andre, blant annet teologen Isaac de la Peyrère, filosofen Baruch de Spinoza, teologen (og «bibelkritikkens far») Richard Simon, og statsmannen John Hampden kom til lignende konklusjoner, men deres verker ble fordømt, flere av dem ble fengselet og de ble tvunget til avsverge sine skrifter, og det ble gjort et forsøk på å myrde Spinoza.[34]

I 1753 trykte legen Jean Astruc (anonymt) verket Conjectures sur les mémoires originaux, dont il paraît que Moïse s'est servi pour composer le livre de la Genèse om Moses og Første Mosebok. Hans motiv var å gjendrive Hobbes og Spinoza – «sykdommen i det siste århundre», som han karakteriserte deres verk. For å gjøre dette benyttet han litterære analyseredskaper på Første Mosebok som allerede var tilgjengelig og benyttet på klassiske tekster som Iliaden for undersøke avvikende tradisjoner og gjenfinne den mest autentiske teksten. Astruc begynte å identifisere to markører som synes å identifisere konsistente variasjoner, bruken av «Elohim» eller «YHWH» (Jahve) som navnet på Gud, og tilsynekomsten av gjentatte fortellinger, eller dubletter, slik som de to redegjørelsene av skapelsen i første og andre kapitler av Første Mosebok og de to redegjørelsene av Abrahams hustru Sara og en utenlandsk konge (henholdsvis Første Mosebok 12 og 20). Han plasserte avsnittene i linjert spalter, avsnittene med «Elohim» i en spalte og tekstene med «YHWH» i den andre, og medlemmer av dubletter i deres egne spalter ved siden av disse. De parallelle søylene utgjorde således to lange fortellinger som begge handlet om de samme hendelser. Astruc foreslo at disse var de opprinnelige dokumentene som Moses hadde benyttet seg av, og at Første Mosebok slik som den var skrevet av Moses hadde sett ut akkurat som dette, parallelle redegjørelser som hadde til hensikt å bli lest adskilt. Astruc mente at en senere redaktør hadde kombinert de ulike spaltene til en enkeltstående fortelling, og således skapt de forvirringer og gjentagelser som Hobbes og Spinoza hadde merket seg.[35]

De analyseverktøyene som Astruc benyttet seg for sin bibelske tekstkritikk ble utviklet videre i betydelig fra av påfølgende forskere, de fleste av dem tyske. Fra 1780 og framover utvidet Johann Gottfried Eichhorn analysen til Astruc til ikke bare å gjelde Første Mosebok, men til alle Mosebøkene, og ved 1823 hadde han konkludert at Moses ikke hadde hatt noen andel i å skrive dem. I 1805 konkluderte Wilhelm de Wette at Femte Mosebok representerte en tredje uavhengige kilde. Rundt 1822 mente Friedrich Bleek å ha identifisert Josvas bok som en fortsettelse av Mosebøkene via Femte Mosebok mens andre identifiserte tegn fra forfatteren av Femte Mosebok i Dommernes bok, Samuelbøkene og Kongebøkene. I 1853 foreslo Hermann Hupfeld at Elohisten i virkeligheten av to kilder og burde bli delt, således isolerte Elohisten i en kilde og det som ble kalt for Prestekilden i den andre. Hupfeld framhevet også betydningen av Redaktøren, eller den siste redigering, i å produsere Tora fra de fire kildene. Ikke alt i Mosebøkene ble sporet tilbake til disse fire kildene: et antall mindre seksjoner ble identifisert, slik som «Hellighet-teksten» (H) som finnes i Tredje Mosebok 17 til 26. [36] Grunnen til betegnelsen er den påfallende gjentatte bruken av ordet «hellig». Den har ingen særskilt tradisjonell religiøs betydning, og har en ulik litterære stil, og synes således å være en tidligere tekst som ble redigert inn i Prestekilden.

Forskere har også forsøkt å identifisere rekkefølge og datering til de fire kildene, og foreslå hvem som kan ha produsert dem og hvorfor. De Wette hadde i 1805 konkludert at ingen av bøkene i Mosebøkene kunne ha blitt skapt før tiden til kong David av Israel. Deuteronomisten som forfater var knyttet til prestene i tempelet i Jerusalem i tiden til styret til kong Josjia av Juda i 621 f.Kr. Utover dette argumenterte bibelforskerne for forskjellige sammensetninger for komposisjon i rekkefølgene PEJD, eller EJDP, eller JEDP, og dette emnet er langt fra avgjort.[37]

Wellhausen-hypotesen[rediger | rediger kilde]

Kong Josjia (venstre) får høre om bokrullen overpresten Hilkia fant i tempelet.

