Nødverge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nødverge er en straffrihetsgrunn som er definert i enkelte land, blant annet i Norge. Tilsvarende lovhjemler finnes i enkelte andre land, under annet navn eller med avvikende formulering.

Nødverge i Norge[rediger | rediger kilde]

I norsk rett reguleres den juridiske siden av begrepet gjennom straffeloven § 48. I henhold til denne paragrafen vil en ellers straffbar handling være straffri dersom den er foretatt for å avverge eller forsvare seg mot et rettsstridig angrep, så sant visse nærmere angitte vilkår er oppfylt. Nødverge kan utøves både mot angrep på person og på ting, og uavhengig av om det er en selv/ens egne ting, eller andre personer/andre personers ting som blir angrepet. Nødverge kan i så henseende betegnes som en form for selvtekt.

Vilkårene for at nødverge lovlig skal kunne utøves er for det første at handlingen må ha vært nødvendig for å avverge eller forsvare seg mot angrepet. Dersom mindre inngripende tiltak kunne vært satt i verk med samme resultat, må dette forsøkes først. For det andre må ikke handlingen under forholdene fremtre som «ubetinget utilbørligt». Forholdene kan være slik at å ta livet av en angriper er eneste mulighet for å få avverget angrepet, men dette er likevel ikke tillatt som nødvergehandling dersom det man forhindrer for eksempel er å stoppe en mindre alvorlig forbrytelse. «Ubetinget utilbørligt» er imidlertid et strengt vilkår, og det skal således mye til for at en nødvendig avvergingshandling ikke skal være rettmessig. Å ta liv for å verne materielle verdier vil nok likevel som oftest falle utenfor det lovlige. Motiltaket må oppveies mot angriperen eller faren. Det vil for eksempel være rettsmessig forsvarlig å skyte en angripende bjørn som det ellers ikke er tillatt å felle.

For at nødvergehandlingen skal være lovlig er det videre et vilkår at man ikke går lenger enn det som etter forholdene fremsto som nødvendig. Man har således ikke rett til å slå til angriperen med en stokk i ansiktet dersom det hadde vært tilstrekkelig at man spente bein på vedkommende. En slik opptreden kan dog være straffri i henhold til bestemmelsens fjerde ledd, dersom den utelukkende har skjedd «paa Grund af en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse». Fjerde ledd åpner ikke for straffrihet dersom man fortsetter å slå løs på angriperen etter at han er uskadeliggjort, den gjelder med andre ord bare overskridelse i intensitet, ikke i tid. Ellers kan straffen nedsettes i medhold av straffeloven § 56 litra b på grunnlag av at man har vært i berettiget harme, dette kan også gjelde for overskridelser i tid.

Nødvergebestemmelsen brukes også som hjemmel for politiet til å bruke makt når de foretar en lovlig pågripelse, eller forhindrer at straff- eller varetektsfanger rømmer, se tredje ledd. Borgerarrest er en form for selvtekt som faller under Straffeprosessloven §173 når lovbruddet har en strafferamme på over seks måneders fengsel. Personen kan i disse tilfellene pågripes hvis vedkommende tas på fersk gjerning, eller utfra ferske spor.

I den nye straffeloven § 18, som ikke har trådd i kraft, er nødverge definert med et mer moderne språk, men det er ikke tilsiktet noen realitetsforskjell.

Bestemmelsen må ikke forveksles med nødrett-paragrafen i straffeloven § 47, som omhandler tiltak mot farer som ikke skyldes rettsstridige angrep.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]