Sasanideriket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Sasanidene)
Gå til: navigasjon, søk

Sasanideriket eller det nypersiske riket,[1] kjent blant dets innbyggere som Ērānshahr[2] og på middelpersisk som Ērān,[3] var det siste iranske riket før islam. Det ble styrt av sasanidedynastiet fra 224 til 651. Sasanideriket etterfulgte det partiske riket og ble et av de ledende verdensmaktene ved siden av sin rival, først Romerriket og deretter Østromerriket i mer enn 400 år.[4]

Sasanideriket ble grunnlagt av Ardasjir I etter at det partiske riket hadde ramlet sammen og ved nederlaget til den siste partiske kongen, Artabanes IV. Ved Sasaniderikets største utstrekning utgjorde det et landområde som omfattes dagens stater Iran, Irak, østlige Arabia (Bahrain, Kuwait, Oman, Qatif, Qatar, UAE), Levanten (Syria, Libanon, Israel, Jordan), Kaukasus (Armenia, Georgia, Aserbajdsjan, Dagestan, Sør-Ossetia, Abkhasia), Egypt, store deler av Tyrkia, mye av Sentral-Asia (Afghanistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan), Jemen og Pakistan. I henhold til en legende, var fanen til Sasanideriket den kongelige fanen til dets konger, Derafsh Kaviani.[5]

Sasanideriket under senantikken er betraktet som en av Irans viktigste og mest innflytelsesrike historiske perioder, og utgjorde det siste store iranske rike før den muslimske erobringen og konverteringen til islam reduserte landet og dets betydning.[6] På flere vis var Sasanideriket selve høydepunktet for den gamle iranske sivilisasjon. Persia påvirket romersk kultur i stor grad i sasanidenes periode.[7] Sasaniderikets kulturelle innflytelse strakte seg langt utenfor rikets territoriale grenser og nådde så langt unna som Vest-Europa,[8] Afrika,[9] Kina og India.[10] Det spilte en framtredende rolle i dannelsen av kunsten i middelalderen i både Europa som Asia.[11] Mye av de prestasjoner innenfor islamsk kultur innenfor arkitektur, poesi og andre emner, var arven fra Sasanideriket som ble spredt utover den muslimske verden.[12]

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse og tidlige historie (205–310)[rediger | rediger kilde]

Sasanideriket i mørkegrønt; mellomgrønt = territorier hvor sasanider og bysantinere skiftet om herredømmet; lysegrønt = rikets største utstrekning under Khosrau II.

Detaljene om hvordan det partiske riket falt sammen og således ga rom for framveksten av Sasanideriket er skjult i motstridende redegjørelser.[13] Det synes klart at Sasanideriket ble etablert i Estakhr (i dagens Iran) av Ardasjir (180–242). Han hersket i Estakhr siden 206, deretter provinsen Fars siden 222 og til sist var han «konge av konger» av Sasanideriket i 224 da det partiske riket ble veltet.

Papak var den opprinnelige herskeren av en region som ble kalt for Khir. Ved år 200 hadde ha greid å velte Gochihr og utnevnt seg selv som den nye herskeren av bazrangidene i sørvestlige Iran. Hans mor, Rodhagh, var datteren av provinsguvernøren av Fars. Papak og hans eldste sønn Sjafur greide å ekspandere deres makt over hele Fars. De påfølgende hendelser er uklare grunnet kildenes unnvikende vesen. Det er imidlertid sikkert at etter Papeks død ble Ardasjir, som på denne tiden var guvernør av Darabgerd, ble involvert i en maktkamp med sin egen bror Sjafur. Kildene avslører at Sjafur som reiste for å møte sin bror ble drept da taket på en bygning ramlet sammen over ham. Ved 208 hadde Ardasjir ryddet vei blant sine andre brødre og erklærte seg som hersker av Fars.[14][15]

Ghal'eh Dokhtar (eller «Jomfrufestningen») dagens provins Fars, Firuzabad, Iran, bygget av Ardasjir i 209, før han endleige greide å beseire det partiske riket.

Straks Ardasjir ble utnevnt til sjâhansjâh, «keiser» eller bokstavelig «kongenes konge», tilsvarende dagens tittel sjah, flyttet han sin hovedstad lengre sør i Fars og grunnla Ardasjir-Khwarrah (tidligere Gur, dagens by Firuzabad). Byen var beskyttet av høye fjell og lett å forsvare grunnet tilgang via trange pass, ble sentrum i Ardasjirs streben etter mer makt. Byen var omgitt av en høy, sirkulær forsvarsmur, antagelig etterlignet fra en tilsvarende i Darabgird. På nordsiden var det et stort palass hvor levningene fortsatt eksisterer. Etter å ha etablert sitt styre over Fars, utvidet Ardasjir raskt sitt territorium som han kontrollerte: naboprovinsene Kerman, Isfahan, Susiana og Mesene. Denne ekspansjonen fikk oppmerksomheten og bekymringen til Artabanes IV av Partia. Han beordret guvernøren av provinsen Khuzestan til å erklære krig mot Ardasjir i 224. Ardasjir gikk seirende ut av disse slagene. I et andre forsøk på å ødelegge Ardasjir, gikk Artabanes IV selv i konfrontasjon og møtte ham i slaget ved Hormozgan, men ble selv drept. Som følge av at den partiske herskeren var død invaderte Ardasjir de vestlige provinsene av det nå oppløste partiske riket.[16]

