Salomonøyenes historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tidlig bosetting[rediger | rediger kilde]

Det tropiske klimaetSalomonøyene gjør at spor etter fortida utviskes raskt. Det er derfor vanskelig å si sikkert hvor lenge det har vært bosetting på øyene. Forskere mener at det kan ha skjedd flyttinger fra det som nå er Papua Ny-Guinea, og ut på nærliggende øyer for rundt 30 000 år sia, men det er uklart hvor langt østover disse kom. Sjøavstandene i området kan ha vært mindre da på grunn av lavere havnivå under istida.

Opprinnelsen til den nåværende melanesiske befolkninga er usikker. Arkeologiske og lingvistiske tegn tyder på at Salomonøyene blei befolka av austronesisk-talende folk for 4000-6000 år sia.

Det er videre funnet rester av keramikk fra Lapita-kulturen. Disse dateres til mellom 2000 og 1600 før vår tidsregning.

Innvandring fra Polynesia har skjedd seinere, fra ca. 1200 e.Kr.

De første europeerne[rediger | rediger kilde]

På 1560-tallet gikk det rykter i det spansk-okkuperte Peru om at det fantes øyer eller kontinenter langt vest i Stillehavet. Inkakongen Tupac Yupanqui skulle ha besøkt disse og kommet hjem med gull og mørkhuda slaver. Den spanske visekongen Lope García de Castro sendte ut en ekspedisjon for å finne området. Leder for ekspedisjonen var nevøen hans, den 25 år gamle Álvaro de Mendaña y Neyra. De forlot Lima 19. november 1567 med to skip (Los Reyes og Todos Santos), 150 sjøfolk, 70 soldater og 4 fransiskanermunker.

De seilte i 58 dager uten landkjenning, før de så Tuvalu. Sytten dager seinere så de sannsynligvis Ontong Java, den nordligste atollen i Salomonøyene. 7. februar 1568 gikk de så, som de første europeerne, i land på ei øy, som de gav navnet Santa Isabel etter helgenen (Elisabeth av Ungarn) for den dagen de hadde forlatt Peru.

Ekspedisjonen blei møtt av salomonere i kanoer. Det blei etablert kontakt, og Mendaña arrangerte en fest med det lille som var igjen av forsyninger. Det fortelles at lokalbefolkninga satte pris på kjøttet, men var mindre begeistra for vin og kjeks. Høvding Bilebanara gjorde en avtale med spanjolene om å levere mat. Til gjengjeld skulle de innfødte få hjelp i stridigheter med andre stammer.

Mendaña reiste nå en periode rundt og utforska øyene, men etter hvert kom det til uenigheter og sammenstøt med Bilebanara og hans folk. Disse endte med at spanjolene rana ei rekke landsbyer og brente dem ned. 11. august forlot ekspedisjonen Salomonøyene.

De kom tilbake til Peru uten gull, men historiene om ferden vokste likevel, og etter hvert fikk Salomonøyene sitt navn, med referanse til kong Salomos miner. Betegnelsen er kjent første gang fra ei dagbok av ekspedisjonens los, Pedro Sarmiento de Gamboa.

Mendaña ville gjerne gjøre et nytt forsøk, og han lyktes å samle midler og ivrige kolonister til en ny ekspedisjon i 1595. De seilte vill og mista et skip, men kom om sider til Santa Cruz-øyene lengst i vest. Oppholdet var lite vellykka. Mendaña døde etter ei tid av malaria, og ekspedisjonen for øvrig vendte tilbake til Peru via Filippinene.

Ytterligere en spansk ekspedisjon fant sted i 16051606 under ledelse av portugiseren Pedro Fernandez de Quiros. De kom til Duff-øyene og seinere til Vanuatu, men ferden var ellers like mislykka som de tidligere forsøka.

Etter dette er det ikke kjent europeiske besøk på Salomonøyene før midten av 1700-tallet. Mulige unntak er to nederlandske ekspedisjoner, som noterte å ha sett noe som kan ha vært Ontong Java. En årsak til at øyene fikk ligge i fred, kan ha vært at tidlige kart plasserte dem mye lenger øst enn den faktiske posisjonen.

