Mumford & Sons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mumford & Sons
Mumfordandsons bristol.jpg
Mumford & Sons i Bristol 2009
Utmerkelser Grammy Award for Album of the Year (2013), Juno Award for International Album of the Year (2013), Grammy Award for Best Music Film (2013)
OpphavLondon
Sjangerfolkrock, indiefolk
Aktive år
PlateselskapIsland Records, Glassnote Records, Universal Music Group
Nettstedhttp://mumfordandsons.com/
Medlemmer
Marcus Mumford
(vokal, gitar, slagverk, mandolin)
Winston Marshall
(banjo, dobro)
Ben Lovett
(keyboard, akkordeon)
Ted Dwane
(kontrabass)

Mumford & Sons er et britisk folkrock/indiefolk-band som ble dannet i 2007. Bandet består av Marcus Mumford (sang, førstestemme, akustiske og elektriske gitar, trommer), Ben Lovett (sang, tangentinstrumenter, piano, synthesizer), Winston Marshall (sang, elektrisk gitar, banjo) og Ted Dwane (sang, bassgitar, kontrabass).

Mumford & Sons har utgitt tre studioalbum: Sigh No More (2009), Babel (2012) og Wilder Mind (2015). Sigh No More gikk til andreplass på den britiske albumlisten og på Billboard 200 i USA, mens debuterte på førsteplass både i Storbritannia som i USA, og ble det mestselgende rockealbum på et tiår.[1][2] og førte til at de ble øverste attraksjon ved Glastonbury-festivalen i 2013. Bandet har også utgitt tre konsertalbum: Live at Shepherd's Bush Empire (2011), The Road to Red Rocks (2012) og Live from South Africa: Dust and Thunder (2017).

Bandet har vunnet en rekke musikkpriser gjennom hele deres karrière, hvor Sigh No More skaffet dem Brit Award for beste britiske album i 2011, og seks nominasjoner for Grammy. Konserten for Grammy-seremonien i 2011 hvor de opptrådte sammen med Bob Dylan og The Avett Brothers førte til ytterligere popularitet for bandet i USA. De har mottatt totalt åtte Grammy-nominasjoner for albumet Babel og vant Grammy for Årets album. Mumford & Sons fikk også Brit Award som beste britiske gruppe i 2013.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Bandet ble dannet i desember 2007 og vakte snart så mye oppmerksomhet at de fikk opptre på Glastonbury-festivalen i juni 2008. De gav ut flere EP-er og kom i 2009 på BBCs Sound of 2009 (liste over lovende band).[3]

Oktober 2009 gav bandet ut debutalbumet Sigh No More, som først havnet som nummer sju på UK-listene, men som toppet ut på en andreplass i løpet av det hele året albumet lå på listene. Sporet «Little Lion Man» fra albumet ble med stor margin kåret til «Hottest Track of 2009» i Triple J’s Hottest 100 Countdown i Australia, som regnes som verden største musikkavstemming. I Australia kom singelen på andreplass og debutalbumet gikk helt til topps.[4]

Det andre albumet, Babel (2012), ble belønnet med Grammy Award 2013 som Album of the Year.[5]

Mumford & Sons vant i 2013 BRIT Award i kategorien British Group.[6] Ved tyske 2013 Echo Awards vant de i kategorien Gruppe Rock/Pop International.[7]

11. april 2013 skulle Mumford & Sons etter planen spille på Sentrum Scene i Oslo, men på grunn av enorm pågang ble konserten flyttet til Oslo Spektrum.[8] Avslutningsnummeret var en egen versjon av The Bands «The Weight» som ble spilt sammen med oppvarmingsbandene Half Moon Run og Mystery Jets.[9]

Musikkstil[rediger | rediger kilde]

Bandmedlemmene er multiinstrumentalister; på bildet spiller Marcus Mumford trommer.

