Politianmeldelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Anmeldelse (politi))
Hopp til: navigasjon, søk
Politianmeldelser må gjerne leveres ved en politistasjon

En politianmeldelse er en meddelelse til politiet om et straffbart forhold.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge starter en offentligrettslig forfølging av straffesaker med en anmeldelse. Både publikum og politiet kan anmelde straffbare forhold. Noen straffesaker starter som en undersøkelsessak som fører til anmeldelse.

En anmeldelse gir grunn til å åpne etterforskning av det straffbare forholdet som er anmeldt. Anmeldelser kan være mottatte (kommer fra publikum) eller avgitte (kommer fra politiet).

Anmeldelse[rediger | rediger kilde]

Straffesaker begynner som regel med en anmeldelse. Private eller offentlige organer anmelder en straffbar handling til politiet. Er anmeldelsen muntlig skal den skrives ned, dateres og om mulig underskrives av anmelder.[1]

Politiet kan også skrive anmeldelse på eget intitiativ når de er vitner til straffbare forhold eller oppdager straffbare forhold på annen måte. Politiet kan bare skrive anmeldelse på forhold som er underlagt offentlig påtale.[2] I saker som ikke krever offentlig påtale og hvor fornærmede ikke fremmer påtalebegjæring, kan ikke politiet skrive anmeldelse. Noen straffesaker starter med en undersøkelsesrapport som har avdekket en mulighet for straffbare forhold og så blir det skrevet anmeldelse. En anmeldelse danner grunnlag for å åpne etterforskning.[3].

En anmeldelse av et straffbart forhold vil normalt gi rimelig grunn til å åpne etterforskning når det straffbare forholdet ikke er helt bagatellmessig. Unntak kan være der anmeldelsen bærer preg av usaklige motiver, sjikane- eller skadehensikt, hevn eller forsøk på å bedre sin egen posisjon eller lignende. Anmeldelser av forhold som ikke er straffbare blir henlagt. En anmeldelse vil være underlagt en skjønnsmessig vurdering om det er rimelig grunn til å undersøke. Det vil si det må være en viss sannsynlighet, en viss formodning for eller mistanke om, at det foreligger et straffbart forhold, det må være forholdsmessighet mellom tiltak og straffbart forhold og det må være en saklig sammenheng mellom tiltak og det forhold som utløser etterforskningen.[3]

Politiet skiller mellom mottatte og avgitte anmeldelser.[1]

Mottatt anmeldelse[rediger | rediger kilde]

En mottatt anmeldelse er en anmeldelse som politiet mottar fra publikum eller offentlig myndighet.[1]

De som inngir anmeldelser til politiet er ikke noen ensartet gruppe. Det er unge eller gamle. Det er enkeltpersoner, bedrifter advokater eller offentlige etater. Motivene for å anmelde kan være forskjellige. En stor del av anmeldelsene skjer ved at fornærmede møter opp hos politiet og politiet skriver anmeldelsesrapporten på vegne av fornærmede. Anmeldelser som sendes per post eller leveres på internett[4] vil ofte bare danne grunnlag for avhør av fornærmede. Disse er ofte mangelfulle både i forhold til krav vedrørende formelle bestemmelser og i innhold. I politiavhør forsøkes alle sider av saken belyst.[2]

Mottatte anmeldelser som avgis muntlig skrives av politiet på vegne av den som anmelder.[5]

Avgitt anmeldelse[rediger | rediger kilde]

En avgitt anmeldelse er avgitt og skrevet av en polititjenestemann om forhold han selv har erfart i tjenesten.[1]