Gjenoppdagelse og tidlig handel[rediger | rediger kilde]

Neste kjente europeere på stedet er den britiske kaptein Philip Cartaret og hans besetning, som i 1767 ganske tilfeldig kom til Santa Cruz. På denne tida hadde både England og Frankrike flere ekspedisjoner for å kartlegge stillehavsområdet, noe som førte til tidvise besøk også til Salomonøyene. Rundt 1800 begynte også handelsskip å passere området, gjerne undervegs mellom Europa/USA og Kina/Australia.

I første halvdel av 1800-tallet foregikk det også hvalfangst i området. Det var etter hvert ikke uvanlig at salomonere lot seg rekruttere til disse skipa. Slik knytta lokalbefolkninga kontakter med utenverdenen, språklig, sosialt og handelsmessig. Dessverre førte det også med seg sjukdommer som kopper, vannkopper, dysenteri, meslinger og kusma.

Av varer fra Salomonøyene var sjøpølse særlig etterspurt i Kina. Sandeltre, som bruktes til parfyme og religiøse formål i Kina, kunne kjøpes på Vanuatu for griser eller skilpaddeskjell fra Salomonøyene.

Lokalbefolkninga fikk til gjengjeld sine første redskaper av jern (økser, kniver, fiskekroker). Beregninger har anslått at overgangen til jernredskaper førte til en reduksjon i nødvendig daglig arbeidstid (jakt, skogrydding, bygging og vedlikehold av hus og kanoer m.m.) på opptil førti prosent. Det var særlig mennenes arbeid som blei forenkla. Kvinnenes hverdag med dyrking og sanking blei lite berørt. Noen steder blei mennenes ledige tid brukt til å utvide det dyrkbare arealet, men ettersom det da ikke fantes kvinner til sjølve dyrkinga, forekom det i slike tilfeller hyppigere tokt mot andre landbyer for å skaffe slaver.

De stammene som hadde kontakt med omverdenen, bodde naturlig nok langs kysten (særlig ved gode havner). Disse hadde også våpenmessige fortrinn framfor stammene i innlandet, idet de hadde tilgang på økser og spyd av jern. Etter hvert fikk de også tak i musketter og andre skytevåpen. Det hendte i blant at desertører og akterutseilte sjøfolk slutta seg til lokalbefolkninga og bidrog i stridigheter.

Etter hvert kom også kristne misjonærer til Salomonøyene. Den første var muligens katolikken Jean-Baptiste Epalle, som ankom Santa Isabel i 1845. Han blei vel mottatt her, men ved et seinere stopp blei følget angrepet og Epalle drept. De øvrige forblei på øyene noen år til, men mellom 1850 og 1900 er det få spor etter katolikker. Anglikanerne hadde en annen innfallsvinkel: De tok med seg unggutter fra øyene til New Zealand og gav dem opplæring, og noen av disse vendte så tilbake som misjonærer. Det er ukjent hvor frivillig disse reisene var.

Fra 1863 pågikk også en til dels aggressiv form for rekruttering av arbeidskraft (blackbirding) til sukker- og bomullsplantasjer i Australia og på Fiji. Fram til århundreskiftet omfatta dette om lag 29 000 salomonere. Noen blei nok med frivillig (eventuelt basert på feilaktige forestillinger om hva som venta dem), men særlig de første tjue åra hadde virksomheten sterke likhetstrekk med slavehandel og shanghaiing. Britene iverksatte etter hvert reguleringer, og dette hindra nok en del ekstreme utslag.

Det forekom – særlig i begynnelsen – at rekruttererne utgav seg for å være misjonærer for å komme nærmere innpå folk, noe som naturligvis satte misjonen i et dårlig lys. Samtidig merka de innfødte ofte økt forekomst av ukjente sjukdommer etter besøk av alle typer fremmede. Dette førte mange steder til ei svært negativ holdning til besøk av hvite, og misjons- og handelsstasjoner blei angrepet og europeere drept. Salomonøyene hadde derfor i andre halvdel av 1800-tallet et rykte som et farlig sted med fiendtlig befolkning. Det gikk rykter om kannibalisme.

Kolonitida[rediger | rediger kilde]

For å beskytte handelen tok Storbritannia etter hvert kontroll over deler av Salomonøyene. Fra 1877 hadde den britiske høykommissærenFiji en viss myndighet over øyene, men i hovedsak over britiske borgere. Tidvis blei det sendt krigsskip på straffeekspedisjoner.

