Nasjonalsosialistisk kunst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nazistisk propagandaplakat for verving til Den norske legions kamp mot bolsjevismen, tegnet under andre verdenskrig av Harald Damsleth i karakteristisk «heroisk realisme» .
Die Partei («Partiet» eller «Fakkelbæreren»), Arno Brekers statue av «det tyske nazistpartiets ånd». Skulpturen var inntil 1945 plassert i borggården ved Rikskanselliet i Berlin, sammen med en tilsvarende skulptur av Die Wehrmacht («Sverddrageren»), men tilhører i dag Arno Breker-museet.

Nasjonalsosialistisk kunst er billedkunst som er preget av den nasjonalsosialistiske ideologien i det tyske nazistpartiet NSDAP fra 1920-tallet til Tysklands nederlag i andre verdenskrig i 1945. Kunsten skulle uttrykke og forsterke de politiske og kulturelle idealene som partiet stod for, ikke minst en åndelig gjenfødsel som en del av skapelsen av Det tredje rike fra 1933. Nasjonalsosialistisk kunst er en litt upresis samlebetegnelse som omfatter flere kunstretninger og stiluttrykk fra denne perioden i tysk historie samt historiske kunstverk som ble ansett som ideologisk «korrekte» av nasjonalsosialistene. I det nazistiske Tyskland ble denne kunsten gjerne omtalt som Deutsche Kunsttysk kunst»).

Kunsten og kulturen i Nazityskland ble styrt av staten gjennom Reichskulturkammer (Rikskulturkammeret). Det stilmessige uttrykket hadde ofte grunnlag i klassisismen og romantikken. Modernismen og «ikke-arisk» kultur, for eksempel afroamerikansk jazz og jødisk kultur, ble betraktet som Entartete Kunst («utartet kunst») og utsatt for streng sensur.

Nasjonalsosialistisk kunst har av flere blitt sammenliknet med sosialistisk realisme, særlig slik den kom til uttrykk i propagandistiske verker fra det stalinistiske Sovjetunionen, men også seinere tiders kommunistisk statskunst. Enkelte har beskrevet de statskontrollerte nasjonalsosialistiske og kommunistiske kunstretningene under fellesbetegnelsen heroisk realisme.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Den tyske kunstprofessoren og krigsmaleren Ludwig Dettmann (1866-1944) foran sitt eget maleri av en teatralsk massemønstring av marsjerende nazister og vaiende hakekorsflagg.
Maleriet ErntedankHøsttakkefest») av Jürgen Wegener (1901-1963) var med i den store tyske kunstutstillingen i München i 1943. Motivet viser tradisjonell tysk bondekultur og idealiserte folketyper.

I partiavisa Völkischer Beobachter foreslo ideologen Alfred Rosenberg i 1923 at den banebrytende ekspresjonismen skulle være en foretrukket tysk stil. Dette ble kraftig motsagt av Edmund Steppes som isteden mente man skulle vende tilbake til gammeltyske stilidealer som i maleriene fra Donauskolen og Albrecht Altdorfer (1480–1538). Den nasjonalsosialistiske kunsten hadde flere formtrekk som minner om rein, streng klassisisme og virkelighetstro realisme, gjerne forenet i den estetiske betegnelsen romantisk realisme, men også drag av samtidens friere stiluttrykk, både dramatisk ekspresjonisme og lettere impresjonisme. Billedhuggeren Arno Breker utviklet for eksempel en fremgangsmåte som førte til den «rene form» uten overflateujevnheter som ble stilpregende for den idealiserende typifisering som nazistene skulle betrakte som det ypperste.

Bildene og skulpturene viste som regel idealiserte gjengivelser av sunne, viljesterke, ariske kropper, erketysk bondesamfunn og tradisjonell tysk kultur samt militaristisk styrke og offervilje.

Som annen offisiell politisk kunst med overtydelig propagandistisk hensikt, samfunnsbyggende funksjon og lett forståelige motiver, kunne også den nasjonalsosialistiske kunsten til tider minne mer om kulisser, dekorasjoner og effektiv visuell kommunikasjon enn selvstendig, selvreflekterende kunst; ideologisk programmessig, overkontrollert og pedagogisk kunst blir ofte svært forutsigbar, innholdsmessig endimensjonal og dermed estetisk overflatisk og kunstnerisk uinteressant.

Nasjonalsosialistisk ensretting og kontroll av kunst og kultur[rediger | rediger kilde]

Skulpturen LMG-SchützeMaskingeværskytter») av Bernd Hartmann-Wiedenbrück ble prepresentert i Große Deutsche Kunstausstellung (GDK) 1941. Den heroiske realismen fremhevet ikke minst tapre soldater og militæridealer.
Skulpturer av Eberhard Encke (1881-1936) som dekorasjoner til sommer-OL i Berlin 1936.

