Kinesisk kirkehistorie fra 1949 til 1976

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Folkerepublikken under Mao Zedong (1949-1976)[rediger | rediger kilde]

Fellesfronter, ny familielov og jordbruksreform (1950)[rediger | rediger kilde]

Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949. Kommunististenes metodikk for å sikre og fordype sin kontroll i Kina fulgte samme mønster som i Sovjetunionen og i Øst-Europa. Man innbød til å begynne med ikke-kommunister til samarbeide (i det som innenfor kommunistisk strategi gjerne kalles fellesfronter), mens partiet målrettet sikret seg kontrollen med nøkkelposisjoner i væpnede styrker, politi og sikkerhetspoliti. Så ble ikke-kommunistiske organisasjoner penetrert og enten overtatt eller søkt splittet innenfra. Man brukte manipulerte valg for å ikke fremstå som nakent diktatorisk. Til å begynne med fratok man ikke bøndene deres land eller forretningsmenn deres bedrifter; det fulgte etter 1955-1956 etter at de som ikke «frivillig» hadde stilt sine eiendommer til statens disposisjon. Kampanjer mot «kontrarevolusjonære» begynte tidlig, og skjøt fart etter 1955 og kostet mange menneskeliv.

Tiltakene overfor religiøse grupper fulgte omtrent samme progresjon. Meget tyder på at seieren i 1949 var kommet så brått på kommunistene at de ikke hadde fastlagt sin generelle religionspolitikk.[1] Men det ideologiske fundamentet stod likevel fast og skulle raskt gi seg nedslag i praktisk politikk. Standpunktet er at marxismen er ateistisk og har intet til felles med religionene, men vil veilede dem i kampen mot imperialismen. Den vil ikke tillate forkynnelse utenfor kirker og templer, men vil heller ikke avskaffe trossamfunnene ved dekret.

To viktige lover ble vedtatt i 1950. Først kom den nye familielov som på den ene side representerte en forlengst overmoden modernisering (innføring av monogami, forbud mot tvangsekteskap...), men på den annen side skapte en ubalanse og usikkerhet som innebar at samfunnets sosiale stabilitet var rokket på en måte som vanskeliggjorde motstand mot de senere samfunnsomveltinger som skulle foretas. Kort etter kom en stor jordreform, som også hadde elementer av modernisering og tilsiktet ubalanse som tilrettela for lettere innføring av et nytt ideologisk system. Under påskudd av å skape bedre vilkår for jordreformens gjennomføring ble slike distraksjoner som var knyttet til kirkelig virke «midlertidig» suspendert. Det betød at nesten samtlige av kirkene på landet ble stengt, og det var også forbudt med bønnemøter og andakter. Publikasjoner som krenket folkedemokratiet ble forbudte og ødelagte.

Kristne skoler fikk fortsette såfremt de fulgte pålagt undervisningsplan for politisk skolering; det kom inn fag som ikke vanligvis undervises på kristne skoler (som «Religion er opium for folket»). Kirkelige lærere fikk fortsette, men ikke i noen nøkkelstillinger. Kirkelig eiendom skulle ifølge landreformen kun overtas av staten etter kirkelig samtykke. Disse regler, som ble promulgert i 1950[2], gjaldt både katolikker og protestanter. I virkeligheten skulle det vise seg at suspensjonene ikke ble opphevet, og mange kirker ble jevnet med jorden. Alle skoler gikk tapt. Ikke-konfiskert kirkelig eiendom ble så kraftig skattelagt slik at det mye av den bare måtte selges. Etter at Koreakrigen brøt ut var det forventet at alle skulle yte både pengegaver og klær, og forventningene overfor kirkens folk var særlig høye. Konsekvensene av manglende «giverglede» var at man ble beskyldt for manglende solidarisk patriotisme, og kunne utløse så alvorlige konsekvenser at de fleste av kirkens folk gav etter og dermed ytterligere tappet ned de økonomiske reserver de trengte for å drive sin virksomhet.

Misjonærstøtte til Mao[rediger | rediger kilde]

Som beskrevet var den kommunistiske politikk overfor misjonene og de utenlandske misjonærer for det meste heller imøtekommende i perioden januar 1948 til ca. juni 1950. For mange av misjonærenes vedkommende var deres innstilling avventende og snarere tvilende til at dette ville holde seg. Men det var andre som var meget optimistiske, også fordi de hadde opplevd det tapende regime som gjennomkorrupt. Så sent som i mars 1950 henvendte mer enn femti amerikanske protestantiske misjonærer seg til den amerikanske kongressen og det amerikanske utenriksdepartement med et «memorandum for USAs anerkjennelse av Folkerepublikken Kina», der de skrev:

Alt som kan bidra til å beholde økonomiske, kulturelle, politiske og religiøse kontakter med det kinesiske folk er nødvendig dersom vi skal kunne innvirke på hendelsene der ... [Diplomatisk] anerkjennelse ville hjelpe med å holde åpen i det minste den politiske kanal, men hvis man utsetter anerkjennelsen vil det gjøre det det enda vanskeligere å holde på til og med de kontakter vi har nå.

Memorandumet viste at i det minste ett segment av de protestantiske misjonærer trodde fast på koeksistens mellom de kristne kirker og kommunistataten. Den kommunistiske politikk de hadde førstehånds erfaring med syntes å representere en fordelaktig, om enn delikat, atmosfære for fortsatt misjon.[3]

Selv om dette var et mindretallsstandpunkt blant misjonærene, og et som ikke ble delt av den katolske misjon som var den dominerende i landet, er den et vesentlig aspekt ved utviklingen. Den er med på å gi noe av bakgrunnen for hvorfor det gikk relativt smertefullt for kommunistene å senere omorganisere protestantene i en regimetro kirke. Men det var også en rekke andre årsaker til dette.

