Norges grunnlov § 2

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Norges grunnlov § 2 er den andre paragraf i Eidsvollsgrunnloven av 1814. Etter grunnlovsendringen av 21. mai 2012, slår den fast at kristendommen og humanismen utgjør verdigrunnlaget som den norske stat er tuftet på. Videre sier den at Grunnloven skal sikre demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene. Etter siste revisjon av 9. mai 2014, hvor Grunnloven ble oversatt til bokmål og nynorsk, er paragrafens ordlyd på bokmål som følger:

SitatVerdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.Sitat

Paragrafens historie[rediger | rediger kilde]

Paragrafen refererer idag til kristendommen, uten å favorisere noen retning innenfor denne. Ved reformasjonen i 1537, innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med Den hellige stol i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble en lovfestet statskirke. I 1814 ble Norges konge kirkens symbolske leder.

Wilhelm Frimann Koren Christie foreslo innskrenkningene i religionsfriheten i Grunnloven gjennom et forslag han fremmet 4. mai 1814

I sin opprinnelige form av 17. mai 1814, etablerte § 2 at «Den evangelisk-lutterske Religion» (se den evangelisk-lutherske kirke) fortsatt skulle være Statens offentlige religion.[1] Den nevnte ikke spesifikt Den Norske kirke (frem til 1969 betegnet statskirken), selv om dette var underforstått. Paragrafen tok også avstand fra den katolske kirke, og forbød jøder, jesuittordenen og katolske munkeordener å komme til Norge.

Under RiksforsamlingenEidsvoll ble Wilhelm Frimann Koren Christie fra selvstendighetspartiet valgt til forsamlingens sekretær. Under forhandlingene var det han som i et forslag 4. mai 1814 fremmet innskrenkningene i religionsfriheten. Paragrafens ordlyd var:

SitatDen evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.Sitat

Jødeparagrafen[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland var en aktiv motstander av jødeparagrafen.

Utdypende artikkel: Jødeparagrafen

Siste ledd om jødenes utelukkelse fra riket er populært blitt kalt «jødeparagrafen». Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland var sentrale delegater bak ordlyden i dette leddet.

Første forsøk på å oppheve leddet, kom i 1842. I denne sammenheng utga Henrik Wergeland diktsamlingen Jøden, ni blomstrende Tornequiste, og fikk den sendt til hver eneste stortingsrepresentant før det ble stemt over å oppheve paragrafen. Forlaget om opphevelse ble nedstemt med 51 mot 43 stemmer. Wergeland fortsatte å arbeide for saken inntil sin død 12. juli 1845. I 1844 utga han diktsamlingen Jødinden, elleve blomstrende Torndquiste, som kan betraktes som et supplement til den første. I 1845 ble et forslag om opphevelse nedstemt for andre gang, og i 1848 for tredje gang.

Ved fjerde gangs behandling i Stortinget ble grunnlovsendringen vedtatt den 13. juni 1851, og siste ledd ble opphevet gjennom grunnlovsbestemmelse av 21. juli 1851.

Vidkun Quislings andre NS-regjering gjeninnførte bestemmelsen den 12. mars 1942,[2] og den ble stående til frigjøringen i 1945. Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble Vidkun Quisling domfelt for ulovlig endring av Grunnloven.

Jesuittparagrafen[rediger | rediger kilde]

Viggo Ullmann fikk vedtatt opphevelsen av forbudet mot katolske munkeordener i 1897.

Utdypende artikkel: Jesuittparagrafen

Det nest siste leddet i paragrafen er populært blitt kalt «jesuittparagrafen». Etter ønske fra norske katolikker ble det i 1892 levert inn et endringsforslag til Grunnloven om å oppheve jesuittparagrafen. De oppfordret Viggo Ullmann fra Venstre om å fremme det. Forslaget kom til behandling i 10. mai 1897, sammen med to andre forslag.

Ullmann hadde foreslått å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener. Hans partifrender Thomas Georg Münster og Hans Jacob Horst sørget likevel for å beholde forbudet mot jesuittene. Hans Andersen fra Høyre fremmet et forslag om å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener, og i tillegg innføre full religionsfrihet. Et tredje forslag fra Venstremennene Ole Olsen Five og Johannes Okkenhaug gikk ut på å beholde både jesuitt- og munkeordensforbudet, og i tillegg forby frimurerordener.

Resultatet ble at forbudet mot katolske munkeordener ble fjernet, mens jesuittforbudet ble opprettholdt. Forslaget om å fjerne jesuittforbudet fikk 63 mot 43 stemmer, men manglet det kvalifiserte flertallet på 2/3. Endringen fant sted gjennom grunnlovsbestemmelse av 3. august 1897.

