Klassisistisk arkitektur
Klassisistisk arkitektur (og senere nyklassisisme) er retninger og perioder av klassisismen innen arkitektur som har brukt gresk og romersk arkitektur som inspirasjon. Vanligvis brukes betegnelsen helst om europeisk arkitektur fra ca. 1750 til ca. 1830.[1] Sentrale arkitekter er Robert Adam, Giambattista Piranesi og Karl Friedrich Schinkel.
Bakgrunn og uttrykk[rediger | rediger kilde]
Klassisismen var delvis en forenkling av og reaksjon på barokken og rokokkoen, og var også inspirert av de første seriøse dokumentasjonene av klassisk gresk arkitektur, som ble publisert av flere tyske, franske og engelske historikere mellom 1752 og 1764[2], og av utgravingene i Pompeii i 1748. Overgangen mellom rokokkoen og den strengere klassisisme under Napoleon 1, empiren, kalles gjerne Louis-seize-stil.
Klassisismen kom tydeligst til uttrykk i England og Frankrike. Den fransk arkitekturteoretikeren Marc-Antoine Laugiers essay Essai sur l'architecture (1753, på engelsk 1755) reformulerte tanken om den primitive hytten, som allerede Vitruvius hadde formulert. Laugier ble talsmann for verdig enkelhet, hvor ornamentikk var uønsket, og søyle-imiterende pilastre ble forkastet. Søyler skulle enten ha en bærende funksjon, eller utelates.
En forenklet framstilling av arkitekturen på 1700-tallet kan være at den første halvdelen var dominert av barokken, og utfoldet seg i kirker og palasser, mens den siste halvdelen var preget av klassisimen, som særlig utfoldet seg i offentlige bygg for samfunnets oppgaver: parlament, bibliotek, hospitaler, fengsel, børs og museer.[3]
Klassisime i Norden[rediger | rediger kilde]
Klassisismen kom tidlig til Norden, med billedhuggeren Jacques-Francois-Joseph Salys og arkitekten Nicolas-Henri Jardins oppdrag i Danmark. Saly laget rytterstatuen av Frederik V, mens Jardin laget de første, senere forandrede, utkastene til Marmorkirken. Jardin utførte imidlertid flere andre arbeider i København, og fikk flere elever. Den betydeligste danske arkitekt i perioden var C.F. Hansen (1756-1845), professor og direktør ved Kunstakademiet og elev av Jardin og Caspar Frederik Harsdorff. I sin tidlige karriere i Altona i Holstein tegnet han bl.a. landsteder for J. C. Godeffroy og hans bror P. Godeffroy (1789-92) og rådhuset i Neustadt, bygninger som ble forbilder for flere verk av den norske arkitekten Christian Heinrich Grosch. I København tegnet han bl.a. Vor Frue kirke (Domkirken) (1817-29), Christiansborg slottskirke (1813-1826) og Domhuset (1805-15).
I Norge ble det undervist i klassisistisk arkitektur ved Krigsskolen, som ble opprettet i 1750 og var den første norske institusjon for arkitektutdannelse. Blant norske eksempler på klassisistisk arkitektur er den eldste fløyen av Katedralskolen i Trondheim, som ble utført av C.F. Harsdorff, en elev av Jardin, og Stiftsgården i samme by. I Christiania praktiserte omkring 1800 den danskfødte Carl Frederik Ferdinand Stanley, som bl.a. innredet Oslo katedralskoles aula og bibliotek i Dronningens gate 15, som ble Stortingets første møtelokaler, senere flyttet til Norsk Folkemuseum. En samtidig danskfødt arkitekt som virket i Norge var Jørgen Gerhard Løser, arkitekt for ombyggingen av hovedbygningen på Jarlsberg i 1812 og kirken i Mandal (1817–21). Bergråd Christian Ancher Collett (1771–1833) var utdannet ved Bergseminaret på Kongsberg og var statens bygningssakkyndige rådgiver. Hans virke som arkitekt er lite dokumentert, men han var antagelig involvert i byggingen av hovedbygningen på Ulefos Jernverk i 1800 og har sannsynligvis tegnet sin egen bolig på gården Søndre Tåsen i Aker i 1818.