Optimisme: Selv om det ikke kan betraktes som en støtte, så var det likevel uttrykk for en begrunnet optimisme at en vesentlig del av de gjenværende protestanter som hadde opplevet den ikke-truende fremferd fra de kommunistiske styrker i løpet av 1950 bestemte seg for å forbi i Kina. Dette var etter og tildels imens det pågikk en storstilt evakuering av protestantiske misjonærer. Noen av dem som ville bli, hadde sikkert rent heroiske motiver (komme hva komme vil), men mange var rett og slett optimister og stolte på god behandlig og gode arbeidsvilkår. Det gjaldt for eksempel amerikanske frelsesarmefolk i Shanghai[4] og en gruppe på 22 amerikanske misjonærer i Chengdu.[5] En av pilotene av det hongkongbaserte lutherske misjonsflyet St. Paul, som var travelt opptatt med å evakuere misjonærer fra det indre av Kina, meldte at nesten alle de 200 europeiske misjonærene i Chongqing og omegn hadde bestemt seg for å forbli der.[6]

Byrået for religiøse anliggender[rediger | rediger kilde]

I januar 1951 følte kommunistpartiet et behov for å opprette et særskilt byrå bemannet med folk med spesialistkompetanse om religionene. Tre motiver var fremtredende: De fleste partikadre var uvitende om religioner, selv om de var fiendtlig innstilte. De manglet bakgrunn for å håndtere komplekse religiøse problemer, og noen av dem var med på «avvik» som klosterraseringer, noe man fryktet bare ville virke kontraproduktivt ved å styrke de troendes motstandsvilje. Man ønsket altså å moderere disse partielementer. For det andre hadde Beijing bestemt at religiøse grupper skulle integreres i folkefrontene, og for å oppnå dette trengtes det kadre med større finesse og innsikt. For det tredje ønsket utenlandske besøkende, særlig buddhister og muslimer, å møte representanter for sine trosfeller. Staten trengte dermed å fremskaffe slike som ville gi besøkerne et fordelaktig inntrykk. Dermed opprettet man Byrået for religiøse anliggender, et særlig byråkratisk hierarki som strakk seg fra Beijing og helt ned til små kommunale enheter på landsbygden. Byrået var formelt et statlig organ, men reelt og konfidensielt underlagt partiet i den grad at statsapparatet hadde ordre om ikke å legge seg opp i byråets virksomhet.[7]

Byrået klassifiserte religionene etter hvor problematiske de var for kommunismen. Den ene ytterlighet var buddhismen og daoismen, som ble frikjent for imperialistiske bånd.[8] De kristne ble definert som større fiender, særlig katolikkene. En assisterende direktør for byrået på nasjonalt nivå er sitert for å ha sagt flere år etter:

Katolikkene bekjemper oss med shaolinboksekunst: Deres slag er harde og sterke. Protestantene bedriver taijiboksing med oss: De benytter en myk måte å gjøre motstand på. Katolikkene er åpent motstandere av tre-selv-bevegelsen, mens protestantene samarbeider på overflatisk vis men prøver i all hemmelighet å forpurre det. Vi setter derfor arbeidet med katolikkene øverst på dagsordenen for å slukke deres reaksjonære flamme definitivt. Men vi må også være på vakt mot protestantenes holdning 'overflatisk adlydende, hemmelig ulydige.[9]

De protestantiske og katolske «patriotiske» bevegelser blir til 1950-1951[rediger | rediger kilde]

Zhou Enlai, 1940

Blant protestantene[rediger | rediger kilde]

(Utdypende artikler: Tre-Selv-kirken, Wu Yaozong og K.H. Ting)

De to første ukene av mai 1950 hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister Zhou Enlai som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren. Det var ført i pennen av Wu Yaozong[10] fra det kinesiske YMCA (KFUM), som hadde vært kommunist i lengre tid. Det er også blitt hevdet at han var hemmelig medlem av det kinesiske kommunistparti med det oppdrag å infiltrere og kontrollere kinesisk protestantisme.[11] Manifestet proklamerte forskjellige kristne gruppers antiimperialistiske patriotisme og fremholdt at de protestantiske kirker måtte være fri fra bånd fra utenlandske imperialister hva gjaldt administrasjon, finanser og forkynnelse. I sin utviklede form ble bevegelsen manifestet lanserte kalt San Zi Jun Dong. I utlandet oversettes dette blant protestanter som Tre-Selv-bevegelsen og blant katolikker vanligvis som De tre autonomiers bevegelse eller Trippelautonomibevegelsen. Wu Yaozong ble en ledende skikkelse i den organiserte strukturen som dette senere på året førte til på protestantisk side, Den kinesiske kristne Tre-Selv patriotiske bevegelses komite («Tre-Selv-kirken») med sete i Shanghai.[12] Alle de forskjellige protestantiske trossamfunn skulle legges inn under denne.[13] Manifestet ble offentliggjort på forsiden av kommunistpartiets offisielle organ Renmin Ribao (Folkets Dagblad) den 23. september 1950 med en underskriftsliste med 1 525 navn. Blant dem som undertegnet var nesten samtlige av denominasjonssekretærene (på tre nær) i Det nasjonale kirkeråd, representative kirkeledere, YMCAs og YWCAs sekretærer i Shanghai, 43 fra protestantenes utdannelsesvesen hvorav en rekke fra flere protestantiske universiteter og teologiske seminarer.[14] (Senere sa Tre-Selv-ledere at 400 000 protestanter etterhvert undertegnet manifestet).

Tre-Selv-bevegelsen satte i 1950/1951 i gang med å «forene» de protestantiske kirker under den paraply som kommunistpartiet hadde slått opp. Ettersom bevegelsens nøkkelledere ikke hadde sentrale lederposisjoner verken i egne kirker eller i Det nasjonale kirkelige råd, gjaldt det først å vinne kontrollen over disse institusjonene. For eksempel ble Wu Yaozong etter sterkt påtrykk fra kommunistpartiet valgt til viseformann for Det nasjonale kirkelige råd og moderator (leder) for Church of Christ i Kina.[15]

Deretter ble institusjonene omorganisert. Den 21. april 1951 dannet disse nøkkelpersoner organisasjonen Den forberedende komite for den kinesiske kristne Motstå Amerika og Hjelp Korea Tre-Selv reformbevegelses komite for å fortrenge og erstatte de eksisterende protestantiske institusjoner.

Wu uttrykte på denne tid det som utvilsomt passet vel med det kinesiske kommunistpartis tese om de kristne:

«Vi har alle sammen vært redskaper for amerikansk kulturell aggresjon, kanskje uten at vi selv har vært oss det helt bevisst.» (juli 1951).[16]

På denne tiden var helhjertet støtte til Sovjetunionen de rigeur blant kinesiske kommunister, og Tre-selv-bevegelsen viste seg som en føyelig samarbeidspartner. I Tianfeng, bevegelsens offisielle organ, gratulerte man til Stalins fødselsdag, og publiserte en artikkel av sitt rådsmedlem (og senere leder) K. H. Ting som hyllet undertrykkelsen av oppstanden i Ungarn høsten 1956.[17]

Blant katolikkene[rediger | rediger kilde]

(Utdypende artikkel: Den kinesiske patriotiske katolske forening)