Mumford & Sons spiller instrumenter kjent fra bluegrass og amerikansk folkemusikk, som banjo, «ståbass», mandolin og piano med en folk-/alternativ rock-inspirert rytmikk.[10]

I dokumentaren Big Easy Express anerkjenner Marcus Mumford americana-bandet Old Crow Medicine Show som inspirasjonskilde fra han var rundt 17 år[11] og gir dem æren for at bandet tok i bruk banjo og startet opp sine countrykvelder i London. Ketch Secor, lederen for Old Crow, har uttalt at han kan se at hans eget band har vært en inspirasjonskilde.[12][13] Emmylou Harris og lydsporet til filmen O Brother, Where Art Thou? blir nevnt som inspirasjonskilder som førte dem til Old Crow Medicine Show og til at de fordypet seg i roots-musikk.[14]

Litterær påvirkning[rediger | rediger kilde]

Marcus Mumford studerte ved School of History, Classics and Archaeology ved University of Edinburgh før han reiste til London for å satse på musikken,[15] og bandets tekster er sterkt påvirket av litterære forbilder. Eksempelvis er navnet på debutalbumet Sigh No More hentet fra Shakespeares Stor ståhei for ingenting og tittelsporets tekst inneholder flere linjer fra det samme stykket: «Serve God love me and mend», «For man is a giddy thing» og «One foot in sea and one on shore». Tittelen «Roll Away Your Stone» er en referanse til Macbeth og i teksten finnes linjene Stars hide your fires/And these here are my desires som låner og parafraserer Macbeths replikk i 1. akt, scene 4: Stars, hide your fires,/Let not light see my black and deep desires.[16] I et intervju uttalte Marcus Mumford at det er fritt fram å bruke sitater fra Shakespeare.[17][15]

I teksten til «The Cave» finnes flere referanser til Odysseen, spesielt sirenene som Odyssevs støter på under sin langvarige hjemreise. Samme sang refererer også til et parti i G.K. Chestertons bok St. Francis of Assisi der Chesterton bruker Platons hulelignelse til å forklare Frans av Assisis beskrivelse av verden sett fra Guds synsvinkel. Videre kan «Little Lion Man» tolkes som en gjenfortelling i monologs form av Chrétien de Troyes' Yvain Løveridderen – om en ridder som mister forstanden etter at han sviktet sin lovnad om å vende tilbake til hustruen.

Både «Timshel» og «Dust Bowl Dance» er inspirert av John Steinbecks romaner Øst for Eden og Vredens druer.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «New Mumford & Sons album Babel is fastest seller of 2012 in UK and US», The Guardian.
  2. ^ «Mumford & Sons' 'Babel' Scores Biggest Debut of Year, Bows at No. 1 on Billboard 200 Chart», Billboard 3. oktober 2012.
  3. ^ «BBC Sound of 2009: Mumford & Sons», BBC, 5. desember 2008. Besøkt 4. juni 2013.
  4. ^ Mumford & Sons på australske charts
  5. ^ «Mumford & Sons holen Preis für bestes Album des Jahres », Sueddeutsche.de, 11. februar 2013. Besøkt 4. juni 2013
  6. ^ «The BRIT Awards 2013 winners revealed». brits.co.uk. Besøkt 4. juni 2013. 
  7. ^ «Die Gewinner 2013». echopop.de. Besøkt 4. juni 2013. 
  8. ^ Mumford & Sons spiller i Oslo Spektrum 11. april 2013 kl. 19.30, oslospektrum.no. Besøkt 4. juni 2013.
  9. ^ «Feststemning i Oslos storstue», anmeldelse av konserten på Musikknyheter.no. Besøkt 4. juni 2013.
  10. ^ Collum, Danny Duncan (3. november 2012). «Listen: Babel, by Mumford & Sons». U.S. Catholic. Besøkt 4. juni 2013. 
  11. ^ Hight, Jewly (30. august 2012). «Old Crow Medicine Show: The Wheel Of Life». American Songwriter. Besøkt 4. juni 2013. 
  12. ^ «Those boys took the message and ran with it.»
  13. ^ Talbott, Chris (8. august 2012). «Old Crow Medicine Show starts new chapter with ‘Carry Me Back’». The Tennessean. Besøkt 4. juni 2013. 
  14. ^ Talbott, Chris (26. september 2012). «Emmylou, Mumford & Sons team for 'CMT Crossroads'». Huffington Post. Besøkt 5. juni 2013. 
  15. ^ a b "The bookshop band Mumford & Sons", London Evening Standard. Besøkt 04. juni 2013.
  16. ^ «MACBETH, Act 1 Scene 4». Shakespeare-navigators.com. Besøkt 4. juni 2013. 
  17. ^ «You can rip off Shakespeare all you like; no lawyer's going to call you up on that one.»
  18. ^ Mumford & Sons: How a British Folk Band Became (Almost) as Popular as Justin Bieber, theatlantic.com 11. mars 2011

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]