Hopp til innhold

Den bergenske kongevei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den første traseen gikk over Murklopphaugen mens dagens E16 går langs Smedalsvatna nede i dalen. «Stiftsstøtta» ble reist til minne om veibyggingen på grensen mellom stiftamtene, støtta ble laget av marmor fra Lier.[1] Bilde fra Norsk Prospect-Samling av P.F. Wergmann.

Den bergenske kongevei, senere kjent som den bergenske hovedvei, ble åpnet i 1793 og var den første kjøreveien mellom Bergen og Christiania (Oslo). Den gikk over Filefjell (Kongevegen over Filefjell), og var også den første kjørbare veien over fjellet mellom Østlandet og Vestlandet. Dagens stamvei mellom Oslo og Bergen, E16, følger i stor grad samme trasé mellom Fagernes og Lærdal, men har hatt ulike traseer mellom Oslo og Fagernes. Kongevei var i Norge navnet på de første offentlige kjørbare hovedveiene anlagt på 1600–1700-tallet, i Danmark ble betegnelsen brukt om veier anlagt kun til bruk for kongen og kongens embetsmenn. Den bergenske kongevei var en av de siste kongeveiene, tidligere var det anlagt veier gjennom Østerdalen, til Trondheim og til Kongsvinger med forbindelse til Sverige.[2] Etter veiloven av 1824 ble den klassifisert som hovedvei og kalt Den Bergenske Hovedvei, men i dagligtale forble den gamle tittelen i bruk.[2]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Thomas Fearnley: «Parti imellem Vindhellen og Gallerne i Leirdal» (fra boken Norge fremstillet i Tegninger, av P. Chr. Asbjørnsen, utgitt av Chr. Tønsberg (1848) foto: Nasjonalbiblioteket

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Veien over Filefjell var regulert av den eldre Gulatingsloven, som også omfattet Valdres. Trolig var det en egen trasé for reiser om vinteren. Halvdan Svarte, Harald Hårfagre, Olav den hellige og kong Sverre reiste ifølge sagaen over Filefjell. I 1647 ble eget postvesen innført i Norge. Postruten til Bergen ble lagt over Filefjell, trolig langs den gamle tjodvegen. Hele postruten var 500 km lang. Av alle veier i landet var 50 km kjørbare med vogn, resten var med hest eller til fots, og med ski over fjellet om vinteren.[2] Mellom Bergen og Gudvangen gikk posten over land via Voss, Oppheim og Gudvangen og mellom Gudvangen og Lærdal gikk den med båt (til Bergensbanen åpnet i 1908).[3][4] På 1700-tallet brukte posten syv–ni dager mellom Bergen og Christiania.[5]

Partiet gjennom Galdene (Seltunåsen nær Borgund og dagens Seltatunnelen og Borgundtunnelen på E16) midt i Lærdal var trolig det vanskeligste for reisende og for postbæreren. Selve Filefjell og noen partier i Vang var også krevende. Biskop Erik Pontoppidan har gitt en utførlig beskrivelse av reisen over Filefjell. Han beskrev Galdene som verdens vanskeligste vei og klaget også over stigningen opp til selve Filefjell.[2] Pontoppidan laget til Forsøk til Norges naturlige historie et kobberstikk av «Gallerne. En Farlig Vey under Filefield» (Galdene) i Lærdal.[6] Han brukte 14 dager på reisen fra Bergen til Christiania i 1749, inkludert to hviledager i Vang. Der det var mulig, brukte Pontoppidan båtskyss på innsjøene. Han returnerte samme vei over Hakadal, Hadeland, Land, Valdres og Filefjell til Borgund i Lærdal.[5]

De eldste stiene over fjellet mellom Vang og Maristova gikk trolig korteste gjennom Skakadalen i Vang, gjennom Suleskaret og Oddedalen ved Maristova. Senere ble stien flyttet til Øye og langs sørsiden av Otrøvatnet med «Gamlestogo», før veien ble lagt nede i dalen via Tyinkrysset og nordsiden av Otrøvatnet der Nystuen er.[6] I Smeddalen møttes mange gamle stier mellom fjellbygdene (Valdres, Hallingdal og Hemsedal) og fjordbygdene Lærdal og Årdal. Smeddalen var bebodd og det ble trolig på 1100-tallet reist en liten stavkirke der viet til Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury. Etter svartedauden ble Smeddalen liggende øde og vokste til med skog. Thomaskirken stod til den ble revet i 1808.[7]