I 1886 beslutta Storbritannia, Tyskland og Frankrike å fordele øyene i det sørlige Stillehavet mellom seg. Frankrike fikk Selskapsøyene, Ny-Caledonia og Ny-Hebridene. Tyskland fikk Samoa og Ny-Guinea, pluss øyene Bougainville, Choiseul og Santa Isabel. Britene fikk resten av Salomonøyene. I 1893 blei dette området erklært som britisk protektorat. Mye av det tyske området blei etter få år overført til britisk herredømme, og i 1900 hadde British Solomon Islands Protectorate omtrent samme utstrekning som dagens Salomonøyene.

I perioden fra 1896 til 1915 var Charles Morris Woodford den første stedlige kommissæren. Da han tiltrådte, hadde området ca. 100 000 innbyggere, hvorav 50 europeere, av dem 33 briter. I tillegg til å hevde Storbritannias økonomiske interesser ble kommissærens oppgaver sagt å være å holde orden, å motvirke hodejegeri og kannibalisme, samt å hindre utbytting av de innfødte. Woodford sies å ha hatt en mild lederstil, der hans folk fortrinnsvis søkte å overbevise de lokalbefolkninga ved argumenter.

Koloniadministrasjonen etablerte ikke noe allment skole- eller helsevesen. Dette blei overlatt til misjonen, noe som i lang tid førte til splittelse blant salomonerne ut fra hvilket kristensyn de anså som «det rette».

Et av Woodfords tidlige prosjekter var å kartlegge eiendomsforholda på øyene. Store områder blei kategorisert som «ødeland» (wasteland), som kunne selges (og til en viss grad blei solgt) av administrasjonen. Kartlegginga forholdt seg stort sett til eiendomsbegrepet slik det var etablert i Vest-Europa. Dette var ikke i samsvar med lokal forståelse, der en kunne operere med f.eks felleseiendom, atskilt eiendoms- og bruksrett og separat eiendomsrett til et jordstykke og til det som vokste der. Arveretten var også annerledes.

Woodford lyktes gjennom dette prosjektet å skaffe midler til å drive den britiske virksomheten på Salomonøyene. Mange salomonere som undersøkelsene viste at eide land, solgte også sine områder. Dette kunne være fordi de blei satt under press eller fordi de hadde gjeldsproblemer. I 1912 blei det forbudt for europeere å kjøpe land direkte av lokalbefolkninga, men dette blei i alle fall i noen tilfeller omgått ved leieavtaler på 999 år.

Salget av land har ført til mye strid i ettertid. Heilt fram til i dag har det vært rettssaker om eiendomsforhold, og spørsmålet er en av de store utfordringene for nasjonen.

Det australske firmaet Burns Philp blei etter hvert en av de store landeierne. Selskapet hadde vært svært aktivt i arbeidet med tvilsom arbeidsrekruttering (blackbirding), men fant nå høve til å opprette plantasjer der arbeidskrafta var. Også Lever Brothers, som seinere blei Unilever, kjøpte store områder.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Salomonøyene blei direkte involvert i verdenskrigen da Japan invaderte Shortland-øyene i april 1942, og etter hvert også andre øyer. Det blei satt i gang arbeid med å bygge en større flybase på Guadalcanal i juni, noe som blei sett på som en trussel mot allierte holdepunkter ellers i det sørlige Stillehavet og mot forsyningskonvoiene til Australia og New Zealand.

I august satte USA i gang en motoffensiv med marineinfanteri og store sjøstyrker. De lyktes raskt å ta flybasen på Guadalcanal, men led store tap til sjøs. I det heile tatt var denne delen av Stillehavskrigen svært kostbar for begge sider. USA mista mer 7000 mann, mens de japanske tapa var på rundt 40 000. 67 krigs- og transportskip blei senka. Japan mista over 800 fly.

USAs seinere president John F. Kennedy var skipssjef på en patruljebåt som blei senka i august 1943, og han utviste stor tapperhet i denne situasjonen. Historia var en viktig del av mytologien rundt Kennedy, og den bidrog til valgseieren hans.

De allierte erobra i løpet av 1943 alle øyene, bortsett fra Choiseul og Shortland-øyene, som forblei under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945.

