På sporet av den tapte tid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

På sporet av den tapte tid (originalens tittel: À la recherche du temps perdu) er en roman av Marcel Proust (1871-1922) utgitt mellom 1913 og 1927, og er forfatterens hovedverk. Det er flere spor i verkets ytre handling, men hovedsporet kan ansees å være Marcels forsøk på å slå gjennom i den parisiske sosieteten ved å bli forfatter. Et annet viktig spor er fortellingen om Charles Swann og hans kone Odette.

Proust arbeidet på alle delene av verket samtidig; siste kapittel av siste bind ble skrevet like etter første kapittel i første bind. Han jobbet på en veldig rotete måte der han flyttet på episoder han hadde skrevet ved å klippe dem ut fra et sted, og lime dem inn et annet sted. Man mente han gjorde dette fordi han stadig kom på flere barndomsminner mens han skrev, som måtte inn. Han rakk å utgi de første 4 bindene før han døde. Han skrev det meste av boken på sykeleie; han var mye syk.

Med På sporet av den tapte tid ville Proust formidle opplevelsen av tiden som flyter avsted, opplevd innenfra et menneskes psyke. Han ville beskrive et menneskes liv i dets forvandlinger, jeg-et som stadig endrer form etter som årene går. Han var også opptatt av privilegerte øyeblikk som tunneler til innsikt: «Da livet er som en eneste stor krise, kommer øyeblikk som gjør at du føler at alt er verdt det, at livet er godt å leve». Som de gode minnene vi tar med oss fra livet. De står frem som store skatter som er verdt å kjempe seg igjennom hverdagen for.

For Marcel Proust er ikke verden objektiv. «Det er like mange verdener som det finnes mennesker».

Verket er kjent for sine lange dvelende setninger.

Den norsk diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg var trolig modell for figuren prins av Faffenheim-Munsterburg-Weinigen.[1]

Den norske utgaven ble utgitt for første gang i 1968, og er oversatt av Anne-Lisa Amadou.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Verket er utgitt i 7 bind.

1. Combray 2. Swanns kjærlighet 3. Navnet

1. Omkring Madame Swann 2. Balbec

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gundersen, Håkon: Lavere lyster i høyre kretser. Morgenbladet 20. desember 2013, s.26.