Reichskulturkammer (RKK) («rikskulturkammeret») var en institusjon og et redskap for ensrettting av alle områder av kulturlivet, og regulering av alle økonomiske og sosiale forhold for kulturarbeidere i Tyskland under det nasjonalsosialistiske styret. Det ble grunnlagt ved lov 22. september 1933 av Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda Joseph Goebbels. Hovedmålet med Rikskulturkammeret var en statlig organisering og overvåking, det vil si kontroll av kulturlivet.

«Kunst og ukunst»[rediger | rediger kilde]

Se egen artikkel om Entartete Kunst

Mens enkelte kunstnere i den nasjonalsosialistiske staten fikk verdifulle utsmykningsoppdrag, maktposisjoner og privilegier i samfunnets kunst- og kulturliv, ble andre svartelistet som politisk ukorrekte og samfunnsfiendtlige. Modernismens formeksperimenter og samtidens mest anerkjente kunstretninger, påvirket av blant annet psykoanalyse og primitiv folkekunst, ble ansett som mindreverdig, skadelig og uønsket «ukunst». Slik kunst ble på tysk gjerne kalt entartete Kunst, det vil si «utartet (eller degenerert) kunst». Den ble betraktet som uttrykk for åndelig forfall og en motsats og kontrast til den «sunne» tyske, nasjonalsosialistiske kunsten.

Kunstverk av kunstnere som ble ansett som «degenererte», ble i mange tilfeller beslagtlagt og ødelagt. Myndighetene konfiskerte også store mengder andre kunstskatter fra jøder og enkelte politiske motstandere som ble fengslet og drept, og bygde dermed opp verdifulle samlinger.

Store kunstutstillinger[rediger | rediger kilde]

Katalogomslaget til Große Deutsche Kunstausstellung (GDK) 1939, en kunstutstilling som skulle vise det «beste» av tysk kunst.
Joseph Goebbels (i midten), propagandaminister i det nasjonalsosialistiske Tyskland, besøker utstillinga Entartete Kunst i Haus der deutschen Kunst i München februar 1938.

En stor propagandautstilling som hånet den modernistiske kunsten, særlig dadaismen, ekspresjonismen og Neue Sachlichkeit, ble åpnet i Das Haus der deutschen Kunst i München 19. juli 1937 under tittelen «Entartete Kunst». Utstillingen viste 650 bilder som var valgt ut blant de beslaglagte arbeidene. Dagen før «Entartete Kunst» ble presentert, åpnet Adolf Hitler «Die große Deutsche Kunstausstellung» samme sted. Det var den første av i alt åtte årlige kunstutstillinger fram til 1944 som skulle vise det «beste» av tysk kunst. Denne utstillinga inneholdt akt- og sjangermalerier, stilleben, landskap, mytologiske motiver, arbeider- og industribilder såvel som bilder av «nye, rasereine mennesker» i overensstemmelse med den nasjonalsosialistiske estetikken.

15. og 16. oktober 1939 ble den store åpningen av utstillingen Große Deutsche Kunstausstellung (GDK) i Haus der deutschen Kunst feiret gjennom det pompøse arrangementet Tag der deutschen Kunst. Der ble «2 000 år med tysk kultur» markert ved et fler timer langt opptog av tusenvis av skuespillere i historiske kostymer og tablåer, en av dem med en fem meter høy statue av den tyske riksørnen. Adolf Hitler, Hermann Göring, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler, Albert Speer, Robert Ley, Reinhard Heydrich og en rekke andre høytstående nasjonalsosialister var til stede.

I Norge arrangerte Nasjonalgalleriet og NS-direktøren Søren Onsager en tilsvarende utstilling kalt «Kunst og ukunst» i 1942.

Andre bildeuttrykk i den nasjonalsosisalistiske staten[rediger | rediger kilde]

kataten for den tyske militærenheten Leibstandarte-SS Adolf Hitler var typisk for den nazistiske estetikken med klassiske stilidealer, teatralske uttrykk og tyske håndverks- og dekortradisjoner. Felttegnet er tydelig inspirert av antikke forbilder, særlige romerske legioners faner med ørnefigurer, gull og rødt. Standarten har to typer tyske ørner.
Kunstmuseet Haus der Kunst i München ble reist 1934-1937 som Det tredje rikes første monumentale bygg innenfor nasjonalsosialistisk arkitektur. Museet het den gang Haus der deutschen Kunst («Den tyske kunsts hus»).
Rikskansler Adolf Hitler taler i den «stortyske» Riksdagen 1941. Salen er dekorert med en dominerende tysk ørn i «nasjonalsosialistisk» utforming med hakekors i eikeløvskrans. Veggene har ellers enorme banner med hakekors, et gammelt solsymbol som Hitler anså som særegent for den ariske rase og som ble tatt i bruk som partisymbol allerede i 1920.

