Naurus historie

Naurus flagg

Nauru er en øystat i Stillehavet med en omfattende historie. Øyas innfødte befolkning, nauruerne, er sannsynligvis etterkommere av polynesiske eller melanesiske oppdagelsesreisende fra Ny-Guinea som slo seg ned der. Nauru ble oppdaget av europeerne for drøyt 200 år siden og var i henholdsvis Storbritannias, Australias, Tysklands og Japans besittelse før den fikk sin uavhengighet i 1968. På grunn av utvinning av fosfat på 1970-tallet var Nauru det nest rikeste landet i verden regnet etter BNP per person, men i dag klassifiseres Nauru som et u-land.

Tidlig historie

Tradisjonelt hus på Nauru, med kano. Bildet tatt i 1896 av Augustin Krämer.

Opphavet til de innfødte nauruerne er ikke kjent med sikkerhet. De stammer sannsynligvis fra den siste malayo-stillehavsfolkevandringen (fra rundt 1200 f.Kr.), da polynesiske eller melanesiske seilere fra Ny-Guinea kan ha bosatt seg der. De første nauruerne var antakelig mikronesiske, som i det vestlige Stillehavet delvis er blandet med melanesiere.

Den britiske kapteinen John Fearn regnes som den første europeeren som oppdaget Nauru 8. november 1798, med hvalfangerskipet «Hunter». På grunn av dens beliggenhet kalte de den «Pleasant Island» (Den behagelige øya), et navn den beholdt i de neste nitti åra, da Storbritannia hadde besittelse av øya. På 1800-tallet var Nauru et beryktet piratreir.

Gammel naurisk mann. Bildet tatt i 1914 av Augustin Erdland.

På denne tiden var det tolv stammer i Nauru: Deiboe, Eamwidamit, Eamwidara, Eamwit, Eamgum, Eano, Emeo, Eoraru, Irutsi, Iruwa, Iwi og Ranibok. Før 1888 var det ingen felles leder av alle stammene. I dag er stammene representert ved hver sin takk i den tolvtakkede stjerna i Naurus flagg. Dagens nauruere identifiserer seg ikke lenger med hvilken stamme de tilhører, men heller med hvilket distrikt de bor i. Stammen Iruwa kom opprinnelig fra Gilbertøyene, og er dermed ikke innfødt. Fra stammene Irutsi og Iwi finnes i dag ingen etterkommere; stammene døde antageligvis ut under Japans okkupasjon av Nauru, da nesten alle nauruere ble sendt til Truk. Det var tilfeldig at alle stammemedlemmene i disse to stammene døde.

Kolonitiden

Før første verdenskrig

Se også: Den nauriske stammekrigen

En naurisk krigers rustning under stammekrigen

Tysk anneksjonsseremoni i Nauru; Kong Auweyida forrest i midten

Auweyida og Eigamoiya sammen med innfødte nauruere

Den europeiske immigrasjonen, for det meste fra Storbritannia, begynte for fullt fra 1830, og var ikke uten konsekvenser for den nauriske befolkningen: Til da ukjente sykdommer som influensa ble mange naurueres død. I 1878 begynte også den nauriske stammekrigen, som skulle vare i ti år. Denne krigen minsket Naurus befolkning med en tredjedel.

Konflikten ble først stoppet da Tyskland overtok øya 16. april 1888, og den 2. oktober samme år, ble øya annektert til det tyske protektoratet Marshalløyene. Tyskland overtok øya, stort sett av strategiske grunner, for å styrke sin koloniale besittelse i Stillehavet. Den tyske kommisjonæren brukte høvdingen Auweyida og hans kone Eigamoiya som keiserens representanter på øya. Inntil 1920 tilhørte Nauru det tidligere Tysk Ny-Guinea.

