Guptariket

Guptariket (hindi: गुप्त राजवंश) ble styrt av medlemmer fra gupta-dynastiet fra rundt 280 til 550 og dekket det meste av Nord-India, deler av det østlige Pakistan og det som nå er det vestlige India og Bangladesh. Hovedstaden til guptaene var Pataliputra, dagens Patna i den indiske staten Bihar.

Freden og fremgangen som ble skapt under lederskapet til guptaene sikret fremskritt i kunst og vitenskap. Historikere plasserer gupta-dynastiet sammen med Han-dynastiet, Tang-dynastiet og Romerriket som eksempel på en klassisk sivilisasjon.

Tidspunktet for Guptariket henvises til av noen forskere som Indias gullalder i vitenskap, matematikk, astronomi, religion og indisk filosofi

Guptariket vokser frem

Guptaenes opphav er skjult i mørket. Den kinesiske reisende Hieun-Tsang sier at det første beviset for Guptariket er i Magadha. Han kom til India i 672 og hørte om maharaja Sri-Gupta som bygget et tempel for kinesiske pilegrimer nær Mrigasikhavana. Hieun-Tsang sier at datoen for denne hendelsen var rundt 500 år tidligere. Dette stemmer ikke med andre kilder, og derfor kan en anta at Hieun-Tsang beregning var ren gjetning. Svært nylig hevdet noen forskere å ha forbundet guptaene med herskere nevnt i Bhagwatam. Men disse tingene er stort sett omstridt, og idéen ser ut til å være politisk motivert og for å fremme salget av bøker skrevet og fremmet av noen entiteter.

Den mest sannsynlige datoen for styret til Sri-Gupta er ca. 240-280. Hans etterfølger Ghatotkacha hersket sannsynligvis fra ca. 280-319. I motsetning til sin etterfølger, blir han også henvist til i en inskripsjon som «Maharaja».

Guptaene etablerte i begynnelsen av det 5. århundret sitt styre over noen få små indiske kongedømmer i Magadha og rundt dagens Uttar Pradesh.

Ghatotkacha hadde en sønn som het Chandragupta I som ikke må forveksles med Chandragupta Maurya (340-293 f.Kr.), grunnleggeren av Mauryariket. Chandra Gupta giftet seg med en lichchhavi, den viktigste makten i Magadha. Med en medgift fra kongedømmet Magadha erobret han mye av Magadha, Prayaga og Saketa. Han erablerte et rike som strakte seg fra Ganges til Prayaga (dagens Allahabad) innen 321.

Samudragupta etterfulgte sin far i 335 og hersket i rundt 45 år til han døde i 380. Han tok kongedømmene Shichchhatra og Padmavati tidlig i sitt styre. Han angrep så stammene Malwa, Yaudheyas, Arjunayanas og Madura i området. Da han døde i 380, hadde han innlemmet over 20 kongedømmer i sitt rike. Hans styre strakte seg fra Himalaya til selven Narmada og fra Brahmaputra til Yamuna. Han gav seg selv titlene «kongenes konge» og «verdens monark». Han regnes som Napoleon fra India. Han utførte Ashwamedha yajna (ofring av hester) for å understreke viktigheten i sine erobringer.

Samudragupta var ikke bare en svært dyktig militærleder, men også en stor beskytter av kunst og litteratur. Viktige lærde som var til stede ved hans hoff var Harishena, Vasubandhu og Asanga. Han var selv en poet og musiker, og han var en fast troende i hinduismen. Han var kjent for å ha tilbedt Vishnu. I tillegg var han tolerant overfor andre religioner og tillot Sri Lankas buddhistiske konge å bygge et kloster i Bodh Gaya.

Chandragupta II

Chandragupta II, maktens sol (Vikramaditya), hersket fra 380 til 413. Hans datter Prabhavatigupta giftet seg med Rudrasena II, Vakataka-kongen av Deccan. Denne datteren ble tvunget til å gifte seg etter sin fars ønske. Chandragupta II var bare marginalt mindre suksessrik enn sin far. Han utvidet riket vestover, beseiret Sakaenes vestlige satraper i Malwa, Gujarat og Saurashtra i et felttog som varte frem til 409, men hans hovedmotstander Rudrasimha III ble beseiret i 395. Han knuste de bengalske høvdingdømmene. Dette utvidet hans kontroll fra kyst til kyst, etablerte en andre (handels) hovedstad i Ujjain og var høydepunktet i riket.

