Hopp til innhold

Trell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Trelldom»)
Beowulfs trell stjeler et beger fra den sovende dragen, som dermed hevner seg på omgivelsene inntil Beowulf og Wiglaf lykkes i å drepe den. 1908.

En trell (norrøn: þræll)[1] var norrøn betegnelse på slave[2] eller livegne i skandinaviske land i vikingtiden. Norrøne og vikinger plyndret og reiste på tvers av Europa; de fanget ofte mennesker fra militært underlegne folkeslag, men tok flest treller i plyndringstokt på De britiske øyer. Trellene var hovedsakelig fra Vest-Europa, derav mange frankere, angelsaksere og keltere. Mange irer og skotter[3] ble brukt i ekspedisjoner for å befolke Island.[4][5] Norrøne tok også tyske, baltiske, slaviske og latinske slaver.

Vikinger holdt noen treller som tjenere, og solgte flest slaver i de bysantinske og islamske markeder.[6][7]

Treller var en av de laveste samfunnslagene i skandinaviske samfunn, og drev oftest med ufaglært arbeid. Vikingslavehandelen forsvant gradvis på 1000-tallet, da vikingene bosatte seg i europeiske områder de en gang plyndret. De konverterte livegner til kristendom, og ble en del av den lokale befolkningen.[1] Trellsystemet ble avskaffet midt på 1300-tallet i Skandinavia.[8]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Trell kommer fra norrøn þræll, som betyr «ufri person i en annens tjeneste».[9] Norrønt þræll er avledet av germansk *þrahila-, «løper»,[10] av den urgermanske roten *þreh-, som betyr «å løpe». Gammelhøytysk hadde et kognat, dregil, med samme betydning (av gotisk þragjan - «å løpe»).[11]

I skandinaviske samfunn

[rediger | rediger kilde]

Hedensk tid

[rediger | rediger kilde]

Trellene var det laveste arbeiderlaget i skandinavisk samfunn. De var opprinnelig nordeuropeere som ble ført i trelldom på grunn av gjeld, som tapende part i krig, eller som barn av tidligere treller. Treller i Skandinavia hadde ingen rettigheter, og deres leveforhold varierte utfra deres eier. Trellehandel som krigsbytte var en viktig del av vikingøkonomien. Vikingene førte slaver fra Baltikum til Konstantinopel, og de tok slaver på Irland og førte dem til arabiske land, hvor hvite treller var en svært populær handelsvare.

Om en manns nærmeste kvinnelige slektninger hadde noen form for ulovlig samliv, hadde mennene rett til hevn, enten samværet hadde skjedd med hennes samtykke eller ei. Tatt på fersk gjerning, kunne den skyldige drepes uten at frendenes hans hadde rett til bøter («han lå ugild»). Men mens en fri mann hadde rett til å hevne sine tretten nærmeste kvinnelige slektninger (dvs. de kvinnene han hadde arverett etter), hadde en trell drapsrett kun for krenkelse av sin kone og datter. Og om en fri kvinne hadde ligget med en trell, skulle hun gå i kongens gård som trellkvinne, og kjøpe seg fri med tre mark. Hvis en kvinne som fikk barn utenfor ekteskap, ikke ville oppgi faren, ble det antatt at han var trell. Da måtte hun gå i kongsgård og kjøpe seg fri, men «det barn behøver ingen frihet», det ble født som trell.[12]

Trellen var en ting mer enn en person. Selgeren skulle garantere tre ting: At trellen ikke led av smittsom sykdom, ikke stjal av melken, og holdt seg ren i klærne. Eieren stod ansvarlig for trellens handlinger. Gjorde en trell seg skyldig i en misgjerning, skulle han utleveres til offentlig pisking, om eieren da ikke betalte boten for ham. Trellen skulle ikke straffes slik at han satte livet til, men skjedde det, skulle alle trelleeierne i bygden være med på å dekke tapet. En trell som stjal, skulle halshugges om han var nordmann, men piskes i hjel om han var utlending. Trellkvinner ble mildere behandlet. For første gang tyveri ble det ene øret skåret av, neste gang det andre øret, og tredje gang nesen. «Da heter hun stuve og nuve og kan stjele så mye hun vil.» Ingen fri nordmann kunne gjøres til trell i Norge, medmindre han ikke kunne betale sin gjeld, og ætten nektet å hjelpe. Da kunne en mann tvinges i trelldom til gjelden var betalt. En gjeldstrell kunne ikke selges videre, og en kvinne kunne ikke gjøres til gjeldstrell uten sin families samtykke.[13]