På denne tiden var det partiske arsakidedyanstiet splittet mellom tilhengerne av Artabanes IV og Vologases VI, som antagelig lot Ardasjir bygge opp sin autoritet i sør med liten eller ingen innblanding fra partierne. Ardasjir dro nytte av de geografiske forholdene i provinsen Fars som adskilte landområdet fra resten av Iran.[17] I 224 kronet han seg i Ktesifon (i dagens Irak) som enehersker av Persia. Han tok tittelen sjâhansjâh, «kongenes konge» (inskripsjonene nevner Adhur-Anahid som hans banbishnan banbishn, «dronning av dronninger», men hennes forhold til Ardasjir er ikke etablert), noe som var konstateringen av at det 400 år gamle partiske riket var avsluttet og begynnelsen på 400 år med styret til Sasanideriket.[18]

I løpet av de neste få årene oppsto det lokale opprør rundt om i riket. Det forstyrret ikke Ardasjir som utvidet sitt rike i øst og nordvest, erobret byene og provinsene Sistan, Gorgan, Khorasan, Margiana (dagens Turkmenistan), Balkh (i dagens Afghanistan) og det store området Khwarezm. Han underla seg også øya Bahrain i Arabia og byen Mosul nord i dagens Irak. Senere inskripsjoner hevder at også kongene av Kushriket, Turan og Makran underkastet seg Ardasjir, men basert på numismatisk forskning er det mer sannsynlig at disse områdene underkastet seg Ardasjirs sønn, den framtidige Sjafur I. I vest ble angrep mot Hatra, Armenia og Adiabene mindre vellykket. I 230 angrep han dypt inn i områdene til Romerriket, og en romersk motoffensiv to år senere endte uten avgjørelse, noe som ikke forhindret den romerske keiser Alexander Severus å feire triumftog i Roma.[19][20][21]

Relieffskulptur hogget ut av fjellet ved Naqsh-e Rustam av Sjafur I (på hestryggen) som tar den romerske keiseren Valerianus (stående) til fange og Filip araberen (knelende), trygler om fred.

Ardasjirs sønn Sjafur fortsatte utvide rikets områder. Han erobret Baktria og den vestlige delen av Kushriket, og ledet også flere angrep mot Romerriket. Da han invaderte romerske Syria og Mesopotamia, erobret han byene Carrhae og Nisibis, men i 243 beseiret den romerske general Timesitheus perserne ved Resaena og gjenvant de tapte områdene. [22] Keiser Gordian III (Gordianus) påfølgende framrykning nedover Eufrat endte i et nederlag slaget ved Misiche vinteren 244, noe som førte til at keiserens egne soldater drepte ham og samtidig gjorde det mulig for Sjafur å få til en meget framgangsrik fredsavtale med den nye romerske keiser Filip. Han sikret seg en umiddelbar betaling på 500 000 denarii og løfter om framtidige utbetalinger.

Sjafur gjenopptok snart krigen, beseiret romerne ved Barbalissos i 253, og erobret deretter antagelig byen Antiokia ved Orontes for å plyndre og ødelegge den.[22][23] De romerske motangrepene under keiser Valerianus endte i katastrofe da den romerske hæren ble beseiret og deretter beleiret ved Edessa, og ble deretter enda verre da keiseren lot seg fange av Sjafur og forble hans fange for resten av livet. Sjafur feiret denne seieren og ydmykelsen av romerne ved å få hogd ut et imponerende seiersmonument i Naqsh-e Rostam og Bishafur, foruten også en monumental inskripsjon på persisk og gresk i nærheten av Persepolis. Han utnyttet sin framgang ved å invadere Anatolia i 260, men trakk seg tilbake etter en rekke med nederlag ved romerne og deres allierte i Odaenathus fra Palmyra, og ble ydmyket ved at hans harem ble tatt til fange. Samtidig tapte han alle de romerske besittelsene han hadde okkupert.[24]

«Sjafurs ydmykelse av Valerianus», tegning av Hans Holbein den yngre, 1521.

Sjafur hadde omfattende utviklingsplaner. Han beordret byggingen av de første buebroer etter romersk mønster i Iran og grunnla en rekke byer, en del av bosatt av emigranter fra romerske områder, inkludert kristne som kunne utføre sin kristne tro uten større begrensninger under Sasanideriket. To byer, Bishafur og Nishafur er navngitt etter ham. Han favoriserte manikeisme, en dualistisk religion med gnostiske trekk, grunnlagt av Mani (ca. 216–276) som Sjafur ga sin beskyttelse til. Mani dedikerte en av sine bøker, Sjabuhragan, til herskeren. Sjafur lot flere manikeiske misjonærer reise utenlandsk. Sjafur ble også venn med babylonsk jøde og rabbiner ved navn Samuel. Dette vennskapet var til fordel for det jødiske samfunnet og ga dem et pusterom fra undertrykkende lover mot dem. Senere konger endret Sjafurs politikk med religiøs toleranse. Under press fra zoroastrismen og påvirket av ypperstepresten Kartir lot Sjafurs sønn Bahram I Mani bli drept og forfulgte hans tilhengere. Bahram II var som sin far lydhør for zoroastrismens presteskap.[25] Under hans styre ble Sasaniderikets hovedstad Ktesifon herjet av romerne under keiser Carus, og det meste av Armenia ble etter et halvt århundre med persisk styre avgitt til Diokletian (Diocletianus).[26]