Det var ingen katolikker med på de nevnte møtene med Zhou Enlai, og det viste seg vanskelig for kommunistene å finne samarbeidspartnere til et tilsvarende prosjekt der. Men i november 1950 var det kommet så langt. Regjeringen hadde funnet en prest, Wang Liangzuo, i Guangyuan nord i det fjerne Sichuan som ville ta et parallelt initiativ. Det ble offentliggjort et katolsk «manifest» som ble tilskrevet ham og ble sagt skulle stamme fra et møte med 500 katolikker. De gikk inn for å «bryte alle bånd med imperialismen og å etablere en selvstyrende, selvfinansierende og selvforkynnende ny kirke».[18] En knapp måned etter kom det et lignende katolsk manifest i Sichuan (Chongqing-dokumentet), som ble sagt å stamme fra generalvikaren fader Shi Mingliang etter et reformmøte med 700 katolikker. China Mission Bulletin så på språkføringen og skrev at

«det synes ikke å være ... skrevet av noen katolikk, verken god eller dårlig sådan. Manifestets stil har alle de vanlige klisjéer som kommunistiske dokumenter har; det er knapt ett ord i det som røper at forfattere kjenner Kirken fra innsiden».[19]

Vurderingen virker riktig; for eksempel er ikke ordet «likvidere» dagligtale i kirkelige dokumenter («Vi må likvidere de elementer i kirken som er beredt til å tjene imperialismen, for å utslette alle spor av imperialisme».[20]

Underskrifter ble så innsamlet for å støtte også bevegelsen, som på lignende vis som sitt protestantiske motstykke ble presentert som en patriotisk fornyelsesbevegelse.[21]

Religionsfrihetspolitikken i praksis, andre religioner[rediger | rediger kilde]

Også i de andre religioner opprettet regjeringen ved hjelp av sine infiltratører eller medhjelpere lignende patriotiske foreninger, og gjennom dette ble det foretatt forskjellige former for (påtvunget) «frigjøring» fra undertrykkende ordninger. Ettersom man håndhevet et prinsipp om at ikke-troende skulle bli spart for å bli eksponert for religiøse uttrykk, og et prinsippvedtak i kommunistpartiet om religionsfrihet i de dertil approberte og registrerte bygninger, fikk denne politikken en rekke interessante konsekvenser. Protestantiske familiesamlinger i hjemmene ble forbudt, katolske pilegrimsferder og buddhistiske og taoistenes bønneseremonier for døde i hjemmene ble forbudt. Protestantiske pastorer, katolske geistlige og ordenssøstre og buddhistmunker og -nonner ble forbudt å opptre i karakteristisk religiøs/geistlig drakt i offentligheten. Buddhistmunker og -nonner fikk «frihet» til å spise kjøtt og til å gifte seg.[22] Når løftet om sølibat, vegetardiett og religiøs drakt ble avskaffet ble den religiøse symbolikk tømt for innhold og buddhismen svekket. Antallet buddhist- og taoisttempler sank fra 60 000 på 1950-tallet til 8 000 ved utbruddet av kulturrevolusjonen.[23] Muslimske bønder opplevde at de av sin patriotiske forening fikk «frihet» til å oppdrette griser, og straks kom det pålegg fra myndighetene om svineproduksjon. Dette var blant årsakene for hui-kinesernes lokale oppstander i 1952, 1953, og 1958 i Hunan og særlig i Gansu og Ningxia.[24]

Undertrykkelse av «kontrarevolusjonære» og «barnemordere» (1951-1952)[rediger | rediger kilde]

1951 ble det første store året for undertrykkelse av «kontrarevolusjonære». Kampanjen hadde som utgangspunkt et regjeringsdekret av 20. februar.[25] Ett mål var å kaste ut de utenlandske misjonærer. Et flertall av de protestantiske var allerede reist, noen av dem før kommunistenes maktovertagelse, ofte fordi de var gifte og hadde ansvar for familier. Men ikke alle: De siste norske protestantiske misjonærer reiste i 1951, blant annet Annie Skau Berntsen. I løpet av 1952 var det bare tilbake en liten håndfull protestantiske misjonærer.[17]

De katolske utenlandske prester og søstre var stort sett blitt igjen alle sammen, selv om også endel av dem var blitt utvist. De gjenværende ble meget hardt rammet av de nå tiltagende forfølgelser. En annen grunn til at katolikkene ble hardest rammet, var at oppslutningen om «deres» patriotiske forening var så minimal.

Man ville også bryte kirkens bånd med Roma. På den tid var fremdeles den pavelige internuntius i det gamle regimes hovedstad Nanjing, den monegaskiske erkebiskop Antonio Riberi. Han hadde allerede i 1949 bedt om en audiens hos Mao Zedong og ville flytte til Beijing, og hadde ennå ikke fått svar. Han hadde samme år også bedt de utenlandske katolske misjonærer om ikke å forlate sine poster og reise hjem.[26] Etter aksjonene for å opprette en katolsk San Zi Yun Dongkirke sendte han i slutten av mars et latinsk skriv til landets biskoper og advarte dem mot dette som et truende skisma. Det utløste en voldsom kampanje. Renmin Ribao fremholdt der som «Ugjendrivelig bevis på Vatikanets støtte til at imperialister intervenerer i forskjellige lands indre anliggender»,[27] det kom (angivelig) en masse protester fra opprørte katolske patrioter mot den pavelige diplomaten med krav om hans utvisning, og Renbin Ribao konkluderte senere med at han var «en løpehund for amerikansk imperialisme og en borger av fyrstedømmet Monaco».[28] Fra juni 1951 ble erkebiskopen holdt i husarrest[29], og i november det endelige svar: Utvisning.[30][31]

Tabell (ufullstendig) over drap av katolske prester og søstre 1950-1953[32]
Metode Kine- siske prester Kine- siske brødre Kine- siske nonner Uten- landske prester Sum
Skutt el.l. 51 2 1 16 70
Hode knust mellom steiner 2 3 5
Slept, slått og drept 11 2 13
Bajonett 2 1 3
Halshugd 1 2 3
Levende begravd 1 1
Levende brent 1 1
Døde i fengsel (mishandling) 34 17 1 18 70
Sum 99 24 4 39 166

Det ble igangsatt propagandaangrep mot katolske institusjoner. Først i ildlinjen kom to nonnedrevne hjem for foreldreløse og hittebarn, De fransiskanske Mariamisjonærers barnehjem i Nanjing og et lignende barnehjem drevet av kanadiske søstre i Guangzhou. Folk fikk høre at mange småbarn var blitt myrdet av søstrene. Lignende påstander ble så fremsatt om andre katolske barnehjem landet rundt, og særlig anklagene om nonnene i Shanghai skulle bli en gjenganger i propagandaen opp gjennom årene. Antallet drepte barn i Nanjing var på 2 000, ble det sagt, og søstrene der ble dømt til ti års fengsel. Etter dommen var avsagt ble fem søstre iført sorte kinesiske buksedrakter (de fikk ikke beholde ordensdrakten) og kjørt rundt i byen på lasteplanet av en lastebil; noen folk kastet stener og søppel på dem og én av søstrene, sr. Germaine Gravel, ble så skadet at silblod dekket hele ansiktet hennes.[33] Om nonnene i Nanjing het det også at de hadde begravd barn levende.[34] I Wuchang og andre byer ble det holdt folkemøter som fremsatte beskyldninger mot nonnene der.