Veien fra Oslo til Hadeland over Nittedal var mye brukt av de som skulle til Bergen. Det var brukbar vei her allerede på Kristian Vs tid, markert med milesteiner med kongens monogram.[8]

Veien til Hadeland over Ringerike er betydelig eldre enn 1700-tallet. Det finnes en to hundre år eldre beskrivelse av biskop Jens Nilssøn fra hans visitasreiser til Ringerike, Hadeland, Toten og Gudbrandsdalen. I 1579 reiste biskopen fra Hole og «offuer Kleffuen» til Oslo, «Kleffuen» er Krokkleiva, men det er mer trolig at biskopen med følge gikk opp Nordkleiva, siden det ikke var noen vei opp Krokkleiva på den tiden. I 1591 reiste han igjen over «Kraage kleffuen».[9] Fra 2. til 26. september 1594 var han på visitas på Hadeland og Hedmarken, han tok veien opp Lommedalen. Reiseruten hans fra Oslo til Brandbu sammenfaller nesten nøyaktig med Den bergenske kongevei.[trenger referanse]

Det var et skille mellom sommerveier og vinterveier også før kjøreveiene. Sommerveiene gikk ofte over høye bakker og kleiver, mens vinterveien gikk i dalbunnen langs elver, myrer og vann. Ferdsel i sommerhalvåret gikk stort sett til fots eller ridende, men når myrer og vann var frosset og snødekket kunne man ferdes overalt på ski eller med slede. Bøndene var heller ikke interessert i kjøreveier fordi kjøretøy med hjul ikke var vanlig, sleder ble på 1700–1800-tallet brukt også på barmark. De norske hestene tok seg godt frem også der veien bare var en sti eller en steintrapp.[5] Omkring 1800 ble kjøretøy med hjul stort sett bare brukt i og omkring de største byene, samt langs hovedveien mellom Christiania og Trondheim.[9] På Østlandet ble markedene tradisjonelt avholdt i februar-mars da det var lett å ta seg frem.[9]

Arbeidet begynner

[rediger | rediger kilde]

Som veisjef for hele Østlandet ga Peder Anker i 1792 den unge løytnant Johan Jørgen Krohn i oppdrag å lede arbeidet med den østfjellske delen av den nye den bergenske kongeveien mellom Christiania og Bergen.[10] Møllerup ledet arbeidet på Valdressiden 1789–1792.[2] Anleggsarbeidet gikk over et stort område fra Randsfjorden, via Etnedal, over åsen til Fagernes, langs Vangsmjøsa og helt til stiftsgrensa på Filefjell.[11] På det meste hadde Krohn 25 soldater og over 100 utkommanderte bønder i arbeid. Anleggsarbeidet ble stort sett bare utført i den snøfrie tiden mai/juni til september/oktober.[2]

Arbeidet på vestsiden ble ledet av Wilhelm Jürgensen, også han offiser. Jürgensen bodde stort sett på Maristova mens arbeidet pågikk og Hammer Rikke bygde ny Maristove i 1791–1792 med eget rom kun til bruk for kongen. Generalvegmester Christopher Johannes Hammer sto bak prosjektet fra vestsiden. Hammer var generalvegmester i Bergen stift fra 1787. Jürgensen hadde omkring 50 mann i den militære kommandoen. Anlegget av den nye veien var en stor ekstra belastning for bøndene i Lærdal blant annet fordi veiarbeidet falt sammen med onnearbeid på gårdene og de uteble ofte fra arbeidet. Jürgensen brukte stokkepryl og ila bøndene bøter.[2] På vestsiden var det tre vanskelig partier: Raugaldene i den trange dalen mellom Maristova og Borlaug, nedenfor Borgund stavkirke og i Galdene. I Raugaldene ble veien lagt på stokker over et svaberg. Mellom stavkirken og Husum ble veien flyttet fra «Sverrestigen» til et trangt og bratt skar kalt Vindhella. Gjennom Galdene mellom Husum og Seltun ble veien over flere kilometer lagt gjennom ur og over svaberg.[6] «Gald» eller «galde» er et dialektord trolig med opphav i norrønt og betyr smal vei, klippevei eller fjellvegg.[12][13][14]

Lunde bru i Etnedal inngikk i kongeveien. Steinhvelvingsbroen ble bygget i 1829, den første broen var i treverk.

