Margaret av Anjou

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Margaret av Anjou
Født23. mars 1430[1]Rediger på Wikidata
Pont-à-Mousson
Død25. aug. 1482Rediger på Wikidata (52 år)
Souzay-Champigny
BeskjeftigelsePolitiker, aristokrat, gemal Rediger på Wikidata
EktefelleHenrik VI av England (14451471)[2][3][4]
FarRené d'Anjou[2][3]
MorIsabella[2]
Søsken
8 oppføringer
Yolande of Anjou (eldre søster)
Isabel of Anjou (yngre søster)
Ann of Anjou (yngre søster)
John II, Duke of Lorraine (eldre bror)
Louis of Anjou, Marquis of Pont-à-Mousson (eldre bror)
Nicolas of Anjou (eldre bror)
Charles of Anjou (yngre bror)
René of Anjou (yngre bror)
BarnEdward av Westminster[2]
NasjonalitetKongeriket Frankrike
GravlagtAngers Cathedral
Våpenskjold
Margaret av Anjous våpenskjold

Margaret av Anjou (fransk: Marguerite, født 23. mars 1430, død 25. august 1482) var dronning av England ved å bli gift med Henrik VI av England fra 1445 til 1461, og på nytt fra 1470 og til 1471. Margaret ble født i hertugdømmet Lorraine inn i huset Valois-Anjou som den nest eldste datteren til René I av Napoli, konge av Napoli og hertug av Lorraine, og Isabella, hertuginne av Lorraine.

Hun var en av fremste figurene i en rekke av dynastiske borgerkriger kjent som rosekrigene og ved tider ledet hun personlig den ene parten, huset Lancaster. Grunnet hennes ektemanns jevnlige utbrudd av sinnssykdom, styrte Margaret kongeriket i hans sted. Det var hun som innkalte til et storråd i mai 1455 som ekskluderte fraksjonen til huset York ledet av Richard Plantagenet, 3. hertug av York, og således tente den gnisten som utløste innbyrdeskrigen som varte i mer enn 30 år, desimerte den gamle adelen i England, og bidro til at tusenvis av menn ble drept, inkludert hennes egen og eneste sønn, Edward av Westminster, prins av Wales, i slaget ved Tewkesbury i 1471.

Margaret ble tatt til fange av seirende yorkister etter lancasternes nederlag ved Tewkesbury. I 1475 ble hun kjøpt fri av sin fetter, kong Ludvig XI av Frankrike. Hun ble sendt til Frankrike, og bodde der som en fattig slektning av den franske kongen til hun døde der, 52 år gammel. Hun er gravlagt i katedralen i Angers. Hun var en modig forkjemper for rettighetene til sin sønn og ektemann, men var politisk uklok og skadet deres sak ved å skaffe utenlandsk hjelp på bekostningen av engelske interesser.[5]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og ekteskap[rediger | rediger kilde]

Margaret ble født den 23. mars 1430[6] ved Pont-à-Mousson i Lorraine, et len i Det tysk-romerske rike øst for Frankrike styrt av en undergrein av de franske kongene, huset Valois-Anjou. Margaret var den nest eldste datteren av René I av Napoli, konge av Napoli, og Isabella, hertuginne av Lorraine. Hun hadde fem brødre og fire søstre, foruten også tre halvsøsken fra hennes fars forhold med sine elskerinner. Hennes far, populært kjent som «den gode kong René» var hertug av Lorraine og av Anjou og ble titulert som konge av Napoli, Sicilia og Jerusalem; han har blitt beskrevet som «en mann med mange kroner, men ingen kongedømmer».[7] Margaret ble døpt i Toul i Lorraine, og i omsorgen til hennes fars gamle barnepike Theophanie la Magine tilbrakte hun de første årene ved festningen Tarascon ved elven Rhône i Provence i sørlige Frankrike, og i den gamle kongelige palasset ved Capua i nærheten av Napoli i kongedømmet Sicilia. Hennes mor tok seg av hennes utdannelse og kan ha arrangert for henne å bli undervist av den lærde Antoine de la Sale, som også underviste hennes brødre.[8][9] I barndommen var hun kjent som «la petite créature».[10]

Bryllupet til Henrik VI og Margaret av Anjou i en miniatyr fra et illustrert manuskript av Vigilles de Charles VII av Martial d'Auvergne
Titchfield Abbey i 2014

