Siktelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Norge[rediger | rediger kilde]

I norsk straffeprosess er en siktelse et foreløpig anklagedokument mot en person som påtalemyndigheten antar har begått en straffbar handling. Det er bare påtalemyndigheten som kan beslutte å sikte en person. Siktelsen skal henvise til en lovbestemmelse, og et faktisk grunnlag. Den mistenkte får automatisk stilling som siktet også dersom det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller lignende forholdsregler rettet mot ham/henne. Reglene om når en person anses siktet finnes i straffeprosessloven § 82.

Stillingen som siktet gir en del prosessuelle rettigheter som en mistenkt ikke har. Blant annet har siktede alltid rett til å la seg bistå av forsvarer, han har rett til innsyn i saksdokumentene og han har rett til å bli varslet om rettsmøter og til å være til stede i disse. En siktet person har ikke plikt til å forklare seg – verken overfor politiet eller overfor retten – og han kan heller ikke straffes for å ha gitt en uriktig forklaring om egne forhold. Legger han skylden på andre, kan han straffes for falsk anklage.

Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark har politiet rett og plikt til å reise siktelse hvis det anmeldes eller konstateres en overtredelse av straffeloven. Forutsetningen er at det kan utpekes en mulig gjerningsmann, og at det er begrunnet mistanke mot denne personen. Siktelsen er derfor en påpegning av at mistanken er rettet med en viss styrke mot denne bestemte personen.

Siktelsen betraktes i Danmark som det første leddet i en rettslig forfølgelse av den mistenkte, og derfor utløser den en lang rekke følger som er regulert gjennom rettssikkerhetsgarantier, som i Danmark er formulert i retsplejeloven.

Det dreier seg om regler for den rettmessige bruk av

Etter at politiet har etablert det nødvendige bevismateriale, tar den danske påtalemyndigheten stilling til om siktelsen skal frafalles eller om den skal opprettholdes. Før innledningen av strafferettsaken endres siktelsen i såfall til en anklage (også kalt tiltale), som danner grunnlaget for rettergangen.