Opprøret i 1803

[rediger | rediger kilde]

På grunn av stor belastning med skysstjeneste og veihold bestemte Fredrik II i 1563 at lærdølene skulle være fritatt for militærtjeneste. Lovnaden ble fornyet av seks etterfølgende konger. I 1799 ble det avholdt sesjon i Lærdal for å skaffe flere soldater til kongen. Lærdølene mente fritaket for militærtjeneste fortsatt gjaldt og ingen møtte til sesjon. To år ble det igjen forsøkt å innrullere soldater og igjen protesterte lærdølene. Det ble i 1802 sendt en straffeekspedisjon med 500 bevæpnede soldater og kanonbåter til Lærdal. Lederen Anders Lysne ble arresterte, dømt til døden og halshugget i 1803.[6] Straffeekspedisjonen ble ledet av Wilhelm Jürgensen som noen år tidligere hadde ledet anleggsarbeidet.[15]

Trasé

[rediger | rediger kilde]
Oppslått kart over ryddet og vedlikeholdt parti av den opprinnelige Kongeveien parallelt med E16 mellom Hemsing og Syndrol i Vang. Kongeveien går her over åsen mens E16 går i bratthenget langs Vangsmjøsa.
Kongeveien ved Vangsmjøsa fremstilt av Wilhelm Maximilian Carpelan i 1819. Axel Lindahl fotograferte samme motiv 70 år senere da ny vei var sprengt langs innsjøen.[6][16][17]
Broen ved Skogstad skysstasjon, her gikk kongeveien over elven og over de flate jordene, nyere veianlegg ved fjellfoten i bakgrunnen.

Kongeveien åpnet i 1793,[18] og har hatt flere forløp. Den første traseen gikk fra Bergen, via Voss og videre ned Stalheimskleiva til Nærøydalen, og dalen ut til Gudvangen. Herfra gikk turen med båt ut Nærøyfjorden og videre inn til Lærdalsøyri og opp dalen til Filefjell og fjellovergangen til Tyinkrysset og ned til Vang i Valdres. Videre nedover gjennom Vestre Slidre til Fagernes, deretter ned dalføret til Bagn og opp over Tonsåsen, Etnedal og ned gjennom Land til Dokka, ved Randsfjorden, så via Branbu og Tingelstad. Ved Granavollen på Hadeland delte traseen seg. Først gikk hovedtraseen mot Oslo om Nittedal over Harestua. Seinere ble vegen over Ringerike hovedtrasé. Den gikk over Krokskogen, ned Lommedalen og gjennom Bærum før den til slutt endte i Oslo.

Da traseen gikk over Mureklopphaugen var Jotunheimen synlig fra veien. Sommeren 1819 reiste Wilhelm Maximilian Carpelan over Filefjell og hans akvarell Utsikt fra Murklopphøgda på Filefjell mot nord er trolig den første kunstneriske avbildningen av det vi i dag kaller Jotunheimen.[19][20]

Voss til Gudvangen

[rediger | rediger kilde]

Fra Bergen gikk veien via Voss og videre ned Stalheimskleivi til Nærøydalen, og dalen ut til Gudvangen.

Ny kjørevei gjennom Stalheimskleivi var ferdig i 1849.[21] Opp til 1000 mann skal ha arbeidet på Stalheimskleivi på det meste.[22] Henrik Christian Finne ledet arbeidet med utbedringer i Vindhella og Galdene, Stalheimskleivi, og veien over Hemsedalsfjellet.[23]

Vindhella og Galdene

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vindhelleveien (Lærdal)

Se også: Europavei 16 (Sogn og Fjordane) og Fylkesvei 630
Murene i Vindhellaveien fra 1843 er opptil 10 meter høye

Ved Borgund stavkirke sperrer åsryggen Klanten dalbunnen og Lærdalselvi går i et gjel i en stor slyng rundt. Rundt Klanten på øst- og sørsiden går den såkalte Sverrestien. Stien går over engen bak kirken og stiger oppover åsen til gården Tråo. Det tidligere bare fjellet har vokst til med skog og kratt. Navnet Sverrestien kommer av kong Sverre som skal ha gått der da han reiste ned Lærdal i året 1177. I 1793 ble kongeveien lagt gjennom det bratte skaret Vindhella på den andre siden av Klanten. Veien fra 1793 var svært bratt med stigning 1:4 og var derfor ikke brukbar for hest og vogn. Eidsvollsmennene som reiste gjennom Vindhella i 1814 bemerket at hesten så vidt klarte å trekke den tomme karjolen opp bakkene.