Det ble diskuterte flere ekteskapskandidater for Margaret, og i 1439 ble det innledet forhandlinger om å gifte henne til den engelske kongen i det håp om at det ville avslutte den lange og kostbare krigen mellom England og Frankrike.[11] Den engelske forhandleren var William de la Pole, 1. hertug av Suffolk.[5] Da hun var kun fjorten år ble hun formelt forlovet til Henrik VI, konge av England, som var åtte år eldre.[5] Suffolk kom til Frankrike med et stort følge for å eskortere Margaret til England. Hun ble fraktet til England og den 23. april 1445 ble de viet i en privat seremoni av biskopen av Salisbury ved Titchfield Abbey i Hampshire, ikke langt fra Southampton. Den 28. mai ble hun ønsket velkomment til London med stor overdådighet og to dager senere, den 30. mai, ble hun kronet ved Westminster Abbey av John Stafford, erkebiskop av Canterbury.[5][12] Hun var da 15 år gammel, og ble beskrevet som vakker og i tillegg som «allerede en kvinne: lidenskapelig og stolt og viljesterk.» [13]

På denne tiden gjorde Henrik krav på også den franske tronen og kontrollerte samtidig store deler av Frankrike. Henriks onkel, kong Karl VII av Frankrike, gikk med på ekteskapet med Margaret til sin rival på det vilkår at han ikke måtte gi den sedvanlige medgiften og isteden mottok landområdene Maine og Anjou fra England. Den engelske regjering, som fryktet en negativ reaksjon, holdt disse vilkårene hemmelig for den engelske offentligheten.[10] De som forventet gjenopptagelse av de engelske kravene på franske territorier trodde at hun allerede forsto at hennes plikt var å beskytte interessene til den engelske kronen.[14] Hun synes å fulgt ledelsen til mor, som kjempet for å etablere sin ektemanns krav på kongedømmet Napoli og fra sin bestemor på farssiden Yolande av Aragón som styrte Anjou «med en manns hånd», holdt provinsen i orden og holdt engelske unna.[13] Ved eksempelet til sine kvinnelige slektninger og med hennes egen personlighet synes hun helt i stand å bli «kronens forkjemper».[13]

Fødselen av en sønn[rediger | rediger kilde]

I de første årene av ekteskapet var det et godt forhold mellom Margaret og Henrik. Derimot gikk det neppe lenge før hun begynte å forstå at henne fromme og fredelige ektemann var svak og ubesluttsom.[11] Margaret var på bortimot det meste det motsatte av sin forsiktige ektemann,[5] som var mest interessert i religion og ikke i militære saker, og oppfylte således ikke de forventninger man hadde til en myndig middelalderkonge.[15] Han hadde styrt siden han var kun noen få måneder gammel, og alle hans handlinger var kontrollert av regenter. Den virkelige makten bak tronen var hertugen av Suffolk og en del andre adelsmann.[11] Margaret støttet seg på Suffolk, og hertugen og hans hustru ble hennes nærmeste venner og rådgivere, og hun støttet dermed hans politikk.[5] Det førte til spenninger og motsetninger ved hoffet. På toppet av dette førte Henriks fromhet og sin avhengighet til sin skriftefar til at han unngikk enhver seksuell kontakt med Margaret, og hun ble ikke gravid i løpet av de første åtte årene av ekteskapet.[11] At dronningen ikke kunne frambringe et barn må ha vært et tung press på henne. Våren 1453 besøkte hun «Our Lady of Walsingham», et valfartssted og en helligdommen for jomfru Maria i Walsingham i Norfolk som det var antatt ga støtte til ufruktbare kvinner. Kort tid etter var hun sikker på å ha blitt gravid.[11] Da han ble gift med Margaret var hans mentale helse allerede ustabil og da det utenkelige skjedde, at hun ble gravid og senere da deres eneste sønn, Edward av Westminster, prins av Wales, ble født den 13. oktober 1453, fikk Edvard fullstendig sammenbrudd og gikk inn i en dyp katatonisk tilstand.[11] Det gikk rykter om at han var ute av stand til å avle et barn og at den nye prinsen av Wales var resultatet av et utenomekteskapelig forhold. En samtidig ballade skrevet av yorkist refererer til «fals heryres fostered» og selv pave Pius II skal ha sagt at Margaret og «de som har besudlet kongens kammer» hadde overtatt styringen av landet.[16] Samtiden var derimot forsiktig med å spekulere i en mulig barnefar, men senere historikere har vært mindre forsiktige, blant har Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset, eller James Butler, 5. jarl av Ormond, begge faste støttespillere av dronningen, blitt pekt på,[17] men det er ingen bevis på at andre enn Henrik VI var prinsens far.[18]