I 1900 ble de enorme fosfatressursene på øya oppdaget. Det ble antatt at det befant seg rundt 42 millioner tonn der, en antagelse som trolig var en stor underdrivelse. Fosfat fra Nauru ble kalt «nauruit» fordi det hadde et spesielt utseende, samt at det inneholdt fluorin. I 1905 ble det dannet et tysk-britisk samarbeidsselskap, som fra 1906 kontrollerte fosfatutvinninga på øya. På grunn av dette kom fremmedarbeidere fra Kina og Gilbertøyene til Nauru.

I 1907 seilte de første skipene lastet med fosfat ut fra Nauru. The Pacific Phosphate Company anla et sykehus, kloakkanlegg, et kondenseringsanlegg for ferskvannsforsyning i tørketider, en sodavannfabrikk, så vel som ismaskiner og kjølekamre. Det ble også laget et kraftverk, så elektriske lys kunne tas i bruk. Innen 1913 hadde 46 skip seilt fra Nauru, lastet med til sammen 138 725 tonn fosfat.

Den protestantiske misjonsorganisasjonen i Boston sendte i 1899 den tysk-amerikanske misjonæren Philip Delaporte til Nauru; han hadde da vært misjonær på Gilbertøyene siden 1887. I 1908 ble en protestantisk misjonærstasjon startet på øya, og tysk ble skolespråket; i 1902 hadde Den katolske kirke startet en misjonærstasjon. Noe senere ble polygamiet erstattet med det kristne ekteskapet.

Under første verdenskrig

Under første verdenskrig ble Nauru, som andre tyske kolonier i Stillehavet, overgitt uten kamp, og ble okkupert av australske tropper 4. august 1914. Fra 17. desember 1920 administrerte Australia på vegne av Storbritannia og Ny-Zealand Nauru som et mandatområde, og sikret seg rettighetene til utvinning av fosfatressursene til spottpris. I 1927 ble «høvdingerådet» dannet, den første nauriske politiske instans.

I 1919 ble angam-dagen kunngjort. Det ble bestemt at når den 1 500. nauruer ble født, skulle denne dagen være en nasjonal helligdag. 1 500 sies å være den nedre grense for et samfunns overlevelse. I 1932 kom den første angam-babyen.

Under andre verdenskrig

I begynnelsen var ikke Nauru innblandet i andre verdenskrig. I slutten av desember 1940 angrep den tyske hjelpekrysseren «Komet» handelsskip ved øya, beskjøt fosfatanlegget, og fosfatminene ble lammet i en tid. 8. desember 1941 kom meldingen om det japanske angrepet på Pearl Harbor. Den følgende uka ble telegramstasjonen på øya bombardert av et japansk fly. På Nauru kunne man høre at japanerne avanserte raskere mot øya enn forventet, fordi de hadde okkupert de nærliggende Gilbertøyene. Mange utenlandske innbyggere begynte å føle seg usikre.

Det britiske fosfatselskapet bestemte seg for at det beste ville være å evakuere øya. Det franske kampskipet «Le Triomphant» seilte fra Ny-Hebridene til Nauru, og tok 61 europeere, 391 kinesere og 49 medlemmer av den militære garnisonen ombord. De siste 191 europeerne ble igjen på Nauru og håpet på å bli evakuert på samme måte, noe som imidlertid ikke skjedde.

26. august 1942 kom 300 soldater fra det japanske riket som var alliert med Tyskland, Italia o.a. til Nauru, noe som var uventet på dette tidspunktet. De tok umiddelbart de resterende europeerne som fanger. De rundt 1 850 innfødte nauruerne ble befalt å skaffe japanerne mat. Et antall forsvarskanoner ble satt opp langs kysten, i tillegg til mange skjul langs kysten og på strategiske punkter i innlandet. Det ble også satt opp et underjordisk sykehus.

Senere begynte rundt 1 500 japanske og koreanske arbeidere å etablere en flyplass, med assistanse fra 300 nauruere og kiribatiere. Flyplassen ble ferdig i januar 1943, og er den dag i dag Nauru internasjonale flyplass.