Etter at Bahram III styrte i kort tid i 293, ble han etterfulgt av sin grandonkel Nerseh som satte i gang en ny krig med Romerriket. Etter innledende suksess mot keiser Galerius i et slag i nærheten av Callinicum ved Eufrat i romersk Syria i 296, ble han avgjørende beseiret. Galerius hadde fått forsterkninger, antagelig våren 298 av en ny kontingent samlet fra områdene ved Donau.[27] Nerseh dro ikke ut fra Armenia og Mesopotamia, og overlot til Galerius å lede offensiven i 298 med et angrep mot nordlige Mesopotamia via Armenia. Narseh trakk seg deretter tilbake til Armenia for å slå tilbake Galerius' hær. Det ulendte terrenget til fordel for det romerske infanteriet, men ikke for Sasaniderikets kavaleri. Lokal støtte ga også Galerius fordelen med å overraske de persiske styrkene, og i to påfølgende kamper sikret Galerius seg seieren over Narseh.[28]

Detalj av Galerius som angriper Narseh; på Galerius' bue og rotunda i Thessaloniki.

Under den neste konfrontasjonen angrep romerske styrker Narsehs leir, erobret hans skattekiste, hans harem og hovedhustru.[28] Galerius fortsatte videre inn i regionen Media og Adiabene hvor han vant de påfølgende trefningene, den viktigste i nærheten av Erzurum, og sikret seg Nisibis før 1. oktober 298. Han bevegde seg deretter nedover Tigris, og erobret Ktesifon. Narseh hadde tidligere sendt en ambassadør til Galerius med bønn om frigjøre hans hustruer og barn. Fredsforhandlingene begynte våren 299 hvor både Diocletian og Galerius var tilstede.

Betingelsene ble tunge for Sasanideriket: landet måtte oppgi områder til Romerriket, og gå med på at Tigris var grensen mellom de to rikene. Ytterligere betingelser slo fast at Armenia kom tilbake under romersk overherredømme og med festningen Ziatha som dens grense; kongedømmet Iberia (Kaukasisk Iberia) måtte betale lydighet til Roma under romersk klientkonge; Nisibis, nå under romersk styre, vil bli den framskutte byen for handel mellom Sasanideriket og Romerriket; og Roma bille utøve kontroll over fem satraper (guvernører) mellom Tigris og Armenia: Ingilene, Sophanene (Sophene), Arzanene (Aghdznik), Gordiene, og Zabdicene (nær dagens tyrkiske by Hakkâri).[29]

Sasanideriket avga fem provinser vest for Tigris, og gikk med på å ikke blande seg inn i de indre anliggender i Armenia og Georgia.[30] I kjølvannet av dette nederlaget oppga Narseh tronen og døde et år senere. Hans sønn Hormizd II overtok tronen. Uro spredte seg over riket og mens Hormizd II undertrykte opprør i Sistan og Kushriket, var han ikke i stand til å kontrollere adelen og ble til sist myrdet av beduiner mens han var på jakttur i 309.



Ved slutten av det 5. århundret angrep en ny fiende, de barbariske hunerne, Persia. De beseiret den persiske kongen Peroz I i 483, og i noen år etter dette krevde hunerne store skatter. Det var først under styret til Khosrau I (531579) at hunerne ble beseiret. Khosrau I, også kjent som Anushrivan den rettferdige, er den mest anerkjente sasanide-herskeren. Han reformerte skattesystemet og reorganiserte hæren og byråkratiet, bandt hæren tettere til det sentrale styret enn de lokale herrene. Under hans styre vokste de såkalte dihqans fram (direkte oversatt: landsbyherrer), den enkle landeiende adelen som var ryggraden i den senere sasanidiske provinsadministrasjonen og i innsamlingssystemet for skatt. Kosrau preget sin hovedstad med mange nye bygninger og grunnla nye byer. Han gjenoppbygde kanaler og gårder som var blitt ødelagt i krigene. Han bygde sterke festninger ved passene og plasserte stammer i nøye utvalgte byer ved grensene, slik at de kunne fungere som voktere av staten mot innvaderere.

Justinian betalte Khosrau 440 000 gullstykker for å beholde freden, men det ser ut til at han var en mann som foretrakk å nyte fruktene av fred og så uansett ingen grunn til å fortsette en meningsløs krig. Han var tolerant mot alle religioner, selv om han utstedte et dekret som sa at zoroastrisme skulle være den offisielle statsreligionen, men han likte svært dårlig at en av hans sønner ble kristen. Under hans overoppsyn ble mange bøker også bragt fra India og oversatt til pahlavi. Noen av disse fant senere sin vei inn i den islamske verdens litteratur.