Til tross for opprettelsen av imperiet gjennom krig, huskes styret for dets svært innflytelsesrike hinduistiske stilarter innen kunst, kultur og vitenskap, særlig under styret til Chandragupta II. Noen utmerkede verk av hinduistisk kunst som panelene i Dashavatara-tempelet i Deogarh illustrerer storslagenheten i guptaenes kunst. Fremfor alt var det syntesen av hellige og seksuelle elementer som gav guptakunsten sitt særskilte preg. I denne perioden støttet guptaene også blomstrende buddhistiske og jainistiske kulturer, og av denne grunn var der også en ikke-hinduistisk lang kunstperiode. Buddhistisk kunst fra denne perioden skulle bli innflytelsesrik i det meste av det østlige og sørøstlige Asia. Mye av fremgangen ble nedtegnet av den kinesiske vitenskapsmannen og reisende Fa-hien i hans dagbok.

Hoffet til Chandragupta ble enda mer respektabelt av det faktum at det ble velsignet med Navaratna (ni juveler), en gruppe på ni som utmerket seg i litterær kunst. Blant disse mennene var den udødelige Kalidasa viss verk overskygget verkene til mange andre litterære genier, ikke bare i sin egen tidsalder, men i tidene som skulle komme. Kalidasa var særlig kjent for sin utforsking av sringara (erotiske) element i sine vers.

Guptarikets nedgang

Chandragupta II ble etterfulgt av sin sønn Kumaragupta II. Han hersket frem til 455, kjent som Mahendraditya. Mot slutten av sitt styre, vokste makten til en stamme frem i Narmada-dalen, pushyamitras som skulle true imperiet.

Skandagupta regnes vanligvis som den siste av de store herskerne. Han beseiret trusselen fra pushyamitra, men stod så overfor de invaderende heftalittene eller «hvitehunerne», kjent i India som Huna, fra nordvest. Han slo tilbake et angrep fra Huna rundt 477. Men krigene tæret på rikets ressurser og bidro til dets nedgang. Skandragupta døde i 487 og ble etterfulgt av sin sønn, Narasimhagupta Baladitya.

Militær organisering

Indosassanidiske handelsruter

Guptaene kunne ikke ha oppnådd sin suksess gjennom bruk av våpenmakt uten et effektiv militærsystem. De beste beretningene om dette kommer ikke fra inderne selv, men fra kinesiske og vestlige observatører. Men et samtidig indisk dokument som blir regnet som en militær klassiker fra den tiden, Siva-Dhanur-veda, gir noe innsikt i militærsystemet til guptaene. Som de indiske kongene før dem, ser det ut til at guptaene la stor vekt på bueskyttere til fots, og buen var det dominerende våpenet i deres hær. Hinduenes versjon av langbuen bestod av metall, eller mer vanlig bambus, som skjøt en lang bambuspil med metallhode. I motsetning til komposittbuen til de vestlige og sentralasiatiske fiendene, var buene laget på denne måten midre påvirket av de fuktige forholdene som var vanligst i regionen. Den indiske langbuen hadde rykte som et mektig våpen som var i stand til å skyte på langt hold med kraftig penetrering og gav et godt middel mot invaderende ridende bueskyttere. Jernskaft ble brukt mot krigselefanter, og ildpiler var også del av bueskytterens arsenal. Buene av stål var mindre vanlige enn de av bambus og ble først og fremst funnet i hendene på adelsmenn. Bueskyttere ble ofte beskyttet av infanteri utstyrt med skjold, kastespyd og langsverd. Guptaene hadde også kunnskap om beleiringsmaskiner som katapulter og andre sofistikerte krigsmaskiner.

Det ser ut til at guptaene visste liten interesse for bruk av ridende bueskyttere, til tross for det faktum at disse krigerne var hovedkomponenten i rekkene til deres skytiske, parthiske og heftalittiske (Huna) fiender. Men guptahærene var antagelig mer disiplinerte. Dyktige kommandanter som Samudragupta og Chandragupta II ville antagelig ha forstått behovet for kombinasjonstaktikker og skikkelig logistisk organisering. Guptaenes militære suksess kom antagelig fra koordinert bruk av elefanter, tungt kavaleri og bueskyttere til fots både mot indiske kongedømmer og fremmede arméer som invaderte fra nordvest. Guptaene hadde også en marine som gjorde at de kontrollerte farvannene i regionen.

