Artabanes V av Partia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Artabanes IV av Parthia)
Hopp til: navigasjon, søk
Artabanes V
Konge av Partia
Artabanes V av Partia
Mynt preget av Artabanes V
Navn partisk: 𐭍𐭐𐭕𐭓
latin: Artabanus)
Fyrstehus Akamenidedynastiet
Regjeringstid 208-224 e.Kr.
Forgjenger Vologases VI
Etterfølger Ardasjir I av Persia
Født Ukjent
Død 28. april 224
I nærheten av Shushtar
Foreldre Vologases V av Partia
Barn Sura
Arsakes
Artavazdes

Artabanes V (også kjent som Ardavan V; partisk: 𐭍𐭐𐭕𐭓; latin: Artabanus) var konge av Partia i tiden ca. 208 til 224 e.Kr. Han var en yngre sønn av Vologases V som døde i 208. Med ham ble det 400 år lange kongerekken i Partia avsluttet. Kriger med Romerriket og nomadiske stammer hadde svekket akamenidedynastiet i Partia, og det bukket under for den persiske vasallen Ardasjir i sørvestlige Iran i april 224, som da etablerte et nytt Perserriket, styrt av et sassanidedynastiet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Artabanes IV var en yngre bror av Vologases V som hadde forsøkt i 193 å gjenerobre Mesopotamia da Romerriket var splittet i enda en innbyrdeskrig, men ble slått tilbake da general Septimus Severus gikk til motangrep. I 198 ble Ktesifon erobret og enorme krigsbytter ble brakt til Roma. Konsekvensene av plyndringen var alvorlig for Partia. Økonomien ble knekt, misnøyen spredte seg blant stormennene, og kongens autoritet var ble kraftig svekket.

Artabanes gjorde opprør mot sin bror i 208, og fikk snart overtaket da han erobret Media. Vologases synes å ha mistet kontrollen over den største delen av riket, og hadde kun Babylonia igjen fram, som han beholdt fram til 228.[1]

Krig med Roma[rediger | rediger kilde]

Den romerske keiseren Caracalla aktet å dra fordel av denne innbyrdeskrigen for selv å erobre Østen slik hans helt og forbilde Aleksander den store hadde gjort.[2] Åpenlyst etterlignet han Aleksanders personlige stil, og i sin plan for å invadere Partia, besluttet han å utstyre sin hær på 16 000 menn lik de makedonske falankser, det vil si tunge infanterister (hoplitter), bevæpnet med skjold og lange spyd eller sarissa, og til tross for den romersk hæren allerede hadde gjort falanksen til en foreldet taktisk formasjon.[3] Han angrep partierne i 216, krysset Tigris, ødela byer og herjet gravene i Arbela, men da Artabanes rykket fram i spissen for sin hær, manglet den romerske keiseren Aleksanders mot og dristighet og trakk seg tilbake til Carrhae (Harran i dagens sørlige Tyrkia) hvor romerne i 53 f.Kr. hadde blitt kraftig beseiret av partierne.[2] Etter å ha stoppet opp den 8. april 217 for å urinere kom en forsmådd romersk soldat ved Justin Martialis og stakk ham til døde.[2][4] Etter to eller tre dager erklærte Macrinus, prefekt av pretorianergarden, seg som ny romersk keiser med støtte fra den romerske hæren.[5]

Macrinus møtte partierne i slag ved Nisibis (dagens Nusaybin), men ble beseiret. Han inngikk øyeblikkelig en fredsavtale med Artabanes hvor han oppga alle romerske erobringer, leverte tilbake alt krigsbytte, og betalte en stor krigsskatt.[6]

I Susa ble det funnet en stele som viser kongen som gir maktens ring til satrapen Khwasak. Stelen er datert til 215 ved den partiske teksten og indikerer sannsynlig at byen på denne tiden var direkte eller indirekte underlagt det partiske riket.[7][8]

Strid for overherredømme i Iran[rediger | rediger kilde]

På omtrent samme tid hadde Ardasjir, i utgangspunktet en lokal hersker i byen Estakhr (i dagens sørlige Iran) i 206, og erobret provinsen Fars i 222, og deretter fortsatte sine erobringer i selve Persia og området Karmania. Denne økte ekspansjonen tiltrakk seg bekymringene til Partias hersker Artabanes. Han beordret sin vasall, herskeren av Khuzestan (område i vestlige Iran), om å konfrontere Ardasjir.[9] Det var imidlertid Ardasjir som sto igjen som seierherre av denne konfrontasjonen.

I 224 ble Artabanes selv tvunget til å invadere Fars, rett øst for Khuzestan, for å møte Ardasjir. Sistnevnte vant det første slaget, men det var tunge tap på begge sider. I det andre slaget fikk partierne enda større tap, og Ardasjir sto igjen som seierherre. Deres hær møttes på nytt i et endelig slag ved Hormozgan, nær dagens by Bandar Abbas i sørlige Iran og ved Persiabukten. I denne striden ble den partiske hæren fullstendig utryddet, og Artabanes selv ble drept.[9] Nederlaget avsluttet et 400 år langt styre til arsakide-dynastiet. Ardasjir etablerte et nytt persisk imperium kalt Sasanideriket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sykes, Percy (1969): History of Persia, bind 1, Routledge and Kegan Paul, s. 385.
  2. ^ a b c Goldsworthy, Adrian (2009): How Rome Fell: death of a superpower. New Haven: Yale University Press, ISBN 978-0-300-16426-8, s. 74
  3. ^ Brauer, G. (1967): The Decadent Emperors: Power and Depravity in Third-Century Rome, s. 75.
  4. ^ Gibbon, Edward (1776): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, s. 177.
  5. ^ Goldsworthy, Adrian (2009): How Rome Fell: death of a superpower. New Haven: Yale University Press, ISBN 978-0-300-16426-8, s. 75
  6. ^ Axworthy, Michael (2008): A History of Iran: Empire of the Mind, Basic Books, s. 43.
  7. ^ Potts, D. T. (1999): The Archaeology of Elam: Formation and Transformation of an Ancient Iranian State, Cambridge University Press, Cambridge, ISBN 0-521-56358-5; s. 401-402
  8. ^ Estela del sátrapa de Khwasak de Susa, foto av stelen
  9. ^ a b Brosius, Maria (2006): The Persians: An Introduction, Routledge, s. 140.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Toumanoff, Cyril (1986): «Arsacids» i: Encyclopaedia Iranica, II, Fasc. 5. Cyril Toumanoff. s. 525–546.
  • Chisholm, Hugh, red. (1911): «Artabanus» i: Encyclopædia Britannica, 11. utg., Cambridge University Press.
  • Cassius Dio, vii, 12; lxxviii, 26.


Forgjenger:
 Vologases VI 
Konge av Partia
(med Vologases VI)

(208224)
Etterfølger:
 Ardasjir I av Persia