Batavere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gravstele til en av keiser Neros Corporis Custodes (keiselige livvakter). Livvakten, Indus, var en bataver.

Batavere, latin Batavi, var en germansk stamme i oldtiden, opprinnelig en del av chattere,[1] og i henhold til den romerske historikeren Tacitus levde de langs elven Rhinen i det området som i dag er Nederland: «et ubebodd område i ytterpunktet av Gallias kyster, og også en naboøy omgitt av havet på forsiden og elven Rhinen i bakenden og på begge sider» (Tacitus, Historiæ iv). Det førte til det latinske navnet insula Batavorum for området.[2] Det samme navnet ble også benyttet på flere militære enheter, opprinnelig ved at soldater ble rekruttert blant bataverne selv. Stammenavnet til bataverne, antagelig en utledning av batawjō («god øy», fra germansk bat- («god», «utmerket») og awjō («øy», «land i nærheten av vann»), noe som referer til områdets fruktbarhet, i dag kjent som Nederlands fruktkurv (Betuwe i provinsen Gelderland).

Bataverne hadde allerede før Kristi fødsel trengt inn på romersk område. De kom hovedsakelig fra elven Rhinens munning i dagens Zeeland. De deltok antagelig i svebernes invasjon av Gallia under høvdingen Ariovistus i år 70 f.Kr., og som ble slått tilbake av Cæsar i år 58 f.Kr.

I årene 11-1 f.Kr. greide keiser Augustus' stesønn Drusus Germanicus å beseire germanerne ved Nordsjøen, men bataverne ble som friserne fritatt for skatt ved at de frivillig stilte opp som leiesoldater ved behov. De ble til stor nytte for romerne da de kom til unnsetning ved flere prekære situasjoner. Bataverne gikk senere opp i større folkestammer som ble dannet etter 200 e.Kr., antagelig saliske frankere og/eller frisere.[3]

Lokalisering[rediger | rediger kilde]

Germanske folk langs kysten av Nordsjøen, ca. 150 e.Kr.

Bataverne er nevnt av Julius Cæsar i hans bok Commentarii de Bello Gallico (Gallerkrigen) som et folk som levde på en øy dannet elven Rhinen etter at den delte seg, en arm som var Waal og den andre Nedre Rhinen/Gamle Rhinen. Denne strategiske posisjonen, det vil si på den høyereliggende siden av Waal — noe som ga et uhindret utsyn langt inn i Germania Transrhenana (Germania hinsides Rhinen) — ble oppdaget først av Drusus Germanicus som bygde en stor festning (castra) og et hovedkvarter (praetorium) i keiserlig stil. Sistnevnte var i bruk fram til bavarenes opprør.

Arkeologiske spor antyder at bavarene bodde i små landsbyer, bestående av seks til tolv hus på meget fruktbare jordområder mellom elvene, og levde av jordbruk og husdyrhold bestående av krøtter. Funn av levninger av hester i gravene antyder en sterk opptatthet av hester. På sørbredden av Wall (i hva som i dag er Nijmegen) ble det bygget et romersk administrativt senter hvor en stammes skatter ble lagret og bevoktet. Dette senteret ble rasert i løpet av opprøret.

Batavere bevegde seg inn i området Betuwe på slutten av 100-tallet f.Kr. De tidligere beboerne i dette området var antagelig keltisktalende gallere, noe som antydes i stedsnavn, latiniserte utgaver av keltiske navn for deres fremste byer: Batavodurum og Noviomagus (Nijmegen, Neth).[4] Det er uklart om de tidligere beboerne ble undertvunget av bataverne som dannet en herskende klasse, eller om de ble fordrevet. Av denne grunn er det også usikkert om bataverne forble germansktalende eller om de tilpasset seg det keltiske språket til stedets opprinnelige beboere.

Militære enheter[rediger | rediger kilde]

Den første bataviske kommandanten som er kjent har navnet Chariovalda. Han ledet angrep over elven Visurgin (Weser) mot cheruskere som ble ledet av Arminius under krigstoktene til Germanicus i Germania Transrhenana.[5]

Tacitus i De origine et situ Germanorum XXIX beskriver bataverne som de tapreste av alle stammene i området, herdet av de germanske krigene, med kohorter (1/10 av en legion) under sine egne kommandanter som ble overført til Britannia. De holdt æren av den gamle tilknytningen til romerne og slapp å betale tributt eller skatt, og ble benyttet av romerne kun for krig: «De fylte riket men intet annet enn menn og våpen», bemerket Tacitus. Godt ansett for sin dyktighet som ryttere og svømmere — for både menn og hester kunne krysse Rhinen uten å miste formasjonen, i henhold til Tacitus. Dio Cassius skrev at denne formen for overraskelsesangrep ble benyttet av Aulus Plautius mot «barbarene» — de britiske kelterne — i slaget ved elven Medway i år 43:

Barbarene mente at romerne ikke ville være i stand til å krysse [elven] uten en bro, og følgelig slo leir i et heller skjødesløs vis på motsatt bredde; men han sendte over en avdeling med germanske stammefolk, som var vant til svømme med enkelhet i full rustning over selv de mest virvlende elver. (...) Således da britonerne trakk seg tilbake til elven Themsen ved et punkt nær hvor den gikk ut i havet og ved flomtid dannet en innsjø. Denne krysset de lett ettersom de visste hvor det var fast grunn og hvor de lette overgangene i denne regionen kunne finnes: men de romerne som forsøkte å følge dem lyktes ikke. Imidlertid, germanerne svømte over på nytt og en del andre fikk over en bro litt lengre oppe i elven, deretter de angrep de barbarene fra flere sider på en gang og hogde ned mange av dem. (Cassius Dio: Romersk historie, Bok 60:20)

Det er uklart hvordan de var stand til å gjøre dette. Vegetius, en romersk forfattere på slutten av 300-tallet om romernes militære aktiviteter, nevner at soldater benyttet flåter av rør, trukket av lærlodd, for å transportere utstyr over elver.[6] Men kildene antyder at bataverne var i stand til å svømme over mens de faktisk hadde på seg rustning og våpen. Det kan bare ha vært mulig om de benyttet seg av en form for flyteredskap: Ammianus Marcellinus nevner at et regiment cornuti svømte over en elv ved å flyte på sine skjold «som på en kano» (357).[7] Ettersom skjoldene var av tre kunne de muligens ha gitt nødvendig flyteevne.

Bataverne hadde også en gruppe krigere i keiserens personlige kavaleri, Equites singulares Augusti.

Tallrike altere og gravsteiner til batavernes kohorter, datert til 100- og 200-tallet, har blitt funnet langs Hadrians mur i nordlige England, særlig ved Castlecary og Carrawburgh, men også i dagens Tyskland, tidligere Jugoslavia, Ungarn, Romania og Østerrike. Funn av tavler gjort av treplater med skrifttegn viser at en del av bataverne var skriftkyndige.

Batavernes opprør[rediger | rediger kilde]

Sammensvergelsen til Julius Civilis, maleri av Rembrandt, 1661, framstiller batavere som sverger troskap til Gaius Julius Civilis, lederen av batavernes opprør mot Romerriket i år 69.

Til tross for alliansen ble en bataver av høy rang og romersk navn, Julius Paullus, henrettet av Fonteius Capito på falske anklager om opprør. Hans landsmann Gaius Julius Civilis ble paradert i lenker i Roma foran keiser Nero. Han ble deretter frikjent av Galba, den neste keiseren, og holdt tilbake i Roma. Da han kunne reise tilbake til sine egne i år 69 kom han til å lede en batavisk opprør mot romerne. Han greide å erobre Castra Vetera, romerne tapte to legioner mens to andre (I Germanica og XVI Gallica) ble kontrollert av opprørerne. Opprøret ble så omfattende at det ble en reell trussel mot Romerriket da den eskalerte seg til nordlige Gallia og Germania. Den romerske hæren slo tilbake og invaderte insula Batavorum. En bro ble reist over elven Nabalia hvor de krigførende partene møtte hverandre på hver side for å forhandle. Dette er fortalt med mange detaljer i Tacitus' bok Historie, bok IV, men beklageligvis slutter fortellingen brått ved høydepunktet. Som en følge av opprøret ble Legio X Gemina huset i en steinfestning, castra, for å passe på bataverne.

Batavernes skjebne[rediger | rediger kilde]

Bataverne er fortsatt nevnt i år 355 under styret til keiser Konstantius II (317-361), da deres øy var allerede dominert av saliske frankere, en frankisk stamme som hadde søkt romersk beskyttelse der i 297 etter å ha blitt presset ut fra deres eget land av sakserne.

Constantius Gallus la innbyggerne av Batavia til sine legioner, «deres disiplin kan vi fortsatte nyttegjøre».[8] Det er antatt at bataverne ble slått sammen med de saliske frankerne kort tid før eller etter at de hadde blitt forvist av en annen stamme (muligens var det chamavere) og delte deres påfølgende forvisning til Toxandria. I Romerrikets sene periode var det en militær enhet som ble kalt for Batavi.

Navnet på den bataviske byen Passau kommer fra det romerske navnet Batavis som igjen var navngitt etter Batavi, bataverne. Byens navn er gammelt, noe som vises i de typiske effektene av høytysk lydforskyvningen (b > p, t > ss).

Den bataviske myte[rediger | rediger kilde]

Gjennom hele den nederlandske historie, men særlig i løpet åttiårskrigen, har bataverne blitt romantisk framstil som de historiske forfedrene til det nederlandske folk. «Bataverne beseirer romerne ved Rhinen», maleri av Otto van Veen, ca. 1613.