De størst navn i norsk klassisistisk arkitektur er Slottets arkitekt H.D.F Linstow (1787–1851) og hans nevø Christian Heinrich Grosch (1801–1865). Grosch var ansvarlig for de fleste av Christianias offentlige bygninger i empirestil oppført fra 1828 til han omkring 1840 gikk over til en middelalderinspirert arkitektur med fasader i upusset murverk av teglstein. Han tegnet blant annet Børsen (1828), Norges Banks Christiania-avdeling på Bankplassen (1830), Observatoriet (1834), Christiania Theater (1836) og Universitetsbygningene ved Karl Johans gate (1838–1854).
Varianter[rediger | rediger kilde]
Palladianisme[rediger | rediger kilde]
Fra og med utgivelsen av Vitruvius Britannicus av Colen Campbell (1715 og flere senere bind, også etter Campbell) ble en egen, tidlig klassisistisk retning synliggjort og utviklet i England, inspirert av Andrea Palladios arbeider. Palladianismen vokste etter hvert sammen med klassisismen.
Russland[rediger | rediger kilde]
Både Katarina den store og hennes forgjenger Elisabeth var beskyttere av kunsten, og knyttet til seg arkitekter fra Vest-Europa. Skotten Charles Cameron og italieneren Giacomo Quarenghi arbeidet begge i residensbyen Tsarskoje Selo, Quarenghi også i Peterhof.
Frankrike[rediger | rediger kilde]
I Frankrike ble klassisismen omtalt som Louis-seize-stil, etter kongen Ludvig XVI. Etter den franske revolusjonen ble det en pause i arkitektonisk utvikling, og en del av den revolusjonære klassisismen en periode i Frankrike på slutten av 1700-tallet utfoldet seg mest på papiret. Ledende navn innenfor retningen er Étienne-Louise Boullée og Claude-Nicolas Ledoux. Ledoux tegnet tollbodene ved innfartsveiene til Paris, barrières, og anla hele saltbyen Chaux.
Empire[rediger | rediger kilde]
En variant av klassisisme er empire, som er oppkalt etter Napoleons keiserdømme (fra 1804]. Konen hans, Joséphine, fikk arkitektene Charles Percier og Pierre-François-Léonard til å fornye slottet Malmaison i årene 1800–1802 i empire. Et plansjeverk bidro til å spre empiren internasjonalt også til Norge. Den finnes både i puss- og panelarkitektur fra perioden mellom ca. 1810 og ca. 1850.
Det kongelige slott og Universitetet i Oslo (de gamle bygningene i Sentrum) er norske eksempler på empire-arkitektur. Norske empirearkitekter er bl.a. Christian H. Grosch og Hans Ditlev Franciscus von Linstow
Nyklassisisme[rediger | rediger kilde]
Nyklassisistisk arkitektur betegner en periode med tilbakevending til klassisk formspråk i de første tiårene av 1900-tallet, en retning som kan regnes som den siste utløper av historismen. Den ga seg uttrykk i en gjeninnføring av klassiske motiver som søyler, pilastre og tempelgavler. Nyklassismen varte fra ca. 1905 til 1935. I Norden fikk vi en særlig oppblomstring av nyklassisisme i tiden etter første verdenskrig, også kalt 20-tallsklassisisme. Denne varte til ca. 1930, da den ble avløst av funksjonalismen, den første fasen i modernistisk arkitektur. Typiske for norsk nyklassisisme er blant annet Blindern Studenterhjem, Deichmanske bibliotek og Torggata Bad i Oslo, Studentersamfundet i Trondhjem, Torgallmenningen i Bergen og Rådhuset i Haugesund.
I engelsk faglitteratur brukes termen neo-classicism om perioden fra 1750, altså det som på norsk kalles klassisisme.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Rykwert, Joseph; The First Moderns, The Architects of the Eighteenth Century, London 1980
Bjarne Jørnæs. Stilartenes kavalkade. Aschehoug, 1977 - ^ Blant annet Comte de Caylus' Recueil des Antiquités (1752), Johann Joachim Winckelmanns Gedanken über die Nachahmung der griechischen Werke (1754) m.fl., Julien-David Le Roys Les ruines des plus beaux monuments de la Grèce (1758), og James Stuart og Nicholas Revetts The Antiquities of Athens 1762-1816.
- ^ John Summerson. The arcitecture of the eighteenth century. London, 1986
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Honour, Hugh; Neo-Classicism, London 1968, reprint 1991 ISBN 0-14-013760-2
- Rykwert, Joseph; The First Moderns, The Architects of the Eighteenth Century, London 1980, ISBN 0-262-18090-1
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Neoclassical architecture – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Klassisisme, arkitektur
- Klassisisme og empire, arkitektur
- Arkitekturmuseet