I 1876/77 utga Julius Wellhausen verket Die Composition des Hexateuch und der historischen Bücher des Alten Testaments om firekildeteorien for opprinnelsen av de seks første bøkene (Mosebøkene pluss Josvas bok) i den hebraisk Bibelen. Dette arbeidet ble fulgt opp i 1878 med Prolegomena zur Geschichte Israels («Innledning til Israels historie»), et verk som sporet den religiøse utviklingen til oldtidens israelitter fra helt og holdent sekulær og ikke overnaturlig synsvinkel. Wellhausen bidro med lite nytt, men undersøkte og sammenholdt tidligere forskning til en sammenhengende og omfattende teori om Toras opprinnelse og jødedommen, en teori så overbevisende at den dominerte forskerdebatten i de neste hundre år. [1]

Skille kildene[rediger | rediger kilde]

Wellhausens kriterier for å skille mellom kildene ble utviklet av hans forgjengere: stil (inkludert, men ikke utelukkende, ordvalg); guddommelige navn; dubletter og tidvis tripletter. Jahvisten ble identifisert ved en rik fortellende stil, Elohisten var noe mindre uttrykksfull og veltalende, Presteskriftet var tørr og juridisk. Emner innenfor ordforråd, som navnene på Gud, eller bruken av betegnelsen Horebfjellet (E og D) hvor andre steder benytter betegnelsen Sinaifjellet (J og P) som henvisning til Guds fjell. Rituelle objekter som Paktens ark, nevnt hyppig av Jahvisten, men aldri av Elohisten. Statusen til dommerne (aldri nevnt av P) og profetene (nevnt kun av E og D). Guds virkemidler for å kommunisere med menneskeheten: hos Jahvisten møter Gud Adam og Abraham i egen person, hos Elohisten kommuniserer Gud utelukkende via drømmer, og i Prestekilden kan Gud kun bli nådd via presteskapet. Alle disse og flere utgjorde de analytiske verktøyene for å skille mellom kildene og tildele avsnittene mellom dem. [38]

Datering av kildene[rediger | rediger kilde]

Wellhausens utgangspunkt for å datere kildene var hendelsen som var beskrevet i Andre Kongebok 22:8–20: «Jeg har funnet en bokrull med loven i Herrens tempel.» Bokrullen ble oppdaget i tempelet i Jerusalem av overpresten Hilkia i det attende året til kong Josjia av Juda. Denne oppdagelsen forstår Josjia slik at han må ut på ensidig religiøs kampanje for å ødelegge alle andre former for religiøse aktiviteter, som å ødelegge alle altere (unntatt det i tempelet i Jerusalem), forby alle former ofring (unntatt i tempelet), og insistere på utelukkende dyrkelse av Jahve. På 300-tallet e.Kr. spekulerte Hieronymus om bokrullen som det ble henvist til kunne ha vært Femte Mosebok; de Wette i 1805 foreslo at det kunne ha vært lovteksten i Femte Mosebok 12–26 som Hilkia fant, og at han kunne ha skrevet den selv, alene eller i samarbeid med Josjia. Den deuteronomiske historien setter Josjia meget høyt: Første Kongebok 13 navngir ham som den eneste som ble sendt av Jahve for å drepe såkalte frafalne prester ved Beth-el i henhold til en profeti som etter sigende ble gjort hele 300 år før han ble født. [39]