På Husum mellom Vindhella og Galdene ble det satt opp skysstasjon i 1834.[24][25]

I 1840-årene ble ny vei anlagt i slynger på høye murer gjennom Vindhella for å redusere stigningen, en til da uprøvd byggeteknikk i Norge. Veien fra 1793 er synlig der den ikke er dekket av den senere generasjonen veikonstruksjon. I 1872 ble sprengstoff tatt i bruk i veibygging og en ny trasé anlagt langs elven, der fylkesvei 630 går. Traseen fra 1872 ble brukt som hovedvei til Borgundtunnelen og Seltatunnelen åpnet i 2004, da den ble fylkesvei 630.

Mureklopphaugen

[rediger | rediger kilde]
Hotell Maristova med traseen mot Mureklopphaugen synlig til høyre. Bildet viser hotellet reist omkring 1888, bygningen brant i 1976.
Foto: Marthinius Skøien

Mellom Kyrkjestølane (Sankt Thomaskirken på Filefjell) og Maristova gikk 1793-veien over Murklopphøgda. Prinsippet den gangen var at veien skulle gå i rett linje og fra dalbunnen vest for kirken er traseen fortsatt synlig som en rett strek opp bakkene. Mellom Maristova og veiens høyeste punkt på 1250 m.o.h. følger også traseen rette linjer selv om det førte til bratte partier. Maristova var også statlig og ble i 1847 kjøpt av driveren som hadde plikt til å føre posten, holde stasjonen, holde veistakene vedlike og kjøre snøplogen. Bøndene hadde ikke lov til å overnatte i Maristovas hovedbygg som var forbeholdt reisende utenfor bondestanden. Mellom Maristova og Borlaug er det en høydeforskjell på 400 meter over 8 kilometer veilengde. Mellom Borlaug og Borgund stavkirke er dalbunnen flat og traseen er delvis dekket av E16.[26]

Fra 1843 ble traseen mellom Maristova og Kyrkjestølane lagt gjennom Smeddalen langs Smeddalsvatna. I dag går E16 også gjennom Smeddalen, noen steder i samme løp som Bergenske, og noen steder ved siden av. Over Mureklopphaugen står Kongevegen uberørt og ligger omtrent som da den ble bygget mellom Kyrkjestølane og Maristova.[18]

Ved stiftsgrensa, nær veiens høyeste punkt, ble det med stor kostnad og anstrengelse reist en støtte etter at veien var ferdig. Stifsstøtta kostet til sammen 245 riksdaler, omtrent det samme som tre års budsjett for Filefjellsvegen.[6] Den er laget av marmor fra Lier (som også leverte marmor til Marmorkirken i København),[6] men utformet og gjort ferdig i København. Støtta måtte skjæres i flere deler før den ble fraktet til fjells.[trenger referanse] Stiftsstøtta (eller stiftsdelesteinen) ble i 1932 flyttet til bilveien nede i Smedalen og i 1973 flyttet tilbake til det opprinnelige stedet ved stiftsgrensen.[6]

Valdres

[rediger | rediger kilde]