Politiet kan ha sett et straffbart forhold når det skjedde. Politiet kan ha sett resultatet av et straffbart forhold i ettertid. Politiet kan ha kommet over straffbart forhold under patruljering eller spaning. Politiet kan ha fått et anonymt tips. Straffbarte forhold i trafikken eller andre steder avsløres ofte ved kontrollvirksomhet. Politiet har kilder og informanter. Når politiet selv har avdekket det de mener er en straffbar handling skriver tjenestepersonen som har vært vitne til hendelsen eller som kom først til åstedet en anmeldelse i de sakene hvor det er mulighet for offentlig påtale. Ved tvil om forholdet er straffbart eller der det trengs flere undersøkelser kan det opprettes en såkalt undersøkelsessak i stedet for å skrive en vanlig anmeldelse.[2]

Politiet har[6] etterforskingsplikt når det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige. Alle antatte straffbare forhold blir ikke etterforsket. Politiet har også plikt til å prioritere avhengig av lovbruddets art og alvorlighet. Politiet har også etterforskningsplikt når lovbryter er mindreårig under 15 år og over 12 år. Straffeprosessloven § 224 4. ledd bestemmer også at det kan foretas etterforskning om årsaken til branner og ulykker også når det ikke er mistanke om et straffbart forhold[7].[8]

Politiet kan inngi anmeldelse mot en person for et straffbart forhold og iverksette etterforsking mot en mistenkt[9]. Plikten til å iverksette etterforsking gjelder også der en mulig lovbryter ikke kan straffes fordi vedkommendene var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet[10]. Tilsvarende der barn under 12 år har utført en ellers straffbar handling[11]. Ved brann og andre ulykker kan det også foretas etterforsking selv om det ikke er grunn til mistanke om et straffbart forhold[12]. Ikke sjelden vil allerede politietterforskingen i seg selv ha en klar adferdsreguerende effekt overfor den aktuelle personen selv om straffesaken senere skulle bli henlagt, eksempelvis på grunn av bevisets stilling. Det avgjørende er ikke alltid hva politiet foretar seg, men at det blir reagert, gjerne umiddelbart etter forøvelsen eller ulykken.[13]

Politiet har full adgang til å anmelde et forhold av eget initiativ når overtredelsen er undergitt offentlig påtale[14]. Det samme gjelder hvor allmenne hensyn kan betinge påtale.[15] I de tilfelle hvor offentlig påtale er avhengig av at allmenne hensyn gjør det påkrevd, er det etter rettspraksis ikke ubetinget nødvendig at den kompetente påtalemyndighet uttrykkelig uttaler dette i tiltalebeslutningen eller siktelsen. Utferdigelsen av tiltalebeslutning eller siktelse må oppfattes som uttrykk for at allmenne hensyn krever påtale hvis det ikke foreligger omstendigheter egnet til å fremkalle tvil om spørsmålet er blitt overveid. ) Uten hensyn til hvem som har anmeldt forholdet, er det under enhver omstendighet påtalemyndigheten som avgjør om etterforskning skal settes i verk eller om saken skal forfølges på annen måte. [16][1]

Politiet har anledning til å ikke forfølge et straffbart forhold hvis de ikke finner at det er rimelig grunn til det. Se også opportunitetsprinsippet.

Innledende saksbehandling av anmeldelse[rediger | rediger kilde]

En mottatt eller avgitt anmeldelse er som regel starten på en straffesak. Alternativt kan saker starte som undersøkelsessaker eller ha sitt utspring fra etterretningsarbeid eller overskuddsinformasjon fra andre saker som etterforskes.[2]

Enhver anmeldelse skal snarest registreres i samsvar med gjeldende regler. Anmelderen skal[17] på begjæring gis skriftlig bekreftelse på at anmeldelse har skjedd. En slik bekreftelse gis i dag normalt automatisk. Anmelder skal derimot ikke gis kopi av sin forklaring til politiet.[1]

Dersom anmeldelsen gjelder en straffbart forhold hvor påtale er avhengig av begjæring fra særskilt myndighet, skal anmeldelsen straks forelegges vedkommende myndighet. I tilfelle forholdet er avhengig av påtalebegjæring fra en fornærmet person, skal vedkommende gjøres kjent med mistanken om den straffbare handling og spørres om han begjærer påtale[18].[1]