Med Deuteronomisten forankret i historien, fortsatte Wellhausen med å plassere de gjenværende kildene rundt denne. Han aksepterte Karl Heinrich Grafs konklusjon at kildene ble skrevet i rekkefølgen J-E-D-P. Det var det motsatte av den generelle oppfatningen til forskerne på den tiden som mente at P var den tidligste av kildene. Wellhausens vedvarende argument for en sen Prestekilde var den store nyvinningen med hans Prolegomena zur Geschichte Israels (1878).[40] J og E tilskrev han til det tidlige monarki, tilnærmet rundt 950 f.Kr. for J og 850 f.Kr. for E; P plasserte han i den tidlige persiske perioden etter landflyktigheten i Babylonia, rundt 500 f.Kr. Hans argument for disse dateringene var basert på hva som på hans tid ble sett på som den naturlige utviklingen av religiøs praksis: i de før- og tidlige monarkiske samfunnene beskrevet i Første Mosebok, Dommernes bok og Samuelsbøkene ble altere reist der hvor patriarkene eller helter som Josva valgte å reise dem, enhver kunne tilby ofringer, og deler ble gitt til prestene slik som den som ofret valgte; ved tiden rundt det sene monarki var begynnelsen på ofringer som ble sentralisert og kontrollert av presteskapet, mens fellesisraelittiske festivaler som påskefesten ble opprettet for å knytte folket til monarkiet i en felles feiring av den nasjonale historie: i tiden etter Babylonia ble tempelet i Jerusalem fast og bestemt etablert som den eneste helligdommen, kun etterkommere av Aron (den eldre broren av Moses) kunne tilby ofringer, festivaler ble knyttet til kalenderen framfor sesongene, og utnevnelser av prestlige posisjoner var strengt regulert.[41]

Etter Wellhausen[rediger | rediger kilde]

Spredning av materialer fra Jahvisten (J), Elohisten (E) og Presteskriftet (P), foruten også Redaktørens (R) bidrag i de første fire bøkene, i henhold til Richard Friedman.

For det meste av 1900-tallet har Wellhausens hypotese dannet rammeverket for diskusjonen om opprinnelsen til Mosebøkene. Selv Vatikanet har bedt om at «lyset avledet fra nyere forskning» ikke skal bli oversett av katolske forskere, og anbefalt dem om gi særlig oppmerksomhet til «skriftlige og muntlige kilder» og de ulike utrykkene som ble benyttet av «den hellige skribent».[42] En del viktige modifiseringer ble introdusert, hovedsakelig av Albrecht Alt og Martin Noth, som argumenterte for at den muntlige overføringen fra oldtidens sentrale trosforestillinger — styringen ut av Egypt, erobringen av det lovede land, pakten, åpenbaringen på Sinai/Horeb og videre.[43] Samtidig, arbeidet til den amerikanske bibelarkeologi-skolen under William F. Albright synes å bekrefte at selv om Første og Andre Mosebok fikk deres endelige utgave i løpet av det første millennium f.Kr., var de fortsatt klart basert på den materielle virkelig i det andre millennium f.Kr.[44] Den samlede effekten av slike overveielser var å gi støtte for bredere anerkjennelse av den grunnleggende hypotesen ved å forsikre troende at selv om Mosebøkenes endelige form var av senere dato og ikke skrevet av Moses selv, var det uansett mulig å gjenvinne et pålitelig bilde av perioden under Moses og den patriarkalsk tid. Selv om det ble utfordret av forskere som Umberto Cassuto har opposisjonen mot firekildeteorien gradvis avtatt og på 1970-tallet var den bortimot generelt akseptert.[45]

Det ble utfordret da R. N. Whybray i 1987 hevdet på nytt bortimot identiske argumenter med langt større konsekvenser. På den tiden var det foreslått tre adskilte modeller for komposisjonen av Mosebøkene: dokumentarmodellen (Tora som en samling av opprinnelig adskilte, men fullstendige bøker), supplementarmodellen (en enkelt original bok, utfylt med senere tilligg/utelatelser), og fragmenteringsmodellen (mange fragmenterte verker og redigeringer). Whybray pekte på at av de tre mulige modellene var dokumentarmodellen den vanskeligste å demonstrere, mens supplementar- og fragmenteringsmodellene foreslo relativt enkle, logiske prosesser og kan redegjøre for ujevnhetene i den endelige teksten. Prosessen som forutsatt av firekildeteorien er både kompleks og meget spesifikk i sin antagelser om oldtidens Israel og utviklingen i regionen. Whybray gikk derfor videre med å forsikre at disse antagelsene var både ulogiske og selvmotsigende, og ga ikke virkelig forklarende tyngde: hvorfor, eksempelvis, skulle forfatterne av disse adskilte kilde unngå duplisering mens den endelige redaktøren aksepterte det? «Således kan hypotesen kun bli opprettholdt ved antagelsen at, mens konsistens var kjennetegnet på ulike [kilde]dokumenter, var inkonsistens kjennetegnet på redaktørene!»[46]