Margaret var av fransk opprinnelse og sympatier.[5] Hun var også intelligent og hadde utseendet med seg, men var også viljesterk, sta, bydende, og manglet de forsonlige trekk som hennes vanskelig posisjon krevde, noe som bidro til at hun ikke ble populær.[5] Hun var en dyktig administrator og var sjenerøs mot sine tjenere. Hun gikk til messe jevnlig og ga til mange veldedighetssaker. Hun bidro til å bedre Englands ullhandel ved å få over dyktige håndverkere fra Flandern.[11] Hun innførte også veving av silke i England ved å tiltrekke seg utenlandske arbeidere. Hun ble beskytter av et laug kalt Søsterskapet av silkekvinner som var basert i Spitalfields i London.[19][20] Hun delte også sin ektemanns kjærlighet til lærdom og støttet opprettelsen av Queens' College ved Universitetet i Cambridge ved et charter i 1448, og som derfor har navn etter henne. Hennes heraldiske våpenskjold er også grunnlaget for lærestedets våpenskjold.[21]

Elizabeth Woodville, født omtrentlig 1437, senere dronning av England som framtidig hustru av hennes ektemanns rival, kong Edvard IV av England, skal etter sigende ha tjenestegjort for Margaret som terne ved hoffet (maid of honour) hos dronning, men bevisene er for sparsomme til at historikerne har etablert dette absolutt sikkerhet: flere kvinner ved hoffet hadde navnet Elizabeth eller Isabella Grey.[22] Elizabeth Woodville giftet seg med sin første ektemann, John Grey av Groby, en gang rundt 1452.[23]

Begynnelsen på dynastisk borgerkrig[rediger | rediger kilde]

Fiendskap mellom Margaret og hertugen av York[rediger | rediger kilde]

Margaret av Anjous våpenskjold som dronning av England.[24]

Margarets aktiv andel i politikken begynte etter Suffolks fall og død i 1450. Ikke bare støttet hun Edmond Beaufort, hertugen av Somerset, i hans opposisjon til Richard av York, men deltok også aktiv i regjeringens detaljer hvor hun uklokt fremmet fordeler for seg selv og sine venner. Som barnløs var hennes innflytelse begrenset, men etter at hun hadde født kronprinsen og kongen ble sinnssyk, ble hun en iherdig forkjemper for sin ektemann og sønns rettigheter. Hennes energi ga utholdenhet til huset Lancasters sak, men hennes uforsonlighet bidro også til sakens nederlag.[5]

Etter å ha trukket seg tilbake fra London for å bo i overdådige tilstand ved Greenwich, var Margaret opptatt av å ta seg av sin unge sønn og viste ingen tegn på politisk vilje før hun trodde at hennes ektemann var truet av å bli avsatt av den ambisiøse Richard Plantagenet, 3. hertug av York,[25] som hadde blitt utpekt som regent mens Henrik var mentalt ufør fra 1453 og til 1454. Hertugen var en troverdig fordringshaver til den engelske tronen og ved slutten av hans regenttid var det mange mektige adelige og slektninger som var forberedt til å støtte hans krav. Hertugen av York var mektig og dominerende mens Henriks egne rådgivere var korrupte. Kongen selv var tillitsfull, føyelig og i økende grad ustabil mens Margaret var både trassig og ikke særlig populær, samtidig fast bestemt på å holde fast på tronen til fordel for hennes avkom. Dog er det minst en forsker som har identifisert kilden til huset Lancasters påfølgende fall ikke så mye som huset Yorks ambisjoner som Margarets dårlig bedømte fiendskap mot York og hennes egen altfor store overbærenhet med upopulære allierte.[26] Dronningen var uansett en mektig kraft i politikken og kong Henrik var som kitt i hendene hennes når hun ønsket å noe gjort.[27]

Margarets biograf Helen Maurer er imidlertid uenig med at tidligere historikere har datert fiendenskapet mellom dronningen og York til den tiden da han ble regent. Hun mener at det gjensidige fiendskapet oppsto rundt to år senere i 1455 i kjølvannet av det første slaget ved St. Albans da Margaret oppfattet ham som å utfordre kongens autoritet. Maurer baserer denne konklusjonen på en skjønnsom undersøkelse av Margarets mønster i å overrekke gaver; det avslører at Margaret var omsorgsfull i å demonstrere at hun favoriserte både York og Somerset likt tidlig på 1450-tallet. Maurer hevder også at Margaret synes å ha akseptert York som regent og mener at det er ingen betydelige bevis som støtter en langvarig tro på at hun var ansvarlig for at yorkistene ble ekskludert fra det store rådet som fulgte Henriks mentale bedring (se nedenfor).[28]