Mellom Christiania og Slidre gikk traseen gjennom brede, skogkledde bygder. Fra østsiden gjorde fjellet seg gjeldende ved Øylo skysstasjon i Vestre Slidre. Mellom Øylo og Syndrol sperret det bratte fjellet Hugakollen. Mellom Øylo og Hemsing bro (Vang ysteri på neset) snirklet veien seg gjennom en bratt ur. Mellom Hemsing bro og Syndrol i Vang gikk den opprinnelige traseen oppover fjellsiden og over åsen, ifølge Skoug ble veibanen noen steder lagt på trestokker boltet til berget. Telefonstolper står langs veibanen som er bevart etter at kjøreveien ble lagt på ny horisontal trase langs innsjøen. Mellom Eidsfossen (ved Vangsmjøsas øvre ende) og Grihamar/Skogstad gikk 1793-veien på vestsiden av Strondafjorden. Skogstad var siste skysstasjon på østsiden og et hotell ble reist rundt 1880 på grunn av stor trafikk. Ifølge Skoug krysset kongeveien fra 1793 broen og gikk over jordene til Skogstad og gjennom gårdstunene. I 1840-årene ble ny vei anlagt på sørsiden (høyre side) av elven fra broen ved Skogstad til Varpe bro, denne veibanen er intakt og telefonstolper markerer traseen mens den veibanen fra 1793 stort sett er borte. Fra Skogstad på 580 m.o.h. var det en lang stigning til Otrøvatnet på omkring 1000.[27] Vannskillet mellom Østlandet (Drammensvassdraget) og Vestlandet (Lærdalsvassdraget) går rett vest for Otrøvatnet mellom Nystuen og Thomaskirken.[28]

Nystuen skysstasjon er kjent fra år 1627 (etablert før kongeveien) og ligger 17 km fra Skogstad. Bebyggelsen på Nystuen brant i 1958. En bygning fra 1807 er bevart på Valdres folkemuseum. Nystuen var statlig eiendom til 1830 da den ble kjøpt av driveren som fikk plikt til å opprettholde gjestgiveriet, holde hester og stake veien om vinteren.[29]

Det er så mye utfordrende og vild grandeur over dette passet at tanken neppe kan forestille seg noe vildere. Veien var utmerket, selv om den var oversvømmet her og der. På ett sted krysset veien en rett fjellside hvor resten av kløften var fylt av elven, derpå kom en bakke som tvang oss til å stige av hesten, som gled ned på hasene mens vi kløv ned.

W.H. Breton (engelsk turist om strekningen Maristova-Borlaug, 1835)[30]

På slutten av 1800-tallet ble trasen i Kvamskleiva lagt horisontalt langs Vangsmjøsa. Veien ble sprengt inn i det bratte berget. Arbeidet tok to år og fire arbeidere mistet livet. Denne horisontale veien var så smal at biler ikke kunne møtes og det ble innført timekjøring gjennom Kvamskleiva.[6]

Traseen for stamveien til Bergen er i seinere år flyttet fra Etnedal og langs Randsfjorden til Begnadalen og langs Sperillen.

Granavollen til Oslo over Nittedal

[rediger | rediger kilde]

Fra Granavollen på Hadeland gikk hovedtraseen mot Oslo om Nittedal over Harestua og til Grorud, hvor den møtte Den trondhjemske kongevei.

Arbeidet med vegen over Bjøråsen i Lillomarka ble påbegynt i 1793 med utkalte militære mannskaper og pliktarbeid fra bøndene, og i 1799 var arbeidene ferdige. Fra Grorud går veien nordover langs østsiden av Alnaelva, tar av rett opp i Åsen og går forbi Steinbruvannet. Et sted nær Skytta i Nittedal har veien en svær muroppbygging der den krysser en bratt tverrdal. I 1804 ble traseen gjennom Nittedal og Hakadal utbedret.[31] "Den Bergenske vei" fra Grorud til Nittedal over Bjøråsen i Lillomarka ble rotelagt i 1795.[32]

Etter at veien over Krokskogen var satt i brukbar stand i 1804, overtok den mye av trafikken, og i 1826 overtok den også den formelle hovedvei-statusen. Etter 1850 ble veien omlagt som Hadelandschausséen, og krysset der den tok av fra Trondheimsveien flyttet øst til Gjelleråsen.[33]

H.O. Christophersen regnet den gamle Bergensveien over Bjøråsen til Markerud i Nittedal er blant de best bevarte traseene av kongeveier i Oslos nærområde, til tross for at den er skjemt av anleggsarbeid og tømmerkjøring.[34] Første stykke av veien heter i dag Bergensveien. På Nittedal-sida følger den blant annet traseen til langs Skyttaveien, før den forsvinner under eksisterende vei og andre landskapsendringer langs Hadelandsveien av Riksvei 4 fram til Rotnes, hvor den krysser Nitelva over Haug stenhvelvsbru, nå Rotnes bru, og forsetter langs Gamleveien (Fylkesvei 1538) til Bjørnholt. Ennå står det en steinhvelvsbru fra 1804 ved Spenningsby. Ved Fugleåsen krysser vegen riksveien og fortsetter vest for åsen som Fuglesåsveien, før den igjen forsvinner inn under Riksvei 4.