Styresystem[rediger | rediger kilde]

Sasanidene etablerte et imperium grovt sett innenfor grensene til akamenidene med hovedstaden Ctesiphon. Sasanidene arbeidet systematisk med å gjenopplive iranske tradisjoner og å utrydde innflytelsen av gresk kultur. Deres styre var kjennetegnet av betydelig sentralisering, ambisiøs byplanlegging, utvikling av landbruket og teknologiske forbedringer. Sasanide-herskerne tok tittelen shahanshah (konge av konger) da de hersket over utallige småherskere, kjent som shahrdarer. Historikere tror samfunnet var delt inn i fire klasser: prestene, krigerne, statsbyråkrater og allmennheten. De kongelige prinsene, småherskerne, store landherrene og prestene dannet sammen en privilegert sfære som var nokså fast.

Sasanidenes styre og den sosiale sammensetningen ble styrket av zoroastrismen, som ble statsreligionen. Zoroastrismens presteskap fikk enorm makt. Overhodet til presteklassen, mobadan, sammen med den militære kommandøren, eran spahbod, og lederen for byråkratiet var blant de mektigste i staten. Romerriket, med sin hovedstad Konstantinopel, hadde erstattet Hellas som Irans primære vestlige fiende, og fiendtligheter mellom de to imperiene var vanlige. Shapor I (240-272), sønn og etterfølger av Ardashir, førte vellykkede kampanjer mot romerne, og i 260 ble til og med keiser Valerian tatt til fange. Mellom 260 og 263 tapte han sine erobringer til Odenathus, en alliert av Roma. Shapor II (hersket 309-379) gjenerobret de tapte territoriene i tre etterfølgende kriger med romerne.

Sasanidenes armé[rediger | rediger kilde]

Den iranske samfunnet under sasanidene ble delt, angivelig av Ardashir I, inn i fire grupper: prester, krigere (arteštdar), statlige byråkrater og bønder. Den andre kategorien inneholdt prinser, herrer og det landeiende aristokratiet, og en av de tre store ildtemplene i imperiet, Adur Gušnasp ved Šiz (Takht-e Soleyman i Aserbajdsjan) tilhørte dem. Med en klar militær plan som tok mål av å gjenopprette det iranske imperiet, dannet Ardashir I en stående armé som var under hans personlige kommando og dens offiserer ble skilt fra satrapene og lokale prinser og adelskap. Ardashir hadde startet som militær kommandør til Darabgerd og hadde kunnskap om eldre og samtidig militær historie som han dro stor nytte av. Han gjeninnsatte akamenidenes militære organisasjoner, beholdt det parthiske kavaleriet og innsatte nye typer beskyttelse og beleiringsmaskiner. Dermed skapte han en stående hær (sepah) som tjente hans etterfølgere i over fire århundrer og beskyttet Iran mot sentral-asiatiske nomader og romerske arméer.

Ryggraden i hæren var dets tunge kavaleri «hvor alle adelsmenn og menn av høy rang» utførte «hard tjeneste» og ble profesjonelle soldater «gjennom militær trening og disiplin, gjennom konstante øvelser i krigføring og militære manøvrer». Fra det tredje århundret dannet også romerne enheter av tungt kavaleri etter orientalsk modell. De kalte slike ryttere clibanarii «rustningskledde rytter», et begrep som er antatt å stamme fra iransk (griwbanar – griwbanwar – griva-pana-bara «bærer av nakkesbeskytter»). Det tunge kavaleriet til Shapor II er beskrevet av en historiker som var øyenvitne som følger:

«Alle kompaniene var kledd i jern, og alle delene av deres kropper var dekket av tykke plater, så tilpasset at de stive leddene tilsvaret deres lemmer, og formene av menneskelige ansikt var så dyktig tilpasset til deres hoder, at siden hele deres kropp var dekket av metall, kunne piler kun trenge gjennom hvor de kunne se gjennom små åpninger ved pupillen ved øynene eller gjennom nesetippen hvor de kunne trekke litt luft. Av disse stod noen bevæpnet med tunge spyd så urørlige at du ville trodd de ble holdt fast av klammer av bronse.»

De beskrevne rytterne trer frem på et steinrelieff fra det 7.århundret som viser shahanshah Khosrau II Parvez på sin hingst Šabdiz ved Taq-e Bostan i Kermanshah. Siden sasanidene mangler stigbøylen, brukte de en krigssal som, likt den middelalderske typen, hadde en kant på baksiden og to stropper over rytterens lår, som dermed holdt ham i salen særlig under voldelig kontakt i slag. Våpnene rytterne bar på tiden til Khosrau Anoshiravan minner om de tolv krigsgjenstandene som nevnes i Vendidad 14,9, som viser at deler av denne teksten hadde blitt revidert i den senere sasanide-perioden.

