Pink Floyd: The Wall er en britisk film utgitt av Metro-Goldwyn-Mayer og regissert av Alan Parker i 1982 basert på albumet The Wall, som ble utgitt i 1979 av Pink Floyd. Filmmanuset ble skrevet av Pink Floyd-vokalisten og bassisten Roger Waters. I utgangspunktet var Waters selv tiltenkt hovedrollen, men valget ble tilslutt på Bob Geldof. Denne rollen var mer eller mindre basert på biografien til både Roger Waters og det tidligere bandmedlemmet Syd Barrett, som begge var grunnleggende medlemmer av bandet.
Filmen baserte seg på musikken fra det opprinnelige Pink Floyd-albumet, hvor mye ble innspilt av bandet på nytt, med ekstra orkestrering ledet av Michael Kamen og med små forandringer i tekst og musikk. To sanger fra albumet ble ikke inkludert i filmen («The Show Must Go On» og «Hey You»), mens to sanger som ikke er med på albumet var inkludert i filmen: «When the Tigers Broke Free» (som ble skrevet spesielt til filmen av Roger Waters) og «What Shall We Do Now?» (som originalt var innspilt til albumet, men ikke gitt ut før filmversjonen, selv om den ble spilt på konsertene). Låten «Empty Spaces» ble utstrakt til to minutter for å passe til en animasjonssekvens.
Filmen er veldig metaforisk og rik på symbolikk i animasjon, bilder og lyd. Den har i realiteten ingen dialog og har en ikke-lineær progresjon som blir ført frem i sin helhet av Pink Floyds lyriske musikk. Animasjon er spredt utover filmen med rundt 15 minutter av den politiske karikaturtegneren og illustratøren Gerald Scarfe, som spilte en sentral rolle i utviklingen og den helhetlige estetikken av produksjonen. Animasjonssekvensene inkluderer en uforferdet og marerittaktig visjon av krig, og spesielt av de tyske bomberaidene over England under 2. verdenskrig i sangen «Goodbye Blue Sky».
Roger Waters har uttrykt misnøye med det ferdige produktet av filmen, og har etter sigende vært i motsetning til regissøren Alan Parker under filmingen, som på sin side gikk ut av prosjektet flere ganger på grunn av konflikter. Til tross for Waters misnøye er filmen vurdert av fansen som en verdig tolkning av Pink Floyds album og et kraftfullt filmverk i sin egen forstand.
Filmen har vunnet 3 priser, blant annet 2 BAFTA-priser i 1983 for beste originalsang og beste lydbilde.
Pink Floyd: The Wall skildrer konstruksjonen og den endelige ødeleggelsen av en metaforisk vegg. Selv om filmen er høyt tolket, reflekter veggen i seg selv en form for isolasjon og fremmedgjøring.
Pink, den tragiske helten i filmen, er skildret i forskjellige former for fysisk og mental utvikling. Vi møter først Pink som en ung britisk gutt som vokser opp tidlig på 50-tallet. Unge Pink er sterkt preget av farens død i 2. verdenskrig, og som et resultat av det utvikler han et nært forhold til sin egen kvelende og overbeskyttende mor. Med tiden blir han en suksessfull rockestjerne i USA, men fremstår i en mentalt ustabil og desillusjonert tilstand.
Pink gifter seg på slutten av 60-tallet (noe som fremstår av klærne i bryllupet), men han og hans kone kommer lengre og lengre fra hverandre etter noen år, siden Pink konsentrerer seg om musikken og hans kone blir involvert i en nedrustningsgruppe. Hun har til slutt en affære med lederen av gruppen mens Pink er på turné.
Etter et totalt nervesammenbrudd hallusinerer Pink at han blir lederen av en voldelig, fascistisk/nasjonalistisk parti, som minner om Oswald Mosley's fascistiske parti på 1930 og 40 tallet. Hans konserter blir samlingsmøter, hvor Pink hysterisk peker ut minoriteter blant publikumet og driver frem sine håpefulle til å føre dem opp mot veggen («The Wall»).
I den endelige sekvensen blir Pink ført frem for en bisarr og falsk rettssal, som blir vist i sin helhet med animasjon. Dommeren, en animert gigantisk rumpe med en britisk dommerparykk, hører på bevisene fra Pinks mor, skolelærer og kone og kommer til en rettskjennelse at Pink burde bli «eksponert foran hans likemenn – Riv ned veggen!»
En dokumentar (The Other Side of the Wall) ble produsert om arbeidet av filmen og inkluderer intervjuer med Alan Parker og Gerald Scarfe og klipp fra Waters (som ble sendt på MTV i 1982). Dokumentar nummer to (Retrospective) ble produsert i 1999 og inkluderer intervjuer med Waters, Parker, Scarfe og andre medlemmer av filmens produksjonsteam. Begge disse er med på DVD-utgaven (1999) av filmen som ekstramateriale.
Under filmingen av scenene hvor Pink blir en skinhead-leder, ble ekte nynazister brukt som statister under møtene. Animatøren Gerald Scarfe syntes ting kom litt ut av kontroll da noen av dem dukket opp med kryssede hamrer barbert i hodene deres.
Under bryllupsscenen mellom Pink og kona kan man se Roger Waters i venstre billedkant med rød jakke rett etter at Pink kysser sin kone. Han kan også sees lengst til høyre i den neste scenen, mens fotografen tar et bilde av brudeparet. Til tross for disse scenene valgte Waters å ikke ha med navnet sitt i rulleteksten.
Under scenen hvor Pink finner farens gjenstander (mens sangen «When the Tigers Broke Free» spilles), finner han et verdsettende dokument som viser navnet til faren som J.A. Pinkerton. Det antas at Pinks egentlige navn er Floyd Pinkerton.
Sangen «In The Flesh» ble dubbet med ny vokal av Bob Geldof på filmens soundtrack.
.jpg)