På Hadeland er traseen til den gamle kongevegen merket og tilrettelagt for fottur.[35]

Granavollen til Oslo over Ringerike

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den bergenske kongevei (Ringerike)

Fra Gamlebyen følger veien stort sett Pilegrimsledens alternativ for Gudbrandsdalen vest. Det tar utgangspunkt i Mariakirkens ruiner og går over Grünerløkka, krysser Akerselva ved gangbroen ved Kuba, og videre Telthusbakken opp til Gamle Aker kirke. Dette sammenfaller med Jens Nilssøns beskrivelse. Hans vei er nå ikke lett å følge videre, men Pilegrimsleden har skiltet en rute over Bislet og Majorstua over Frognerparken – Skøyen – Bestum – Sollerud – Lilleaker. Her krysser den Lysakerelva ved Granfoss. Jens Nilssøn nevner en bruovergang kalt Faabroe, antakelig et stykke nedenfor dagens gangbru. Pilegrimsleden går herfra nordover mot Voll, og deretter vest over Grav og Hosle. Biskopen la veien om Jar før han kom til Voll, så tok han av ved Grav og dro noenlunde rett vestover til Haslum kirke der presten ventet på ham.

Tyrifjorden/Steinsfjorden med broen over Sundøya.
Foto: Axel Lindahl

Fra Haslum går Pilegrimsleden nordover forbi Øverland til den møter Ankerveien, som den følger videre mot nordvest. Sannsynligvis har Jens Nilssøn fulgt noenlunde samme rute. Ved Toppenhaug tar veifaret av fra Ankerveien, og nordvest forbi Skollerud og Burud opp østsiden av Lommedalen. Ved Kirkeby går den over dalføret over Jonsrud og derfra over Krokskogen på skogsveien via Midtskogen og Bruløkka til Kleivstua. Herfra går den beryktede Krokkleiva ned til Sundvollen. Herfra var det skyss med fergemann over Kroksund. Den gamle veien går over Gjesvalåsen, der Pilegrimsleden tar av vestover mot Bønsnes. Kongeveien går nordover og slutter seg til traseen for dagens E16, forbi Stein og Halvdanshaugen over Steinsletta til Hønen. Her kommer Pilegrimsleden igjen inn på veien, og den tar av nordøstover mot Klekken på Rv241. Veien går videre via Stavhella og tar det gamle veifaret og går videre vest for riksveien, skiltet som Pilegrimsleden etter ca. 500 m, på gårdsveier mot Sætranggårdene og videre forbi Haug kirke fram til Askelsrud. Her er traseen dyrket opp, og en må ta gårdsveien opp til riksveien, og følge den videre.

Krokskogen er omtalt i forbindelse med Magnus Lagabøtes reise der i året 1276. Fra middelalderen til 1860 var traseen over Krokskogen veien mellom Oslo/Christiania og Ringerike. På 1800-tallet ble den omtalt som «den nye bergensvegen» og veien over Hadeland ble tidligere regnet som Bergensveien. Veien mellom Bærum og Ringerike over Krokskogen fikk status som kongevei på 1790-tallet. Traseen ble omkring 1800 lagt gjennom Sørkleiva. Peder Anker var både veisjef for Østlandet og innehaver av Bærums Verk med tilliggende skoger. Anker hadde derfor interesse av at veien var i god stand.[9] Anker hadde også store skogeiendommer i Valdres og Land. Krohn, som også ledet anlegget over Filefjell, bestyrte tømmerforretningen for Anker.[36][37] Ved Sundvollen sto milestein som markerte fire mil fra Christiania. Krokkleiva hadde status som hovedvei til 1860. Mellom Sundvollen og Kroksund var det ferje til omkring 1800 da det ble bygget steinbro ved Sundøya. På Sundvollen var det skysstasjon fra 1600-tallet. Med kongeveien ble det turisttrafikk til Ringerike og Kongens utsikt ble et kjent sted. Kunstnere som J.F.L. Dreier, Wilhelm Maximilian Carpelan, J.C. Dahl, Catharine Kølle og Johannes Flintoe besøkte området. Henrik Wergeland omtalte i Dalvise (1841) «Kleivens svimlende Portal!» I 1860 ble hovedveien flyttet til Sollihøgda.[9]