De amerikanske maryknollmisjonærer i bispedømmet Kaying i nordøstre Guangdong viser i et nøtteskall omslaget i religionspolitikken. Da de kommunistiske styrker jagde bort nasjonalisthæren våren 1949 fryktet men det verste, men de oppførte seg meget korrekt, betalte for det de kjøpte, leverte tilbake hva de lånte, reparerte hva de skadet, og roste til og med prester og søstre for deres innsats for «folket». Misjonærene ble tillitsgfulle og lot seg sjarmere, endret for eksempel uten oppfordring messetidene for at de ikke skulle kollidere med fellesprosjekter og kommunistiske møter. Utover 1950 og særlig ble det gradvis verre; reiserestriksjoner, nekt av innreise for eksempel etter sykebesøk i Hongkong, beslagleggelse av eiendom og bosted (eller de fleste rom i konventene), stadige fiendtligsinnede avhør, husarrest, ryktespredning om presters og søstres spionasje til USAs gunst (dette var under Koreakrigen), kollaborasjon med japanerne under annen verdenskrig, og deres seksuelle utskeielser. Ransakelser der man «fant» både pakke med opium, patroner og våpen, spredning av smedebrosjyrer med karikaturtegninger av presters og nonners forbrytelser, arrestasjoner av ordenssøstre som ble utsatt for seksuell fornedring, fremtvingelse av falske tilståelser. Misjonærenes beslutning om ikke å la seg presse til å be om utreisetillatelse ble omgjort da det ble klart at forfølgelser av kinesiske troende ble verre av misjonærenes standhaftighet. Én søster fikk bare slippe ut av fengsel og reise ut etter å ha undertegnet en tilståelse om de forferdeligste ting inklusive drap av 4 000 småbarn; biskop Francis Xavier Ford ble mishandlet og døde i fengsel i februar 1952 før de rakk å utvirke det de ønsket av tilståelser.[35]

I alt ble det holdt rettssaker mot nonner som drev barnehjem på minst 30 steder fra Harbin i nord til Hainan i sør. Mange ble ilagt lange fengselsstraffer (men ble som regel enten utvist, satt i husarrest eller endt til omskoleringsleir). I Ningbo publiserte kommunistpressen en grotesk tegneserie som viste hvordan søstrene der på 99 år hadde «drept mer enn 24 000 foreldreløse barn»: Slaktet, torturert, matet som høns krypende på bakken, likene matet til villhunder. Disse og lignende karikaturserier ble ikke bare trykket lokalt; de ble etterhvert publisert i pressen over hele landet.[36] Søstrene i Chongqing ble under rettssaken anklaget for å ha spist drepte foreldreløse barn.[37]

Det ble også gjennomført spionasjerettssaker mot utenlandske katolske prester og biskoper, og avisene skrev oppildnende artikler om de katolske kontrarevolusjonære. Særlig gikk man løs på lekbevegelsen Marialegionen, som Folkets Dagblad beskrev som et reaksjonært fascistisk hemmelig selskap. Samme avis forklarte også at hele den katolske kirke var en terroristorganisasjon, og gav sine lesere inngående beskrivelser om nonner som pisker barn, sulter dem ut og behandler dem som slaver. I utstillinger ble det fremvist bevis mot prestene: Våpner, vitnemål om usedelighet og spionasje, hemmelige rom, radiosendere og så videre. Jesuittordenen ble fremstilt som særlig farlig. Utvisningene av utenlandske katolske biskoper, prester og nonner begynte i 1951, men det tok flere år før alle var arrestert og utvist, endel etter fengselsopphold. (Flere skrev bøker som det de ble utsatt for. Den belgiske pater Dries Van Coillie C.I.C.M. skrev en bok som ble oversatt til femten språk, blant annet norsk: «Hjernevask i Kina».[38] Den beskriver hans tre års lidelser i et fengsel i Beijing.)

Status ved utgangen av 1951 var at nuntien og ni andre utenlandske biskoper var blitt utvist, 19 utenlandske og kinesiske biskoper arrestert og fremdeles i fengsel, ca. 300 utenlandske og kinesiske prester i fengsel eller arbeidsleirer, og mer enn tusen prester, ordensbrødre og ordenssøstre utvist ofte etter fengselsopphold under ekstremt tøffe vilkår.[39] De kinesiske nonner som ble igjen, fikk en svært hard tilværelde. I Nanjing var det nonner som ble tvunget til å gifte seg med soldater.[34]

Marialegionen, grunnlagt i Dublin i 1921, var en katolsk lekbevegelse som gjennomlevde en rask vekst verden over og arbeidet for medlemmenes vekst i fromhet og helligelse. Den kom til Kina få år den kommunistiske seier under borgerkrigen. Den var først ute på katolsk side med å ta avstand fra propagandaen til støtte for Bevegelsen for de tre autonomier. Folkets Dagblad beskrev den (5. juli 1951) som «en internasjonal fascistisk hemmelig organisasjon, et internasjonalt redskap for aggresjon, og Kinas dødsfiende», og beskyldte medlemmene for spionasje, mord, ildspåsettelse og oppbygging av hemmelige våpenarsenaler. Marialegionen ble først forbudt i Tianjin, og deretter i Beijing, Shanghai, Chongqing og Tianshui (i Gansu), og til slutt i hele landet. Et terrorregime begynte for de unge katolikker som utgjorde hovedmassen av medlemmene. De ble bedt av sikkerhetspolitiet til å undertegne utmeldelser med teksten

«Undertegnede ble medlem av den reaksjonære Marialegionen den ..... (dato) og bedrev kontrarevolusjonære og onde aktiviteter rettet mot regjeringen, folket og Sovjetrussland. Herved melder jeg meg ut av Marialegionen og lover å aldri å delta i slik aktivitet i fremtiden».