Den avdøde historikeren Paul Murray Kendall, som er åpenbart fiendtlig innstilt til Margaret, har på den andre siden holdt fast ved at dronningens allierte Somerset og William de la Pole, daværende jarl av Suffolk, ikke hadde noen vanskeligheter i å overtale henne om at York, til da en av Henriks meste tillitsfulle rådgivere, var ansvarlig for at hun var upopulær og allerede for mektig til at han kunne bli stolt på. Margaret ikke bare overbeviste Henrik om å tilbakekalle York fra hans posisjon som guvernør i Frankrike og isteden forvise ham til Irland, hun forsøkte også flere ganger å få ham myrdet på hans reiser til og fra Irland, en gang i 1449 og på nytt i 1450.[29] Somerset og Suffolks felles ansvar for den hemmelige overgivelsen av den franske provinsen Maine i 1448, og det påfølgende tapet av resten av Normandie i 1449 opprørte det engelske hoffet og førte til opptøyer, opprør av adelen, og på opprop for arrestasjon og henrettelse av de to ansvarlige. Hva som også fremmet det uforsonlige fiendskapet mellom Margaret og York var hans popularitet i underhuset. Richard av York kom trygt tilbake fra Irland i 1450, konfronterte kongen og ble igjen installert som den fremste rådgiveren. Kort tid etter ble Henrik enig om å sammenkalle parlamentet for ta opp reformer. Da parlamentet kom sammen kunne ikke kravene ha vært mer uakseptable for Margaret: ikke bare ble både Somerset og Suffolk anklaget for kriminell vanstyre av de franske affærer og undergrave rettferdigheten, men Suffolk (nå en hertug) ble også anklaget for at han hadde misledet kongen mot hertugen av York. Reformkravene krevde at York ble anerkjent som kongens fremste rådgiver, og underhusets ordstyrer, kanskje mer inderlig enn klokt, foreslo til og med at hertugen av York ble anerkjent som arving til tronen.[30] Imidlertid greide Margaret i løpet av de neste månedene igjen å få kontrollen over kongen, parlamentet ble oppløst, den uforsiktige ordstyreren ble kastet i fengsel, og Richard av York trakk seg skyndsomt tilbake til Wales.[31]

I 1457 ble England på nytt i opprør da det ble oppdaget at Pierre de Brézé, en mektig fransk general og en tilhenger av Margaret, hadde gått i land på den engelske kysten og brent ned byen Sandwich. Som leder av en fransk styrke på 4000 menn fra Honfleur, hadde han dratt fordel av kaoset i England. Borgermesteren, John Drury, ble drept i dette angrepet. Det ble deretter etablert tradisjonen, som eksisterer den dag i dag, at borgermesteren av Sandwich bærer en svart kappe for å vise sin sorg over denne usle handlingen.[32] Margaret, som ble assosiert med de Brézé, ble emne for ondsinnete rykter og vulgære ballader. Den offentlige indignasjonen var så stor at Margaret, med den største motvilje, ble tvunget til å gi Richard Neville, 16. jarl av Warwick, en slektning av hertugen av York, en militær kommisjon om overvåke og trygge havet for tre år. Han holdt allerede posisjonen som kaptein av byen Calais.[33]

Leder av Lancaster-fraksjonen[rediger | rediger kilde]

Fiendskapet mellom de rivaliserende fraksjonene York og Lancaster flammet snart ut i væpnet konflikt. I mai 1455, kun over fem måneder etter at Henrik VI var blitt bedre etter sin mentale sykdom og Richard av Yorks regentskap ble avsluttet, innkalte Margaret til et storråd hvor yorkistene ble ekskludert. Rådet fremmet en samling av likestilte ved Leicester for å beskytte kongen «mot hans fiender». York var åpenbart forberedt på en konflikt og marsjerte snart sørover med en hær for å møte lancasterhæren som marsjerte nordover. Sistnevnte gikk på et knusende nederlag i det første slaget ved St. Albans den 22. mai 1455.[34] Somerset ble drept, Wiltshire flyktet fra slagmarken og kong Henrik ble tatt til fange av den seierrike hertugen av York.

I 1459 tok fiendtlighetene opp igjen i slaget ved Blore Heath hvor James Tuchet, 5. baron Audley, ble beseiret og drept av yorkistisk hær ledet av Richard Neville, 5. jarl av Salisbury.[35]

Rosekrigene[rediger | rediger kilde]

Militære kampanjer[rediger | rediger kilde]

Portrett på medaljong av Margaret av Anjou, ved Piero da Milano, 1463

Mens Margaret forsøkte å skaffe ytterligere støtte for Lancasters sak i Skottland,[36] klarte hennes fremste hærfører Henry Beaufort, 3. hertug av Somerset,[37] å skaffe en betydelig seier for henne i slaget ved Wakefield den 30. desember 1460 ved å beseire den kombinerte hæren til hertugen av York og jarlen av Salisbury. Begge mennene ble halshogd og deres hoder ble plassert på staker ved portene til byen York. Da Margaret var i Skottland på den tiden slaget skjedde er det utelukket at hun hadde gitt ordre til deres henrettelse, til tross for den generelle overbevisningen om det motsatte.[38]