Krokkleiva av Johan Fredrik Eckersberg, gjengitt Norge fremstillet i Tegninger i 1848

Ved Åsbygda skole tar traseen av fra riksveien og følger Gamleveien i rett linje øst for denne ca. et par kilometer før den igjen kommer inn på riksveien. Herfra følger riksveien kongeveitraseen gjennom Jevnaker, og videre langs østbredden av Randsfjorden til Sløvika. Her tar ruten av til høyre, omtrent rett nord gjennom et vakkert og variert landskap opp mot Velogårdene. Her dreier veien stadig mot øst og videre til Falang. Her tar den av rett østover, og går som gårdsvei til tunet på Gamkinn. Her gikk veien opprinnelig diagonalt over dalen til Gamme, men her er det fulldyrket i nyere tid. Følg veien videre fram til Gammeveien (Fv35) og opp på bakkekammen nordenfor. Der ligger et stort gravfelt fra jernalderen langs toppen av åsen. Gammeveien videre fører ned til Helgumsdalen og Fv33. Opprinnelig trasé har gått rett fram til eksisterende Vollgutua, som fører rett opp til Granvollen. Granvollen ligger i dag i Gran kommune i Hadeland i Opplands fylke.

Bilder

[rediger | rediger kilde]
  • Kongeveien fra 1793 ved Galdane i Lærdal
    Kongeveien fra 1793 ved Galdane i Lærdal
  • Kongeveiens bratte trase («Jacobsstigen») fra Maristova i retning Murklopphøgda er åpen gjennom skogen og brukes som tursti.
    Kongeveiens bratte trase («Jacobsstigen») fra Maristova i retning Murklopphøgda er åpen gjennom skogen og brukes som tursti.
  • «Tørisgalden», intakt kongeveie ved Kvamskleiva, Vang
    «Tørisgalden», intakt kongeveie ved Kvamskleiva, Vang
  • Kongeveien fra 1793 på høye murer i ura ved Kvamskleiva i Vang, like ovenfor E16.
    Kongeveien fra 1793 på høye murer i ura ved Kvamskleiva i Vang, like ovenfor E16.
  • «Gallene i Leirdal», Norge fremstillet i billeder (1848) av Chr. Tønsberg
    «Gallene i Leirdal», Norge fremstillet i billeder (1848) av Chr. Tønsberg
  • Carpelans bilde fra 1819, gjengitt i 1848. Jotunheimen i bakgrunnen
    Carpelans bilde fra 1819, gjengitt i 1848. Jotunheimen i bakgrunnen
  • «Erindring af Fjeldreisen i 1820» av Baltazar Mathias Keilhau, utsikt fra Murklopphøgda mot nord/nordøst (Jotunheimen)
    «Erindring af Fjeldreisen i 1820» av Baltazar Mathias Keilhau, utsikt fra Murklopphøgda mot nord/nordøst (Jotunheimen)
  • «Erindring af Fjeldreisen i 1820» av Baltazar Mathias Keilhau, utsikt fra Murklopphøgda mot øst/nordøst
    «Erindring af Fjeldreisen i 1820» av Baltazar Mathias Keilhau, utsikt fra Murklopphøgda mot øst/nordøst
  • Axel Lindahls foto av den horisontale veien gjennom Kvamskleiva ved Vangsmjøsa da den var ny omkring 1880
    Axel Lindahls foto av den horisontale veien gjennom Kvamskleiva ved Vangsmjøsa da den var ny omkring 1880
  • Kongeveiens trase langs Otrøvatnet
    Kongeveiens trase langs Otrøvatnet