Siden Whybray har det vært en spredning av teoriene og modeller som angår Mosebøkenes opprinnelse, mange av dem radikalt forskjellige fra Wellhausens modell. For å nevne en del av de mer betydelige figurer fra de siste tiårene av 1900-tallet, har H. H. Schmid bortimot fullstendig eliminert Jahvisten, og tillatt kun en sen deuteronomisk redaktør.[47] Mens ideen om identifiserbare kilder forsvant, har spørsmålet om datering også endret sine vilkår. I tillegg har en del bibelforskere oppgitt firekildeteorien helt og holdent til fordel for alternative modeller som ser Mosebøkene som produktet av en enkelt forfatter, eller som sluttproduktet av en skapelsesprosess av hele samfunnet. Rolf Rendtorff og Erhard Blum så utviklingen av Mosebøkene fra en gradvis tilvekst av mindre enheter til større og større verker, en prosess som fjernet både Jahvisten og Elohisten, og mest betydningsfullt, forutsatte en fragmentert framfor en dokumentarmodell for opprinnelsen til den hebraiske Bibelen.[48] John Van Seters, som benyttet en annen modell, så for seg en pågående prosess med tillegg hvor senere skribenter endret tidligere komposisjoner og endret fortellingenes fokus.[49] Det mest radikale samtidige forslaget har kommet fra Thomas L. Thompson som foreslår at den endelige redaksjonen av Tora skjedde så sent som i det tidlige hasmonske monarki, det vil si ca. 164 f.Kr. eller senere.[50]

Firekildeteorien har fortsatt mange tilhengere, særlig i USA hvor William H. Propp har fullført en oversettelse og kommentarer på Andre Mosebok i to bind innenfor rammeverket av teorien.[51] Antony F. Campbell og Mark A. O’Brien har utgitt en «Sources of the Pentateuch» som presenterer Tora sortert i uavbrudte kilder i henhold til inndelingen til Martin Noth. Richard Elliott Friedmans Who Wrote the Bible? (1987) og The Bible with Sources Revealed (2003) var i all vesentlighet et utvidet svar til Whybray som forklarte, basert på oldtidens Israels og Judeas historie, hvordan redaktørene kunne ha tolerert inkonsekvenser, selvmotsigelser og gjentagelser ved at de arbeidet innfor en historisk virkelighet som ble tvunget på dem. Friedmans firekildefordeling skiller seg fra Wellhausen ved å akseptere Yehezkel Kaufmanns datering av Presteskriftet til styret under Hiskia av Juda;[52] i seg selv ingen liten omforming av Wellhausen hvor en sen datering av Presteskriftet var vesentlig for hans modell av den historiske utviklingen i den israelittiske regionen. Friedman argumenterte at Jahvisten var i virksomhet en liten tid før 722 f.Kr., fulgt av Elohisten, og en kombinert Jahvist-Elohist (JE) kort tid etter det. Presteskriftet ble skrevet som en gjendrivelse av JE i tiden rundt 715–687 f.Kr., og Deuteronomisten var den siste som var i virksomhet, en gang i tiden rundt Josjia av Juda (ca 622 f.Kr.), og før Redaktøren, som Friedman faktisk identifiserer som profeten og skribenten Esra, samlet den endelig Tora.

