Incipit

Håndskrift fra klosteret Weihenstephan, omkring 1475, med incipit på tidlig tidlig nyhøytysk: «Hie hebt sich an der heyligen leben in dem wintertayl»

Incipit (latin «det begynner», 3. person entall av verbet incipere) betegner de første få ordene i en litterær tekst, det være seg et dikt, en sang, eller bok. I musikk kan det også referere til åpningsnotene i en komposisjon. I middelalderen ble incipiter ofte skrevet i en annen farge eller en annen skrifttype enn resten av verket. Vanligvis ble de også dekorert.

Selv om begrepet er latinsk går praksisen med å framheve de første ordene tilbake til lenge før antikken, og det er også funnet benyttet i flere deler av verden. Selv om det ikke alltid er kalt ved navnet «incipit» i dag, er praksisen med å referere til tekster ved deres innledende ord fortsatt til stede, om enn ikke lenger like vanlig.

Historiske eksempler

Sumeriske

På leirtavler fra arkivene i Sumer ble kataloger av dokumenter oppbevart ved å opprette særskilte katalogtavler som inneholdt incipter av en gitt samling av leirtavler. Katalogen var ment å bli benyttet av et meget begrenset antall av offisielle skrivere som hadde tilgang til arkivene, og bredden på en leirtavle tillot ikke lange oppføringer. Følgende er et sumerisk eksempel:

Ærbødige og edle kriger

Hvor er sauene

Hvor er villoksene

Og med deg, gjorde jeg ikke

I vår by

I gamle dager

Hebraiske

Første side av Vilnius-utgaven av babylonske Talmud, Tractate Berachot, folio 2a., med ordet «Me-ematai» i boksen ved toppen.

Flere av bøkene i Den hebraiske Bibelen er navngitt på hebraisk ved bruk av incipiter. Eksempelvis er den første boken, Genesis eller Første Mosebok, kalt for Bereshit («I begynnelsen...») og Klagesangene, som begynner med «Å, hvor ensom hun sitter...», er kalt for Eykhah («Hvor»).

Alle navnene i jødiske Parasjá, en seksjon av Tora (Mosebøkene), er incipiter, tittelen kommer fra et ord i dens første to vers.

Deler av Salmenes bok kjent ved deres incipiter, mest markant med Salme 51 (i Septuaginta som Salme 50) er i vestlig kristendom kjent ved dets latinske incipit som Miserere. Det førte til at disse incipiter til en del søndager i det liturgiske året: den fjerde søndagen i advent er kalt Søndag rorate etter dagens salme etter introitus (latin «inngang», navnet på det første leddet i den katolske messen), Rorate Coeli.

I Talmud er kapitlene i Gemara titulert på trykk og kjent ved deres frøste ord, eksempelvis er det første kapittelet av Mesekhet Berakhot («Velgjerningene») kalt for Me-ematai («Fra når»). Dette ordet er trykt øverst på hver påfølgende side innenfor kapittelet fra Avhandlingen.

Pavelig buller

Tradisjonelt har pavelige buller, dokumenter utgitt ved pavens autoritet, referert til ved deres latinske incipit. Eksempelvis Scimus, Fili («Vi vet, min sønn») for 27. juni 1299 hvor pave Bonifatius VIII erklærte konge Edvard I av Englands okkupasjon av Skottland for å være ulovlig.

Hindutekster

En del av mantraene, suktaer fra Vedahymnene, var tilpasset denne bruken.

Moderne bruk av incipter

Chaucers portrett og incipit i Ellesmere-manuskriptet av Canterbury-fortellingene.

Ideen med å velge noen få ord eller en frase eller to som ble plassert på bokens rygg og omslag, utviklet seg langsomt fra om med trykkemaskiner, og ideen med en tittelside med en kort tittel og en undertittel kom flere år senere som erstattet tidligere, mer vidløftig og ordrike titler.

Moderne bruk av standardiserte titler, kombinert med International Standard Bibliographic Description (ISBD) har gjort incipit foreldet og overflødig som et redskap for å organisere informasjon i biblioteker. Incipiter er fortsatt i bruk for å referere til tittelløse dikt, sanger og bønner som eksempelvis gregorianske kirkesanger, operaarier, bønner og hymner, og talløse dikt, inkludert de til Emily Dickinson. At en slik bruk er en incipit og ikke en tittel er mest åpenbart når linjen brytes midt i en grammatikalsk enhet, eksempelvis i William Shakespeares sonett 55: «Not marble, nor the gilded monuments».

Incipit er også benyttet i musikkataloger. Vanligvis består de av de første taktene av en sang med den mest prominente musikalske materialet skrevet på en enkelt noterad.

Mange tekstbehandlere ved lagring av dokumentet foreslår de første få ordene av et tekstdokument som tittel utefra antagelsen at incipit tilsvarer den antatte tittelen på dokumentet.

Litteratur

• Barreau, Deborah K.; Nardi, Bonnie (1995): «Finding and Reminding: File Organization From the desktop» i: SigChi Bulletin. Juli 1995. Vol. 27. No. 3. ss. 39–43
• Casson, Lionel (2001): Libraries in the Ancient World. New Haven, Connecticut: Yale University Press. ISBN 0-300-08809-4. ISBN 0-300-09721-2.
• Lerner, Frederick Andrew (1998): The Story of Libraries: From the Invention of Writing to the Computer Age. New York: Continuum. ISBN 0-8264-1114-2. ISBN 0-8264-1325-0.
• Malone, Thomas W. (1983): «How do people organize their desks? Implications for the design of Office Information Systems» i: ACM Transactions on Office Information Systems. Vol. 1. No. 1 Januar 1983. ss 99–112.
• Nardi, Bonnie; Barreau, Deborah K. (1997): «Finding and Reminding Revisited: Appropriate metaphors for File Organization at the Desktop» i: SigChi Bulletin. Januar 1997. Vol. 29. No. 1.

Eksterne lenker

• Oppslag av «incipit» av bibliotekar Carl S. Petersen i Salmonsens konversationsleksikon, bind 12, s. 261