Gjelder anmeldelsen overtredelse av bestemmelser som er undergitt ubetinget offentlig påtale, men hvor det er etablert en særskilt kontrollmyndighet, bør også anmeldelsen forlegges vedkommende myndighet før etterforskning iverksettes.[1]

Politiet skal underrette statsadvokaten eller riksadvokaten når det får kjennskap til at det er begått særlig alvorlige forbrytelser i distriktet eller når det ellers er begått straffbare forhold som vekker stor oppsikt[19]. Det samme gjelder dersom det er grunn til å tro at politidistriktet ikke selv har tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre etterforskningen eller dersom det bør overeies å sentralisere ledelsen av etterforskningen.[1]

Det skal gis underretning til ØKOKRIM om større saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. ved enkelte saker skal det også gis melding til Kriminalpolitisentralen (Kripos)[20][1].

Blir en embets- eller tjenestemann i politiet anmeldt eller oppstår det på annen måte mistanke om at vedkommende har begått en straffbar handling utenfor tjenesten, skal melding normalt gis til statsadvokaten som treffer bestemmelse om den videre etterforskning. Dreier det seg om en forbrytelse av særlig alvorlig art, sender statsadvokaten meldingen videre til riksadvokaten og avventer hans forholdsordre[21], ved anmeldelse eller mistanke om straffbar handling begått i tjenesten av en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten skal det straks gis melding til Spesialenheten for politisaker og som regel også riksadvokaten.[1]

Journalføring og registrering skjer på data. Anmeldelsen går umiddelbart til koding og registrering i STRASAK. I forbindelse med registreringen fordeles saken samtidig på etterforsker og politijurist. Det er normalt gruppe-/avsnittsleder som fordeler sakene på etterforskerne. Overfor politijuristene fordeles sakene i hovedregel etter en jourordning..[1]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave 2004, Gyldendal Akademisk. ISBN 82 05 29892 0, sidene 595-597
  2. ^ a b c d Ole Thomas Bjerknes og Eldrid Williksen: Politirapport, 3. utgave, 2012. Forlaget Vett og Viten. ISBN 978 82 412 0698 6, sidene 72-74
  3. ^ a b Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave 2004, Gyldendal Akademisk. ISBN 82 05 29892 0 side 292-94
  4. ^ Politidirektoratet om anmeldelser på internett: https://www.politi.no/tjenester/anmeld_et_forhold/
  5. ^ Ole Thomas Bjerknes og Eldrid Williksen: Politirapport, 3. utgave, 2012. Forlaget Vett og Viten. ISBN 978 82 412 0698 6
  6. ^ etter straffeprosessloven § 224
  7. ^ Nærmere detaljer finnes i påtaleinstruksen kapittel 7 og er drøftet i riksadvokatens rundskriv del II - nr. 3/1999
  8. ^ Ole Thomas Bjerknes og Eldrid Williksen: Politirapport, 3. utgave, 2012. Forlaget Vett og Viten. ISBN 978 82 412 0698 6, sidene 23
  9. ^ jf. strpl. § 224 1. ledd og § 225 1. ledd
  10. ^ jf. strpl § 224 2. ledd
  11. ^ jf. strpl. § 224 3. ledd
  12. ^ jf. strpl § 224 4 ledd
  13. ^ Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave 2004, Gyldendal Akademisk. ISBN 82 05 29892 0 side 409
  14. ^ Se også artikkelen Påtalebegjæring
  15. ^ Avgjørelse i Høyesterett publisert i Rettstidende: Rt. 1980 s 1263
  16. ^ Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave 2004, Gyldendal Akademisk. ISBN 82 05 29892 0 side 672
  17. ^ i henhold til påtaleinstruksen § 7-1, 3. ledd
  18. ^ jf. strpl. § 229 2. ledd
  19. ^ påtaleinstruksen § 7-2
  20. ^ påtaleinstruksen § 5-10
  21. ^ jf. påtaleinstruksen § 7-2 4. ledd

Referanser[rediger | rediger kilde]