Framgangen økte med en ny seier i det andre slaget ved St. Albans, hvor hun var til stede, den 17. februar 1461.[39] I dette slaget ble de yorkistiske styrkene til Richard Neville, 16. jarl av Warwick, beseiret, og hun ble endelig gjenforent med sin ektemann, som hadde vært holdt som fange hele tiden siden det forrige slaget ved samme sted. Det var etter dette slaget at det finnes en tvilsom framstilling at hun i en hevngjerrig handling skal ha beordret henrettelsen av to yorkistiske krigsfanger, William Bonville, 1. baron Bonville, og sir Thomas Kyriell, som hadde hatt som oppgave å passe på kongen for å unngå at han kom til skade under slaget. Kong Henrik hadde lovet de to ridderne immunitet, men dronningen bestemte at de skulle dø. Det er påstått at hun førte de to mennene til en rettssak hvor hennes sønn var dommer. «Min gode sønn,» skal hun etter sigende ha spurt, «hvilken død skal disse ridderne dø?» Til tross for kongens bønn om nåde, skal prins Edward ha svart at deres hoder skulle kappes av.[40]

Margaret er vanligvis framstilt i historiske romaner som en hevngjerrig og ondskapsfull kvinne som utryddet alle som sto i hennes vei. I tilfellet med henrettelsen av Bonville og Kyriell er kildene motstridende. En annen versjon enn den over hevder at Margaret og prinsen kun overvar henrettelsen og at andre ga ordren. Ved Edvard IVs parlament i 1461 er kun Henrik VI fordømt i forbindelse med henrettelsene og uttalte at han oppførte seg som en «bedragersk kujon». Som historikeren Helen Maurer har pekt på, tre andre yorkistiske fanger, inkludert jarlen av Warwicks yngre bror, ble spart for henrettelse, noe som motsier framstillingen av Margaret som den «hevngjerrige ulvetispa i den populære framstillingen».[41]

Lancasterhæren ble beseiret i slaget ved Towton den 29. mars 1461 av Edvard, sønn av den avdøde hertugen av York. Det er beskrevet som «antagelig det største og blodigste slaget som noen gang er blitt utkjempet på engelsk jord,»[42] I henhold til kronikører var det mer enn 50 000 soldater fra husene York og Lancaster som kjempet i timevis midt i en snøstorm den dagen. Da kongefamilien fikk høre om nederlaget flyktet Henrik med dronningen og deres sønn først til Wales og deretter til Skottland. Slaget reduserte kraftig Lancasters makt og posisjon i nord.[43] Seierherren Edvard utnyttet situasjonen ved å utrope seg som konge form av Edvard IV av England

Margaret var bestemt på å vinne tilbake sin sønns arv og kom seg over til Frankrike. Hun gjorde sin fetter, kong Ludvig XI av Frankrike, til sin allierte, og på hans oppfordring kunne hun kontakte sin tidligere fiende og en tidligere tilhenger av Edvard IV, Richard Neville, jarlen av Warwick. Han hadde blitt uvenner med sin tidligere venn etter Edvard hadde giftet seg med Elizabeth Woodville, og han søkte nå hevn over at han hadde mistet sin politiske innflytelse. Warwicks datter, Anne Neville, ble giftet bort til Margarets sønn Edward i desember 1470 for å sikre den nye alliansen. Hun insisterte på at Warwick deretter reiste tilbake til England og bevise seg selv før hun fulgte etter. Han gjorde så, beseiret Edvard IV som flyktet til Burgund og fikk løslatt Henrik VI fra Tower of London og som ble plassert på tronen på nytt den 3. oktober 1470. Det var «en trist og sørgelig figur, som ble paradert gjennom Londons gater i en loslitt blå drakt av George Neville, erkebiskopen av York, og satt opp som en marionettkonge, som den ambisiøse Warwick gjennom.»[44] Henrik VIs tid som gjeninnsatt konge ble kort, fra oktober 1470 til april 1471.

Nederlag ved Tewkesbury[rediger | rediger kilde]

På den tiden Margaret, Edward og svigerdatteren var klare for følge Warwick tilbake til England, huset York igjen kommet ovenpå. Warwick møtte Edvard IV i slaget ved Barnet den 14. april 1471 og ble beseiret og drept. Margaret og hennes følge seilte til England og da de kom i land ble de forskrekket og nedslått over å høre om huset Lancasters nederlag i slaget ved Barnet og at jarlen av Warwick var blitt drept. Margaret marsjerte sine egne styrker for å samle seg med lancasterstyrkene i Wales, ledet av Jasper Tudor, halvbror av Henrik VI. Sammen med sønnen red mor og sønn blant soldatene og ropte oppmuntrende ord til dem og lovte dem belønninger.[11] De ble forfulgt av styrkene til Edvard IV som forsto at han måtte slå til raskt for å forhindre den nye trusselen. Den 3. mai på en meget varm dag slo den trøtte lancasterhæren leir for natten ved Tewkesbury. Kong Edvard jaget på sin hær for å forhindre Margarets nå fram til Wales og forsterkninger. Han nådde til sist i underkant av 5 km fra Margarets hær og tvang dem således å møte dem i kamp.[44]