Men å undertegne noe slikt kunne være som å undertegne sin egen dødsattest. Regjeringsdekretet «Undertrykkelse av kontrarevolusjonære» (23. juli 1950) og den påfølgende utrenskningsordinans (21. februar 1951) foreskrev dødsstraff eller livsvarig fengsel for «opprør mot landet og kontakt med imperialismen». Gutter og piker fra Marialegionen ble utsatt for endeløse forhør. Mange av dem havnet i fengsel. Legionens nasjonale leder, fader Aiden McGrath, ble fengslet. Pater Jean de Leffe S.J. ved Aurorauniversitetets middelskole ble fengslet for å nekte å opplyse for politiet hvem som var medlemmer av Marialegionen. Arrestasjon og fengsling av en rekke andre prester og nonner og to erkebiskoper ble begrunnet med at de hadde organisert eller samarbeidet med Marialegionen; utvisningen av biskop Auguste Gaspais av Jilin ble begrunnet tildels på samme måte. Det ble kunngjort funn av «Marialegionens våpenlagre» i Hangzhou.[40]

Kommunistene slet med å få opprettet katolske patriotiske komiteer, og det tok tid både i Beijing og i Shanghai. Trusler måtte til: Ved Fu Jen-universitetet i Beijing fikk de prester som studerte der til å bøye hodet for et bilde av Mao. I Shanghai døde pater Beda Chang (Zheng Boda), en dekanus ved Aurora-universitetet, i fengselscellen. Kommunistene ble indignert over at byens katolikker kalte hans død en hederskrans, fremholdt ham som forbilde og begynte å ære ham som martyr. Motkampanjen, presseoffentligjørelsen av hans angivelige forbrytelser, hadde liten overbevisningskraft blant de troende.

Nye krafttak (fra 1953)[rediger | rediger kilde]

Utenlandske katolske prester, lekbrødre og nonner igjen i Kina etter utvisninger og dødsfall, 1950-1954.[41][42][43]
År Antall Kommentar
1.1.1950 5 380
1.1.1951 3 450
1.1.1952 1 838
1.1.1953 723
1.1.1954 267 Hvorav 71 i fengsel (5 biskoper, 63 prester, 3 legbrødre), de fleste øvrige prester og nonner i husarrest el.l.
1.5.1954 184
1.12.1956 23

Annet krafttak mot kirken kom i 1953. I juni 1953 ble syv utenlandske misjonærer arrestert i Shanghai, og de vanlige anklager og beviser (våpen, radioer) ble fremført og fremlagt. Det ble laget en propagandafilm om disse prestenes forbrytelser som ble fremvist landet rundt. I Guangzhou ble de siste utenlandske prestene arrestert og utvist.

I det store og hele lyktes ikke kommunistene særlig med å organisere slagkraftige katolske patriotiske foreninger. Generalvikaren av erkebispedømmet Nanjing, Li Weiguang (som var blitt ekskommunisert av Pavestolen) klaget under Folkekongressens første møte i september 1954 over alle de prestene som «ikke oppfylte sine patriotiske plikter».

Det samme møte for Folkekongressen promulgerte den 20. september 1954 Folkerepublikkens første konstitusjon. Der var religionsfrihet nedfelt i § 88 som rettigheten «til å tro, og til ikke å tro». Men religionsutøvelsen kunne ikke forenes med «kontrarevolusjonær virksomhet». Hva som var kontrarevolusjonær virksomhet avhang i sin tur av det stadium den sosialistiske revolusjonære omforming av samfunnet var kommet til, og det var det kommunistpartiet som vurderte. Et regjeringsorgan ble opprettet for å håndtere religionene, Byrået for Religiøse Anliggender. Det opererte både sentralt og med avdelinger på provins- og lokalnivå. De forskjellige byråene regulerte religiøs virksomhet i henhold til direktiver fra Den forente front, kommunistpartiets høyeste organ for propaganda. Partiet kunne dermed hevde at det hadde rettslig støtte for sitt arbeide for å omforme religionene etter marxistiske prinsipper. Troen ble ikke utsatt for direkte frontalangrep, men ble gradvis tømt for substans ved en reorientering av aktivt religiøst personell mot rent sosiale oppgaver.

I storbyene ble de større kirkene holdt åpne, men utover landet forble de katolske og protestantiske kirker som var «midlertidig» stengt under landreformen lukket. Men bøndene fant sine egne veier rundt forbudet mot religiøs aktivitet. Under Folkekongressens annet møte (juli 1955) meldte kommunistene at de bare i Hebei hadde oppdaget og stengt nær 200 jordhuler og lignende, noen med plass til hundre troende. Her hadde «hemmelige selskap» møttes under dekke av den katolske kirke, ble det hevdet.

I Shanghai fengslet myndighetene biskop Ignatius Kung Pin-Mei og det de kalte hans kontrarevolusjonære gruppe høsten 1955, og fulgte opp med en intens propagandakampanje. Anklagene mot biskopen ble flere og flere, men i de troendes ører virket de bare som bekreftelser på hans fryktløshet. En 76-årig prest ble plukket ut til å overta styringen av bispedømmet; katolikkene ignorerte ham.[44]

Folk i Shanghai ble bragt til den tidligere franske Circle sportif for å se en antikatolsk utstilling med blant annet poster som viste en nonne som holdt et blødende barn ove kokende vann og vred blod ut av det. Et slikt poster ble satt opp på porten utenfor Kristi Konge-kirken der mange prester var blitt arrestert.[34] Det gjaldt tydelig å motvirke den økende tilstrømning til byens katolske kirker opplevde de første årene; også mange protestanter begynte å oppsøke disse kirkene.[45]

Patriotisk-katolsk brudd med Roma (1957)[rediger | rediger kilde]

Tabell over katolske bispevielser pr. år i Folkerepublikken Kina 1.10.1949-1963[46][47][48]
År Utnevnt av paven Viet uten pavens ja Annet
1949 3 Alle utnevnt 6. juni 1949, én valgt til president for Den katolske patriotiske forening 1957 og 1962, en annen ble kardinal. Den siste døde i 2001.
1950
1951 8 To utnevnt juni 1949 og henrettet 1971, én utnevnt februar 1949 og ble visepresident for den patriotiske forening 1957. En ble visegeneralsekretær for foreningen s.å. Den siste døde i 1997.
1952 1 Døde i fengsel i 1961.
1953 1 Døde i 1972.
1954
1955 En hemmelig utnevnt av paven men døde ikke bispeviet i fengsel 1957.
1956
1957
1958 24 21 bispeviet av paveutnevnte (to første av biskop Li Daonan som hovedkonsekrator, ti av Pi Shushi, syv av Zhao Zhenzheng, en av Wang Wenzheng, en av Yi Xuanhua[49]), de øvrige av en av de nyviede (Wang Xiwei)
1959 11
1960 5
1961 1
1962 7
1963 2

