Neue Sachlichkeit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den tidligere IG Farben-bygningen, i dag del av Goethe-universitetet i Frankfurt, regnes som uttrykk for den tyske stilretningen Den nye sakligheten på 1920-tallet. Den buede fasaden demper inntrykket av byggets størrelse.

Den nye sakligheten eller Ny saklighet, på tysk Neue Sachlichkeit, er betegnelsen på en modernistisk stilretning innen maleri, litteratur, fotografi, filmkunst, arkitektur og musikk som var særlig fremherskende i Tyskland1920-tallet. Neue Sachlihkeit opphørte etter 1933 da den tyske Weimarrepublikken ble etterfulgt av nazistene.

Begrepet Neue Sachlichkeit ble skapt av den tyske kunstkritikeren Gustav Friedrich Hartlaub i 1923 for å beskrive bildestilen hos Max Beckmann, Otto Dix og George Grosz. Deres formuttrykk ble sett på som en reaksjon mot den tradisjonelle ekspresjonismen og delvis impresjonismen. Blant de norske malere som i 1920-årene var opptatt av retningen, kan nevnes Leon Aurdal, Otto Sverdrup, Henrik Finne, Rolf Rude og Ridley Borchgrevink.[1] Neue Sachlichkeit ville blant annet knytte malerkunsten til virkeligheten ved en skarp observasjon av gjenstandene, en tydelig tegnemåte og streng komposisjon. Neue Sachlichkeit krevde også politisk engasjement, og motivene var ofte karikerte og satiriske. I andre kunstarter, for eksempel innen dramatikken, ble det tatt i bruk dokumentarmateriale.

Retningen ble ansett som Entartete Kunst av de tyske nazistene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Emilio Bertonati, "Neue Sachlichkeit in Deutschland", Herrsching, 1988, ISBN 3-88199-447-5
  • Helmut Lethen, "Verhaltenslehren der Kälte. Lebensversuche zwischen den Kriegen", Frankfurt/M., 1994, ISBN 3-518-11884-6
  • "Die (k)alte Sachlichkeit. Herkunft und Wirkungen eines Konzepts", Hgg. Moritz Baßler u. Ewout van der Knaap, Würzburg, 2004, ISBN 3-8260-2812-0

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ SNL