Samtidig som japanske eksperter prøvde å få i gang fosfatproduksjonen igjen, bombarderte amerikanske fly Nauru 25. mars 1943, og 15 japanske fly ble ødelagt, samt at rullebanen ble skadet. En konsekvens av dette ble at japanerne henrettet fem britiske fanger. Forsøket på å gjenopprette fosfatproduksjonen mislyktes, og Nauru forble kun et strategisk viktig sted for japanerne. De amerikanske flyraidene forårsaket en avbrytelse av matforsyningene til øya, noe som gjorde at den japanske kommandøren bestemte seg for å sende 1 200 nauruere og to misjonærer (blant dem alsasiske Alois Kayser) til arbeidsleirer på Truk, og andre øyer i Karolinene.

Forholdene på Nauru var dårlige. Den stadige torpederingen av forsyningsskip og uavbrutte luftraid gjorde at menneskene på øya måtte overleve på det de kunne lage sjøl. Mot slutten av krigen var rundt 300 japanere utsultede, og mange grep til kannibalisme for å overleve. Den japanske overgivelsen av Nauru kom 13. september 1945 ombord på det australske krigsskipet HMAS «Dimantina». 3 745 japanere og koreanere dro tilbake til sine hjemland, men noen ble stilt for krigsrett, på grunn av henrettelse av europeiske og nauriske fanger. I januar 1946 kom de overlevende nauruerne, kun 737 i tallet, tilbake fra arbeidsleirene på Truk. Der hadde over en tredel dødd av underernæring og bakteriesykdommer. Denne store nedgangen i Naurus befolkning gjorde en ny angam-dag mulig i 1949.

Fra selvstendigheten til nå

Velstandsperiode

Skip blir lastet med fosfat (1975)

Et tog lastet med fosfat på øyas smalsporbane (1975)

Etter andre verdenskrig gikk Nauru igjen til Australia. I 1947 ble øya et tilsynsområde kontrollert av Australia, Storbritannia og Ny-Zealand. 18. desember 1951 fikk øya indre selvstyre, og i 1956 ble den øverste høvdingen, Timothy Detudamo, regjeringsformann. Etter at Raymond Gadabu fra 1953 til 1955 hadde hatt dette vervet, tok Hammer DeRoburt over, og han jobbet hardt for selvstendighet. Allerede i 1966 var fosfatindustriens ødeleggelse på øya tydelig, og Australia tilbød seg å gi en øy tilhørende Queensland til nauruerne i bytte mot Nauru, men nauruerne ville heller bli på Nauru og få selvstendighet. Etter en folkeavstemning erklærte Nauru i 1967 sin selvstendighet, som avsluttet det australske vergemandatet over øya. 31. januar 1968 ble Nauru politisk selvstendig, og ble anerkjent av Australia og FN som en republikk; første president ble Hammer DeRoburt. DeRoburt forble president til 1976, da Bernard Dowiyogo tok over. Dowiyogo ble internasjonalt bemerket takket være sin kritikk av Frankrikes testsprengninger av atomvåpen i Stillehavet.

Nauru profitterte først på fosfatutvinninga etter 1970, da Nauru Phosphate Corporation ble etablert og tok over for det britiske fosfatselskapet. Med hjelp av fosfatinntektene ble infrastrukturen oppgradert til vestlig standard, med en hovedvei som går rundt hele øya, samt en vei fra Buada til og rundt Buada-lagunen, pluss to australske kraftverk i Aiwo. Nauru ble det nest rikeste landet i verden (regnet etter BNP per person), nest etter Saudi-Arabia.

Med gravemaskiner ble fosfat daglig gravd opp fra jorda, og transportert til skip ankret opp utenfor korallrevene i Aiwo via en smalsporbane. Årlig ble rundt 2 millioner tonn utvunnet. Restene etter utvinningen er i dag kun et ubeboelig månelandskap av korallstein. Kun en beboelig kyststripe på 150–300 meter står igjen. Det australske samveldet opprettholdt sitt tilbud om ei øy utafor Queensland, men regjeringen nektet, fordi de var redde for at uavhengigheten ville gå dukken hvis de tok imot tilbudet.

