Siktelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

I norsk straffeprosess er en siktelse et foreløpig anklagedokument mot en person som påtalemyndigheten antar har begått en straffbar handling. Det er bare påtalemyndigheten som kan beslutte å sikte en person. Siktelsen skal henvise til en lovbestemmelse, og et faktisk grunnlag. Den mistenkte får automatisk stilling som siktet også dersom det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller lignende forholdsregler rettet mot ham/henne. Reglene om når en person anses siktet finnes i straffeprosessloven § 82.

Stillingen som siktet gir en del prosessuelle rettigheter som en mistenkt ikke har. Blant annet har siktede alltid rett til å la seg bistå av forsvarer, han har rett til innsyn i saksdokumentene og han har rett til å bli varslet om rettsmøter og til å være til stede i disse. En siktet person har ikke plikt til å forklare seg – verken overfor politiet eller overfor retten – og han kan heller ikke straffes for å ha gitt en uriktig forklaring om egne forhold. Legger han skylden på andre, kan han straffes for falsk anklage.

jusstubbDenne jusrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.