Den viktigste bysantinske avhandlingen på krigskunst, Strategicon, som også var skrevet på denne tiden, krever det samme utstyret fra de tungt bevæpnede rytterne. Dette skyldtes den gradvise orientaliseringen av den romerske armeen i den grad at i det 6. århundret «ble romernes og persernes militærvesen mere og mer tilpasset, slik at hærene til Justinian og Khosrau ligner hverandre». Den militære litteraturen til de to motpartene viser sterke likheter. Ifølge de iranske kildene nevnt ovenfor, var kamputstyret til de tungt bevæpnede sasaniske rytterne som følger: hjelm, visir (pahlavi griwban), brystplate, ringbrynje, hansker (abdast), belte, lårspenner (ran-ban), lanse, sverd, krigsøks, krigsklubbe, to buer og to buestrenger, hylster med 30 piler, to ekstra buestrenger, spyd og brystning til hesten, noen hadde lagt til en lasso (kamand) eller et slyngevåpen med slyngsteiner. Elitekorpset blant kavaleriet ble kalt «de udødelige», antagelig var deres antall som akamenidenes med samme navn 10 000 mann. Ved en anledning (under shahanshah Bahram V) angrep styrken en romersk hær, men som undertallig ble de overmannet og ble hugget ned til siste mann. Et annet elitekavaleri var det armenske, som perserne gav særlig ære. I løpet av tiden økte betydningen av det tunge kavaleriet og den anerkjente rytteren fikk benevnelsen «ridder» tilsvarende den europeiske. Om ikke av kongelig blod, var han på høyde med medlemmer i de herskende familiene og var blant kongens kompanjonger.

Sasanidene formet ikke lett kavaleri men brukte, enten som allierte eller leiesoldater, tropper fra krigerske stammer som kjempet under deres egne høvdinger. «Sagestanerne var de modigste av alle», gelanere, albanere og hunerne, kushanerne og khaserer var de viktigste bidragsyterne til lett kavaleri. Dyktigheten til dailamittene i bruken av sverd og dolk gjorde dem til verdifulle tropper i nærkamp, mens arabere var effektive i ørkenkrig.

Infanteriet (paygan) bestod av bueskyttere og ordinære fotsoldater. Bueskytterne ble beskyttet «av et avlangt kurvet skjold, dekket av flettede grener og tauverk». De rykket frem i tett formasjon og overøste fienden med mengder av piler. De ordinære fotsoldatene ble rekruttert fra bønder og fikk ingen betaling, de tjente hovedsakelig som væpnere for krigerne til hest. De angrep også murer, grov ut huler og så etter bagasjetoget. Deres våpen var et spyd og et skjold. Kavaleriet var bedre støttet av krigselefanter «som så ut som bevegelige tårn» som kunne skape uorden og skade i fiendtlige rekker i åpent lende og flate marker. Sasanidene brukte ikke stridsvogner. I motsetning til partherne organiserte iranerne effektive beleiringsmaskiner for å redusere fiendtlige fort og befestede byer. De lærte dette forsvarssystemet fra romerne, men var snart på høyde med dem ikke bare i bruk av offensive beleiringsmaskiner som katapulter, ballista, rambukker og bevegelige tårn, men også i metoder for å forsvare sine befestninger mot slike maskiner, ved å kaste stein, helle kokende væske på angriperne eller skyte brannpiler.

Dette sverdet fra sasanide-dynastiet er utstilt på Sackler galleriet til Smithsonian Institution.

En arme besto i utgangspunktet av 12 000 mann. Den totale styrken på registrerte krigere i 578 var 70 000. Armeen var delt, som hos partherne, i flere gunds, der hver bestod av et antall drafšs (enheter med særskilte bannere), hver bestod av noen wašts. Det kongelige banneret var Drafš-a Kavian, et talismanisk emblem som fulgte Kongenes Konge eller kommandøren av armeen, som var stasjonert i sentrum av hans styrker og styrte kamphandlingene derfra fra en hevet trone. I hvertfall fra Khosrau Anoshiravans tid ser det ut til at et syvnivås hierarkisk system ble foretrukket i organiseringen av armeen. Den høyeste militære tittelen var arghed, som var et privilegium til sasanide-familien. Inntil Khosraus militære reformer var hele den iranske arméen under en suveren kommandør, Eran-spahbed, som fungerte som forsvarsminister og som hadde makt til å sette i gang fredsforhandlinger. Han kom vanligvis fra en av de store adelsfamiliene og ble regnet som rådgiver til den store kongen.

Sammen med gjenopprettelsen av «heroiske» navn i midten av sasanide-tiden, ble tittelen arteštaran salar gitt for å betegne en generalissimo med ekstraordinær autoritet, men dette gikk en bort fra da Khosrau fjernet embetet Eran-spahbed og byttet det ut med fire marskalker (spahbed) av imperiet. Andre høyere offiserer som var knyttet til hæren var: Eran-ambaragbed, «minister av imperiets våpenlager», som hadde ansvaret for våpen og utstyr til krigerne; marzbans, herskere av viktige grenseprovinser; kanarang, tydeligvis en tittel for herskeren av Tus; gund-salar, «general»; paygan-salar, «kommandør av infanteriet»; og pushtigban-salar, «kommandør av den kongelige livgarde».