Mens terminologien og innsikten i firekildeteorien — at Mosebøkene er arbeidet til mange hender over mange århundrer, og at dens endelige form tilhører midten av første millennium f.Kr. — fortsetter å påvirke akademisk bibelforskning og debatt, men den dominerer ikke lenger debatten slik som den gjorde for de første to tredjedelene av 1900-tallet. «Sannhetene oppbevart i eldre introduksjoner [til emnet om opprinnelsen til Mosebøkene] har forsvunnet, og i deres sted er forskerne konfrontert med stridende teorier som er nedslående tallrike, økende kompleks, og ofte liggende i en fortolkende stil som er (for å sitere John van Seters beskrivelse av et tilsvarende verk) 'ikke for de engstelige hjerter'.»[53]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Horton, Fred L.; Hoglund, Kenneth G.; & Foskett, Mary F. (2007): A Basic Vocabulary of Biblical Studies For Beginning Students: A Work in Progress, Wake Forest University
  2. ^ Wenham, Gordon (Oktober 1996): «Pentateuchal Studies Today» i: Themelios 22.1
  3. ^ Brettler, Mark Zvi (2004): Introduction to Torah, The Jewish Study Bible, Oxford University Press, s. 3-7; Rabin, Elliott (2006): Understanding the Hebrew Bible: a reader’s guide, s. 114-115
  4. ^ Propp, W.H.C. (1999): Introduction to Exodus, The Anchor Bible, Doubleday, s. 50
  5. ^ a b c d Harris, Stephen L. (1985): Understanding the Bible. Palo Alto: Mayfield.
  6. ^ Første Mosebok 2-11
  7. ^ Barton, John; Mudiman, John (2001): The Oxford Bible Commentary, Oxford University Press, s. 26
  8. ^ Første Mosebok 15:6, Andre Mosebok 4:30-31, Andre Mosebok 14:13; Barton, John; Mudiman, John (2001): The Oxford Bible Commentary, Oxford University Press, s. 26
  9. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 24:60, Første Mosebok 27:27-29, Første Mosebok 49:8-12; Fjerde Mosebok 24:15-19; Barton, John; Mudiman, John (2001): The Oxford Bible Commentary, Oxford University Press, s. 26
  10. ^ Første Mosebok 12:3; Barton, John; Mudiman, John (2001): The Oxford Bible Commentary, Oxford University Press, s. 26
  11. ^ Genesis 18-19; Ellis, Peter F. (1969): The Yahwist; the Bible’s First Theologian, Fides Publishers
  12. ^ Brettler, Mark Zvi (2004): Introduction to Torah, The Jewish Study Bible, Oxford University Press, s. 5; Rabin, Elliott (2006): Understanding the Hebrew Bible: a reader’s guide, s. 114-115; Jenks, Alan W. (1992): Elohist, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, s. 479
  13. ^ Første Mosebok 15:1-6; Jenks, Alan W. (1992): Elohist, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, s. 480
  14. ^ For Abraham, se Første Mosebok 15:1; Jakob, Første Mosebok 28, 31; Josef, Første Mosebok 38; Moses, Andre Mosebok 3:4; Jenks, Alan W. (1992): Elohist, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, p. 480
  15. ^ Første Mosebok 22; Jenks, Alan W. (1992): Elohist, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, s. 480
  16. ^ Andre Mosebok 24:1-2; Andre Mosebok 24:9-22
  17. ^ Andre Mosebok 33:3b-6, 7-11
  18. ^ Andre Mosebok 32
  19. ^ Jenks, Alan W. (1992): Elohist, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, s. 480-481
  20. ^ Andre Mosebok 19:4-6; Jenks, Alan W. (1992): Elohist, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, s. 481
  21. ^ McKenzie, Steven L. (1992): Deuteronomistic History, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, s. 160-168
  22. ^ Femte Mosebok 28; McKenzie, Steven L. (1992): Deuteronomistic History, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, s. 161
  23. ^ Nettbibelen: Femte Mosebok 28:15
  24. ^ Nettbibelen: Andre Samulesbok 7, Første Kongebok 8:20, 25; 9:5, 11:5, 13, 32, 36; 15:4; Andre Kongebok 2:4; 8:19; 19:34; 20:6; McKenzie, Steven L. (1992): Deuteronomistic History, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, s. 161
  25. ^ McKenzie, Steven L. (1992): Deuteronomistic History, The Anchor Bible Dictionary, bind 2, Doubleday, s. 161
  26. ^ Femte Mosebok 6:2 ff.; Habel, Normal C. (1971): Literary Criticism of the Old Testament, Fortress Press, s. 65; Barton, John; Mudiman, John (2001): The Oxford Bible Commentary, Oxford University Press, s. 28