Mange nederlandske forfattere på 1600- og 1700-tallet trodde på den «bataviske myte» som hevdet at det hadde eksistert en uavhengig og fri batavisk stat og samfunn i den romerske perioden som gjorde opprør mot sine undertrykkere, noe som ble speilbildet av nederlendernes opprør mot Spania. Bataverne ble den nederlandsk opphavsmyte som uttrykte deres selvidentifikasjon som adskilte dem fra naboene i den nasjonale kampen i åttiårskrigen mot Spania for nederlandsk uavhengighet og frihet.[9] Blandingen av fakta og fiksjon i Cronyke van Hollandt, Zeelandt ende Vriesland (også kalt for Divisiekronike), første gang utgitt i 1517, førte de sparsommelige bemerkninger i Tacitus' den gang nyoppdagede antikke tekst Germania ut til det gnerelle publikum. Den ble gjenopptrykt så sent som 1802.[10] Samtidige nederlandske dyder som fremmet uavhengighet, mot og flid ble gjenfunnet blant bataverne i historieverk som blant annet Hugo Grotius' Liber de Antiquitate Republicae Batavicorum (1610). Myten ble fortsatt i Romeyn de Hooghes Spiegel van Staat der Vereenigden Nederlanden («Speil av staten de fortente Nederlandene», 1706), som også kom i mange nye utgivelser, særlig i atmosfæren under den romantiske nasjonalismen på slutten av 1700-tallet under den kortlivede Bataviske republikk og i kolonien til Nederlandsk India, hvor hovedstaden ble døpt for Batavia (i dag hetende Jakarta).[11]

Denne legendens suksess hadde sin årsak delvis i antropologi som var basert på en stammeparadigme. Forestillingen var populær og ble fremmet i undervisningen i skolen ettersom denne teorien tilsynelatende også forklarte hvorfor belgierne (frankerne) var katolske, og nederlendere (friserne og sakserne) var protestantiske. Ved å være politisk og geografisk inklusiv, og samtidig etterlatt rom for mangfold, fylte denne historiske visjonen behovene for nederlandsk nasjonsbygging og integrering i årene 1890-1914. Imidlertid kom ulempene snart til syne ved denne historiske fortolkningen. Den antydet at det var ingen sterke ytre grenser samtidig som den tillot klare indre grenser i et samfunn som utgjorde en helhet av tre deler. Opphavsmyten viste seg, særlig under den andre verdenskrig, å tillate risikoen med regional separatisme og annektering av Nazi-Tyskland. Etter 1945 mistet stammeparadigmet mye av sitt grep på antropologien; «tre-stamme-temaet» ble også kritisert og ebbet gradvis hen i akademiske miljøer.[12]

Moderne varianter av den bataviske opphavsmyte er gjort mer trolig ved å peke på at bataverne var kun en del av det nederlandske folkets opphav ved at de også nedstammer fra frisere, frankere og saksere, noe som vises i å spore DNA-mønstre. Ekko av den antatte kulturelle kontinuiteten kan fortsatt bli funnet i populariseringer av nederlandsk historie. Selv i dag er «batavisk» et begrep som tidvis benyttes for å henvise til det nederlandske folk, tilsvarende som «gallisk» benyttes for å henvise til franskmennene.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tacitus: Germania, 29.
  2. ^ Nederlenderne benyttet det kjente navnet Batavia på sin kolonifabrikk på øya Java, i dag kalt for Jakarta.
  3. ^ «Bataverna». Nordisk Familjebok. 1904.
  4. ^ Birley (2002), s. 42–43
  5. ^ Tacitus, The Annals 2.11
  6. ^ Vegetius, De re militari III.7
  7. ^ Ammianus Marcellinus XVI.11
  8. ^ Zosimus: New History. London: Green and Chaplin (1814). Bok 3
  9. ^ Schama, Simon (1987): The Embarrassment of Riches, New York, kapittel II «Patriotic Scripture», særlig ss. 72ff.
  10. ^ Schöffer, I. (1981): "The Batavian myth during the sixteenth and seventeenth centuries" i Geurts, P.A.M. & Janssen, A.E.M.: Geschiedschrijving in Nederland, 'Gravenhage, ss. 84-109, notert av Schama 1987.
  11. ^ Beyen, Marnix (2000): «A Tribal Trinity: the Rise and Fall of the Franks, the Frisians and the Saxons in the Historical Consciousness of the Netherlands since 1850» i: European History Quarterly 2000 30(4): ss. 493–532. ISSN: 0265-6914 Full tekst: EBSCO
  12. ^ Beyen, Marnix (2000 ): «A Tribal Trinity: the Rise and Fall of the Franks, the Frisians and the Saxons in the Historical Consciousness of the Netherlands since 1850» i: European History Quarterly 2000 30(4): ss. 493-532. ISSN: 0265-6914 Fulltekst: EBSCO
  13. ^ Lendering, Jona: «Germania Inferior», Livius.org

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Roymans, Nico (2009): «Hercules and the construction of a Batavian identity in the context of the Roman empire» i: Ton Derks, Nico Roymans (red.): Ethnic Constructs in Antiquity: The Role of Power and Tradition, Amsterdam, Amsterdam University Press, Amsterdam Archaeological Studies, 13, ss. 219-238.
  • Derks, Ton (2009): «Ethnic identity in the Roman frontier. The epigraphy of Batavi and other Lower Rhine tribes» i: Ton Derks, Nico Roymans (red.): Ethnic Constructs in Antiquity: The Role of Power and Tradition (Amsterdam, Amsterdam University Press, Amsterdam Archaeological Studies, 13, ss. 239-282.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]