En god del det som er kjent om sasanidenes hær dateres fra det sjette og syvende århundret, da, som et resultat av Khosraus reformer, fire hovedkorps ble etablert. Soldater ble innrullert som statsansatte og mottok betaling og subsidier i tillegg til våpen og hester og det ble plassert garnisoner i mange sårbare grenseområder av omplasserte krigerske stammer. Kildene er særlig rike i beskrivelsene av sasanidenes krigskunst fordi det eksisterte betydelig militær litteratur som en finner spor av i Shahnama, et utdrag av et kapittel av det sasaniske Avesta kalt Arteštarestan «regler for krig», og i utdrag fra A'in-nama som Ebn Qotayba har tatt vare på i hans Oyun al-akhbar og Inostransev har forklart i detalj. Arteštarestan var en komplett manual for militæret. Den beskrev i detalj reglene for rekruttering, våpen og beskyttelse, hester og deres utstyr, trening, grader og betaling for soldater og hvordan de skulle tas hånd om, samling av militær etterretning og forholdsregler mot overraskelseangrep, kvalifikasjonene til kommandørene og deres plikter, hvordan en skulle ta vare på livene til mennene, vokte Iran, belønne den modige og behandling av de vanærede. A'in-nama inneholdt verdifulle instruksjoner om taktikk, strategi og logistikk. Den fastholdt, for eksempel, at kavaleriet skulle plasseres i fronten, venstrehendte bueskyttere som var i stand til å skyte til begge sider ble plassert på venstre ving, som skulle forbli defensiv og bli brukt som støtte i tilfelle fienden rykket fremover, sentrum skulle stasjoneres på en opphøyet plass slik at dets to hoveddeler (dvs hovedlinjen av kavaleriet og den mindre linjen av infanteri bak dem) kunne motstå fiendens angrep mer effektivt, og at mennene skulle settes opp slik at de hadde solen og vinden i ryggen.

Slag ble vanligvis avgjort gjennom sjokkangrep av kavaleri i fronten mot motstandernes rekker med tunge lanser mens bueskyttere gav støtte ved å sende en storm av piler. Sentrum, hvor kommandører tok sin posisjon på en trone under Derafsh Kaviani, ble beskyttet av de sterkeste enhetene. Siden soldatene bar skjoldet til venstre og dette gjorde dem ineffektive i å bruke sverdet mot venstre, ble høyre regnet som angrepslinjen, begge sider forsøkte å gå på utsiden av fienden fra den siden, dvs på den respektive motstanderens venstre side. Derfor ble venstre ving styrket men tildelt en defensiv rolle. Hovedsvakheten til den iranske armé var dens mangel på utholdenhet i nærkamp. En annen svakhet var iranernes for store avhengighet til nærværet av deres leder. Det øyeblikket kommandøren falt eller flyktet, gav hans menn etter uansett om hvordan kampene gikk.

Under sasanide-tiden utviklet den gamle tradisjonen om en mot en-kamp til en fast regel. I 421 møtte shah Bahram V en romersk armé, men aksepterte krigen som tapt da hans mester ble drept i en en-mot-en-konkurranse med en goter fra den romerske siden. Slike dueller blir gjengitt på flere steinrelieffer ved Naksh-i Rustam.

Sasanide-herskerne var bevisst deres rolle som militære ledere. Mange deltok i slag, og noen ble drept der. Bilder av sasanidekongene viser dem som krigere med lanse og sverd. Noen skal ha skrevet manualer i bueskyting, og en vet at de holdt regnskap med sine kampanjer («Da Khosrau Parvez fullførte sine kriger med Bahram-e Choubina og styrket sitt styre over imperiet, beordret han sin sekretær å skrive ned en beskrivelse av disse krigene og hendelser knyttet til denne i sin helhet, fra begynnelsen til slutten.»)

Mens det tunge kavaleriet viste seg effektivt mot de romerske armeene, var den for treg og bundet opp for å fungere med full styrke mot bevegelige og uberegnelig lett kavaleri og raske bueskyttere til fots. Perserne som i det tidlige syvende århundret erobret Egypt og Lilleasia, tapte avgjørende slag en generasjon senere da raske, lettbevepnede arabisk kavaleri, vant til trefninger og krigføring i ørkenen, angrep dem.

Ekspansjon inn i India[rediger | rediger kilde]

Etter at sasanidene kom til makten i Iran i 226 utvidet den andre shahanshah, Shapor I (240-270), sin autoritet østover inn i India, og tidligere autonome Kushan måtte akseptere hans overhøyhet.

Shapors etterfølgere skiftet mellom å være tolerante overfor andre religioner og å føre en politikk med forfølgelser, særlig mot kristne, men i India var kushanerne generelt tolerante overfor andre trossystem. Takket være handel med varer som sølvtøy og tekstiler som avbildet sasanide-kongene under jakt eller i arbeid med å dømme rett og galt, ble deres imperielle eksempel velkjent i Kushan, og Kushan brukte av politiske grunner Iranske virkemidler i sin kunst. Imitasjon er en av de beste formene for å innynde seg. Denne adopsjonen av iranske former, fremfor indiske, hjalp også kushanerne i å beholde sitt særpreg fra sine overhoder.

Selv om Kushan-imperiet gikk nedover på slutten av det 3. århundret, noe som førte til fremveksten av et innfødt indisk dynasti, guptaene, i det 4. århundret, er det klart at sasanidenes innflytelse forble tydelig i nordvestre India.