I mars 1957 ble det offentliggjort at katolske patriotiske foreninger var etablert 200 steder i Kina. I juni/juli 1957 møttes deres utsendinger, over 200 av dem, til stiftelseskongress i Beijing av Den kinesiske patriotiske katolske forening. Etter en studiesesjon om Mao Zedongs Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket (februar 1957) valgte de til sin leder erkebiskop Ignatius Pi Shushi av Shenyang, en mann som hadde sittet i årevis i fengsel og husarrest og hvis motstand var brutt.[50] I Shanghai kritiserte senere pressen noen fremstående lekfolk som hadde deltatt på kongressen, men hadde argumentert for opprettholdelse av nære bånd med Vatikanet. En av dem ble lagt til last at han hadde forsvart nonnene i Shanghai, og beklaget det monumentet som var satt opp ved det tidligere barnehjemmet over de barna som var blitt «myrdet av nonnene».

I april 1958 ble de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i Wuhan, av fransiskanerne Bernardine Dong Guangqing (for erkebispedømmet Hankou) og Markus Yuan Wenhua (for bispedømmet Wuchang). Ordinerende biskop var Joseph Li Daonan av Puqi;[51] han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter.[52]

Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene. Fra patriotisk side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til Vatikanet i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en encyklika fra pave Pius XII, Ad Apostolicum Principis, som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet.[53] Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner.[52] Noe annet som var rimelig godt kjent, var den maoistiske kommunismes etterhvert svært effektive bruk av hjernevask. En rekke utviste misjonærer hadde personlig vært utsatt for dette, og kunne på midten av 1950-årene redegjøre for metodene og de resultatene de kunne få.[54]

Katolske kirkerettseksperter og andre fagfolk[55][56][57][58][59][60][61][62] har i etterkant vurdert grundig om bispevielsene i 1957 og de påfølgende år, samt de bispevielser som fant sted i noe mindre dramatiske tider etter kulturrevolusjonen, utløste noen latae sententiae (selvfelt) ekskommunikasjon enten på grunn av manglende pavelig mandat eller et skismatisk sinnelag. Selv om argumentsjonsrekkene kan variere noe, synes det som om det er enighet om at omstendighetene har vært av en slik art at det er vanskelig ennsi umulig å opprettholde en slik formodning.

Arrestasjonene under «det store spranget»[rediger | rediger kilde]

Tiltakene mot Roma-lojale biskoper og kirkefolk fortsatte. Den 5. februar 1958 ble biskop Dominic Tang Yi-ming (apostolisk administrator for Guangzhou) arrestert. Han ble aldri anklaget for noen konkret forbrytelse, men skulle tilbringe 22 år i fengsel, hvorav syv i isolat.[63] Slikt var ikke enestående, også vanlige lekfolk kunne få slik medfart, både i fengsel og som slaver i tvangsarbeidsleirer.[64] Den siste utenlandske biskopen i Kina, amerikaneren James E. Walsh M.M. ble etter fem års husarrest i Shanghai tatt i fengselsforvaring i oktober 1958, sammenfallende med de massearrestasjoner som fulgte som «det store spranget»-kampanjen begynte å gå galt og krevde sine syndebukker. Under en offentlig rettssak i Shanghai i oktober ble han dømt til tyve års fengsel («en veteran blant de amerikanske spioner, ledet personlig Kung-Pinmeis klikk av forræderske kontrarevolusjonære», og erkebiskop Kung ble dømt til livsvarig («hovedmannen i klikken»).[65]

Den katolske patriotiske forening var under prosessene et redskap for myndighetene, knyttet tiltak og dommer mot Roma-lojale biskoper til kampen mot «USA-imperialismen», og sørget for å fylle noen av de bispestolene som slik ble tomme med patriotiske biskoper.[66]

Den nye kirkelige orden på plass (1960-1966)[rediger | rediger kilde]

Etter 1960 var alle de viktige slagene mot kirken over, og myndighetene oppviste heller liten interesse i tiden frem til 1966. Dette var en periode som ellers var preget av en stadig mer utviklet personkult rundt Mao Zedong. Den Roma-tro katolske kirke var knekket og hadde ikke lenger noen fungerende strukturer, og en regimetro struktur hadde tatt dens plass og fikk fungere innenfor de rammer de kommunistiske myndigheter fant passende. Lignende kontroll ble fra myndighetene utøvet overfor protestanter, buddhister, taoister og muslimer, men det kan sies at Den katolske kirke fikk særlig røff medfart på grunn av sine bånd til Vatikanet, som i de dager ble betraktet som et redskap for USA-imperialismen.

Hva gjaldt protestantene, ble det samme slaget vunnet flere år tidligere. De forskjellige protestantiske konfesjoner og enkeltkirker var opphevet / tvangssamlet i den regimetro Tre-Selv-kirken, og problematiske elementer var i fengsel og arbeidsleirer. Rett nok var det tilkommet en rekke husmenigheter i undergrunnen, men de ble ikke lenger ansett som noen vesentlig trussel selv om de mange steder lokalt kunne bli gjenstand for forfølgelsestiltak.

I januar 1962 møttes Den kinesiske patriotiske katolske forening til sin annen nasjonale kongress; møtet fant sted i Beijing, og det var 256 deltakere. Imens var et stort antall ytterligere bispevielser funnet sted. Det fastslått at prester og troende måtte godta kommunistpartiets føringer og etter behov underkaste seg indoktrinering og reform ved kroppsarbeid. Kirken i Kina måtte stå imot enhver underordning under Pavestolen. I et pressekommuniké fra konferansen het det at

... særlig etter den sosialistiske skoleringskampanje i 1958 har geistlighet og katolske legfolk innsett at Den katolske kirke må godta rettledning fra Partiet og må være med på å følge sosialismens vei; de forstår også den romerske Hellige Stols reaksjonære karakter som, i tråd med USA-imperialismen, ved manipulasjon sikter mot en ødeleggelse av Det Nye Kina. Med faste grep har [KPKF] fått slutt på Dem Hellige Stols kontroll og realiserer sin oppgave som en selvbestemmende og selvstyrende kirke. ... Mange medlemmer av geistligheten og mange legfolk har etter å ha gjennomgått politisk indoktrinering, fysisk arbeid der de ble stilt ansikt til ansikt med de sosiale realiteter, gjort fremskritt i reformeringen av sine politiske tankemåter. ... Konferansen påpekte at Partiet og regjeringen målbevisst gjennomfører religionsfrihetspolitikken og at katolikker nyter sann religionsfrihet, og at Partiet og regjeringen hegner om deres politiske stilling og deres livsunderlag. For dette uttrykte representantene på konferansen sin oppriktige takk til Partiet og regjeringen.[67]

