Johannes Olav Smit
| Johannes Olav Smit | |||
|---|---|---|---|
| Født | Hendrik Johannes Smit 19. feb. 1883[1]  Deventer | ||
| Død | 22. juni 1972 (89 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1906–), katolsk biskop (1922–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
Johannes Olav Smit, også kalt Jan Olav Smit (opprinnelig Hendrik Johannes Smit; født 19. februar 1883 i Deventer, erkebispedømmet Utrecht, død 22. juni 1972 i Roma), var apostolisk vikar for Norge 1922–1928.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Prest[rediger | rediger kilde]
Etter å ha blitt ordinert til prest i 1906 gjennomførte han videre studier i bibelvitenskap i Roma. Han virket deretter som prest i Nederland i noen år, inntil han ble professor ved presteseminaret i Rijsenburg (1913–1922).
Biskop i Norge[rediger | rediger kilde]
23. mars 1922 ble han utnevnt til apostolisk vikar for det apostoliske vikariat Norge. Han ble bispeviet i Deventer 29. juni samme år av erkebiskop Henrik van de Wetering, og ble da gitt tittelen titulærbiskop av Paralus. Medkonsekrerende var biskop Augustinus Josephus Callier av Haarlem og biskop Arnold Frans Diepen av 's Hertogenbosch (Bois-le-Duc).
Biskop Smit kom til Norge 4. oktober 1922, og ble høytidelig innsatt i embetet i St. Olav kirkes prestegård i Oslo fire dager senere. Han tok da navnet Olav etter Norges vernehelgen Olav den hellige.
I hans tid som apostolisk vikar kom han i konflikt med ordenssøstrene som drev sykehus. Det var pålagt en skatt på sykehusene, noen øre for hvert døgn en seng ble benyttet. Biskop Smit ønsket å øke denne skatten, og pådro seg dermed søstrenes vrede.[trenger referanse]
Han vervet kraftig for støtte for den norske katolske kirke i sitt hjemland Nederland, blant annet ved hjelp av tidsskriftet Uit het land van St. Olav.
Deretter oppsto en skandale rundt ham, som han selv ikke var skyld i.[trenger referanse] En svensk konvertitt ble forelsket i ham, og på et tidspunkt kom hun seg inn i St. Olav kirkes bispegård mens biskopen var der og begynte å kle av seg. Biskopen fant å måtte hoppe ut av et vindu for å unngå henne, men han unngikk ikke at historien ble kjent på byen. Einar Rose skrev kort tid etter en kjent revyvise om tildragelsen.
Fra 1928 til 1972[rediger | rediger kilde]
11. oktober 1928 fratrådte biskop Smit sitt embete i Norge, og reiste til Roma, der han ble kannik i Peterskirken. Dette er et embete som gir en viss status, men som først og fremst er av seremoniell art.
I Roma skjedde det etter noen få måneder en ny skandale omkring ham – den forsmådde konvertitten - Gudrun Margerita Ramstad, av italienerne kalt la bionda Norvegese[2] - reiste dit, og i Peterskirkens forhall rettet hun den 24. november 1929 en pistol mot ham. En annen av kannikene slo pistolen ut av hendene hennes, og hun ble raskt overmannet av vakter, men episoden utløste en rettskrise for den rett før opprettede Vatikanstaten, da man ikke ønsket å overlevere henne til de fascistiske myndighetene i Italia. Det viste seg at pistolen dessuten var både uladd og ikke avsikret, og de kirkelige myndigheter valgte derfor å avskrive hele saken med henvisning til at hun hadde vært i psykisk ubalanse.[3]
Biskop Smit var høyt skattet av pave Pius XII (som Smit skrev en tidlig biografi om i 1949) og av pave Johannes XXIII,[trenger referanse] som utnevnte ham til biskoppelig assistent til pavetronen. Han gjorde også en stor innsats for nederlandske pilegrimer til Roma.[4]
Biskop Smit er gravlagt på den tyske pilegrimskirkegård (Campo Santo Teutonico) i Vatikanstaten.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Biskop Johannes Wolfgang von Bodman (1651–1691)
- Biskop Marquard Rudolf von Rodt (1644–1704) *bispeviet 1690
- Biskop Alexander Sigismund von der Pfalz-Neuburg (1663–1737) *1691
- Biskop Johann Jakob von Mayr (1677–1749) *1719
- Biskop Joseph Ignaz Philipp von Hessen-Darmstadt (1699–1768) *1741
- Erkebiskop Klemens Wenzeslaus von Sachsen (1739–1812) *1766
- Erkebiskop Max Franz von Havsburg-Lothringen (1756–1801) *1785
- Biskop Kaspar Max Droste zu Vischering (1770–1846) *1795
- Biskop Cornelius Ludovicus van Wijkerslooth (1786–1851) *1833
- Erkebiskop Johannes Zwijsen (1794–1877) *1842
- Biskop Franciscus Jacobus van Vree (1807–1861) *1853
- Erkebiskop Andreas Ignatius Schaepman (1815–1882) *1860
- Erkebiskop Petrus Matthias Snickers (1816–1895) *1877
- Biskop Gaspard Josephus Martinus Bottemanne (1823–1903) *1883
- Erkebiskop Henricus van de Wetering (1850–1829) *1895
- Biskop Johannes Olav Smit (1883–1972) *1922[5]
Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]
- Jan Olav Smit og Hugh O'Flaherty: In our Father’s house. Saint Peter’s and the Vatican, Vatican Polyglot Press, Roma 1939.
- Jan Olav Smit: Pastor Angelicus. Paus Pius XII, J.J. Romen & Zonen, 1949
- (oversettelse: Pope Pius XII, Burns Oates & Washburne, London & Dublin, 1951)
- Jan Olav Smit med Reinier Post: Naar Rome. Geïllustreerd handboek voor reizigers naar Rome 6e dr. Utrecht 1958
- Jan Olav Smit og Hugh O'Flaherty: O Roma felix: Practical guide for walks in Rome, Verdesi, Roma 1959.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Biografisch Portaal, oppført som Hendrikus Johannes Smit, Biografisch Portaal number 48072635[Hentet fra Wikidata]
- ^ Willem Grossouw: Alles is van u, Gewijde en profane herinneringen, 1981, blz. 113
- ^ Willem Grossouw: Alles is van u, Gewijde en profane herinneringen, 1981, blz. 113
- ^ M.P.M Muskens, Friezen, Franken Nederlanders. Op bedevaart, voor studie, voor overleg in Rome. Een geschiedenis. een uitnodiging Rome, 1988, 85-86.
- ^ www.catholic-hierarchy.org smit, lest 12. november 2021
Se også[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Johannes Olav Fallize |
Apostolisk vikar av Norge |
Etterfølger: Olav Offerdahl |