De nasjonalsosialistiske idealene kunne gjenfinnes også i andre visuelle uttrykk i Hitler-Tyskland. Det gjaldt særlig den monumentale nasjonalsosialistiske arkitekturen, med tydelige klassiske forbilder, Leni Riefenstahls forføreriske propagandafilmer, blant annet av de teatralske og pompøse massemønstringene under de årlige partikongressene i Nürnberg, og «den visuelle profilen» til det gjennomorganiserte parti- og statsapparatet; det offentlige var preget av et imponerende hierarki av uniformer, flagg, merker, plakater og andre grafiske artikler i en mer eller mindre definert «tysk stil». Også da krigen kom i gang, ble den og soldatlivet idealisert og framstilt som vakker på film og i illustrerte magasiner.[1]

Nasjonalsosialistenes konsekvente bruk av slagkraftige grafiske tegn og uniformer som dekor og offentlige og ideologiske symboler fulgte en bevisst strategi og definert plan. Hovedsymbolet var hakekorset, et gammelt solsymbol kjent fra germansk historie og en rekke andre kulturer. Hitler hevdet i sitt kampskrift Mein Kampf, som kom ut i to bind i 1925 og 1926, at det var han personlig som hadde valgt hakekorset som symbol for partiet, et merke han oppfattet som særegent for den ariske rase, og bestemt utforming og farger; nasjonalflagget ble svart hakekors i en hvit sirkelflate på rød bunn. Hans tolkning var at hakekorset stod for arbeid, det hvite for nasjonalistisk orientering og det røde for den sosiale grunntanken. Fargene ble også utlagt som rødt for den nasjonalsosialistiske bevegelsen, hvitt for bevegelsens ideologi og for den ariske rases renhet, mens svart skulle stå for kampen for den ariske rase. Fargene var dessuten hentet fra flagget til det tyske riket før Weimarrepublikken. Den røde og svarte fargen representerte i tillegg Blut und Boden, det vil si «blod og jord». Landets riksvåpen, den tyske ørn, fikk ny utforming med hakekors i eikeløvskrans.

Nasjonalsosialistenes merker og visuelle profil var altså ladet med tung, ideologisk symbolikk. Utformingen var inspirert av gamle tyske, antikke og samtidige forbilder, blant annet romerske legioners faner med ørnefigurer, gull og rødt, og rike tyske håndverks- og boktrykkertradisjoner, der blant annet skrifttypen fraktur ble ansett som en mer tysk enn andre.

Liknende «heroisk realisme»[rediger | rediger kilde]

Den hellige Notburga av Rattenberg gjengitt på Leonardsalteret i Pfarrkirche St. Peter i Sarleinsbach i Østerrike. Atertavlen ble reist 1947 og er utført i «nybarokk» med tydelige stiltrekk fra nasjonalsosialistenes heroiske realisme.
Isaak Brodskijs portrettmaleri av Josef Stalin i sosialistisk realisme, en idealiserende, folkelig og figurativ stil som likner nasjonalsosialistenes heroiske, ofte monumentale kunstuttrykk.

Nasjonalsosialistisk kunst likner på flere måter sosialistisk realisme. Dette gjelder ikke minst den statsstøttede kunsten i Sovjetunionen og andre, tidligere og nåværende, kommunistland. Propagandabilder og -skulpturer av politiske helter og idealmennesker i tjeneste for den totalitære staten er gjerne framstilt med «folkelige», det vil si lett tilgjengelige, figurativt «forståelige» eller romantiske stiltrekk. Uttrykket er ofte også monumentalt og slagordpreget. Estetikken omfatter både detaljert naturalisme og stiliserte og friere stilretninger, for eksempel malerier med lett impresjonistiske trekk og nesten kubistiske skulpturer. Maktapparatet har dessuten en tydelig motvilje mot individualistisk og samfunnskritisk kunst, ikke sjelden også abstrakt kunst og avantgardistiske formuttrykk som kan bli stemplet som kontrarevolusjonære, «dekadente» og vestliginspirerte.

Enkelte har brukt betegnelsen heroisk realisme om både den nasjonalsosialistiske og sosialistiske eller kommunistiske statskunsten.

Literatur[rediger | rediger kilde]

  • Thoms, Robert: Große Deutsche Kunstausstellung München 1937–1944. Verzeichnis der Künstler in zwei Bänden, Band I: Maler und Graphiker. Berlin 2010, ISBN 978-3-937294-01-8.
  • Thoms, Robert: Große Deutsche Kunstausstellung München 1937–1944. Verzeichnis der Künstler in zwei Bänden, Band II: Bildhauer. Berlin 2011, ISBN 978-3-937294-02-5.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]