Nedgang[rediger | rediger kilde]

Persia kom langt i å nå drømmen om å gjenopprette akamenidenes grenser da Jerusalem og Damaskus falt, og kort tid etter ble til og med Egypt erobret. Konstantinopel ble beleiret i 626 av slavere og avarer som ble støttet av perserne. Men Khosrau II hadde strukket sin armé for langt og beskattet sitt folk for hardt. Den bysantinske keiseren Heraklius oppga i et taktisk trekk sin beleirede hovedstad og seilte opp Svartehavet for å angripe Persia bakfra.

Under Heraklius' kampanje i det persiske imperiet i 620-årene oppstod det gjensidig mistenksomhet mellom Khosrau og general Shahrbaraz. Bysantinske agenter viste Shahbaraz brev som indikerte at Khosrau planla å henrette generalen. Dette holdt en av hovedarmeene og dets beste general passiv i denne viktige perioden, noe som bidro til Byzants' seier.

Heraklius klarte å beseire flere persiske armeer, og det kulminerte i slaget ved Ninive hvor hovedarméen ble drevet på flukt. Heraklius marsjerte så gjennom Mesopotamia og det vestlige Persia hvor han plyndret Takht-e Soleyman og palasset til Yazdegird, hvor han fikk nyhetene om mordet på sin rival Khosrau II.

I den påfølgende freden fikk Byzantium Mesopotamia og Armenia. Kaos og borgerkrig fulgte nederlaget. Over en periode på 14 år og tolv etterfølgende konger, ble sasanide-imperiet betydelig svekket, og makten til den sentrale autoriteten falt i hendene på generalene. Sasanidene klarte aldri å reise seg igjen. ~~ Våren 633 besteg et barnebarn av Khosrau kalt Yazdegird III tronen, og samme år gjennomførte de første arabiske skvadronene sine første raid inn i persisk territorium. År med krigføring hadde utmattet både byzantinerne og iranerne. De senere sasanidene ble videre svekket av økonomisk nedgang, høy skattlegging, religiøs uro, faste sosiale former, økende makt til provinsielle landeiere og raske skifter av herskere. Disse faktorene la grunnlaget for den arabiske invasjonen i det syvende århundret.

Dette var begynnelsen på slutten. Yazdegird var en gutt, helt avhengig av sine rådgivere, ute av stand til å samle et enormt land som smuldret opp i et antall små føydale kongedømmer.Byzantium truet ikke lenger. Trusselen kom fra de små disiplinerte arméene til Khalid ibn Walid, en gang en av Muhammeds valgte krigskamerater og nå, etter profetens død, lederen av den arabiske armé.

Se også den islamske erobringen av Iran

Kunst[rediger | rediger kilde]

Zarathustras ildtempel, Yazd, Iran
Sasanidisk sølvtallerken

På mange måter så sasanide-perioden (224-633) de største bedriftene til persisk sivilisasjon, og skapte det siste store iranske imperiet før den muslimske erobringen.

Sasanide-dynastiet, som akamenidenes, oppstod i provinsen Fars. De så seg selv som etterfølgere til akamenidene, etter det hellenistiske og parthiske mellomspillet, og så på det som sin rolle å gjenskape storheten til Iran.

På sin høyde strakte sasanide-imperiet seg fra Syria til nordvestre India, men dets innflytelse ble merket langt utenfor disse politiske grensene. Sasanidiske motiv fant sin vei inn i kunsten til Sentral-Asia og Kina, Bysantium og til og med det merovingiske Frankrike.

Sølvvase med dekorasjoner fra druehøstingen

I gjenopplivingen av storheten til akamenidenes fortid var ikke sasanidene imitatorer. Kunsten i denne perioden avslører en oppsiktsvekkende virilitet. I noen aspekter legger den grunnlaget som senere ble videreutviklet i den islamske perioden. Erobringen av Persia av Aleksander den store hadde spredt hellenistisk kunst inn i vest-Asia, men dersom Østen aksepterte den ytre formen for denne kunsten, assimilerte den aldri ånden. Allerede i den parthiske perioden ble den hellenistiske kunsten fritt tolket av folkene i det nære Østen og gjennom sasanide-perioden var der en kontinuerlig prosess av reaksjon mot den. Sasanidisk kunst gjenopplivet former og tradisjoner som var innfødt i Persia, og i den islamske perioden nådde disse kysten av Middelhavet.

Overdådigheten som de sasanidiske monarkene levde i er godt illustrert gjennom deres overlevende palasser, som de i Firouzabad og Bishapur i Fars og hovedstaden Ctesiphon i Mesopotamia. I tillegg til lokale tradisjoner, må parthisk arkitektur ha vært ansvarlig for svært mange av de sasanidiske arkitektoniske karakteristikkene. Alle blir karaktisert av tønneformede tak introdusert i den parthiske perioden, men nå nådde de massive proporsjoner, særlig i Ctesiphon. Buen i den store hallen i Ctesiphon som ble lagt til under styret til Shapor I (241-272) har et spenn på mer enn 25 meter og når en høyde på 39 meter fra bakken. Denne storslagne strukturen fascinerte arkitekter i århundrene som fulgte og har alltid blitt regnet som en av de viktigste delene av persisk erkitektur. Mange av palassene inneholder en audienshall som bestod, som i Firouzabad, av et kammer under en kuppel. Perserne løste problemet med å lage en sirkelkuppel på en firkantet bygning ved hjelp av bue bygget på tvers av hvert hjørne i firkanten, og på denne måten konverterte den til en åttekant som det var enkelt å plassere kuppelen på. Kuppelkammeret i palasset i Firouzabad er den tidligste overlevende eksemplet på bruken av buene og dermed er det god grunn til å anse Persia som dets opprinnelsessted.

