Hopp til innhold

Miasme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Miasme, (av gresk μίασμα, miasma, betyr besudling, forurensning[1]) er en foreldet teori vedrørende smittsomme sykdommer. Teorien var særlig utbredt på 1800-tallet: Ved «vond dunst, forurensning, besudling, smitte» overføres en «sykdomsoverførende materia som oppstår ved forråtnelsesprosesser i luft og vann».[2] Fenomenet ble i datidens faglitteratur ikke nødvendigvis strengt avgrenset til en biologisk-medisinsk effekt (miasmatisk infeksjon)[3]), men kunne også i overført betydning brukes på et sinnlig-emosjonelle plan.

Personer som støttet miasmeteorien var blant andre William Farr og Florence Nightingale.

Teorien inkluderte ikke prinsippet om at smittsomme sykdommer forårsakes av mikrober (mikrobiologi). Til tross for denne mangelen førte miasmeteorien til en bedre helsesituasjon mange steder, grunnet bedrede sanitære forhold.

Miasma i klassisk medisin og fremover i medisinhistorien

[rediger | rediger kilde]

Hippokrates av Kos (ca 460–375 f. Kr.) anses som opphavsmann til miasmelæren, om giftige dunster fra bakken som bæres videre med luften («Malaria»= vond luft) og så bidrar til sykdomsspredning. I sitt verk Über die Winde preget han også det som senere også ble til det integrerte konseptet humoralpatologi som epidemiologisk paradigme som forklaring av sykdommers kilder og utbredelse.[4]

Enn inn på 1800-tallet skrev forskere og medisinere om slike sammenhenger. Man hadde da ennå ikke utviklet kunnskap om bakterier og virus, og ettersom kolera og mange andre sykdommer gjerne ledsages av egne lukter, ble miasmer en forklaringsmåte. Teorien viste seg å være et villspor innen medisinen, skjønt «så nær, men likevel så fjern», der det nære ligger i innsikten at smitte kan være luftbåren.

Angsten for miasmer førte mange steder allerede i middelalderen til karantenelignende tiltak som forhindret at noen sykdommer utbredte seg til deres fulle potensial. En gal teori utløste dermed nyttige mottiltak. Svartedauden kunne altså ha vært enda farligere uten tiltak begrunnet ut fra miasmeteorien. Man begravde gjerne pestdøde utenfor byene, og brant deres hus og øvrige habengut. I byene satte man fremmede i karantene, syke ble isolert fra den friske befolkning. Pestlegeene, som noen ganger ble kalt «Schnabeldoktoren» (snabelleger), brukte både hansker og snabellignende masker der luften med utdunstninger fra de syke ble filtrert forbi krydder og velluktende væsker.

Svakhetene med denne modellen erkjente man i London, da det senere ble klart at et aktuelt kolerautbrudd fikk bre seg til tross for miasmeorienterte tiltak. Under ledelse av Edwin Chadwick gjennomførte man i 1832 som reaksjon på de første koleratilfeller at man skulle spyle spillvann og stinkende slam fra de åpne dreneringskanalene gjennom byen ned i Themsen. Men denne prosessen forurenset drikkevannet, og snart døde det 14.000 flere av koleraen. Joseph Griffiths Swayne (1819–1903),[5] Frederick Brittan og William Budd (1811–1880)[6][7] undersøkte avløpsvannet og oppdaget kommaformede mikroorganismer.[8] I 1849 frema John Snow og William Budd en avhandling hvori de hevdet at at koleraen ekisterte i levende organismer som var i drikkevannet.[9]

I 1854 fremla John Snow og Arthur Hill Hassall nok en avhandling, for «Medical Council of the General Board of Health». De argumenterte igjen for at kolera var båret av levende organismer i drikkevann.[10] De støttet Filippo Pacini (se under) i at koleraens «agens» måtte være en mikroorganisme. De støttet denne hypotesen med en sammenligning av dødstallene i to av Londons nabolag som fikk sitt drikkevann fra hver sine kilder. I 1854 kunne Snow på grunnlag av et kolerautbrudd i Soho påvise at nesten alle ble syke var blitt det på grunn av en konkret offentlig vannpumpe. Pumpen ble avstengt, og utbruddet ebbet ut.[11]

Til tross for disse erkjennelser stod miasmeteorien sterkt enn frem til ca 1860: Man ignorerte i medisinske fagkretser lenge oppdagelsen av selveste kolerabakterien (1854, av italieneren Filippo Pacini). Men etter at Robert Koch med Bernhard Fischer og Georg Gaffky bekreftet styrket dette funnet, begynte det å snu.

Den opprinnelige arkitektoniske utforming av Ullevål universitetssykehus, som åpnet som smittehospital i 1887, tok hensyn til miasmene; bygningene ble innrettet slik at en skulle begrense miasmene mest mulig. Denne hensyntagen til miasmer skjedde altså på et tidspunkt at teorien for det meste var erkjent som avleggs. Det var jo uansett åpenbart at sykdom ofte er forbundet med dårlige sanitære forhold, og at bedrede sanitære forhold minsker risiko for sykdom.

Tregheten i snupoerasjonen skyldes delvis at det selv under miasmeteories paradigme, altså helt uten hensyntagen til bakteriologi, hadde vist seg mulig å ta opp kampen mot koleraen. Kjemikeren og hygienikeren Max von Pettenkofer, som opererte under en teori om at det under bakken ble utsondret en forurensende «Faktor X» fikk gjennomført en omdfattende sanering av Münchens avløpssystem, kunne i stor grad lykkes under den verdensvide koleraepidemien av 1892. Den pandemien nådde også Tyskland: Det døde mer enn 8000 i Hamburg, men i München, der det til og med var en veldig folketrengsel under oktoberfesten, ble dette forhindret.

Ut fra den miasmiske feiloppfatning klarte man også å komme med gode tiltak mot malaria og gulfeber (man tørrla illeluktende sumper og myrer - og dermed reduserte man de smittebærende myggenes habitat slik at de ikke fikk formert seg).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Wilhelm Pape, Max Sengebusch (Bearb.). Handwörterbuch der griechischen Sprache (3. Auflage, 6. Abdruck utg.). Braunschweig: Vieweg & Sohn. 
  2. ^ Wolfgang Wegner: Miasma. I: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (utg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, s. 985 f.; her: s. 985.
  3. ^ Peter Payer: Unentbehrliche Requisiten der Großstadt. Eine Kulturgeschichte der öffentlichen Bedürfnisanstalten von Wien. Löcker Verlag, Wien 2000, ISBN 3-85409-323-3, S. 25 und 62 (zugl. Dissertation, Universität Wien 1999).
  4. ^ Wolfgang Wegner: Miasma. 2005, s. 985.
  5. ^ wikisource Joseph Griffiths Swayne
  6. ^ wikisource William Budd
  7. ^ Swayne, J. G. and Budd, W., ‘An account of certain organic cells in the peculiar evacuations of cholera’, Lancet, 1849, 54: 398–399.
  8. ^ P.E. Brown: John Snow – the autumn loiterer. S.519–528, online
  9. ^ Milton Wainwright: Microbiology before Pasteur. Microbiology Today, Vol. 28/Feb. 01, S. 20
  10. ^ Norman Howard-Jones: The scientific background of the International Sanitary Conferences. World Health Organization, Geneva 1975. In The second conference: Paris, 1859, S. 17, online
  11. ^ Stephen Inwood: A History Of London. Macmillan, London 2000, ISBN 0-333-67154-6, s. 430–31.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wiktionary: Miasma – ordbokoppføring