Høvdinger på Island røvet iblant hverandres kvinner for å øve press på motstanderen. Man vet også at kvinner kunne være med på å planlegge sine egne bortføringer. Så sent som i 1170-årene utstedte erkebiskop Øystein Erlendsson et brev der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinner som lokket til seg medsøstre for å skjenke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs mot Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem også i Norge, ettersom erkebiskopen engasjerte seg i det.[14]

Trelleholdet i Norge var trolig på sitt høyeste ca. år 1000. Hvor stort omfang det hadde, er umulig å si med sikkerhet. Selv om det finnes estimater om så mange som tredve slaver per hushold, eide de fleste familien kun én til to slaver.[15] Den engelske Domesday Book fra 1086 oppgir at 9% av den totale engelske befolkningen var slaver, men dette trenger ikke å si så mye om norske forhold. I tidlig middelalder ble prestene ofte rekruttert blant trellene. Gulatingsloven fra første halvdel av 1100-tallet sier at hvis prestene bryter biskopenes påbud, skal de bøte for det, for «prestane skal styrast med hogg», en formulering som oftest ble brukt om treller. Men i løpet av det første århundret etter kristningen av Norge gikk prestene gradvis over til å bli respekterte samfunnsmedlemmer som også kunne gifte seg inn i etablerte familier.[16]

Tormod Kark er en av de få treller vi kjenner navnet på. Hans eier var Håkon jarl som ble forfulgt av Olav Trygvasson og denne utlovte belønning til den som tok livet av Håkon. Håkon jarl forutså hva som kunne skje, og advarte Kark som likevel drepte Håkon jarl. Men han fikk ingen annen belønning enn at han selv ble drept.[17] Men historien om drapet på Kark inngår trolig i rekken av bibelske tilpasninger,[18] påvirket av at kong David lot amalekitten drepe fordi denne hadde drept kong Saul - selv om Saul var Davids verste fiende og attpåtil så hardt såret at han selv hadde bedt amalekitten om å få slippe å seigpines mer.[19]

Trellene selv stod ikke under kongens lov. Da stormannen Asbjørn Sigurdsson Selsbane dro sørover for å kjøpe ekstra korn av sin morbror Erling Skjalgsson på Sola i et uår, fikk han først avslag fordi kong Olav den hellige hadde innført forbud mot korneksport fra Vestlandet på grunn av den dårlige høsten. Men så omgikk Erling forbudet ved å la nevøen kjøpe korn som Erlings treller hadde dyrket. Treller hadde lov å skaffe seg egen inntekt på denne måten, og et forbud rettet mot frie bønder, omfattet ikke dem.[20]

På tross av samfunnslagsystemet kunne treller oppleve en større grad av sosial mobilitet. Når en fri person ble gjort til slave, ble vedkommende snauklipt, fikk nytt navn og ofte en ring rundt halsen. Når en trell ble frigjort, ble halsringen fjernet, derav ordet «frihals», som i kristen terminologi ble til «frelse». Vedkommende skulle feire med et frelsesøl. Treller kunne bli frigjort av sin overherre når som helst, bli frigjort i et testament, eller til og med kjøpe sin egen frihet. Med en gang en trell ble frigjort ble han en «løysing» – et medlem av et mellomledd mellom slaver og frimenn. Som løysing var han og hans barn like fullt nokså avhengige av sin tidligere eier. Avhengighetsforholdet ble kalt «tyrmsel» (þyrmsl). Blant annet fikk de ikke motarbeide vedkommende; i så fall risikerte de å bli slaver igjen.[21] Hvis en løysing ikke hadde noen etterfølgere, ville hans tidligere overherre arve hans land og eiendom.[22]

Loven slo fast at treller ikke rår for noe kjøp, uten kniven sin. Det ble likevel forutsatt at han kunne legge seg opp penger og kjøpe seg fri. Da holdt han løsningsgilde som markering av sin frihet. Etter det var han løysing, men fikk ikke vende seg mot sin tidligere herre på noe vis. I så fall mistet han sin frihet og sin eiendom. Løysingens sønner var også bundet av slik lojalitet, og først løysingens sønnesønn var fullt ut fri mann.[23]

Før Alltinget på Island var opprettet i 930, ble bonden på gården Blåskog øst for tinget på Kjalarnes, dømt fredløs for drapet på en annen bondes trell eller løysing. Jorden hans ble konfiskert og gjort til tingsted for hele Island.[24]

Selv om treller og frigjorte menn ikke hadde stor økonomisk eller politisk makt i Skandinavia, hadde de fortsatt en mannebot, som betyr at det var en bot for å drepe en trell ulovlig.[25]

Etter kristendommens innførelse

[rediger | rediger kilde]

Trellehandelen ble endret med kristendommens ankomst til Skandinavia. Selv om hedenske slaver var godkjent av den katolske kirke, var det å gjøre kristne til slaver ansett som en synd; dermed førte kristningen av Skandinavia til at behovet endret seg til ikkekristne treller. Innen vikingtidens slutt i 1066 bestod trellebefolkningen av få kristne, men heller slaviske og skandinaviske hedninger. Kristne skandinaver hadde de facto monopol på trellehandelen, siden Skandinavia fortsatte å ha en stor hedensk befolkning. I Skandinavia forsvant slaveriet i løpet av 1100-tallet, men trellenes frigjøring var ingen kampsak for kirken.

