Baldwin I av Jerusalem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Baldwin I
Konge av Jerusalem
Baldwin I av Jerusalem
Regjeringstid: 25. desember 1100 - 2. april 1118
Forgjenger: Godfred av Bouillon (nektet tittelen «konge»)
Etterfølger: Baldwin II
Født: 1058?, Lorraine i Frankrike
Død: 2. april 1118, Al-Arish i Egypt
Foreldre: Eustace II av Boulogne (10??-1093) og Ida av Lorraine (ca. 1040-1113)
Ektefelle‍(r): Godehilde de Toeni
Arda av Armenia
Adelaide del Vasto

Baldwin I av Jerusalem, tidligere Baldwin I av Edessa, født Baldwin av Boulogne (fransk: Baudouin de Boulogne; født 1058?[1], død 2. april 1118) var en av lederne i det første korstog som ble den første greve av Edessa og så den andre hersker og første titulerte konge av Jerusalem. Han var bror av Godfred av Bouillon som var den første herskeren av korsfarerstaten Jerusalem, selv om han nektet å bruke tittelen «konge» som Baldwin aksepterte.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Baldwin var sønn av Eustace II av Boulogne og Ida av Lorraine (datter av Godfred III, hertug av nedre Lorraine), og yngre bror av Eustace III av Boulogne og Godfred av Bouillon. Som den yngste av brødrene, var Baldwin opprinnelig tiltenkt en karriere i kirken, men han gav dette opp rundt 1080. Ifølge William av Tyr, som levde senere i det 12. århundre og ikke kjente Baldwin personlig, «var Baldwin godt oppfostret i de frie kunstene i sin ungdom. Han ble geistlig, blir det sagt, og på grunn av hans ærverdige bakgrunn hadde han fordeler kjent som prebende i kirkene i Reims, Cambrai og Liège». Etterpå levde han i Normandie hvor han giftet seg med Godehilde (eller Godvera) de Toeni, datter av Raoul de Conches fra en anglo-normannisk adelsfamilie. Han returnerte til Lorraine for å ta kontroll over grevskapet Verdun som tidligere ble holdt av Godfred.

Det første korstoget[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg til det første korstoget i 1096 sammen med sine brødre Godfred og Eustace III av Boulogne. Han solgte mye av sin eiendom til kirken for å betale sine utgifter. Hans kone Godehilde fulgte ham også. Dette var den andre gruppen korsfarere. Den første, folkekorstoget, var satt sammen av de lavere klassene og skapte store ødeleggelser på sin marsj før det ble knust i Lilleasia. Da Godfred passerte gjennom Ungarn, krevde kong Coloman et gissel for å sikre god framferd, og Baldwin ble overlevert inntil hans kompanjonger hadde forlatt ungarsk territorium.

Etter at de gikk inn i bysantinsk territorium, var der noen få trefninger med grekerne som også ble rammet av folkekorstoget. Baldwin ledet en avdeling som erobret en bro i nærheten av Konstantinopel. Etter at de nådde byen, kunne ikke styrkene holdes igjen, og plyndret det omkringliggende territoriet,. Den bysantinske keiser Alexios I Komnenos ble tvunget til å gi et gissel for å gjenopprette fred. Gisselet, hans sønn og den fremtidige keiser Johannes II Komnenos, ble betrodd Baldwins pleie. Ifølge Anna Komnena, gav Baldwin en av sine soldater en reprimande for å ha satt seg på Alexios sin trone i Konstantinopel.

Baldwin fulgte sine brødre så langt som til Heraklea i Lilleasia hvor han dro bort fra hovedarméen til korsfarerne sammen med Tancred for å marsjere inn i Kilikia. Tancred var antagelig på leting etter et landområde hvor han kunne etablere seg som en mindre hersker i øst, og Baldwin kan ha hatt det samme målet. I hans fravær ble hans kone syk og døde ved Marash, noe som betydde at Baldwin ikke lenger kunne støtte seg på sin kones land. Noen historikere har antydet at hele hans strategi forandret seg fra dette tidspunktet av, andre tror at endringen skjedde tidligere.

Han tok Tarsus fra Tancred i september 1097 og innsatte sin egen garnison i byen med hjelp fra en flåte sjørøvere under Guynemer av Boulogne. Tancred og Baldwins hærer hadde en kort trefning ved Marash, men de to havnet aldri i åpen krigføring, og Tancred marsjerte mot Antiokia. Etter at han sluttet seg til hovedarméen ved Marash, fikk Baldwin en invitasjon fra en armener som het Bagrat og beveget seg østover mot Eufrat hvor han okkuperte Turbessel.

Greve av Edessa[rediger | rediger kilde]

Baldwin av Boulogne går inn i Edessa i februar 1098. han ønskes velkommen av de armenske geistlige som ønsket velkommen bruddet med Konstantinopel.[2]
Baldwin av Boulogne mottar troskapsløfter fra armenerne i Edessa.