Konferansen formulerte sine fremtidige oppgaver i fem punkter: 1) Full aksept av Det kinesiske kommunistpartis lederskap; 2) Opposisjon mot imperialismen og «To Kina»-[modellen], fortsatt avsløring av Den Hellige Stols og USA-imperialismens manipuleringer, og full virkelliggjøring av kirken som selvbestemmende og selvstyrende; 3) mer politisk indoktrinering og mer [kropps]arbeid ved hvilket fortsatte følelsesmessige bindinger til Den Hellige Stol kan bli utrenset; 4) innrettelse av det religiøse liv i pakt med regjeringens politikk og lover; og 5) opprettelse av en teologisk skole for å trene «prestelig personell og intellektuelle elementer».[67]

Som formann for foreningen ble biskop Pi Shushi gjenvalgt.

Vatikanske følere[rediger | rediger kilde]

Pave Paul VI 1967

Mellom 1963 og 1965 gjorde Vatikanet sporadiske forsøk på å få Folkerepublikken tillatelse til kinesiske biskopers deltagelse under annet Vatikankonsil, uten hell. Men Pavestolen forble diplomatisk tillitsfull, og pave Paul VI impliserte i sin tale i New York til FN i 1965 støtte til at Folkerepublikken skulle få bli med i Verdensorganisasjonen – dette på et tidspunkt da det ennå var betydelig motstand mot dette, også fra stormaktenes side. Samme år prøvde han å få det kommunistiske regime i tale ved en henvendelse til den kinesiske ambassadør i Bern i Sveits, og før nyttår sendte han også et gratulasjonstelegram og en fredsappell vedrørende Vietnam til Mao Zedong.[68]

I 1966 sendte paven et personlig signert brev til Mao Zedong og oppfordret til at Kina intervenerte til fordel for fremmet av en fredsavtale for Vietnam. Andre overtyrer kom han med i 1967, 1970 og 1973, uten kjent gehør. Man merket seg imidlertid at Kinas diplomater anerkjente apostoliske nuntier som doyens for det diplomatiske korps i de land der dette var systemet.[69]

Kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

(Utdypende artikkel: Kulturrevolusjonen)

De patriotiske kirkestrukturer på katolsk og protestantisk side fortsatte så på samme vis, men med hver sine undertrykte «undergrunnskirker/husmenigheter», frem til 1966, da kulturrevolusjonen brøt inn over landet. Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det var i virkeligheten lite rødegardistene trengte å gjøre ytterligere for å bryte ned kirkens strukturer, de var forlengst knust. Men det hindret ikke at rødegardistene ødela alt de kom over i sin kamp mot «de fire gamle» (i betydningen avlegse): Gammel tenkning, gamle vaner, gammel kultur og gamle sedvaner. De få kirker som fremdeles var åpne, ble så godt som alle angrepet, utplyndret, vandalisert og rensket for sine religiøse symboler. Steinkors, statuer og andre arkitektoniske elementer som vitnet om bygningenes religiøse karakter ble fjernet, holdt vekk elle sprengt vekk. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet.[70] Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sent til tvangsarbeidsleirer.

De siste kjente utenlandske misjonærer i frihet i landet var åtte nonner fra kongregasjonen Franciscan Missionaries of Mary som drev en skole for utenlandske diplomaters barn i Beijing. Rødegardistene angrep en tidlig morgen i august 1966 og ramponerte skolen mens søstrene ble innelåst på sine rom. Under to massemøter erklærte myndighetene bygningen for konfiskerrt og søstrerne som uvist, og de ble under væpnet eskorte sendt med tog til Hongkong der én av dem rett etter døde av påkjenningene.[71] I 1970 løslot og utviste myndighetene den siste utenlandske misjonæren, biskop James E. Walsh.

Avisene stanset å skrive om religion; til og med anti-religiøse artikler ble det slutt på. Religion skulle ikke lenger være et tema, skulle ikke eksistere.

De katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i de to respektive patriotiske bevegelser, ble nå rammet som om de skulle være store og farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere, kapitalistveivandrere, forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige kamp- og selvkritikkmøter med plakater som proklamerte dem som «oksespøkelser og slangeånder». Det som skjedde med den «patriotiske» katolske biskop av Shanghai, Zheng Jiazhu, er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene, som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til almen spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop Wu Guohuan av Hangzhou, som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive talløse erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase.[72]

«Patriotisk» biskop Guo Zeqian av Hanyang ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop Zong Huaimo av Yantai (Shandong). Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro.[73]

Mange biskoper og prester som giftet seg tok seg nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller et trekk som hadde til hensikt å fortsette å leve de facto sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene pro forma-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Og det må også sies at enkelte av de «patriotiske» biskoper hele tiden hadde hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen.[74]

En biskop i et fjernt nordøstlig bispedømme be fengslet sammen med en gruppe prester og sendt til tvangsarbeidsleir, og de ble meget brutalt herjet med. Til slutt gav biskopen etter og giftet seg med en eks-nonne som ble presentert for ham, med den visshet at det ville lette mishandlingen av de andre prestene. Etter kulturrevolusjonen ble det klart at mange prester og lekfolk i hans bispedømme hadde stor sympati for det valg han fattet, selv om han selv aldri helt kom over sitt «svik».[75]

Forholdene i fengsler og tvangsarbeidsleirer forverret seg også vesentlig. Men det var likevel en fordel for kirkens folk å bli fengslet ellel sendt til leirer for Omskolering gjennom arbeid (láojiào); faren for grov mishandling og død var der mindre enn i rødegardistenes vold. Det hendte at kirkefolk ble henrettet i fengsel (som pavetro biskop Li Dehua og «patriotisk» biskop Lei Zhenxia tidlig i 1970), men vanligere var død av mishandling eller utmattelse ute i «friheten».[76]

Den regimetro protestantiske Tre-selv-kirken ble også rammet. Den ble forbudt, dens institusjoner og kirkebygninger ble stengt og mange ganger ramponert, og en god del av deres tro tjenere fikk merke utrenskningsterroren på kroppen.[77] Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over tidlig på 1970-tallet, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder K. H. Ting, som hadde vært en av lederne av den nå de facto nedlagte protestantiske bevegelsen, ble fra 1973 gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.[78]

