Den nauriske stammekrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Den nauriske stammekrigen var en krig mellom de tolv stammene på stillehavsøya Nauru, og varte fra 1878 til 3. oktober 1888. Det var minst 500 personer som døde i krigen, noe som var en tredel av de etniske nauruerne på den tida. Befolkninga falt fra 1400 i 1843 til 900 i 1888.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Siden Storbritannia og John Fearn koloniserte Nauru i 1798, unngikk mange skip øya, fordi den var et beryktet tilholdssted for pirater og sjørøvere. Likevel tok europeisk immigrasjon til på 1800-tallet, og immigrantene var ofte lovløse. Det tradisjonelle livet ble spesielt forstyrret av importen av alkohol, ukjent for nauruerne. Nauruerne hadde drukket toddy i over tusen år, men da bare som drypp fra kokosnøttblomster; fra 1800-tallet ble toddyen drukket daglig.

Utbrudd[rediger | rediger kilde]

Stammekrigen begynte under en brullypsfeiring, da en disputt om oppførselsreglene utviklet seg til en opphett debatt. En av gjestene avfyrte pistolen sin, og drepte ved uhell en ung høvding. Selvsagt måtte den unge høvdingen hevnes. Tidligere hadde stammekriger også lignende tilfeldige opphav, men denne gangen hadde hver familie i hver stamme skytevåpen; i tillegg ble nauruerne stimulert av fanger satt fri av de såkalte strandlofferne, og europeiske hvalfangere. Flere dødelige skudd gjorde så de aller fleste naurere ble involvert. En slags geriljakrig brøt ut; man skjøt hverandre på måfå, eller sneik seg inn i hus om natta, og skjøt på stearinlys og alt som rørte på seg, barn og kvinner intet unntak. Ulikt tidligere stammekriger, ble det ikke fred igjen, og kontroversen bare fortsatte.

Krigsrapporter[rediger | rediger kilde]

En skvadron av den britiske marinen kastet anker utenfor Nauru 21. september 1881, og flaggskipet kom til øya for å overveie situasjonen rapportert av den akkulturerte strandlofferen William Harris. Han hadde sendt telegram om at det var borgerkrig.

Seks år senere kom briten Frederick J. Moss fra Auckland med et skip fullastet med kopra (tørkede kokosnøtter). Han rapporterte at alle nauruere var i godt humør, men at de fleste gutter og menn var bevæpnede med rifler og karabinere. Krigen fortsatte, men det virket som om de hadde fått nok av den. I hans samtaler med nauruerne fant Moss ut at ingen ville krige videre, men at ingen trodde de andre ville legge ned våpnene. De ønsket selv at noen ville ta våpnene vekk fra dem alle samtidig. Moss rapporterte også fra en samtale med Harris at to av hans familiemedlemmer allerede hadde blitt skutt og drept, og at han uttrykte et ønske om misjon for å gjenopprette ro og orden på øya.

Tysk anneksjon og slutten på krigen[rediger | rediger kilde]

Stammekrigen økte verken kopraproduksjonen eller den videre tyske interessen for kokosnøttplantasjer på øya. Derfor foreslo handelsmennene og tyske embedsmenn at Tyskland skulle overta styringen av Nauru. 16. april 1888 ble Nauru del av det tyske protektoratet Marshalløyene, og det ble et alkohol- og våpenforbud. 1. oktober 1888 ankret våpenskipet SMS Eber opp utenfor øya, med 36 menn ombord. De bevæpnede sjømennene løp rundt på øya sammen med Harris, til de tolv høvdingene. De holdt høvdingene fanget til neste morgen, og forklarte dem så at all ammunisjon og våpen måtte leveres til dem innen 24 timer, eller ville høvdingene bli holdt fanget og så eventuelt henrettet. Morgenen 3. oktober ble 765 våpen innlevert, og minst 1000 skarpe skudd, og slik ble den blodigste stammekrigen på Nauru avsluttet.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Den tyske anneksjonen av Nauru forhindret at nauruerne utryddet seg selv gjennom alkohol- og våpenmisbruk, men på samme tid mistet de kontrollen over sin egen øy i nesten 80 år. I tillegg ble kong Aweida gjeninnsatt som overhode av øya. I 1914 mistet Tyskland Nauru til Australia.