Fyrstedømmet Antiokia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart fra 1135
Kart fra 1190

Fyrstedømmet Antiokia var den andre av korsfarerstatene, opprettet under det første korstoget.

Opprettelsen[rediger | rediger kilde]

Beleiringen av festningsbyen Antiokia fra 21. oktober 1097 ble nesten det første korstogets endeligt. Etter en anstrengende kampanje gjennom Anatolia ble korsfarerne oppholdt i en langstrakt beleiring av byen. Balduin av Bourgogne ble imellomtiden greve av Edessa.

Etter erobringen 2. juni 1098 møtte de fornyet muslimsk motstand fra Kerbogha, atabegen av Mosul.

"Oppdagelsen" av den hellige lansen (brukt mot Kristus på Golgata-korset) i juni 1098 høynet moralen. Selv etter at Kerboghas hær var drevet tilbake, varte det helt til november 1098 før toget fortsatte mot Jerusalem. Korstogets leder, biskopen Adhemar døde av tyfus 1. august. Det var stor uenighet mellom generalene om eden om vasallskap til keiser Alexios I var gyldig. Normanneren Bohemond av Taranto ble igjen i Antiokia. Der erklærte han det nye fyrstedømmet i januar 1099. Tittelen fyrste ble valgt i direkte opposisjon til keiserdømmet i Bysants. Et nytt patriarkat ble opprettet med velsignelse fra paven, og patriarken med gresk-ortodoks tilknytning ble sendt i eksil til Konstantinopel 1100.

Korsfarerstaten[rediger | rediger kilde]

Bohemond I, fyrste 1098 – 1111, utvidet fyrstedømmet ved å innta Edessa 1100, men ble tatt til fange kort etter av den tyrkiske emiren Malik Ghazi. I hans fravær styrte nevøen Tancred, som førte krig mot keiser Alexios, og inntok flere festningsbyer i Kilikia. Bohemond kjøpte seg fri ved løsepenger i 1103, og ledet deretter erobringen Muslimiye og Basarfut mot øst i mars 1104. Det avgjørende slaget ved Harran ble utkjempet 7. mai 1104 utenfor byen Ar-Raqqah. Der gikk korsfarerne for første gang på et stort tap overfor muslimske styrker. Bysantinerne benyttet seg av nederlaget til igjen å ta kontroll over Kilikia. Bohemond dro tilbake til Frankrike for å skaffe forsterkninger. Ved det franske hoffet argumenterte han overbevisende om at keiser Alexios opptrådte i allianse med muslimene. Han fikk velsignelse av paven til å lede et nytt korstog, fikk den franske kongens eldste datter Constance til ekte, og en yngre datter som hustru til Tancred. Med en hær av normannere og franskmenn beleiret han den bysantinske byen Durrachium i over ett år, før han ble slått og måtte anerkjenne keiserens overhøyhet 1108. Bohemond kom aldri tilbake til Antiokia, og Tancred tok aldri hensyn til avtalen med keiser Alexios.

Sønnen Bohemond II ble titulert fyrste 1111 – 1130, men var bare 3-4 år da faren døde. Som 18-åring tok han over styringen av fyrstedømmet, nå som vasallstat under kongeriket Jerusalem. Krigen ble ført på tre fronter: I Kilikia, mot Edessa og mot Damaskus. Da han falt i kamp mot danisjmendene 1130, ble hodet hans balsamert, lagt i et sølvskrin, og sendt som gave til kalifen i Bagdad.

Bohemond II rakk å få en datter, Constance, som overtok fyrstinnetittelen i 1130, bare to år gammel. Enken etter Bohemond II, Alice, ville gjerne ha makten for seg selv, men gikk over streken da hun søkte allianse med en av de muslimske nabofyrstene. Kongen av Jerusalem arrangerte da bryllup for Raymond av Poitiers, av fremste franske adel. Bruden viste seg å være ti år gamle Constance, istedet for Alice. Raymond var fyrste fra 1138 til han ble drept i kamp 1149. Constance giftet seg da i hemmelighet med en lavere fransk adelsmann, Raynald. Som regent måtte Raynald på nytt underkaste seg keiseren i Konstantinopel. Han satt som fange hos muslimene i Aleppo 1160 – 1176, og døde 1187 etter slaget ved Hattin, da også kongedømmet Jerusalem falt til Saladin. Constance døde 1163.

Bohemond III, sønn av Constance og Raymond, ble innsatt som fyrste 1163 av kongen av Jerusalem. Da Jerusalem felt greide han både å skjerme fyrstedømmet og sikre seg makt over Tripoli. Da Fredrik Barabarossa druknet i begynnelsen av tredje korstog 1190, ble han gravlagt i Antiokia, men fyrstedømmet hadde en tilbaketrukket rolle i korstoget. De lokale alliansene med Saladin og Armenia var blitt viktigere enn korstog.

Bohemond IIIs sønn Bohemond IV var innsatt som greve av Tripoli etter slaget ved Hattin 1187. Ved farens død 1201 overtok han også fyrstedømmet Antiokia. Lokale allianser holdt fortsatt liv i fyrstedømmet i tre generasjoner.

Fyrstedømmets fall[rediger | rediger kilde]

Bohemond VI kom til fyrstemakten 1252 under Ludvig 9.s beskyttelse. Sammen med kongen av Armenia gikk han i vassalskap under mongolene 1260. Da mongolene led nederlag kort tid etter var muslimene blitt forent under mamelukkenes ledelse. Antiokia falt 1268. Fyrsten holdt stand i Tripoli helt 1287. Den tomme fyrstetittelen falt deretter til kongen av Kypros.