Nauru saksøkte Australia på grunn av deres fosfatutvinning på øya fra før Naurus selvstendighet. 9. august 1993 fikk Nauru 107 000 000 dollar fra Australia til et restaureringsprogram for øya. Dette programmet inneholdt blant annet rehabilitering av områder der fosfat hadde blitt utgravd, der kun koralltakker sto igjen, men på grunn av det store arealet det gjaldt ble dette prosjektet gitt opp, og pengene brukt på videre modernisering av infrastrukturen. Som en følge av denne gaven, valgte Nauru å ikke videre forfølge saken mot Australia.

9. oktober 1997 inngikk regjeringa en kontrakt med Det internasjonale diabetesinstituttet om et langvarig forskningsprosjekt (30 % av alle nauruere har diabetes). Kontrakten innebærer at nauruere gjør seg tilgjengelige for genetiske undersøkelser i 20 år, og at staten deltar i finansieringa av prosjektet. 1. mai 1999 ble Nauru fullt medlem i Samveldet, og 14. september samme år ble det medlem av FN.

Korrupsjon og finanskrise

På 1990-tallet hadde Nauru utviklet seg til å bli et skatteparadis for utenlandske firmaer. I januar 2000 blokkerte Den tyske bank, som har verdensomspennende bankaktiviteter, alle dollartransaksjoner til Bank of Nauru, og G8 vurderte å innføre sanksjoner mot landet på grunn av hvitvasking av penger av den russiske mafiaen og søramerikanske narkoligaer. I en årlig amerikansk rapport utgitt i mars 2000 ble det avslørt at den russiske mafiaens favoritthvitvaskingssted var Nauru. Ifølge Den russiske sentralbanks tall hadde rundt 80 milliarder amerikanske dollar gått gjennom Naurus bank, for det meste til postboksfirmaer. Det var ingen kontroll av penger som gikk inn og ut av banken, og Amerikas forente stater krevde derfor at en anti-hvitvaskingslov skulle inntre i øynasjonen. Etter press fra FN fikk Nauru en slik lov. 19. april 2002 utga OECD en ny svartliste av stater med dårlige skattevaner, og Nauru sto på denne fram til mai 2004. Nauru er imidlertid fortsatt på FATFs lister over ikke samarbeidsvillige land når det gjelder hvitvasking. I et forsøk på få landet strøket fra lista, ble det i september 2004 innført ytterligere lover mot hvitvasking

Siden DeRoburts død har den politiske situasjonen i Nauru vært meget ustabil. Mange mistillitsforslag som har ført til at landet ofte har skiftet president, samt meget varierte meninger innad i parlamentet om hvordan Naurus store rikdom skulle brukes, førte til at den finansielle situasjonen kom ut av kontroll. Den ble heller ikke bedre av at det ble slutt på fosfatressursene. Mellom 1999 og 2003 var det en rekke mistillitsforslag som førte til at René Harris og Bernard Dowiyogo var president annenhver gang. Dowiyogo var president da han 10. mars 2003 døde av diabetes på et sykehus i Washington D.C.. Hans etterfølger, Derog Gioura fikk et hjerteinfarkt, og ga umiddelbart ifra seg embetet. Ludwig Scotty ble valgt 29. mai 2003, og det virket som om den politiske situasjonen igjen kunne stabilisere seg. Det kom imidlertid enda et mistillitsforslag i august 2003, og Harris ble igjen president. 22. juni 2004 ble Scotty på ny president, da Harris ble avsatt ved enda et mistillitsforslag.