En annen invitasjon kom fra Thoros av Edessa hvor Baldwin ble adoptert som Thoros' sønn og etterfølger. Da Thoros ble myrdet i mars 1098, ble Baldwin den første greven av Edessa, men det er ukjent om han spilte en rolle i mordet. Han hersket over grevskapet frem til 1100 og giftet seg med Arda, datter av Thoros av Marash og fungerte som en utsending mellom korsfarerne og armenerne.

I løpet av disse to årene erobret han Samosata og Seruj (Sarorgia) fra muslimene. Han slo ned en konspirasjon blant noen av hans armenske undersåtter i 1098. Under beleiringen av Antiokia sendte han penger og mat til korsfarerne, selv om han ikke deltok selv. Kerboga, guvernøren av Mosul, marsjerte for å unnsette Antiokia, men stoppet først ved Edessa som han beleiret i tre uker uten hell. Kerbogha ble senere beseiret ved Antiokia og korsfarerne etablerte fyrstedømmet Antiokia. Senere samme år konsoliderte Baldwin sin makt nok til at han var i stand til å marsjere ut sammen med sin bror Godfred og beleire Azaz hvor de beseiret styrkene til Radwan av Aleppo.

På slutten av 1099 besøkte han Jerusalem sammen med Bohemond I av Antiokia, men han dro tilbake til Edessa i januar 1100. Baldwin hjalp til med å unnsette beleiringen av Melitene hvor Bohemond ble tatt til fange av danishmendene. Den armenske herskeren i byen, Gabriel, anerkjente så Baldwin som overherre av byen.

Konge av Jerusalem[rediger | rediger kilde]

Etter at Godfred døde i juli 1100 ble han invitert til Jerusalem av tilhengerne til et sekulært monarki. Han gav Edessa til sin fetter, Baldwin av Bourcq, og ble tatt i bakholdsangrep av Duqaq av Damaskus nær Beirut. Duqaqs styrker ble beseiret, og der var ikke ytterligere problemer på vei til Jerusalem hvor han ankom i begynnelsen av november.

Baldwin møtte motstand i Jerusalem fra sin gamle fiende, Tancred, i tillegg til den nye patriarken, Dagobert av Pisa, som ville ha foretrukket at det ble satt opp en teokratisk stat mens Godfred fremdeles levde. Så snart han kom frem, satte han avgårde i et felttog mot egyptisk territorium i sør og kom ikke tilbake før i slutten av desember. 25. desember 1100 ble han kronet som den første kongen av Jerusalem. Kroningen fant sted i Betlehem.

Maktkampen mellom kirke og stat fortsatte om våren 1101 da Baldwin fikk Dagobert suspendert av en pavelig legat. Senere samme år var de to uenige i patriarkens bidrag til forsvaret av det hellige land. Maktkampen endte med at Dagobert ble avsatt i 1102.

Ekspansjon av kongedømmet[rediger | rediger kilde]

Baldwin erobret i 1101 Arsuf og Caesarea med hjelp fra en genovansk flåte. Genoveserne fikk til gjengjeld handelskvarterer i disse byene, og et erkebispedømme ble etablert i Caesarea. Baldwin beseiret egypterne i slaget ved Ramlah i september samme år, selv om det ble antatt i Jerusalem at korsfarerhæren ble beseiret og Baldwin drept. Tancred forberedte seg på å overta styret da det til slutt ble rapportert om at Baldwin hadde seiret.

Et annet slag ble utkjempet ved Ramlah i 1102 med restene av korstoget i 1101, inkludert Stefan, greve av Blois, William IX av Aquitania og Hugh VI av Lignan. Denne gangen seiret egypterne. Baldwin mistet det meste av hæren sin, inkludert Stefan av Blois, men selv klarte han å unnslippe tilbake til Arsuf på sin hest, Gazala (uvanlig på denne tiden, særlig med tanke på den høye dødsraten blant hester under det første korstoget og etterpå). Han øsnket ikke å risikere å bevege seg utenfor byen i frykt for å bli tatt til fange av egypterne, derfor reiste han sjøveien tilbake til Jaffa sammen med den engelske sjørøveren Godrik av Finchale, og derfra i hemmelighet til Jerusalem. Men egypterne var fremdeles i felten, og Baldwin møtte dem igjen utenfor Jaffa, og denne gang seiret han.

Baldwin beleiret Akko i 1103 uten suksess siden en egyptisk flåte kom den til unnsetning. Samme år betalte han også løsepenger for Bohemond av Antiokia som fremdeles var i fengsel etter hans nederlag ved Melitene. Baldwin foretrakk Bohemond fremfor Tancred som styrte som regent, og som også var prins av Galilea tidligere i Baldwins styre. I 1104 fikk Baldwin hjelp av en genovansk flåte, og Akko ble erobret. Et nytt slag ble utkjempet i 1105 utenfor Ramlah, og Baldwin seiret også her. Han fungerte som dommer i et råde av de viktigste baronene utenfor murene til Tripoli og tvang Tancred til å gi opp sitt krav på byen. Kort tid etter falt byen til korsfarerne og dannet kjernen i grevskapet Tripoli. Beirut ble i 1110 lagt til territoriet til Jerusalem, igjen med hjelp fra genovesere. Baldwin reiste så nordover for å hjelpe Edessa under beleiringen fra Mawdud av Mosul.

