Pavelig legat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En pavelig legat (fra latin legatus) er en personlig representant for paven til en stat eller til en del av Den katolske kirke. Han er utstyrt med fullmakt til å tale på pavens vegne, og ofte til å avgjøre enkelte spørsmål med pavelig autoritet. Dette kan både gjelde trosspørsmål og praktiske spørsmål som opprettelse av et bispedømme.

Legaten utnevnes direkte av paven. Denne retten til å utpeke representanter og dermed overdra en del av den pavelige myndighet til en annen person har vært omstridt flere ganger i historien.

Det finnes flere typer pavelige legater:

  • Apostolisk legat: Sendes til stater som Den hellige stol ikke har diplomatiske forbindelser med, for å virke som et bindeledd mellom Roma og den lokale katolske kirke. En slik legat er ikke akkreditert som diplomat.
  • Legatus a Latere: Dette er den høyeste rangen, og kan kun gis til en kardinal. Oppdraget er normalt svært kortvarig, ettersom rangen gir alle pavelige fullmakter, som om paven selv var tilstede.
  • Legatus Natus: Eg. «født legat», en legat som ikke er utnevnt spesifikt, men som får stillingen ex officio. Vanligvis er det en biskop som har dette som et privilegium knyttet til sitt bispesete.
  • Legatus Missus: Eg. «sendt legat», en legat som sendes ut på et spesifikt oppdrag.
  • Guvernørlegater: Historisk ble enkelte provinser i Italia styrt av pavelige guvernører med status som legater.

Se også[rediger | rediger kilde]