Deler av lokalbefolkninga viste i starten liten interesse for hvilken fremmed makt som styrte over dem, og noen gikk også i japansk tjeneste. Imidlertid var den japanske framferden under okkupasjonen hensynsløs, og dette ildna til motstand. Salomonere deltok aktivt som speidere, geriljatropper og redningspatruljer for nedskutte flymannskap.

Etter som USA tok til å anlegge store baseanlegg på Guadalcanal, fikk flere tusen salomonere jobb med bygging og drift. Her blei folk behandla mye bedre enn de hadde vært vant til på koloniplantasjene, ei erfaring som bidrog til den nasjonale frigjøringskampen etter krigen.

Salomonøyene blei hardt prega av krigen. Den sivile økonomien var lagt i ruiner. Krigsmateriell lå igjen over alt. Hovedstaden Tulagi var så ødelagt at en valgte å gjøre Honiara til ny hovedstad.

Nasjonal frigjøringskamp[rediger | rediger kilde]

Chair and Rule-bevegelsen på Nggela og Isabel på 1930-tallet.

En uavhengighetsbevegelse, Marching Rule, var virksom mellom 1943 og 1953.

Uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Salomonøyene ble selvstyrt i 1976, og egen stat innenfor Commonwealth 7. juli 1978.

Etnisk spenning og borgerkrig[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1990-tallet var Salomonøyene prega av interne konflikter og borgerkrigsliknende tilstander. Perioden betegnes gjerne som «the ethnic tension» (den etniske spenninga). Det var ikke første gang det var uro mellom folkegrupper, men omfanget blei mye større enn en hadde sette før. Utgangspunktet var gamle motsetninger fra kolonitida, og det særlig var det salomonere med bakgrunn fra Guadalcanal og Malaita som var involvert.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Salomonøyene var, som så mange post-koloniale nasjoner, en kunstig enhet. Regjeringene etter uavhengigheten hadde ikke noe godt svar på dette. På mange måter fortsatte et britisk-inspirert styringssystem basert på en utdanna og økonomisk elite. Regionalt og lokalt styre fungerte dårlig, og parlamentsmedlemmene representerte mer sin klan enn valgkretsen generelt.

Et sentralt bakgrunnstrekk for urolighetene var den indre migrasjonen. På grunn av dårlig utvikla næringsliv og stor arbeidsløshet på Malaita hadde det gjennom generasjoner vært stor utflytting herfra til Guadalcanal, og da særlig til hovedstadsområdet. Etter hvert hadde rundt halvparten av Honiaras befolkning malaitansk opphav. Det samme var tilfelle i en del plantasjeområder.

Et annet moment var spørsmålet om eierskap til jord og andre ressurser. Innføringa av privateiendom etter vestlig, kapitalistisk mønster passa dårlig med de tradisjonelle eierformene. Et særskilt problem lå i at tradisjonell arvefølge på Guadalcanal er matrilineær, mens den på Malaita er patrilineær. Ved ekteskap på tvers kunne dette føre til vansker.

I 1989 var det opprør på øya Bougainville i nabolandet Papua Ny-Guinea, noe som førte til at rundt 9000 flyktninger kom til Guadalcanal. Fra disse kom ideer om opprør mot gruve- og plantasjeeiere og tanker om å jage innflyttere fra andre øyer bort.

Ulufa'alus regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Bartholomew Ulufa'alu var statsminister fra august 1997 til juni 2000. Regjeringa hans, som hadde et flertall på én i parlamentet, satte i gang en serie tiltak for å bedre landets økonomi og redusere korrupsjonen. På den ene sida gikk den inn for privatisering av store deler av infrastrukturen. På den andre sida foreslo den innstrammingstiltak og økte skatter overfor sentrale deler av næringslivet.

I november 1997 brant deler av Finansdepartementet ned. Rykter sa at brannen var påsatt av det avgåtte regimet for å skjule spor, men dette er aldri blitt bekrefta.

2000-tallet[rediger | rediger kilde]

I 2003 sendte Australia politifolk til øygruppen etter omfattende uroligheter, der flere hundre ble drept og mange tusen gjort hjemløse. I april 2006 brøt det igjen ut uro, og Australia ble bedt om å sende soldater til øygruppen for å stabilisere.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Clive Moore: Happy Isles in Crisis. The historical causes for a failing state in the Solomon Islands, 1998-2004 (Asia Pacific Press 2004)