Miljøkriminalitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Miljøkriminalitet er den juridiske betegnelsen på brudd på lover som beskytter natur og miljø, i Norge for eksempel friluftsloven av 28. juni 1957, naturvernloven av 19. juni 1970, lov av 10. juni 1977 om motorferdsel i utmark, kulturminneloven av 9. juni 1978, forurensningsloven av 13. mars 1981 og vassdrag og viltloven av 29. mai 1981. Naturmangfoldloven (2009), produktkontrolloven (1976), lakse- og innlandsfiskloven (1992), plan- og bygningsloven (2008), vannressursloven (2008), vassdragsreguleringsloven (1917), energiloven (1990), svalbardmiljøloven (2001) og genteknologiloven (1993) er også relevante.[1]

Fra og med 1989 ble miljøkriminalitet i Norge lagt inn under Økokrim, og statistikk derfra viser en økning i antall miljølovbrudd fra år til år.

Politi og påtalemyndighet har i Norge hatt spesielt fokus på brudd av forurensningsloven og ulike faunakriminelle handlinger. Det har vært særlig særlig fokus på krypskytteri og illegal fangst av store rovpattedyr, rovfugler og annet verdifullt vilt, herunder også ulovlig fiske og tyveri av egg og unger av sjeldne fugler.

EU har vedtatt et miljøkriminalitetsdirektiv (direktiv 2008/99/EF) som pålegger medlemsstatene en forpliktelse til å innføre strafferettslige sanksjoner i deres nasjonale lovgivning for overtredelser av fellesskapsrettens bestemmelser om miljøbeskyttelse.[2] Direktivet gjelder også for Norge som et tillegg til EØS-avtalen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Utvikling av regelverk og rettspraksis i Norge». Meld. St. 19 (2019–2020) Miljøkriminalitet. 
  2. ^ «Revisjon av miljøkriminalitetsdirektivet». regjeringen.no. 18. august 2021. 
  3. ^ «Forslag til nytt miljøkriminalitetsdirektiv». regjeringen.no. 5. september 2022. 

(no) Miljøkriminalitet i Store norske leksikon