  27. ^ Første Mosebok 1; Barton, John; Mudiman, John (2001): The Oxford Bible Commentary, Oxford University Press, s. 28
  28. ^ Første Mosebok 17, Første Mosebok 9:1-17; Annen Mosebok 25-31; Annen Mosebok 35-40; Barton, John; Mudiman, John (2001): The Oxford Bible Commentary, Oxford University Press, s. 28
  29. ^ Annen Mosebok 25:9, Annen Mosebok 26:30, ''Annen Mosebok 39:42ff.; Nurnberger, Klaus (2004): Biblical Theology in Outline: The Vitality of the Word of God, s. 215; Gowan, Donald E. (2004): Theology in Exodus, Westminster John Knox Press, s. 185; Barton, John; Mudiman, John (2001): The Oxford Bible Commentary, Oxford University Press, s. 28
  30. ^ Tredje Mosebok 23, 25; Nurnberger, Klaus (2004): Biblical Theology in Outline: The Vitality of the Word of God, s.. 215
  31. ^ Nurnberger, Klaus (2004): Biblical Theology in Outline: The Vitality of the Word of God, s. 216
  32. ^ Nettbibelen: Femte Mosebok 34:6: «Han gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er.»
  33. ^ Nettbibelen: Fjerde Mosebok 21:14 «Boken om Herrens kriger»
  34. ^ For et kort oversyn av opplysningstidens strid mellom forskning og autoriteter, se Richard Elliott Friedman: Who Wrote the Bible?, s.20–21 (innbundet original 1987, uinnbundet 1989).
  35. ^ Wenham, Gordon (2003): Exploring the Old Testament: Volume 1, the Pentateuch, s. 162–163.
  36. ^ Friedman, Richard Elliott (1987): Who Wrote the Bible?, s.22–24.
  37. ^ Friedman, Richard Elliott (1987): Who Wrote the Bible?, s.25; Rofe, Alexander ((1999): Introduction to the Composition of the Pentateuch, kapittel 2. Se også Surberg, Raymond F.: Wellhausianism Evaluated After a Century of Influence, seksjon II, «The Contribution of the Prolegomena from a Critical Viewpoint».
  38. ^ Friedman, Richard Elliott (2003): The Bible with Sources Revealed; og «Reading the Old Testament: Source Criticism».
  39. ^ Friedman, Richard Elliott (2003): Who Wrote the Bible? særlig s.188 ff.
  40. ^ Wenham, Gordon J. (2008): Exploring the Old Testament, IVP Academic, s. 171.
  41. ^ Dette er en meget skjematisk redegjørelse av et komplekst argument, se Gordon J. (2008): Exploring the Old Testament, IVP Academic, s. 167–171.
  42. ^ «Let the interpreter then, with all care and without neglecting any light derived from recent research, endeavor to determine the peculiar character and circumstances of the sacred writer, the age in which he lived, the sources written or oral to which he had recourse and the forms of expression he employed.» Encyclical Divino Afflante Spiritu, 1943.
  43. ^ Alt, Albecht (1929): The God of the Fathers, og Noth, Martin (1948): A History of Pentateuchal Traditions.
  44. ^ «Archaeology and the Patriarchs», en oversikt av arkeologien og den patriarkalske periode
  45. ^ Wenham, Gordon (Oktober 1996): «Pentateuchal Studies Today» i: Themelios 22.1
  46. ^ Whybray, R.N. (1987): The Making of the Pentateuch, sitert i Wenham, Gordon (2003): Exploring the Old Testament, s.173–174.
  47. ^ Schmid, H. H. (1976): Der sogenannte Jahwist: Beobachtungen und Fragen zur Pentateuchforschung, Theologischer Verlag. Se også Daniels, Dwight Roger (1990): Hosea and Salvation History: The Early Traditions of Israel in the Prophecy of Hosea, Walter de Gruyter, s. 16
  48. ^ Rendtdorff, Rolf (1990): «The Problem of the Process of Transmission in the Pentateuch» i: Journal for the Study of the Old Testament Supplement 89 (engelsk utgave)
  49. ^ Van Seters, John (1975): Abraham in History and Tradition, Yale University Press. Se innholdsfortegnelse og utdrag
  50. ^ Thompson, Thomas L. (1999): The Mythic Past: Biblical Archaeology and the Myth of Israel. London: Basic Books, ISBN 978-0-465-00622-9. Se omtale
  51. ^ Propp, William H.C. (1999): Exodus 1–18: A New Translation with Introduction and Commentary, Anchor Bible, bind 2, New York: Doubleday, ISBN 0-385-14804-6, og (2006): Exodus 19–40: A New Translation with Introduction and Commentary, bind 2A, New York: Doubleday, ISBN 0-385-24693-5.
  52. ^ Kaufmann, Yehezkel (1961): The Religion of Israel, from Its Beginnings to the Babylonian Exile, overs. M. Greenberg