Guptarikets fall i møtet med slakten til Huna skyldtes ikke direkte defekter i guptahæren som tross alt hadde beseiret disse folkene innledningsvis under Skandragupta. Mer sannsynlig er det at intern oppløsning svekket evnen til å motstå fremmed invasjon slik det samtidig skjedde i Vest-Europa og Kina.

Huna invasjonene og imperiets fall

Narasimhagupta (467-473) ble fulgt av Kumaragupta II (473-476) og Buddhagupta (476-495?). I 480-årene brøt den heftalittiske kong Toramana gjennom guptaenes forsvar i nordvest, og mye av imperiet ble overkjørt av Huna innen 500. Imperiet falt fra hverandre under angrepene fra Toramana og hans etterfølger, Mihirakula. Hunaene erobret flere provinser i imperiet, inkludert Malwa og Gujarat, mens Thanesar brøt ut under lokale dynastier. Inskripsjoner tyder på at guptaene fortsatte å kjempe mot hunaene selv om makten deres var mye mindre, og alliert med de uavhengige kongedømmene klarte de å drive ut hunaene fra det meste av det nordlige India innen 530-årene. Dynastirekken i det 6. århundre er ikke helt tydelig, men den siste anerkjente herskeren i dynastiets hovedlinje var Vishnugupta som hersket fra 540 til 550.

Arven etter Guptariket

Lærde fra denne perioden inkluderte Aryabhatta som det er antatt å ha kommet opp med konseptet null, formulerte teorien om at jorden beveger seg rundt solen og studerte solformørkelser og måneformørkelser, og Kalidasa som var en stor skuespillforfatter og skrev stykker som Shakuntala som skal ha inspirert Johann Wolfgang von Goethe, og markerte høydepunktet i sanskritlitteraturen.

Guptariket regnes av mange historikere som den «klassiske alder» i hinduistisk og buddhistisk kunst og litteratur. Herskerne i Guptariket var sterke tilhengere av utvikling i kunst, arkitektur, vitenskap og litteratur. Guptaene sirkulerte et stort antall gullmynter, kalt dinarer, med deres inskripsjoner.

Denne perioden er også veldig rik på sanskritt-litteratur. Flere viktige verk ble satt sammen av velkjente forfattere som Mrichchakatika av Shudraka sammen med Shakuntala, Kumarasambhava og Meghduta av Kalidasa og andre. Panchatantra, dyrefablene av Vishnu Sharma og 13 skuespill av Bhasa ble også skrevet i denne perioden. Gupta-dynastiet etterlot seg et effektivt administrativt system. I fredstid var guptaenes system desentralisert hvor kun skatter fløt inn i hovedstaden Pataliputra. Men i krigstid omstrukturerte styresmakten seg og bekjempet invasjonsstyrken. Systemet var snart borte i kampene mot Huna.

Hinduismen så en krystallisering av sine komponenter: betydelige sekteriske guddommer, tilbedelse og tempelets viktighet. Utdannelse inkluderte grammatikk, komposisjon, logikk, metafysikk, matematikk, medisin og astronomi. Disse fagene ble svært spesialiserte og nådde et avansert nivå. Det indiske tallsystemet, dvs titallsystemet som brukes i dag, som noen ganger feilaktig tilskrives araberne som tok det fra India til Europa hvor det erstattet romertallene, er en indisk oppfinnelse fra denne perioden.

I medisin var guptaene kjent for sin etablering og beskyttelse av gratis sykehus. Og selv om fremgang i fysiologi og biologi ble hindret av religiøse innvendinger mot kontakt med døde legemer som forhindret dissekering og anatomi, var indiske leger utmerkede i bruk av medisiner, keisersnitt, beinbrudd og hudtransplantasjon. Indiske medisinske fremskritt ble snart adoptert i de arabiske og vestlige verdenene.

Litteratur

• Andrea Berens Karls & Mounir A. Farah, World History The Human Experience

Eksterne lenker

• Artikkel fra Frontline om Guptarikets kunst