Tekstkritisk bibelforskning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tekstkritisk bibelforskning er å anvende tekstkritiske metoder på Bibelens tekster, som på andre antikke tekster. Tekstkritikk bibelforskning bedrives både av kristne såvel som som ikke-kristne.

Formålet med metoden[rediger | rediger kilde]

Tekstkritikk som metode innebærer at man ikke tar stilling til om innholdet er sant eller ikke. Hensikten er ikke å avgjøre graden av sannhet i teksten, men å komme så nær den opprinnelige tekst (autografen) som mulig. Metoden forutsetter at en slik opprinnelig tekst har eksistert og at vi er i stand til å arbeide oss så nær den som mulig ved hjelp av de tekstvitnene som er tilgjengelig.

Ulike tekstvitner[rediger | rediger kilde]

I likhet med mange andre antikke tekster finnes de bibelske tekstene i mange ulike håndskrifter i form av avskrifter, og noen originaltekst finnes ikke bevart. Mange avskrifter inneholder i tillegg feilskrivninger og feiloversettelser. Det legges derfor ned mye krefter i å finne en så «opprinnelig» tekst som resten bibelforskningen kan benytte. Til det nye testamente er det laget en eklektisk tekstutgave av Det nye testamente, Novum Testamentum Graece (Nestle/Aland), slik at bibelforskere i svært liten grad behøver å bedrive tekstkritikk. Til Det gamle testamente stiller det seg noe annerledes ettersom den hebraiske tekstutgaven som benyttes, Biblia Hebraica Stuttgartensia, baserer seg på den masoretiske teksten i ett manuskript, Codex Leningradensis.

Tekstkritisk metode[rediger | rediger kilde]

Metoden forutsetter kunnskap om hvordan tekstene ble overlevert, hvilke litterære trekk tekstene besitter og hvilken teologi de uttrykker. Det skjelnes mellom ytre og indre kritikk:

1. Alternativer: Registrering av ulike lesemåtene og oversettelse av hver enkelt

2. Ytre kritikk (de ulike tekstvitner)

a. Antall, alder og egenart, dvs. tekstvitnene veies og telles ikke.
b. Innbyrdes slektskap
c. Oversettelsens vekt og egenart

3. Indre kritikk

a. Vanskeligere lesemåter er mer sannsynlig (lat. lectio difficilior potior).
b. Kortere lesemåte er mer sannsynlig (lat. lectio brevior lectio potior)
c. Harmonisering med parallelltekster er ofte sekundære.
d. Forfatterens vokabular og stil, konteksten.
e. Foretrukket lesemåte kan forklare tilblivelsen av andre.

Se også[rediger | rediger kilde]