I 2001 ble Nauru Detention Centre oppsatt under Harris' regjering. Her holdes afghanske flyktninger fra båten «Tampa» for Australias regjering, som betaler Nauru godt for at de holder dem der. Det ble imidlertid sterke protester mot denne flyktningleiren i 2003, og Bush Lodge, presidentboligen, ble brent ned til grunnen. 23. april 2004 var det demonstrasjoner på flyplassen da Harris skulle fly til Kina for å forhandle. Blant disse demonstrantene var parlamentsmedlemmer fra opposisjonspartiet Naoero Amo, og disse fikk 14 års fengsel for opprør. Disse straffene ble opphevet da Scotty ble valgt til president. I mai 2004 startet noen australske menneskerettsaktivister Flotilla of Hope, et seilas av to australske båter fra Sydney til Nauru, i en fredelig protest mot flyktningleiren på Nauru.

Den nye regjeringa under Scotty har nå et dilemma: Den satt som mål å få leiren stengt ned, men Harris advarte mot dette, fordi leiren for tiden utgjør hele Naurus inntekt, og om de la den ned ville staten gå konkurs. Det ble problemer med et statsbudsjett, og i juni 2004 ble tre australske eksperter sendt til Nauru for å støtte regjeringen med et nytt statsbudsjett.

Nylige hendelser

I august 2004 ble en australsk studie utgitt, som konkluderte i at Nauru har to valg: Enten å bli et land av «fattige og sykdomsplagede tiggere, eller bestemme seg for å leve et sunt og beskjedent liv». Dette skal tolkes slik at alternativet med fattige og sykdomsplagede tiggere er om Nauru forblir en selvstendig republikk, mens alternativet med et sunt og beskjedent liv er om Nauru oppgir sin selvstendighet og blir underlagt nærliggende land som Australia, Ny-Zealand eller Fiji. Studieforfatteren Helen Hughes sier at dramatiske forandringer må til for å snu den økonomiske nedgangen og gjenopprette den politiske stabiliteten. Nabolandene i Pacific Islands Forum har sagt seg villige til å hjelpe Nauru i landets hittil største krise.

1. oktober 2004 erklærte president Scotty nasjonal unntakstilstand grunnet økonomisk krise, og oppløste samtidig parlamentet; valget ble satt til følgende 23. oktober. Scotty og hans liberal-reformatistiske følge vant valget, og fikk en historisk majoritet på 16 mot 2. Nauru er nå på god vei til å overkomme de politiske krisene, og kan følgelig konsentrere seg på de økonomiske problemene.

Ved slutten av januar 2005 annonserte den australske vitenskapsministeren Brendan Nelson at Australia ville lagre sitt radioaktive avfall utafor landets grenser, og Nauru ble sett som et meget egnet sted for dette. 15. juni 2005 ble Nauru med i Den internasjonale hvalfangskommisjonen (IWC), muligens lokket av Japan, en stor hvalfangstnasjon. Det antas at Japan ville ha Nauru til å støtte dem i en sak om kommersiell hvalfangst i et møte som fant sted 20. juni 2005 i Ulsan, Sør-Korea. Naurus inntog i IWC ble ansett som kontroversielt i Australia, og den australske regjeringa truet med diplomatiske konsekvenser. Den nauriske IWC-utsendingen Marcus Stephen avslo imidlertid de australske klagene.

Litteratur

• Ehrhart, S., Die Südsee, Inselwelten im Pazifik, Köln 1993. ISBN 3-7701-2705-6
• Hambruch, P., Die Siedlungen, Hamburg 1914.
• McDaniel, C./Gowdy, J., Paradise for Sale: A Parable of Nature, California 2000. ISBN 0-520-22229-6
• Kayser, Alois, Nauru Grammar (1936), Melbourne 1993. ISBN 0-646-12854-X
• Kreisel, W., «9.3.3.3 Die Bedeutung des Phosphatabbaus für Nauru» i Die pazifische Inselwelt, Darmstadt 1991. ISBN 3-534-02237-8
• Thilenius, G./Reche, O., Ergebnisse der Südsee-Expedition 1908-1910, Hamburg 1914

Eksterne lenker

• BBC Online – Tidslinje for Nauru
• USAs utenriksdepartement – Faktaark om Nauru
• JaneResture.com - En kort historikk (med mange historiske bilder) Arkivert 10. januar 2007 hos Wayback Machine.