Den unge Edward, prinsen av Wales, var den formelle lederen av lancasterhæren, men den reelle hærføreren var Edmund Beaufort, 4. hertug av Somerset. Under press fra Edvards leiesoldater fra Flandern med deres geværer, stormet Beaufort ned fra sin posisjon og angrep Edvards høyre flanke, men ble snart slått på flukt og hans oppførsel førte til at yorkistene vant slaget. Margaret som hadde søkt tilflukt i nærheten ble tatt til fange.[45] Hennes 17 år gamle sønn Edward ble drept, men omstendighetene er uklare. Det er ikke kjent om han ble drept under slaget eller henrettet etter slaget av hertugen av Clarence. Om han døde i selve slaget ville han ha vært den eneste prins av Wales som noensinne har falt i kamp.

Etter slaget var Margaret helt nedbrutt, og ble først sendt til Wallingford Castle og deretter overført til langt sikrere Tower of London. Henrik Vi ble også satt inn i Tower igjen, og i kjølvannet av Tewkesbury døde han natten til 21. mai, men årsaken til hans død er ukjent. I fem år ble hun værende fange, men behandlet med respekt. I 1472 ble Margaret gitt i varetekten til sin tidligere terne ved hoffet, Alice Chaucer, hertuginne av Suffolk, som var et barnebarn av poeten Geoffrey Chaucer. Margaret ble værende her inntil Ludvig XI av Frankrike betalte henne fri og hun kom til Frankrike den 29. februar 1476.[46]

Død[rediger | rediger kilde]

Margaret levde de neste seks årene i Frankrike som en fattig slektning av kongen på ulike steder i Bar og Anjou. Hun var avhengig av sin knappe pensjon fra den franske kongen som fikk henne til å avgi sitt krav på sin fars arv. Hun bodde hos Francis de Vignolles da hun døde i hans château i Dampierre-sur-Loire, i nærheten av Saumur (Anjou) den 25. august 1482, 52 år gammel.[5][47] Hun ble gravlagt i katedralen i Angers ved siden av sine foreldre. Hennes far, René I av Napoli, så henne antagelig ikke etter 1470, hadde dødd året før. Hennes levninger ble fjernet og spredt av revolusjonære som herjet katedralen under den franske revolusjon. I løpet av hennes siste år skrev kronikøren Georges Chastellain fra Burgund trøst for henne Temple de Bocace som handlet om ulykkene til samtidens fyrster.[5]

Margarets brev[rediger | rediger kilde]

Mange av de brevene som Margaret skrev mens hun var dronning eksisterer ennå. Et ble skrevet til Corporation of London, myndigheten i London, angående skader påført hennes leietakere ved godset i Enfield, som var en del av hennes landområder i medgiften.[48] Et annet brev var skrevet til erkebiskopen av Canterbury.[49][50] Hun begynte sine brev med ordene «By the Quene».[51] Brevene er samlet i en bokutgivelse redigert av Cecil Monro, som ble utgitt av Camden Society i 1863.

Kunstneriske framstillinger[rediger | rediger kilde]

Margaret opptrer i en illustrasjon i Books of the Skinners Company, 1422. Det ble bokført i arkivet til Fraternity of Our Lady (Broderskapet for Vår Frue) i 1475.

Margaret er en betydelig figur i William Shakespeares første tetralogi av historiske dramaer: Kong Henrik VI – Del I, II, III, og dessuten Richard III. Hun er den eneste figur som opptrer i live i alle fire stykker. Shakespeare framstiller Margaret som et intelligent, nådeløs kvinne som enkelt dominerer sin ektemann og som tevler voldsomt om makten med sine fiender. Kong Henrik VI – Del II har Margaret en affære med hertugen av Suffolk og sørger over hans død ved å bære rundt på hans halshogde hode. I Kong Henrik VI – Del III stikker hun personlig en kniv i hertugen av York på slagmarken etter først å hånet og ydmyket ham, og blir preget av selvmordstanker da hennes sønn Edward er drept foran henne. Til tross for det faktum at Margaret tilbrakte resten av livet sitt utenfor England etter at hennes ektemann og sønn er døde, lar Shakespeare henne komme tilbake til hoffet til Rikard III av England i det fjerde dramaet. Hun fungerer som en klassisk profet av typen Kassandra hvor hun dramatisk forbanner flertallet av adelen for deres andel i huset Lancasters fall. Alle hennes forbannelser blir sannhet ved at de som er forbannet blir forrådt og henrettet av Rikard III av Gloucester, og hver figur reflekterer over hennes forbannelse før han ble henrettet. Shakespeare har på berømt vis beskrevet Margaret:

«How ill-beseeming is it in thy sex/ To triumph like an Amazonian trull/ Upon their woes whom Fortune captivates.»

