Norges grunnlov § 4

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Norges grunnlov § 4 er den fjerde paragraf i Eidsvollsgrunnloven av 1814. Den slår fast at Norges konge alltid må bekjenne seg til den evangelisk-lutherske kirke, dog uten spesifikt å nevne Den norske kirke.

I sin opprinnelige form innebar paragrafen at kongen også var den evangelisk-lutherske kirkes håndhever og beskytter, ettersom den var definert i Norges grunnlov § 2 som Norges statsreligion. I praksis innebar dette at kongen i statsråd utnevnte biskoper og proster og skulle sørge for at kirkens teologi til en viss grad harmoniserte med norsk lov. Paragrafen lød:

Sitat Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne. Sitat

En grunnlovsendring av 21. mai 2012 endret §§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27. Den norske kirke ble da endret fra å være en statsreligion (§ 2) til å bli en Folkekirke som understøttes av staten (§ 16).[1] Kongen er derfor ikke lenger dens håndhever og beskytter, men fortsatt medlem. En grunnlovsendring av 6. mai 2014 moderniserte språket i grunnloven. Den reviderte § 4 lyder:

Sitat Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Sitat
[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ikke lenger statskirke, Kirkeaktuelt, 27. april 2012
  2. ^ «Kongeriket Norges Grunnlov - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 22. november 2015.