Bohemond I av Antiokia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bohemond og hans frankiske styrker forserer murene i beleiringen av Antiokia, i en gravering av Gustave Doré.

Bohemond I (også stavet Bohemund eller Boamund; født ca. 1058, død 3. mars 1111), prins av Taranto og prins av Antiokia,[1] var en av lederne i det første korstog siden han ledet hele korsfarerhæren frem til erobringen av Antiokia.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Bohemond var født i San Marco Argentano i Calabria som den eldste sønnen av den normanniske adelsmannen Robert Guiscard, hertug av Puglia og Calabria, og hans første kone, Alberada av Buonalbergo og var således en del av Hauteville-slekten. Han fikk navnet «Markus» i dåpen, men fikk kallenavnet Bohemond (etter den legendariske kjempen Buamundus gigas) av sin far på grunn av hans størrelse som spedbarn.[2]

Det normanniske klosteret han grunnla i Antiokia eksisterte lenger enn normannernes klostre i England og på Sicilia[2].

Krigene mot Østromerriket[rediger | rediger kilde]

Bohemond tjente under sin far i det store angrepet på Østromerriket (1080–1085) og ledet normannerne under Guiscards fravær (1082–1084), trengte dypt inn i Thessalia så langt som Larissa, men ble til slutt slått tilbake av Alexios I Komnenos. Denne tidlige fiendtligheten mot Alexios hadde stor innflytelse i å bestemme retningen og politikken til keiserens styre fra tiden til Bohemond (som hans far hadde tiltenkt Konstantinopels trone) til Roger I av Sicilia.

Det ser ut til at Guiscard forlot sin sønn med ordrer om å fortsette fremrykningen inn i det vestre Østromerriket og kanskje så langt som mulig, til og med til Konstantinopel. I henhold til dette forlot Bohemond Kastoria våren 1082 og beleiret Ioannina. I regionen rundt Ioannina var det bosatt valakiske foederati som tilhørte riket, og Bohemond sluttet fred med dem, samlet antagelig deres militære støtte, for han etterlot seg mange befestede steder som fremdeles var i grekernes hender. Alexios møtte Bohemond på slagmarken i området rundt Ioannina som normannerne hadde plyndret. Begge generalene forandret sine strategier på bakgrunn av tidligere trefninger, men Bohemond seiret og igjen nær Arta en kort tid senere.

Disse nederlagene skadet den bysantinske prestisjen i regionen, og til og med Ohrid, setet til den bulgarske erkebiskopen, underla seg normannerne. Bohemond oppholdt seg i Ohrid, men han kunne ikke ta festningen, og derfra begynte han å organisere forsvaret av sine erobringer. Alexios svarte på Bohemonds dominans ved å så misnøye blant hans fremste offiserer. Bohemond rykket så frem mot Larissa hvor han hadde til intensjon å overvintre. Beleiringen varte i seks måneder til Alexios' styrker tvang normannerne til å trekke seg tilbake om våren. Bohemond dro tilbake til Kastoria og ble beleiret til byen falt i oktober eller november 1083. Guiscard og hans andre sønner, Roger Borsa og Guy, ankom med en ny hær i Hellas. Den vinteren ble Bohemond syk og dro tilbake til Italia.

Tronarvingskrisen i Puglia[rediger | rediger kilde]

Robert Guiscard døde 17. juli 1085, og Bohemond arvet sin fars adriatiske territorier som snart gikk tapt til bysantinerne, mens hans yngre halvbror Roger arvet Puglia og de italienske territoriene. Heldigvis for ham var Bohemond i Salerno da Guiscard døde, mens Roger fremdeles var i Hellas. Roger og hans mor, Sichelgaita, dro raskt tilbake til halvøya. Ifølge Orderic Vitalis flyktet Bohemond til Capua av frykt for at Sichelgaita som ryktene sa hadde forgiftet Guiscard, skulle forgifte ham også. En bedre forklaring er at han ønsket å alliere seg med prins Jordan I av Capua på grunn av alliansen mellom Roger og hans onkel, grev Roger I av Sicilia som sikret sin nevøs anerkjennelse som hertug i september. Bohemond gikk til opprør mot sin bror med støtte fra Capua og tok Oria, Otranto og Taranto. Brødrene sluttet fred i mars 1086 og fungerte som medherskere. Bohemond fornyet krigen sent på sommeren 1087 med støtte fra noen av hans brors vasaller. Han overrasket og beseiret Roger ved Fragneto og tok tilbake Taranto.

