Marta Steinsvik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marta Steinsvik rundt 1935.
Foto: Oslo Museum.

Marta Steinsvik (født 23. mars 1877, død 27. juli 1950) var en norsk forfatterinne, oversetter og forkjemper for kvinnesak og nynorsk. Hun er også, særlig i senere tid, vært gjenstand for stor kontrovers, og oppfattes gjerne som fundamentalist. Hun studerte teologi på Menighetsfakultetet, men sluttet i protest i 1922 uten å fullføre studiet.

Hun ble født med navnet Marta Tonstad på gården Skjeggestad i Bakke sogn ved Flekkefjord. Faren Torkell Tonstad var født i Sirdal, men var på den tiden lærer i Flekkefjord. Han eide også gården Skjeggestad, og her ble Marta til hun var tre år gammel. Moren Ingeborg var også fra Tonstad, og begge var av særs gamle bondeætter.

Hun var gift med Rasmus Olai Steinsvik, og var mor til redaktør Kjell Steinsvik og farmor til industrilederen og museumsmannen Kjell Rasmus Steinsvik.

Utdannet seg til prest[rediger | rediger kilde]

Marta studerte medisin i Kristiania, men sluttet da hun var imot viviseksjon. Hun studerte flere andre fag, blant annet egyptologi i London. I 1921 holdt hun som første kvinne preken i Grønland kirke under en gudstjeneste. Kirken var fullsatt. Det vakte oppsikt, og på hennes studiested, Menighetsfakultetet, gikk professorene aktivt ut og kritiserte det som hadde skjedd og la ansvaret på sokneprest Carl Johan Ecktell. Overrasket, skuffet og sint valgte hun å avslutte sitt studium i teologi.

Skribent[rediger | rediger kilde]

I 1894 begynte hun å skrive i avisa Den 17de Mai som hadde begynt å komme ut samme året. Den 16. mai 1896 giftet hun seg med anarkisten Rasmus Olai Steinsvik, som var en av mennene bak Den 17de Mai. Hun fikk fem barn før hun fylte 30 år, blant annet datteren Kari og sønnen Torkjell. Flere av fødslene var problematiske, og hun fikk beskjed av legen at et barn til høyst sannsynlig ville drepe henne, så hun flyttet fra sin mann. Hun var venn av Ingeborg Møller, Ivar Mortensson-Egnund og Arne Garborg. Hun kjente også Rudolf Steiner og besøkte ham i Tyskland i 1910. Ifølge Ingeborg Solbrekkens bok om henne, var hun ulykkelig forelsket i Steiner, men hennes mann fikk hentet henne hjem til Norge, og fikk Johan Scharffenberg til å legge henne inn på sykehus som «sinnssyk».

I 1910 ble hun redaktør for tidsskriftet Kringsjaa. Hun var språkmektig og oversatte mange bøker til nynorsk. Blant annet oversatte hun Jean d’Arc av Louis de Conte fra 1905 og Kvar gjeng du? (originaltittel: Quo vadis) av Henryk Sienkiewicz fra 1903.

Etter sin manns død i 1913 livnærte hun familien ved å dra rundt i Norge og holde foredrag om emner så ulike som arkeologi i Midtøsten, viviseksjon, alternative energikilder til olje, religion og mere. Hun var en ivrig propagandist for det antisemittiske og forfalskete verket Sions vises protokoller, og holdt flere foredrag om jødenes angivelig destruktive innflytelse. Hun ivret også for gjeninnføringen av «jødeparagrafen» i den norske grunnloven.[1]

På 1920-tallet ga hun ut boka St. Peters himmelnøkler, som var et rabiat angrep på den katolske kirke. Boka vakte stor debatt, og hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag basert på boka. Da den katolske sognepresten i Kristiansand, Celestin Riesterer, offentlig beskyldte henne for løgn, gikk hun til injuriesøksmål mot ham. Riesterer ble ikke idømt straff, men 11 av 15 omstridte utsagn ble mortifisert, noe advokat Cato Schiøtz i 2012 omtalte som en seier for Steinsvik. [2] Steinvik reiste landet rundt med foredraget «I moderkirkens favn» og agiterte gjennom en artikkelserie i Aftenposten i 1925 kraftig mot den katolske kirke og opphevelse av Jesuittparagrafen.[3]

Frimodige ytringer kom i 1946 og handlet om landssvikoppgjøret etter den andre verdenskrig. Boken gir blant annet eksempler på tortur foretatt på fritt initiativ fra norske hjemmestyrker og andre sommeren 1945. Den tar også opp lovligheten av å frata menneskerettigheter til en gruppe mennesker (de som var medlem av NS etter 9. april 1940), ved tilbakevirkende lov og tilsidesettelse av en internasjonal traktat som Norge hadde ratifisert (Haagkonvensjonen).

Det skal også være henne som har skrevet «De hvite ravners broderskap: Noen shortstories». som ble utgitt under pseudonymet Marstein på eget forlag i 1945, Boka er en samling besynderlige noveller, til dels med overnaturlig innhold.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Hellig Olav og Den norske statskirke, 1930 og 1976
  • Frimodige ytringer, 1946
  • Tang og tare som vitaminkilde: botemiddel mot mangelsykdommer hos mennesker, husdyr og kulturplanter, 1943
  • Kvinnornas självmordspolitik: barnbegränsning och kvinnornas andra ungdom, 1938
  • Kvinner som prester, 1934
  • Sankt Peters himmelnøkler, 1928
  • Et retslig opgjør med den katolske kirke: interview med fru Marta Steinsvik, 1926
  • Isis-sløret: mysterie-drama i 5 akter, 1921
  • Bispen: eit sjæle-drama i 3 akter, 1918
  • Gammelægyptiske mysterie-indvielser, 1917
  • Ægteskabet og forplantningen, 1910
  • Ivar Mortensson: Skogtroll: Spelstykke i 5 vendingar, 1906

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]