Klarte en løysing ikke sine forpliktelser, skulle man grave en grav på kirkegården og sette ham og hans kone i den. Den tidligere eieren skulle ta opp igjen den lengstlevende og fø ham eller henne siden.[26]

I 1043 ble Hallvard Vebjørnsson, sønnen til en lokal adelsmann i distriktet Lier, drept mens han forsøkte å beskytte en trellkvinne fra menn som beskyldte henne for tyveri. Kirken støttet hans handling sterkt, og anerkjente han som martyr. Han ble kanonisert som Sankt Hallvard, Oslos skytshelgen.[27]

I løpet av tidlig middelalder ble trellehold gradvis avviklet. I biskop Absalons testament fra 1201 hører vi at han satte trellene sine fri: «Eskil badesvein skjenket han friheten. Likeså de kvinnene som Niels staller har tatt inn fra frihet til trelldom, skal, hvor de enn finnes, skjenkes friheten sammen med sine barn. Den kvinnen som ble tatt inn fra Bjäre herred i Skåne, ga han friheten tilbake tillike med hendes barn.»[28]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Junius P Rodriguez, Ph.D. (1997). The Historical Encyclopedia of World Slavery. vol 1. A - K. ABC-CLIO. s. 674. 
  2. ^ Thrall Random House Unabridged Dictionary, 2009
  3. ^ The Other Inside: Icelandic Identity and Foreigners in the "Ilendingasogur" p154 discusses Scottish slaves in Iceland. ProQuest 2008
  4. ^ See Iceland History
  5. ^ Historical Dictionary of the Vikings By Katherine Holman p252 scarecrow press 2003 discusses that both Scottish and Irish slaves were in Iceland
  6. ^ McCormick (Michael) (2002). New Light on the 'Dark Ages', How the Slave Trade Fuelled the Carolingian Economy. Oxford University Press, on behalf of Past & Present. s. 17–54. 
  7. ^ Valante (Mary A.) (2008). The Vikings in Ireland: Settlement, Trade and Urbanisation. Four Courts Press, Dublin. s. 58-59. 
  8. ^ Niels Skyum-Nielsen, "Nordic Slavery in an International Context," Medieval Scandinavia 11 (1978–79) 126-48
  9. ^ «Trell» hos Bokmåls- og Nynorskordboka. UiB.
  10. ^ de Caprona, Yann: Norsk etymologisk ordbok. 5. opplag, Kagge Forlag (2014). s. 1223
  11. ^ https://www.etymonline.com/word/thrall
  12. ^ Erik Gunnes: «Rikssamling og kristning», Norges historie bind 2 (s. 300), forlaget Cappelen, ISBN 82-574-0435-7
  13. ^ Erik Gunnes: «Rikssamling og kristning», Norges historie bind 2 (s. 301)
  14. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
  15. ^ P.H. Sawyer (2002). Kings and Vikings: Scandinavia and Europe AD 700–1100. Routledge. s. 39. ISBN 978-0-203-40782-0. 
  16. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 84), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5
  17. ^ Olav Tryggvasons saga, 48-50
  18. ^ Sverre Bagge: «Helgen, helt og statsbygger - Olav Tryggvason» (s. 23)
  19. ^ [1] «Da sa han: Still deg over meg og gi meg dødsstøtet! For jeg er i dødskrampe, men fortsatt i live.» i 2. Samuelsbok 1,9
  20. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 36), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5
  21. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 20)
  22. ^ Eyrbyggja Saga, kapittel 37
  23. ^ Erik Gunnes: «Rikssamling og kristning», Norges historie bind 2 (s. 302)
  24. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 60-61)
  25. ^ P.H. Sawyer (2002). Kings and Vikings: Scandinavia and Europe AD 700–1100. Routledge. s. 43. ISBN 978-0-203-40782-0. 
  26. ^ Erik Gunnes: «Rikssamling og kristning», Norges historie bind 2 (s. 302)
  27. ^ St. Hallvard in Catholic Online. (2009)
  28. ^ Biskop Absalons testament

Se også

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Trell&oldid=24709019»