Krigen ble til slutt løst ved mekling fra pave Urban II. Bohemond fikk Taranto og andre territorier. Selv om Bohemond fikk et lite fyrstedømme på hælen av det sørlige Italia som kompensasjon fra Sichelgaita for å ha frafalt sine rettigheter til hertugdømmet, søkte han større status for seg selv. Krønikeforfatteren Romoald av Salerno sa om Bohemond at «han søkte alltid det umulige».

Det første korstog[rediger | rediger kilde]

Bohemond og hans onkel Roger I av Sicilia angrep i 1096 Amalfi som hadde gjort opprør mot hertug Roger da grupper av korsfarere begynte å passere på vei gjennom Italia på vei til Konstantinopel. Korsfarernes intensitet smittet over på Bohemond. Men det er også mulig at han i det første korstog ikke så annet enn en mulighet til å skaffe seg et østlig fyrstedømme. Geoffrey Malaterra sier rett ut at Bohemond tok opp korset med intensjon om å plyndre og erobre greske landområder.

Han samlet en normannisk hær, kanskje den beste blant korsfarerne, krysset Adriaterhavet og trengte inn til Konstantinopel langs ruten han forsøkte å følge i 1082-1084. Han var nøye med å vise «korrekt» holdning ovenfor Alexios, og da han ankom Konstantinopel i april 1097, gjorde han ære på keiseren. Han kan ha forhandlet om et fyrstedømme i Antiokia med Alexios. Dersom han gjorde det, fikk han få oppmuntringer. Fra Konstantinopel til Antiokia var Bohemond den reelle lederen i korstoget, og det sier mye om hans lederskap at det første korstoget lyktes i å krysse Lilleasia, noe som korstoget i 1101, det andre korstoget i 1147 og det tredje korstoget i 1189 ikke lyktes i.

Keiserens datter, Anna Komnena, gir et godt portrett av ham i hennes Alexiade. Hun møtte ham for første gang da hun var fjorten, og hun var ganske fascinert av ham. Hun etterlot seg ingen lignende portrett av noen av de andre korsfarerprinsene. Om Bohemond skrev hun:

Sitat [Bohemond] var nå slik at, for å si det kort, han aldri før var blitt sett i landet til romerne [dvs grekerne], han var enten fra barbarene eller grekerne (for han var et syn for øye og hans rykte var fryktinngytende). La meg beskrive barbarens fremtoning mer nøye. Han var så høy at han tårnet over de høyeste med nesten en alen, smal om midjen med brede skuldre og et dypt bryst og kraftfulle armer. Og i hele hans kropp var han hverken for tynn eller overvektig, men perfekt proporsjonert, og en kan si at han var bygget i formen til Polykleitos... Huden over hele hans kropp var svært hvit, og i ansiktet hans var det hvite balansert med rødt. Hans hår var nesten gult, men hang ikke ned til midjen slik som hos andre barbarer, for mannen forsømte ikke sitt hår, men hadde klippet det kort til ørene. Om hans skjegg var rødlig, eller hvilken som helst annen farge, er jeg ikke sikker på, for han hadde hadde barbert seg nøye slik at ansiktet hans var jevnere enn kritt... Hans blå øyne indikerte en sterk ånd og verdig holdning, og hans nese og nesebor pustet fritt i luften. Brystkassen korresponderte med neseborene og gjennom neseborene... bredden av brystkassen hans. For gjennom neseborene hans hadde naturen gitt fritt leide for den høye ånden som boblet fra hans hjerte. En viss sjarm hang over denne mannen, men var delvis ødelagt av en generell følelse av det forferdelige... Han var laget slik i sinn og kropp som om både mot og lidenskap skjulte sine våpenskjold i ham og begge krevde krig. Hans forstand var variert og handlekraftig og i stand til å finne en måte å unnslippe på i alle nødssituasjoner. I samtaler var han godt informert, og svarene han gav kunne en ikke trekke i tvil. Denne mannen var av en slik størrelse og slik karakter at bare keiseren var ham overlegen i formue og taleføre og i andre av naturens gaver. Sitat

Som politiker var Bohemond fast besluttet på å påvirke entusiasmen til korsfarerne til sitt eget mål. Da hans nevø Tancred forlot hovedarméen ved Heraclea Cybistra og forsøkte å etablere fotfeste i Kilikia, kan handlingen allerede ha vært ment som en forberedelse for Bohemonds østlige fyrstedømme. Bohemond var den første til å komme seg i posisjon foran Antiokia (oktober 1097), og han bidro sterkt i beleiringen av byen, slo tilbake muslimske forsøk på å komme til unnsetning fra øst og forbandt beleirerne i vest med havnet til St Simeon og de genovanske skipene som lå der.