Palasset i Sarvestan, skjematisk

Den unike karakteristikken til sasanidisk arkitektur var dets distinkte bruk av plass. Den sasanidiske arkitekten satte sammen bygningen med tanke på masse og overflater, derfor bruken av massive mursteinsmurer dekorert med smuldret eller skrapet mørtel. Veggdekorasjonene fins i Bishapur, men bedre eksempler er tatt vare på fra Chal Tarkhan nær Rayy (datert til sen sasanidisk eller tidlig islamsk tid), og fra Ctesiphon og Kish i Mesopotamia. Panelene viser dyrefigurer i små tallerker, menneskebyster og geometriske og blomstermotiv.

Ved Bishapur var noen av gulvene dekorert med mosaikk som viser scener fra festligheter som ved en bankett. Romersk innflytelse er tydelig her, og mosaikken kan ha blitt lagt av romerske fanger. Bygninger ble også dekorert med veggmalerier, særlig fine eksemplarer har blitt funnet ved Kuh-i Khwaja i Sistan.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fattah, Hala Mundhir (2009): A Brief History Of Iraq. Infobase Publishing. ISBN 978-0-8160-5767-2, s. 49. Sitat: «Historians have also referred to the Sassanian Empire as the Neo-Persian Empire.»
  2. ^ Pahlaviskrift stavet: Eranshahr.svg
  3. ^ MacKenzie, D. N. (2005): A Concise Pahlavi Dictionary, London & New York: Routledge Curzon, ISBN 0-19-713559-5, s. 120. Derav de nypersiske begrepene Iranshahr og Iran.
  4. ^ International Congress of Byzantine Studies: Proceedings of the 21st International Congress of Byzantine Studies, London, 21.–26. August 2006, bind 1-3, s. 29. Ashgate Pub Co, 30. september 2006, ISBN 075465740X
  5. ^ Khaleghi-Motlagh, Derafš-e Kāvīān
  6. ^ Hourani (1991): A History of the Arab Peoples, s. 87.
  7. ^ Bury, J. B. (1923): A History of the Later Roman Empire from the Death of Theodosius I to the Death of Justinian, s. 109.
  8. ^ Durant, Will (1950): Age of Faith, Simon and Schuster, s. 150; sitat: «Repaying its debt, Sasanian art exported it forms and motives eastward into India, Turkestan, and China, westward into Syria, Asia Minor, Constantinople, the Balkans, Egypt, and Spain...»
  9. ^ Compareti, Matteo (2002): «The Sasanians in Africa», Transoxiana.com.ar
  10. ^ Sarfaraz (1996), s. 329–330
  11. ^ Iransaga: «The art of Sassanians». Artarena.
  12. ^ Abdolhossein Zarinkoob (1999): Ruzgaran: tarikh-i Iran az aghz ta saqut saltnat Pahlvi, Sukhan, s. 305
  13. ^ Frye (2005): «The Sassanians», s. 461
  14. ^ Farrokh (2007): Shadows in the Desert, s. 178
  15. ^ Zarinkoob (1999): Ruzgaran:Tarikh-i Iran, s. 194-198
  16. ^ Farrokh (2007): Shadows in the Desert, s. 180
  17. ^ Frye (2005): «The Sassanians», s. 465-466
  18. ^ Frye (2005): «The Sassanians», s. 466-467
  19. ^ «Herodian's Roman History», Livius.org 2007
  20. ^ Dodgeon-Greatrex-Lieu (2002): The Roman Eastern Frontier and the Persian Wars, s. 24 28
  21. ^ Frye (1993): «The Political History of Iran under the Sassanians», s. 124
  22. ^ a b Frye (1993): "The Political History of Iran under the Sassanians", s. 125
  23. ^ Southern (2001): «Beyond the Eastern Frontiers», s. 235-236
  24. ^ Frye (1993): «The Political History of Iran under the Sassanians», s. 126
  25. ^ Zarinkoob (1999): Ruzgaran:Tarikh-i Iran, s. 197
  26. ^ Zarinkoob (1999): Ruzgaran:Tarikh-i Iran, s. 199
  27. ^ Barnes, Timothy D. (2006): Constantine and Eusebius, Harvard University Press, opptrykk, s. 18.
  28. ^ a b Barnes (2006): Constantine and Eusebius, s. 18; Potter, David S. (2004): The Roman Empire at Bay, AD 180-395, Routledge, s. 293.
  29. ^ Dodgeon, Michael H.; Lieu, Samuel N. C. (1991): The Roman Eastern Frontier and the Persian Wars (AD 226-363): A Documentary History. Routledge.
  30. ^ Zarinkoob (1999): Ruzgaran:Tarikh-i Ira, s. 200