Marta Steinsvik var et av flere talerør for de som forsvarte Jesuittparagrafen i 1925

Under Mowinckels første regjering ble det på nytt fremmet forslag overfor Stortinget om å fjerne jesuittbestemmelsen. En St.prp datert 23. november 1923, ble referert i stortingsmøte 29. november,[3] og på dette tidspunktet var det en mer positiv holdning til lovendring. Før forslaget kom til behandling i 1925 hadde likevel stemningen snudd, særlig i kristne kretser.[4] Både Menighetsfakultet, landets biskoper og Den norske kirkes presteforening var mot å oppheve jesuittforbudet.[4] Blant allmennheten ble forbudet forsvart av Marta Steinsvik og Luthersk Kirketidende, mens kirkehistorikeren Oluf Kolsrud og komponisten og forfatteren Gerhard Schjelderup ønsket å fjerne det.[4]

Forslaget ble stemt ned, med 99 mot 33 stemmer.[4]

Saken kom opp i Stortinget igjen i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950. Også FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 ble trukket inn i debatten. Regjeringen fremmet derfor gjennom St.prp. nr. 202, 1952 et forslag om grunnlovsendring, som ble referert i stortingsmøte 10. januar 1953.[5]

Da saken kom til votering i Stortinget, ble opphevelsen vedtatt med 111 mot 31 stemmer. Alle 14 representantene fra KrF stemte imot, og blant mindretallet var C.J. Hambro sammen med fem av Høyres 27 representanter.[5] Det vakte oppsikt at C.J. Hambro, som selv hadde jødisk familiebakgrunn og sto fram som forsvarer av rettsprinsipper og åndsfrihet, gikk hardt ut mot å oppheve jesuittparagrafen[6]

Forbudet mot Jesuittordenen ble opphevet gjennom grunnlovsbestemmelse av 1. november 1956, og kunngjort 22. november 1956.

Religionsfrihet[rediger | rediger kilde]

Den 4. mai 1964 grunnlovsfestet Norge religionsfrihet, og § 2 ble endret til å lyde:

SitatAlle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.
Sitat

Statskirkens opphør[rediger | rediger kilde]

Grunnlovsendringen av 21. mai 2012 endret §§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27,[7][8] og staten har ikke lenger den «evangelisk-lutherske Religion» som sin religion. Den norske kirke gikk over fra å være en statskirke (§ 2)[9] til å fortsette å være en folkekirke som nå understøttes av staten (§ 16).[10] Den grunnlovsfestede religionsfriheten av 4. mai 1964 er etter dette å finne i § 16.

Paragrafens (§ 2)ordlyd ble som følger:

SitatVærdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retstat og Menneskerettighederne.Sitat

Bokmålsversjonen[rediger | rediger kilde]

Den 9. mai 2014 vedtok Stortinget, kunngjort ved res. 9 mai 2014 nr. 613, å oversette Grunnloven til bokmål og nynorsk for å gi den en mer moderne språkdrakt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grunnloven undertegnet på Eidsvoll 17. mai 1814. Stortinget.no. «§ 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»
  2. ^ Grunnlovsbestemmelse 12. mars 1942 om tilføyelse til Grunnlovens § 2 (jøders utelukkelse fra riket), jf. Norsk Lovtidend Avd. 2 1942, s. 136.
  3. ^ Fra stortingsforhandlingene 1925, stortinget.no
  4. ^ a b c d Iris Kvellestad: Motreformasjonens avantgarde. En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet, masteroppgave i religionvitenskap, 15. mai 2012, Universitetet i Bergen
  5. ^ a b Fra stortingsforhandlingene 1956, stortinget.no
  6. ^ Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956, professor Øyvind Norderval, 8. mai 2010
  7. ^ Grunnlovsforslag nr. 10 (2007–2008) Stortinget.no
  8. ^ Grunnlovsforslag om ny organisering av forholdet mellom staten og Den norske kirke Stortinget.no «Vedtak 502 Dokument nr. 12:10 (2007–2008) (...) bifalles»
  9. ^ Grunnlovsforslag om ny organisering av forholdet mellom staten og Den norske kirke, Dokument nr. 12:10 (2007-2008), Innst. 233 S (2011-2012), stortinget.no
  10. ^ Ikke lenger statskirke, Kirkeaktuelt, 27. april 2012 « Folkekirken består i størst mulig grad slik den er i dag.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]