Klagesangene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Profetens sorg, tresnitt av Julius Schnorr von Karolsfeld, 1860.

Klagesangene (hebraisk: איכהʾÊḵâ, fra dens incipit «hvordan») er en poetisk samling av klager over ødeleggelsen av Jerusalem.[1] I jødedommens Hebraiske Bibel opptrer den i Ketuvim («Skriftene») ved siden Høysangen, Ruts bok, Forkynneren og Esters bok (Megilloth, «De fem skriftruller»), men det er ingen fastlagt orden. I kristendommens Det gamle testamentet følger Klagesangene etter Jeremias bok, da tradisjonen hevdet at profeten Jeremia var forfatteren av Klagesangene,[2] men denne tilskrivingen til Jeremia er ikke lenger akseptert, skjønt det er akseptert at ødeleggelsen av Jerusalem av babylonerne i 586 f.Kr. danner bakgrunnen for diktene.[3]

Boken er delvis en «bysorg», klagingen over Guds egen by er forlatt, dens ødeleggelse og dens til sist tilbakevending til guddommelighet, og delvis en sørgesang for begravelse hvor etterlatte og sørgende gråter og tiltaler de døde.[3] Profeten lider over folkets smerte og ulykke, og han ber for byen og folket. Tonen er dyster: Gud snakker ikke, graden av lidelse er presentert som ufortjent, og forventningene for framtidig forsoning er minimal.[4]

Boken er tradisjonelt lest opp i jødiske samfunn på Tisha B'Av (Niende Ab), sørgingen over ødeleggelsen av både det første tempelet og det andre. I kristendommen er det tradisjonelt lest under påskemarkeringene.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Illustrasjonen til Klagesangene.

Klagesangene består av fem adskilte dikt som tilsvarer dets fem kapitler. De første fire er skrevet som akrostikon (dikt hvor de første eller siste bokstavene i hver linje til sammen danner et nytt ord eller setning):[5] kapitlene 1, 2 og 4 har hver 22 vers, tilsvarer de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet, første linje begynner med første bokstav i alfabetet, det andre med andre bokstav, og slik videre. Kapittel 3 har 66 vers, så hver bokstav begynner med tre linjer og det femte diktet er unntaket og ikke akrostikon, men har fortsatt 22 linjer.[6] Om det er en annen hensikt utover poetisk lek er ikke kjent.[7]

I motsetningen vanlig alfabetisk orden, har de midtre kapitlene i Klagesangene bokstaven Pe (den 17. bokstaven) plassert før Ayin (den 16.). Det første kapittelet benytter vanlig alfabetisk orden.

Komposisjon[rediger | rediger kilde]

Klagesangene har tradisjonelt blitt tilskrevet Jeremia, antagelig på grunnlag av referanse i Andre Krønikebok 35:25[8] til profeten hvor han komponerte en klagesang til kong Josjia av Juda, men det er ingen referanse til Josjia i Klagesangene og det er ingen direkte grunn til tilskrive den til Jeremia.[6] Språket passer en tid til det babylonske fangenskapet (586–520 f.Kr.) og diktene har antagelig sin opprinnelse hos jødene som ble igjen i landet.[9] Forskerne er delt i spørsmålet om det er en eller flere forfattere.[9] En ledetråd som peker mot flere forfattere er kjønnet på øyevitnet og situasjonen til førsteperson endres, fortellingen er feminin i første og andre klagesang, og maskulin i tredje, mens fjerde og femte er øyevitnenes rapporter om Jerusalems ødeleggelse.[10] Omvendt er likheten i stil, ordvalg og teologisk utsikt, foruten den ensartede historiske settingen argumenter for at det er kun en forfatter.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Berlin (2004), s. 1.
  2. ^ Hayes (1998), s. 167.
  3. ^ a b Hayes (1998), s. 168.
  4. ^ Hayes (1998), s. 169.
  5. ^ «akrostikon», Lothe, Jabob et al (2015): Litteraturvitenskapelig leksikon, Kunnskapsforlaget, 2. utg., s. 5
  6. ^ a b Clines (2003), s. 617.
  7. ^ Hillers (1993), s. 420.
  8. ^ Nettbibelen: Andre Krønikebok 35:25
  9. ^ a b Dobbs-Allsopp (2002), s. 4–5.
  10. ^ Lee (2008), s. 566–567.
  11. ^ Huey (1993), s. 443.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]