Margaret er tittelfiguren i Giacomo Meyerbeers opera fra 1820: Margherita d'Anjou.

I The Wars of the Roses (de fire nevnte dramaene av Shakespeare), en produksjon fra 1963 av Royal Shakespeare Company, innspilt og vist av BBC i 1965 og 1966, ble Margaret framstilt av Peggy Ashcroft. I den andre serien av The Hollow Crown: The Wars of the Roses (en dramatisering av Shakespeares tetralogi nevnt over) i tre deler som ble vist i 2016 ble Margaret framstilt av Sophie Okonedo.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 8375049, besøkt 25. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Chambers Biographical Dictionary (1990 edition)[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ The Peerage person ID p10186.htm#i101860, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k Kingsford, C.L.: «Margaret of Anjou, Queen of England», Luminarium Project
  6. ^ Brooke, C.N.L.; Ortenberg, V. (juni 1988): «The Birth of Margaret of Anjou» i: Historical Research. 61 (146), s. 357–358. doi:10.1111/j.1468-2281.1988.tb01072.x
  7. ^ Weir, Alison (2011): Lancaster And York: The Wars of the Roses, Random House, s.107
  8. ^ Kekewich, Margaret L. (2008): The Good King: René of Anjou and Fifteenth Century Europe, Springer, s.156
  9. ^ Niebrzydowski, Sue (2011): Middle-aged Women in the Middle Ages, DS Brewer, s. 122
  10. ^ a b Strenka, Diana (25. november 2015): «Mean Girl: Margaret of Anjou» Arkivert 26. oktober 2017 hos Wayback Machine., Hubpages
  11. ^ a b c d e f g h Abernethy, Susan (28. januar 2017): «Margaret of Anjou, Queen of England», The Freelance History Writer
  12. ^ Kekewich, Margaret Lucille (2008): The Good King: René of Anjou and Fifteenth Century Europe, Palgrave Macmillan, s. 101.
  13. ^ a b c Kendall (1955), s. 19.
  14. ^ Maurer, Helen E. (2004): Margaret of Anjou : Queenship and Power in Late Medieval England, Woodbridge: Boydell, ISBN 978-1-84383-104-4, s. 21
  15. ^ Sellar, W.C.; Yeatman, R.J. (1930): 1066 And All That, Methuen, s. 46.
  16. ^ Higginbotham, Susan: «Myths About Margaret of Anjou» Arkivert 4. juni 2016 hos Wayback Machine.
  17. ^ Baxter, Boswell (24. juni 2010): «Margaret of Anjou’s Supposed Lovers» Arkivert 26. oktober 2017 hos Wayback Machine.
  18. ^ Mitchell, Lynette; Melville, Charles (2012): Every Inch a King: Comparative Studies on Kings and Kingship in the Ancient and Medieval Worlds, BRILL, s. 210
  19. ^ Chase, Malcolm (2017): Early Trade Unionism: Fraternity, Skill and the Politics of Labour, Routledge
  20. ^ Weir, Alison (2011): Lancaster And York: The Wars of the Roses, Random House, s. 121
  21. ^ «Margaret of Anjou», Queens' College, Cambridge
  22. ^ Smith, George (1975): The Coronation of Elizabeth Wydeville. Gloucester: Gloucester Reprints, s. 28
  23. ^ Richardson, Douglas & Everingham, Kimball G. (2011): Plantagenet Ancestry: A Study in Colonial and Medieval Families, 2. utg., s. 161-164.
  24. ^ Boutell (1863), s. 276.
  25. ^ Kendall (1955), s. 30–31.
  26. ^ Kendall (1955), s. 18, 19 & 24: «Excessive greed and ambition—the besetting sins of his contemporary peers—seem to have been largely absent from his character. It would require the unrelenting enmity of a queen to remind him that he owned a better title to the throne than Henry the Sixth,» ved s. 18. «It appears that Richard, Duke of York, was neither aiming at the crown nor seeking more of a voice in the government than he was entitled to. He represented, to many Englishmen of the day, the only hope of rescue from the swamp of disorder and evil rule in which the realm was floundering.» ved s. 517, note 8.
  27. ^ Fraser (1975), s. 139.
  28. ^ Laynesmith, Joanna (oktober 2003): «Omtale av Maurer, Helen (2003): Margaret of Anjou: Queenship and Power in Late Medieval England», omtale 355, Reviews in History
  29. ^ Kendall (1955), s. 21–23, siterer The Paston Letters, bind 4, som original kilde.
  30. ^ Kendall (1955), s. 21–23.