Se også

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ http://www.sffarkiv.no/sffbasar/print.asp?p=result&db=dbatlas_leks&art_id=268&spraak_id=1&ptype=single
  2. ^ a b c d e f g Årbok for Norsk vegmuseum. 2011. [Oslo]: Statens vegvesen. 2011. 
  3. ^ Hoprekstad, Olav (1875-1965) (1938). Sogn: landet og folket. Bergen: Lunde. 
  4. ^ Hellesnes, Torstein (1980). Gardssoge for Oppheim sokn. [Voss]: Voss bygdeboknemnd. ISBN 8271010719. 
  5. ^ a b c Schulerud, Mentz (1974). Kongevei og fantesti. Oslo: Cappelen. ISBN 8202030447. 
  6. ^ a b c d e f g h i Skoug, Stein Erik (1975). Kongeveien over Fillefjell: Vindhella og Galdane. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250401484. 
  7. ^ Skoug (1975) s. 60
  8. ^ Christophersen, H.O. (1973). Fra allfar og kongevei. Grøndahl. s. 87. ISBN 8250400437. 
  9. ^ a b c d e Harsson, Margit (1997). Kongevegen over Krokskogen. [Røyse]: Hole historielag. ISBN 8299432618. 
  10. ^ Frydenlund, Bård (2009): Stormannen Peder Anker. En biografi. Oslo: Aschehoug.
  11. ^ Hvattum, Harald (1993): På gamle vegar i Valdres. Vegbygging, vegvedlikehald og vegstyring i Valdres fram til slutten av 1800-talet. Fagernes: Valdres forlag og Valdres folkemuseum.
  12. ^ Falk, Hjalmar (1991). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8252525482. 
  13. ^ Om fjellet. Oslo: Tanum-Norli. 1978. ISBN 8251807131. 
  14. ^ Nøklestad, Hans Olaf (1999). Språkboka for den videregående skolen. Oslo: Gyldendal undervisning. ISBN 8205260397. 
  15. ^ http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/1567732.html
  16. ^ http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/NMK.2016.0171
  17. ^ Kvamskleven, Axel Lindahls foto fra ca 1890, samme sted som Carpelan.
  18. ^ a b Statens vegvesen (2011): Kongevegen over Filefjell. Forprosjektet - et mulighetsstudie. Statens vegvesen i samarbeid med Sogn og Fjordane fylkeskommune, Oppland fylkeskommune, Lærdal kommune, Vang kommune, Valdres Natur- og Kulturpark og Valdresmusea. Mai 2011.
  19. ^ Messel, Nils (red.). (2008). Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
  20. ^ Slagstad, Rune (2008). (Sporten). En idéhistorisk studie. Oslo: Pax forlag.
  21. ^ Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner Arkivert 16. april 2014 hos Wayback Machine. (se avsnitt 165 Stalheimskleiva)
  22. ^ Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. [Oslo]: Transportøkonomisk institutt : I kommisjon hos Grøndahl. 1977. ISBN 8250402235. 
  23. ^ Broch, Just (1937). Veier og veivesen i Norge: fra de eldste tider til veiloven av 1851. Oslo: [s.n.] 
  24. ^ «Vindhellavegen | Statens vegvesen». Statens vegvesen (på norsk). 15. mars 2013. Arkivert fra originalen 7. november 2017. Besøkt 1. november 2017. 
  25. ^ Skoug (1975) s. 20, 75
  26. ^ Skoug (1975) s. 66-72
  27. ^ Skoug (1975) s. 49-55
  28. ^ NVE Atlas Arkivert 22. januar 2020 hos Wayback Machine., Nedbørsfelt, oppslag 2. november 2017
  29. ^ Skoug (1975) s. 56
  30. ^ Skoug (1975) s. 73
  31. ^ Christophersen, H.O. (1973). Fra allfar og kongevei. Grøndahl. s. 88f. ISBN 8250400437. 
  32. ^ Gjærum, J. (1954). Akershus fylkes veghistorie. P. Soelberg trykk. s. 171. 
  33. ^ Schulerud, Mentz (1974). Kongevei og fantesti. Cappelen. s. 261. ISBN 8202030439. 
  34. ^ Christophersen, H.O. (1973). Fra allfar og kongevei. Grøndahl. s. 89. ISBN 8250400437. 
  35. ^ Omtale av traseen påut.no
  36. ^ Bjørnstad, O.Chr. (1944): Kjerraten i Åsa. Oslo: Halvorsens bokhandel.
  37. ^ Holst, R. Sommerfelt (1931): Slekten Krohn fra Kronborg og Ringerike. Oslo: Morten Johansens Boktrykkeri.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_bergenske_kongevei&oldid=24602848»