Erobringen av Antiokia av Bohemond av Taranto i juni 1098.

Erobringen av Antiokia skyldtes hans forbindelse med Firouz, en av kommandantene i byen. Men han ville ikke skaffe en avgjørelse før han var sikret å skaffe seg byen (mai 1098), under frykten for ankomsten til Kerboga med en stor unnsetningsarmé og med reservasjoner til fordel for Alexios, dersom Alexios ville holde sitt løfte om å hjelpe korsfarerne. Men Bohemond var ikke sikret å skaffe seg Antiokia, selv etter at den overgav seg og Kerboga var beseiret. Han måtte seire i sitt krav mot Raimond av Toulouse som forfektet Alexios sine rettigheter. Han skaffet seg full kontroll i januar 1099 og ble værende i nærheten av Antiokia for å sikre sin stilling, mens de andre korsfarerne beveget seg sørover mot erobringen av Jerusalem.

Han kom til Jerusalem i julen 1099 og fikk Dagobert av Pisa valgt som patriark, kanskje for å balansere den sterke fremveksten til den lorrainske makten i byen. Det kan se ut som at Bohemond var bestemt å grunnlegge et sterkt fyrstedømme i Antiokia som ville overskygge Jerusalem. Han hadde et godt territorium, en god strategisk posisjon og en sterk hær. Men han måtte møte to sterke krefter, Det østromerske riket som krevde hele hans territorium og var støttet i sitt krav av Raimond av Toulouse, og de sterke muslimske fyrstedømmene nordøst i Syria. Mot disse to kreftene mislyktes han.

Kriger mellom Antiokia og Det østromerske riket[rediger | rediger kilde]

Byen Malatia som voktet en av de de kilikiske portene gjennom Taurus-fjellene i perioden etter det første korstoget, ble i 1100 erobret av en armensk soldat som forsøkte lykken. Rapporter ble mottatt om at Malik Ghazi Danishmend, Ghazi Gümüştekin av Sivas, forberedte en ekspedisjon for å erobre Malatia, og armenerne ba om hjelp fra Bohemond.

Bohemond var redd for å svekke styrkene sine ved Antiokia, men ønsket ikke å unngå muligheten for å utvide sitt rike nordover. Derfor marsjerte han nordover med bare 300 riddere og en liten styrke fotsoldater. De klarte ikke å sende speiderpatruljer og ble utsatt for et bakholdsangrep av tyrkerne og ble fullstendig omringet i slaget ved Melitene. Bohemond klarte kun å sende en soldat for å skaffe hjelp fra Baldwin av Edessa, men ble tatt til fange og lagt i lenker og ført i fengsel i Neo-Caesarea. Han ble værende i fengsel til 1103.

Alexios I hørte om at Bohemond var tatt til fange. Han var rasende på Bohemond for at han hadde brutt sin hellige ed som han avla i Konstantinopel og beholdt Antiokia for seg selv. Alexios tilbød å løse ut den normanniske kommandanten for 260 000 dinarer dersom Ghazi Gumushtakin ville overlevere fangen til ham. Da Kilij Arslan I, den seldsjukkiske overherren til emiren, hørte om den foreslåtte handelen, krevde han halvparten og truet med å angripe dersom dette ikke ble innfridd. Bohemond forslo istedet en løsepenge på 130 000 dinarer betalt rett til emiren. Handelen ble inngått, og Ghazi og Bohemond utvekslet vennskapseder. Han returnerte i triumf til Antiokia i august 1103 etter at Baldwin av Edessa betalte løsepengene.

