Johannes II Komnenos
| Johannes II Komnenos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. sep. 1087 Konstantinopel | ||
| Død | 8. apr. 1143 (55 år) Kilikia | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Irene av Ungarn (1104–)[1] | ||
| Far | Alexios I Komnenos | ||
| Mor | Irene Doukaina | ||
| Søsken | 6 oppføringer
Isaac Komnenos
Anna Komnena Theodora Komnene Angelina Eudokia Komnene Andronikos Komnenos, son av Alexios I Maria Komnene | ||
| Barn | 9 oppføringer
Isaac Komnenos
Alexios Komnenos Andronikos Komnenos Manuel I Komnenos Maria Komnene Anna Komnene Theodora Komnene Eudokia Komnene unknown daughter Comnene[2] | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Gravlagt | Zeyrek Mosque | ||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Johannes II Komnenos (gresk: Ἰωάννης Β’ Κομνηνός; født 3. september 1087 i Konstantinopel, død 8. april 1143 i Taurusfjellene) var østromersk (bysantinsk) keiser fra 1118 til 1143.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Johannes II Kommenos eldste var sønn av keiser Alexios I Komnenos og Irene Dukaina. Han tilhørte slekten Komnenos, den lengst regjerende av alle de bysantinske herskerfamilier. Han ble også kalt «Kaloioannes» (Johannes den edle, eller Johannes den skjønne).
Keiser[rediger | rediger kilde]
Hankom til makten via en intrige der han i samråd med sin døende far uventet lot seg krone og kom dermed sin søster Anna Komnena og hennes mann Nikephoros Bryennios i forkjøpet.
Johannes ble høyt verdsatt av sine undersåtter og også i utlandet for sin dugelighet, seriøsitet og karakterfasthet.[3] Han førte en ganske vellykket finanspolitikk.
Johannes fortsatte sin fars anstrengelser for å utvide riket på nabostatenes bekostning, og han klarte å erobre ytterligere områder fra seldsjukkertyrkerne i Anatolia. Med dette ble de seldsjukkiske landevinninger etter slaget ved Manzikert i Lilleasia delvis reversert slik at østgrensen ble sikret. Også andre fremstøt lyktes ham: Det lyktes det ham å reetablere bysantinsk overhøyhet over kongeriket Lillearmenia i Kilikia (1137) og tilsvarende myndighet over korsfarerrikene fyrstedømmet Antiokia (1137) og grevskapet Edessa. Dette forøket hans rikes prestisje vesentlig. Han forsøkte til og med å rykke frem mot araberne i Syria, men hans overraskelsesangrep på Aleppo slo feil, fordi noen hadde klart å advare innbyggerne.
På annet hold ble riket truet av angripende petsjeneger, ungarere og et serbisk opprør, men keiseren han klarte ved militære fremganger å beholde de bysantinske territorier på storparten av Balkan. En trofast støtte hadde han i sin barndomsvenn, tyrkeren Johannes Axouch som var øverstkommanderende for hæren («mégas doméstikos»). Mot normannernes kong Roger II av Sicilia søkte han støtte ved forhandlinger med den tyske keisermakt.[4] Han arrangerte seg med de tyske herskerne Lothar III og Konrad III - ved Thessalonikitraktaten allierte de seg og keiser Johannes lovet å støtte dem finansielt.
Hans eneste alvorlige tilbakeslag led han mot Republikken Venezia. Deres sjømakt var blitt dominerende etter at den bysantinske flåte brøt sammen på 1000-tallet, og Bysants måtte så forholde seg til venetianernes interesser i mangt og meget. Hans forsøk på å redusere venetianernes mangfoldige privilegier i riket, som var med på å svekke og på lengre sikt ødelegge Bysants' økonomiske grunnlag, endte med forsmedelse etter av Venezia hadde plyndret en rekke bysantinske havner.
Under en jakt på villsvin i Taurusfjellene pådro han seg blodforgiftning av et pilsår, og dette døde han av. Han rakk imidlertid å sikre tronfølgen ved at han fikk innsatt sin fjerde sønn, Manuel I Komnenos som keiser. De to eldste sønnene Alexios Komnenos Porphyrogennetos og Andronikos var allerede avgått ved døden mens tredjemann, Isaak ble forbigått i tronfølgen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ The Peerage person ID p11411.htm#i114110, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Carlquist, Gunnar, red. (1933). Svensk uppslagsbok. Bd 14. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 494.
- ^ Carlquist, Gunnar, red. (1930). Svensk uppslagsbok. Bd 5. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 512.
 Østromersk keiser | ||
| Komnenos | ||
| Forgjenger: Alexios I Komnenos |
1118–1143 | Etterfølger: Manuel I Komnenos |
| Østromerriket | ||