Slaget ved Wakefield

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget ved Wakefield
Konflikt: Rosekrigene
Dato30. desember 1460
StedNær Wakefield, England
ResultatAvgjørende seier for lancastrianerne
Stridende parter
Huset YorkHuset Lancaster
Kommandanter og ledere
Richard, hertug av YorkMargaret av Anjou
Styrker
UkjentUkjent
Tap
UkjentUkjent

Slaget ved Wakefield, som sto utenfor Wakefield i West Yorkshire den 30. desember 1460, var en av de viktigste trefningene i rosekrigene. Motpartene var Huset Lancasters kongelige hær under dronning Margaret av Anjous kommando, og Huset Yorks hær under tronkreveren Richard Plantagenet.

York hadde tidligere i julen inntatt en defensiv stilling på Sandal Castle ved Wakefield. Han hadde klart å få et løfte om at tronen skulle gå til hertugen ved kong Henrik VIs død. Dronningen mente at henne eneste sønn, den seks år gamle Edward of Westminster, som var prins av Wales, var den rettmessige tronarvingen, og at løftet var blitt fremtvunget med makt. Hun samlet en styrke som var omtrent dobbelt så stor som Yorks og gikk nordover for å konfrontere ham.

Detaljene i slaget er uklare, og mange kjenner det gjennom William Shakespeares dramatiserte versjon. I hans stykke står «mordet» på Yorks andre sønn, Edmund, jarl av Rutland, sentralt, og Edmund fremstilles som et lite barn. Etter at han er blitt drept, håner Margaret hertugen før hun dreper også ham. Det man vet sikkert er at hertugen selv falt under selve slaget, og at Edmund var sytten år gammel og dermed etter datidens målestokk mer enn gammel nok til å kjempe i slaget. Henrettelsen av Edmund etter slaget var dermed en, igjen etter datidens målestokk, legal handling som kunne forventes etter et nederlag. Richard Neville, 5. jarl av Salisbury ble også henrettet.

Yorks nederlag var antagelig et resultat av for stor tro på seg selv og sine menn. Han kunne ha ventet på forsterkninger, men valgte å rykke ut fra slottet og angripe lancastrianerne med en underlegen styrke.

Den viktigske konsekvensen av slaget var at Edward, jarl av March ble Huset Yorks tronkrever. Han var ung, men viste seg raskt som en fremragende kommandant i felt, og en dyktig politiker. Dette førte til at han senere ble kronet som Edvard IV.