Sidon ble erobret med hjelp fra Ordelafo Faliero (som kom med en veneziansk flåte på 100 skip) og Sigurd I av Norge da han dro tilbake.[3] Baldwin hjalp Tancred i 1111 med å beleire Shaizar, og beleiret så også Tyr, men ble slått tilbake av en muslimsk styrke under Toghtekin av Damaskus. Baldwin stod i 1113 ovenfor en stor invasjon av de kombinerte styrkene til Toghtekin og Aksunk-ur av Mosul, og selv om kongedømmet var på ødeleggelsens rand, ble Baldwin hjulpet av styrker fra Antiokia og nyankomne europeiske pilegrimer i slaget ved Al-Sannabra.

Han giftet seg med Adelaide del Vasto i 1113. Han hadde forlatt sin armenske kone Arda i 1108 med den unnskyldning at hun hadde begått ekteskapsbrudd, eller ifølge Guibert av Nogent, fordi hun ble voldtatt av sjørøvere på vei til Jerusalem. Det er mer sannsynlig at hun rett og slett var politisk ubrukelig i Jerusalem som ikke hadde noen armensk befolkning. I ekteskapsavtalen ville Roger I være arving til kongedømmet dersom Baldwin og Adelaide ikke fikk barn. Teknisk sett var ekteskapet med Adelaide bigami fordi Arda fremdeles levde i et kloster i Jerusalem, og det ville senere skape mange problemer for Baldwin og patriark Arnulf som sanksjonerte det.

Han ledet i 1115 et felttog inn i Oultrejordain og bygget borgen Montreal. De syrisk kristne som levde i området ble invitert til å slå seg ned i Jerusalem for å styrke befolkningen som for det meste ble massakrert i 1099. Han bygget i 1117 borgen Scandalion nær Tyr som fremdeles var på muslimske hender. På dette tidspunktet bestod hæren i Jerusalem av bare 6000 mann, inkludert 1000 riddere og 5000 turcopoler.[4]

Død[rediger | rediger kilde]

Baldwin ble syk i 1117. Han var overbevist om at sykdommen var på grunn av hans bigamistiske ekteskap med Adelaide, og som svar på dette ble Adelaide sendt tilbake til Sicilia, mot hennes vilje. Men Baldwin kom seg, og i 1118 marsjerte han til Egypt og plyndret Farama. Ifølge Fulcher av Chartres,

Sitat Så en dag gikk han langs elva som grekerne kaller Nilen og hebreerne kaller Gihon, nær byen, og gledet seg med noen av hans venner. Noen av ridderne brukte på dyktig vis lansene sine til å spidde fisken som finnes der og bar dem til leiren nær byen og åt dem. Så kjente kongen i seg fornyet smerte av et gammelt sår og ble svært alvorlig svekket. Sitat

Baldwin ble båret tilbake til Jerusalem på en båre, men døde på veien ved landsbyen Al-Arish den 2. april. Fulcher av Chartres sier at «frankerne gråt, syrerne og til og med sarasenerne som så det sørget også.» Hans fetter Baldwin av Bourcq ble valgt som hans etterfølger, selv om kongedømmet ble tilbudt Eustace III som ikke ønsket det.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Fulcher beskrev ham som en ny Josva, «den høyre hånd av sitt folk, frykten og motstanderen av sine fiender.» William av Tyr bemerket at han lignet Saul. Selv om William ikke kjente ham personlig som Fulcher gjorde, etterlot han seg en detaljert beskrivelse av ham:

Sitat Han skal ha vært svært høy og mye større enn sin bror. Han hadde svært lys hud, med mørkebrunt hår og skjegg. Han hadde ørnenese og overleppen hans fremtredende. Hans kjeve var litt trukket tilbake, men ikke så mye at den kunne kalles defekt. Han hadde en staut holdning og alvorlig i oppførsel og tale. Han bar alltid en kort kappe som hang fra skuldrene hans... [Han] var hverken kraftig eller tynn, men av medium kroppsbygning. Ekspert i bruk av våpen, dyktig på hesteryggen og intenst konsentrert når rikets saker kalte på ham. Sitat

Baldwins privatliv var kontroversielt. Etter at han forlot Arda og giftet seg med Adelaide, ble det mistenkt at han var homoseksuell, siden han ikke hadde barn med noen av dem, heller ikke med sin første kone, Godehilde. William sa at han «kjempet forgjeves mot de lidenskapelige syndene i kjødet.»

Fulcher som hadde fulgt Baldwin til Edessa som hans prest og levde i Jerusalem under hans styre, skrev Historia Hierosolymitana som er primærkilden til Baldwins karriere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Columbia Encyclopedia, sjette utgave. 2001: Baldwin I, Latin king of Jerusalem.
  2. ^ "Les Croisades, Origines et consequences", Claude Lebedel, s.50
  3. ^ J. Norwich, A History of Venice, 83
  4. ^ A. Konstam, Historical Atlas of the Crusades, 133

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]