Kongevei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Via regia, det vil si «kongevei», var i Romerriket en type militær landevei som fantes flere steder i riket. Bildet viser en slik steinsatt vei i dagens Tyskland.
Dagens Gammel Kongevej i København følger tidligere tiders kongevei som var forbeholdt kongemaktens folk. Bildet viser deler av veien gjennom bydelen Fredriksberg.

Kongevei, på latin kalt Via Regia, er betegnelsen på noen av de første anlagte kjøreveiene mellom landsdeler i enkelte kongeriker.

Betegnelsen kongevei er kjent blant annet fra oldtidens Persia og Romerriket, og brukes også i Bibelen og gresk litteratur. Dette var opprinnelig en type militære landeveier som kongen hadde ansvar for og der hans folk og soldater kunne reise med hest og kjerre. Kongeveiene, som kunne være steinsatt og brolagt, fulgte ofte de eldste ferdselsårene der det allerede var bosetning og kongsseter, men rutene fremmet også ny aktivitet med reising av kirker, vertshus og annet. Også i Det tyskromerske riket ble via regia brukt om denne typen veier, og betegnelsen ble i middelalderen egennavn for flere hovedveier i Tyskland. I Norge bandt de gamle kongeveiene sammen landsdeler og folk, også utenom kysten.

Kongeveier i Norge, Danmark og Sverige[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen Kongevej ble i Danmark brukt om veier som var forbeholdt kongens folk. Den første kongeveien ble anlagt i 1584 og gikk fra København over Rudersdal til Frederiksborg. Ferdselen ble frigitt på veiene i etapper fra 1737.

Kongeveiene i Norge var basert på de første ferdselsveiene mellom byer og landsdeler. Det første offentlige veianlegg i Norge var Kongeveien som omkring 1630 ble utbygd fra sølvverket i Kongsberg (Sandsvær) til utskipningsstedet Hokksund. Siden ble norske kongeveier en felles betegnelse for gjennomgående hovedveier, i offentlige dokumenter og lokalt betegnet som Kongeveien, unntaksvis Festningsveien, der veien hadde strategisk karakter (nærmest festningene).

Den Fredrikshaldske kongevei gikk mellom Christiania (Oslo) og Fredrikshald (Halden) og var en videreføring av de eldre tråkk, dels oldtidsveier, som ble forsøkt gjort farbare med hjuldoninger rundt 1660. Den Fredrikshaldske var en del av Norges første utenriks ferdselsesvei, Københavnske Kongevei, som ved hjelp av fergeforbindelse ved Helsingborg førte helt til København. Her gikk Norges postvei fra 1647 til 1814, og her vandret norske bønder med sine supplikker (klagesaker) til Kongen i København i århundrer. Opprøreren Christian Lofthus vandret her tre ganger, den siste våget han seg ikke over sundet. Satirikeren Johan Herman Wessel og predikanten Hans Nielsen Hauge vandret også her, og enkelte av gjestgiveriene er ennå i behold, som Tanum gjästgifveri ved Tanumshede, med anetavle i skjenkestua helt tilbake til ca. 1680.

Den Bergenske kongevei bandt sammen Christiania og Bergen, blant annet over Krokkleiva i Buskerud og Harestua i Oppland. Den Wingerske kongevei var hovedferdsåren mellom Christiania og Stockholm og gikk via Kongsvinger. Andre norske kongeveier er Den Østerdalske kongevei og Den Trondhjemske kongevei. Den gamle kjerreveien som går fra Kristiansand til Jæren og Stavanger er også en kongevei. En gammel kongevei gikk dessuten gjennom den dype Vidalen i Oppland og en annen fra Ringerike til Valdres.

For kulturminnevernet oppfattes bevarte etapper av kongeveier som verdifulle fragmenter av et historisk veinett, lovfestet allerede i landets eldste landskapslover. Disse ble til i forhistorisk tid. Magnus Lagabøte sammenfattet i 1272 de eldre lovene til Europas første landsomfattende lovverk, Magnus Lagabøtes landslov. Ved sedvanen var bøndene pålagt ansvar for å holde veiene ryddet, og de var i realiteten landets eneste «veimestre». Alle endringer av innarbeidet veiløp ble straffet, og disse rettsforholdene hadde vært grunnlaget for vedlikehold av veier siden uminnelige tider. Ifølge kulturminneloven må derfor alle bevarte etapper av kongeveier betraktes som automatisk fredet dersom de er inntegnet på kart fra 1600-tallet eller på annen måte er dokumentert.

Kongeveiene hadde stor betydning for all kommunikasjon – for reisende, for varetransport og for spredning av nyheter og kulturimpulser. Langs veiene ble det på gårder i passende avstand opprettet skysstasjoner hvor reisende kunne få mat og nattelosji. Her kunne de til faste takster bytte hest eller leie skyss for neste etappe av reisen. Langs veier med stor trafikk av turister kunne skysstasjoner og gjestgiverier utvikle seg til hoteller.

Den københavnske Kongevei mellom Christiania og København, på svensk kalt Kungsvägen, fulgte kysten og går stort sett parallelt med den nåværende E6. I Halland i Vest-Sverige blir Kungsvägen ofte kalt Via Regia, eller til daglig oftest betegnet Kustvägen (en parallellvei til E6 med mange gamle veiminner).

Veiløpene for kongeveiene fulgte oppgåtte stier og oldtidsveier, og de kan være beholdt som traseer for våre dagers riksveier eller fylkesveier. Deler av kongeveier er i dag blitt turstier og vandringsruter i naturterreng. I begynnelsen av 1800-tallet hadde Norge et relativt godt utbygd veinett. Da Norge fikk ny veilov i 1824, ble kongeveier og landeveier slått sammen under fellesbetegnelsen hovedveier, mens de mindre delene av veinettet ble kalt bygdeveier.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]