Hans nevø Tancred som i tre år hadde tatt sin onkels plass, hadde i løpet av denne tiden angrepet bysantinerne og lagt Tarsus, Adana og Massissa i Kilikia til riket. Han ble nå fratatt sitt herredømme siden Bohemond kom tilbake. Støttet av Bohemonds ankomst, angrep de nordlige frankerne Ridwan av Aleppo sommeren 1103 for å skaffe seg forsyninger og tvinge ham til å betale skatt. Imens reetablerte Raimond seg i Tripoli med hjelp fra Alexios, og han var nå i stand til å stagge Antiokias ekspansjon sørover. Så tidlig som i 1104 passerte Baldwin og Bohemond Aleppo for å bevege seg østover og angripe Harran.

Men ved å fremskynde et angrep på Harran, ble han kraftig beseiret ved Balak, nær Rakka ved Eufrat i slaget ved Harran. Nederlaget var avgjørende. Det umuliggjorde det store østlige fyrstedømmet som Bohemond hadde drømt om. Nederlaget ble fulgt av et gresk angrep på Kilikia. Bohemond dro tilbake til Europa sent i 1104 for å skaffe forsterkninger til å forsvare sin posisjon. Det har blitt diskutert hvordan hans «korstog» mot Østromerriket skulle skaffe støtte og innflytelse hos pave Paschalis II. Uansett forbløffet han sitt publikum rundt omkring i Frankrike med relikviegaver fra det hellige land og fortellinger om heltedåder i kamper mot hedninger og samlet en stor hær i prosessen. Henrik I av England forhindret ham på berømt vis i å gå i land på den engelske kysten, så stor var hans tiltrekningskraft forventet å være på den engelske adelen. Hans nye status vant ham hånden til Konstanse, datteren til den franske kongen, Filip I. Om hans ekteskap skrev Abbot Suger:

Sitat Bohemond kom til Frankrike for å skaffe seg ved alle midler hånden til herre Ludvigs søster Konstanse, en ung kvinne av utmerket bakgrunn, elegant fremtoning og nydelig ansikt. Så stort var ryktet om verdien til det franske kongedømmet og herre Ludvig at selv sarasenerne var skrekkslagne av muligheten for dette ekteskapet. Hun var ikke forlovet siden hun brøt sin avtale om å gifte seg med Hugh, greve av Troyes, og ønsket å unngå nok et upassende valg. Prinsen av Antiokia var erfaren og rik både i gaver og løfter. Han fortjente ekteskapet fullt ut og det ble feiret med stor pomp og prakt av erkebiskopen i Chartres i nærvær av kongen, herre Ludvig og mange erkebiskoper, biskoper og adelsmenn i riket. Sitat

Omtåket av sin suksess var Bohemond fast bestemt på å bruke sin hær på 34 000 menn, ikke til å forsvare Antiokia mot grekerne, men å angripe Alexios.[3] Han angrep, men Alexios, hjulpet av venezere, viste seg å være for sterk, og Bohemond måtte bøye seg for en ydmykende fred (Devolavtalen i 1108) hvor han ble Alexios' vasall. Han var begrenset til å motta betaling med tittelen sebastos. Han lovet å avgi de omstridte territoriene og måtte motta en gresk patriark i Antiokia. Etter dette var Bohemond en nedbrutt mann. Han døde uten å dra tilbake til Antiokia og ble gravlagt ved Canosa i Puglia i 1111.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bohemond dukker ikke opp som prins av Taranto i sin egen levetid. Den tittelen ble først brukt av Roger I av Sicilia i 1132. Den ble brukt retrospektivt om Bohemond først i 1153 som Antiocenus et Tarentinus princeps i Codice diplomatico Barese og vanligvis som princeps Tarentinus deretter. I sin egen levetid signerte han dokumenter som Roberti ducis filius så sent som i 1098. Hans sønn og etterfølger refererte til ham som magnus Boamundus, som kunne bety «den store», «den større» eller «den eldre». Med tanke på hans sønns navn er det mulig at det siste er mest sannsynlig. På grunn av hans krangel med sin bror og den etterfølgende svekkelsen av hertugdømmet Puglia, ble han henvist til som dux Apuliae av noen krønikeforfattere. Hans mest brukte tittel i hans levetid og etterpå var Antiocenus princeps.
  2. ^ a b God's War, Christopher Tyerman
  3. ^ W. Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, 626

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Encyclopædia Britannica Eleventh Edition
  • Ghisalberti, Albert M. (red) Dizionario Biografico degli Italiani, Roma.