O.C. Gundersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Oscar Christian Gundersen)
Hopp til: navigasjon, søk
Oscar Christian Gundersen
Oscar Christian Gundersen (1908-1991).jpg
O.C. Gundersen ca 1940
Født17. august 1908
Oslo
Død21. februar 1991 (82 år)
Yrke rådmann, høyesterettsadvokat, høyesterettsdommer
Parti Arbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
Norges justisminister
25. september 1963 - 12. oktober 1965
RegjeringGerhardsen IV
ForgjengerPetter Mørch Koren
EtterfølgerElisabeth Schweigaard Selmer
Norges handelsminister
13. januar 196228. august 1963
RegjeringGerhardsen III
ForgjengerArne Skaug
EtterfølgerKåre Willoch
Norges justisminister
5. november 1945 - 20. desember 1952
RegjeringGerhardsen II, Torp
ForgjengerJohan Cappelen
EtterfølgerKai Birger Knudsen

Oscar Christian Gundersen (født 17. mars 1908 i Oslo, død 21. februar 1991), mest kjent som O.C. Gundersen, var en norsk jurist og politiker som representerte Arbeiderpartiet.

Familie[rediger | rediger kilde]

O.C. Gundersen var morfar til juristen John Christian Elden.[1]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Gundersen tok examen artium i 1927 og studerte deretter jus ved Universitetet i Oslo. I 1931, samme år som han tok juridisk embetseksamen, ble han sendt til Trondheim for å overta ledelsen av Mot Dags avdeling der. Han startet straks sakførerpraksis, ble en meget aktiv deltaker i Studentersamfundet (høstsemesteret 1934 og høstsemesteret 1936 ble han valgt til formann[2]) og en fryktet debattant. Etter at Mot Dag var oppløst 1936, åpnet det seg muligheter til å komme med i lokalpolitikken. 1937 gikk han over i kommunens tjeneste som kontorsjef i ligningsvesenet. 1939 ble han utnevnt til rådmann, og samme år fikk han bevilling som høyesterettsadvokat. I perioden 1953–57 og 1967–77 var han høyesterettsdommer. I mellomtiden hadde han blant annet vært Norges ambassadør i Moskva (1958–1961).

Før Gundersen kom med i rikspolitikken, var han aktiv i student- og lokalpolitikken i Trondheim. Mellom 1936 og 1938 satt han i formannskapet i byen. I 1939 ble han rådmann i Trondheim.

Andre verdenskrig og etterspill[rediger | rediger kilde]

Da Nasjonal Samling høsten 1940 avsatte ordføreren og innsatte sin egen, var Gundersen en av de tre rådmenn som trakk seg fra sine stillinger.[3]

Gundersen flyktet til Sverige, og arbeidet ved den norske legasjon i Stockholm frem til han reiste videre til London. Fra 1942 til 1945 var Gundersen direktør ved Statens trygdekontor i London.

Etter frigjøringen i 1945 gikk Gundersen tilbake i jobben som rådmann i Trondheim. Senere på året ble han imidlertid utnevnt til justisminister i Einar Gerhardsens andre regjering i 1945 (deretter i Oscar Torps regjering). Han fikk særlig ansvar for gjennomføringen av landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig samt utarbeidelse av beredskapslovgivningen, som skulle forebygge et nytt fremmed angrep på Norge. Han gikk av som justisminister i 1952.

Han hadde flere verv i FN-systemet, og ledet blant annet utvalget som reviderte FN-pakten. I 1958 ble han utnevnt til Norges ambassadør i Moskva.[4] Denne stillingen hadde han til 1961. Gundersen ledet dessuten den norske delegasjonen til FNs folkerettskonferanser i Genève 1958 og 1960.

Etter ti års fravær fra politikken kom han tilbake som handels- og skipsfartsminister i Gerhardsens tredje regjering i 1962[4] for å lede forhandlingene om medlemskap i EEC (EU), et verv han hadde frem til John Lyngs borgerlige regjering overtok i 1963, og Kåre Willoch ble ny handelsminister.[4] Da Einar Gerhardsens fjerde regjering ble dannet tre uker senere, ble Gundersen igjen justisminister. Han gikk av da Per Borten overtok som statsminister for en borgerlig koalisjonsregjering i 1965.

Kuriosa[rediger | rediger kilde]

Jus-professor Carl August Fleischer hevdet i en bok at O.C. Gundersen er brukt som modell for sakfører Jespersen i romanen Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle.[5] Som justisminister i de første etterkrigsårene inspirerte han til revyvisen «Det holder det, sa Gundersen», som flere norske revyskuespillere hadde suksess med.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Erik Fossen (13. januar 2017). «John Christian Elden: - Rettssalen er som standup. Jeg trives med det.». www.msn.com. Aftenposten. Besøkt 25. juli 2017. «Mens faren John Elden var privatpraktiserende advokat, tjente morfaren Oscar Christian Gundersen både som justisminister og høyesterettsdommer.» 
  2. ^ Lind, Idar; Strøm, Gunnar (1986). Vår egen lille verden: Studentersamfundet i Trondhjem 1910-85. Trondheim: Studentersamfundet i Trondhjem. s. 167 og 168. ISBN 8299145805. 
  3. ^ «O C Gundersen – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 30. januar 2017. 
  4. ^ a b c Eriksen, Knut Einar; Pharo, Helge; Jensen, Tom B.; Riste, Olav; Engdal, Odd G.; Jensen, Tom B. (1997). Kald krig og internasjonalisering, 1949-1965. Oslo: Universitetsforl. s. 420. ISBN 8200228940. 
  5. ^ Fleischer, Carl August (1999). Miljø- og ressursforvaltning: grunnleggende forutsetninger. Oslo: Universitetsforlaget. s. 152–153 (fotnote). ISBN 8200452239. «Som omtalt i Agnaar Mykles "Sangen om den røde rubin" hadde Gundersen (i boken omtalt som sakfører Jespersen) i relativt ung alder fått en viktig stilling som rådmann i kommunen. (---) Jeg tillot meg en gang å spørre O.C. Gundersen personlig om hans rolle som levende modell for "sakfører Jespersen", og han bekreftet da riktigheten av Mykles historie.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]