  31. ^ Kendall (1955), s. 13–14. Da York og kongen og dronningen møttes igjen, under en våpenhvile ved Blackheath i 1452, ble York overfalt og tatt til fange mens Somerset gjeninnsatt i tidligere posisjoner.
  32. ^ «First Mayors of Sandwich Kent», Town History, Open Sandwich
  33. ^ Kendall (1955), s. 32.
  34. ^ Castelow, Ellen : «The First Battle of St Albans», Historic UK
  35. ^ Johnson, Ben : «The Battle of Blore Heath», Historic UK
  36. ^ Haigh (1995), s. 32.
  37. ^ Wagner (2001), s. 26.
  38. ^ Kendall (1955), s. 39-40.
  39. ^ Costain (1962), s. 305.
  40. ^ Hartley, Cathy (2003): A Historical Dictionary of British Women. London: Europa Publications Ltd. ISBN 1-85743-228-2, s. 298
  41. ^ Higginbotham, Susan: «Margaret the She-Wolf?» Arkivert 11. mars 2016 hos Wayback Machine.
  42. ^ Gravett (2003), s. 7.
  43. ^ Ross (1997), s. 37–38.
  44. ^ a b «Edward of Westminster, Prince of Wales», English Monarchs
  45. ^ Castelow, Ellen: «The Battle of Tewkesbury», Historick UK
  46. ^ Hartley, Cathy (2003): A Historical Dictionary of British Women. London: Europa Publications Ltd., ISBN 1-85743-228-2, s. 298
  47. ^ Hookham, Mary Ann (1872): The life and times of Margaret of Anjou, queen of England and France; and of her father René 'the Good', king of Sicily, Naples, and Jerusalem, Tinsley brothers red. London, s. 369-371
  48. ^ Monro, Cecil, red. (1863): Letters of Queen Margaret of Anjou and Bishop Beckington and Others, Camden Society, s. 98.
  49. ^ Monro, Cecil, red. (1863): Letters of Queen Margaret, s. 99-100
  50. ^ Da brevet ikke var datert er det ikke kjent om hvilken erkebiskop det var sendt til; Munro mener det er mest sannsynlig rettet til enten John Stafford, (13. mai 1443 – 25. mai 1452) eller kardinal John Kemp, (21. juli 1452 – 22. mars 1454).
  51. ^ Monro, Cecil, red. (1863): Letters of Queen Margaret, s. 89–165.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Abbott, Jacob (2004): History of Margaret of Anjou, Queen of Henry VI of England. Reproduksjon av utgivelse fra 1871 ved Kessinger Press.
  • Bagley, J.J. (1948): Margaret of Anjou, Queen of England. Herbert Jenkins.
  • Brooke, C.N.L.; Ortenberg, V. (juni 1988): «The Birth of Margaret of Anjou» i: Historical Research. 61 (146), s. 357–58. doi:10.1111/j.1468-2281.1988.tb01072.x.
  • Boutell, Charles (1863): A Manual of Heraldry, Historical and Popular. Winsor & Newton.
  • Cokayne, George Edward, red. (1893): Complete peerage of England, Scotland, Ireland, Great Britain and the United Kingdom, extant, extinct or dormant (L to M). 5 (1. utg..). London: George Bell & Sons.
  • Costain, Thomas B. (1962): The Last Plantagenets. Popular Library, New York.
  • Fraser, Antonia (1975): The Lives of the Kings and Queens of England. University of California Press.
  • Gravett, Christopher (2003): Towton 1461—England's Bloodiest Battle. Campaign. 120. Oxford, United Kingdom: Osprey Publishing. ISBN 1-84176-513-9.
  • Haigh, Philip A. (1995): The Military Campaigns of the Wars of the Roses. Alan Sutton Publishing Ltd. ISBN 978-0-938289-90-6.
  • Hookham, Mary Ann (1872): The Life and Times of Margaret of Anjou, Queen of England and France.
  • Kendall, Paul Murray (1955): Richard the Third. George Allen & Unwin. ISBN 0-04-942048-8.
  • Laynesmith, J.L. (2004): The Last Medieval Queens: English Queenship 1445-1503. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-924737-0.
  • Maurer, Helen E. (2004): Margaret of Anjou: Queenship and Power in Late Medieval England. Boydell Press.
  • Ross, Charles ([1974] 1997): Edward IV. Yale English Monarchs (revidert utg.). Connecticut, United States: Yale University Press. ISBN 0-300-07372-0.
  • Wagner, J.A. (2001): Encyclopedia of the Wars of the Roses. Santa Barbara. ISBN 1-85109-358-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Margaret of Anjou – kategori av bilder, video eller lyd på Commons