  53. ^ Sommer, Benjamin (30. september 2000), omtale av Ernest Nicholsons The Pentateuch in the Twentieth Century: The Legacy of Julius Wellhausen, Review of Biblical Literature. Sitat: «The verities enshrined in older introductions [to the subject of the origins of the Pentateuch] have disappeared, and in their place scholars are confronted by competing theories which are discouragingly numerous, exceedingly complex, and often couched in an expository style that is (to quote John van Seter's description of one seminal work) 'not for the faint-hearted.'»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alter, Robert (2004): The Five Books of Moses. W. W. Norton & Company. ISBN 0-393-33393-0.
  • Blenkinsopp, Joseph (1992): The Pentateuch : an introduction to the first five books of the Bible, Doubleday, NY. ISBN 0-385-41207-X
  • Bloom, Harold & Rosenberg, David (1990): The Book of J, Random House, NY. ISBN 0-8021-4191-9.
  • Campbell, Antony F., & O’Brien, Mark A. (1993): Sources of the Pentateuch, Fortress, Minneapolis.
  • Friedman, Richard E. (1987): Who Wrote The Bible?, Harper and Row, NY. ISBN 0-06-063035-3.
    Dette verket utgjør ikke standardreferansen for firehildeteorien da Friedman delvis beskriver sin egen teori om opprinnelsen til en av kildene. Isteden tilbyr den en utmerket introduksjon for folk flest.
  • Friedman, Richard E. (2003): The Bible with Sources Revealed, HarperSanFrancisco, ISBN 0-06-053069-3.
  • Garrett, Duane A. (2003): Rethinking Genesis: The Sources and Authorship of the First Book of the Bible, Mentor. ISBN 1-85792-576-9.
  • Kaufmann, Yehezkel (1960): The Religion of Israel, from Its Beginnings to the Babylonian Exile, University of Chicago Press. Oversatt av Moishe Greenberg
  • Kugel, James L. (2008): How to Read the Bible: A Guide to Scripture, Then and Now, Free Press.
  • Mendenhall, George E. (1973): The Tenth Generation: The Origins of the Biblical Tradition, The Johns Hopkins University Press.
  • Mendenhall, George E. (2001): Ancient Israel's Faith and History: An Introduction to the Bible in Context, Westminster John Knox Press. ISBN 0-664-22313-3
  • Nicholson, Ernest Wilson (2003): The Pentateuch in the Twentieth Century: The Legacy of Julius Wellhausen, Oxford University Press. ISBN 0-19-826958-7.
  • Rofe, Alexander (1999): Introduction to the Composition of the Pentateuch, Sheffield Academic Press.
  • Rogerson, J. (1985): Old Testament Criticism in the Nineteenth Century: England and Germany, SPCK/Fortress.
  • Shafer, Kenneth W. (2003): Searching for J, Gateway Press, Baltimore. ISBN 0-9747457-1-5, (Amazon)
  • Spinoza, Benedict de (1951): A Theologico-Political Treatise, kapittel 8, Dover, New York
  • Tigay, Jeffrey H. (September 1975): «An Empirical Basis for the Documentary Hypothesis» i: Journal of Biblical Literature Vol. 94, No.3, s. 329–342.
  • Tigay, Jeffrey H., (red.) (1986): Empirical Models for Biblical Criticism, University of Pennsylvania Press, Philadelphia, PA. ISBN 0-8122-7976-X
  • Van Seters, John (1975): Abraham in History and Tradition, Yale University Press.
  • Van Seters, John (1983): In Search of History: Historiography in the Ancient World and the Origins of Biblical History, Yale University Press.
  • Van Seters, John (1992): Prologue to History: The Yahwist as Historian in Genesis, Westminster/John Knox, Louisville, Kentucky. ISBN 0-664-21967-5
  • Van Seters, John (1994): The Life of Moses: The Yahwist as Historian in Exodus–Numbers, Louisville, Kentucky: Westminster/John Knox. ISBN 0-664-22363-X
  • Wellhausen, Julius: «Prolegomena to the History of Israel» (FTP), (den første engelske utgaven med William Robertson Smiths forord, fra Project Guttenberg)
  • Wenham, Gordon (Oktober 1996): «Pentateuchal Studies Today» i: Themelios 22.1: 3–13.
  • Whybray, R. N. (1987): The Making of the Pentateuch: A Methodological Study, Journal for the Study of the Old Testament Supplement Series 53. Sheffield: Sheffield Academic Press. ISBN 1-85075-063-7

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]