Fløyelsdyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fløyelsdyr
Fløyelsdyr
Vitenskapelig(e)
navn
:
Onychophora
Norsk(e) navn: fløyelsdyr,
silkedyr
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Gruppe: Protostomier
Gruppe: Ecdysozoa
Antall arter: 200
Habitat: fuktige skoger
Utbredelse: tropene, og temperert klima på den sørlige halvkule
Delgrupper:

Fløyelsdyr eller fløyelsormer er en liten gruppe markeaktige dyr som forekommer i varme og fuktige strøk på den sydlige halvkule. De er rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. De er fjerne slektninger av leddyrene og har ikke forandret seg nerveneverdig på en halv milliard år. Fossiler av dem går helt tilbake til kambrium.

Bygning og levevis[rediger | rediger kilde]

Hud og segmentering[rediger | rediger kilde]

Kutikulaen er så tynn at de er dårlig beskyttet mot væsketap. En forskjell fra leddyrenes stamart er at fløyelsdyr er landlevende. Derfor må de unngå væsketap ved et nattaktivt levesett i fuktige og skyggefulle miljøer, f.eks. i huler og under løv og råtnende trær. Kroppen er segmentert, men segmenteringen er ikke synlig fra utsiden slik som hos leddyr eller leddormer.[1]

Bein og sanseorganer[rediger | rediger kilde]

Fløyelsdyr blir 1–20 cm lange og har 12–40 beinpar. Bena er ikke leddelte som hos andre leddyr, de beveges ved hjelp av hydraulikk og kan forkortes eller forlenges etter samme prinsipp som hos klassiske teleskopkikkerter. De tre første (forhenværende) beinparene brukes ikke lenger som sådanne, men er spesialisert på nye funksjoner:[2]

  • fremst et par med antenner (følehorn) med et par små, svarte øyne ved følehornenes basis (kan mangle),
  • så et par med munnkroker, som brukes som kjever, og
  • et par «oralpapiller», små vorter som bærer munningen av fløyelsdyrenes slimkjertler.

Følehornene befinner seg bak munnåpningen i fosterstadiet, men beveger seg så fremover og forbi munnen senere i utviklingen.

Jakt[rediger | rediger kilde]

Ved hjelp av oralpapillene spruter fløyelsdyrene lim på byttedyr (små leddyr). Etter at byttedyret er fiksert på denne måten, suger en rund og myk hudfold rundt fløyelsdyrets munnåpning seg fast til offeret for å la munnkrokene arbeide seg gjennom kutikulaen. Fordøyelsessafter sprøytes så inn og det oppløste vevet suges etterhvert ut.[3]

Formering[rediger | rediger kilde]

Noen arter legger egg, mens andre føder levende unger via vivipari. De har indre befruktning, både direkte og indirekte. Hos artene med indirekte befruktning avsettes det en sædpakke på hunnen, og hunnens kutikula løses delvis opp hvor den fester seg og gjør den gjennomtrengelig for spermiene. Så snart sædcellene har kommet seg inn i hunnen, svømmer de gjennom hemocoelet hennes til de når frem til eggene og befrukter dem.[4]

Evolusjonært slektskap[rediger | rediger kilde]

I likhet med bjørnedyrene, som er nære slektninger, regnes de ikke med blant de egentlige leddyrene, men er inkludert i gruppen Panarthropoda. De er spesialiserte skapninger hvis stamart tidlig utviklet seg i sin egen retning, og ligner mest på meitemakk med bein, eller på myke tusenbein. Deres anatomi har likevel utviklet seg lite på hundrevis av millioner av år. Utdødde marine arter utviste derimot mer variasjon, og var kledd i både panserplater og pigger, f.eks. Hallucigenia sparsa. Det er mulig at fløyelsdyrene var de første organismer som utviklet evnen til egentlig gange.

De har fremdeles hudmuskelsekken i behold, et trekk som er gått tapt hos de ekte leddyrene. Kutikulaen er temmelig stiv og lite elastisk, men er tett besatt med tverrfurer, som gjør kroppen smidig og bevegelig. Overflaten inneholder dessuten mengder av små papiller som hver er i besittelse av flere korte sansehår, derav deres fløyelsaktige utseende.

Systematisk indeling[rediger | rediger kilde]

Fløyelsdyr kan deles inn i to grupper. Den ene (Peripatidae) har en pantropisk utbredelse, det vil si langs ekvatoren i både Afrika, Sydøst-Asia og Sør-Amerika. Den andre (Peripatopsidae) er til dels nokså fargesprakende. De forekommer på Sørhalvkulen i subtropisk og temperert klima.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holm, E.; Dippenaar-Schoeman, A. (2010). The Arthropods of Southern Africa. ISBN 978-0-7993-4689-3. Mal:Page needed
  2. ^ Halvor Aanes, Rekke leddyr (Arthropoda), oversikt over grupper, Universitetet i Oslo, besøkt 15. mars 2014.
  3. ^ Read, V. M. St J.; Hughes, R. N. (22. mai 1987). «Feeding Behaviour and Prey Choice in Macroperipatus torquatus (Onychophora)». Proceedings of the Royal Society of London. Series B, Biological Sciences, 230 (1261), s. 483–506. Bibcode:1987RSPSB.230..483R. doi:10.1098/rspb.1987.0030. JSTOR 36199. 
  4. ^ Walker, Muriel H.; Tait, Noel N. (desember 2004). «Studies of embryonic development and the reproductive cycle in ovoviviparous Australian Onychophora (Peripatopsidae)». Journal of Zoology, 264 (4), s. 333–54. doi:10.1017/S0952836904005837. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]