Da Lin Biao falt i unåde i 1971 skjedde det en liten endring. Etter påtrykk fra den italienske ambassade ble en messe for diplomater godtatt i Beijing, og snart var også en protestantisk gudstjeneste tillatt i byen.[79] Dette innvarslet dog ikke noen generell oppmykning. Året etter ble de offentlige angrep på religionene, og særlig kristendommen, gjenopptatt. Det skjedde på en merkelig måte. I april 1972 ble et antireligiøst verk av den ateistiske 1700-talls-filosofen Paul-Henri Holbach trykket, en oversettelse av hans Théologie Portative, ou Dictionnaire abrégé de la religion chrétienne (1768). Det var et giftig verk, men sikkert temmelig ubegripelig i en kinesisk kontekst 200 år etter. I mai 1973 utgav man en billedbrosjyre i millionopplag i Shanghai som på nytt gav til beste historien om de imperialismens lakeier mordernonnene, og katolikker ble utkommandert til de ti tuseners grav, det monumentet som var satt opp for å minnes begivenheten, for at de skulle «lære seg å hate det gamle samfunn».[80]

.. Republikken Kina (Taiwan) etter 1949[rediger | rediger kilde]

Republikken Kina (Taiwan)

.. Katolsk kirkevekst 1949-1963[rediger | rediger kilde]

Mens den bitre forfølgelsen av den katolske kirke i Folkerepublikken stod på i 1950-årene, opplevde den katolske kirke en vekst uten sidestykke på Taiwan. Misjonsblader omtale det hele som «Taiwanmirakelet»; kirken vokste fra under 10 000 medlemmer i 1945 til 220 501 i 1962. Konversjonene slo alle tidligere rekorder i 1963 med 18 500.[81] Det var mange årsaker til veksten. For det første var det mange katolikker som flyktet til Taiwan fra fastlandet. For det andre var det blant de ikke-kristne flyktningene en rådvillhet som gjorde at mange lette etter nye ankerfester. For det tredje kom det mange kinesiskkyndige misjonærer til Taiwan etter at de var blitt tvunget ut av Folkerepublikken, eller som ble nektet innreise til Folkerepublikken etter mange års forberedelser. For det fjerde distribuerte kirkene amerikansk nødhjelp, og det førte nok til et antall «riskristne». Resultatet ble en katolsk kirke på øya som var svært preget av rike og velutdannede fastlandskinesere. Katolikkene tilhørte i stor grad den urbane elite.[82]

Katolske kirkedistrikter på Formosa / Taiwan[83]
År Antall
1913 1
1949 2
1952 4
1962 6
1963 7

Den raske veksten ble fulgt opp av Pavestolen, som i løpet av få år utviklet den kirkelige hierarkiske struktur fra ett apostolisk vikariat (Formosa, utskilt fra det apostoliske vikariat Amoy på fastlandet i 1913,[83] da var det kun 3 000 katolikker[84] på øya) til en kirkeprovins med ett erkebispedømme (Taipeh) og seks bispedømmer (Hsinchu, Hwalien, Kaohsiung, Kiayi, Taichung og Tainan), alt i løpet av perioden 1949-1963. De fikk på to unntak nær kinesiske biskoper.

Det kom også utviste biskoper fra Folkerepublikken til Taiwan, og de hadde som regel intet ansvar for de nye bispedømmer. Et viktig og fremtredende unntak var Beijings erkebiskop og kardinal Thomas Tien-Ken-Sin, som i 1959 ble apostolisk adminiatrator i Taipei. Noen fikk andre sentrale oppgaver, som f.eks. Nanjings utviste erkebiskop Paul Yü Pin (senere kardinal). Han ble rektor fra Fu Jen-universitetet. Han stod Kuomintang-regjeringen nær og assisterte den i diplomatiske sammenhenger.

Kirkens erfaringer under kommunismen bidro til å styrke den almene antikommunisme blant de kinesiske katolikker. De fleste av de misjonærer som var blitt utvist fra Folkerepublikken og kom til Taiwan hadde historier å fortelle, og det oppstod en hel litteraturgenre av beretninger med titler som Four Years in a Red Hell.[85] Det kirkelige nettverk gav denne litteraturen en utbredelse blant folk som langt overskred dens litterære kvaliteter.

Etter at Folkerepublikken Kina hadde avvist Vatikanets forsøk på å få den apostoliske nuntius akkreditert til det nye regime i Beijing og i stedet gav ham husarrest og så utviste ham, var han en kort stund i Hongkong og kom deretter til Taiwan, ettersom de sino-vatikanske forbindelser av 1942 jo i utgangspunktet var med den kinesiske republikk som nå hadde etablert seg på Taiwan. Det var altså fra Vatikanets side ikke snakk om en bortvelgelse av Folkerepublikken til fordel for det gamle regime, men om en videreføring av de allerede etablerte forbindelser etter at en endring var blitt avvist av Mao.

En rekke av de kirkelige institusjoner som ble undertrykket i kommunistenes Kina, fikk videreført sine liv på Taiwan. Viktigst blant dem var Fu Jen-universitetet, som opprinnelig hadde holdt til i Beijing. Fu Jen ble gjenopprettet på Taiwan først med en skole i filosofi i 1961. I 1963 åpnet det sitt Hsinchuang-campus, nå under fellesledelse av kinesisk sekulærgeistlighet, verbitter, søstrene av Det hellige Kors, og jesuittene.

Den katolske kirke i Taiwan hadde knyttet mange kontakter med kirken i USA, og spilte en viktig rolle i å vinne økonomisk og politisk støtte for den nasjonalistiske Taiwan-regjeringen. Erkebiskop Yü Pins personlige kontakter med New Yorks kardinal Francis Spellman hadde stor betydning.[86] Kardinal Yü Pin spilte også en viktig rolle da den spanske regjering i 1952 bestemte seg for å gjenopprette dette diplomatiske forbindelser med Taiwan-Kina.[87]

Den katolske kirke hadde ingen direkte kampanje mot taiwansk uavhengighet, og i 1950-årene holdt de fleste katolske geistlige seg unna lokalpolitikken. Men regjeringen oppfattet likevel den katolske kirke som en definitivt positiv og velvillig kraft i samfunnet. Uforholdsmessig mange av katolikkene kom fra fastlandet, og hierarkiet var stort sett fastlandskinesisk; få talte taiwansk. Katolikker engasjerte seg i regjeringen på høyt nivå. Nasjonalistregjeringen la aldri skjul på hvor viktig de anså den katolske støtte. Da pave Pius XII døde i 1958 flagget det offentlige på halv stang i tre dager, og Republikken Kina sendte en delegasjon på 53 personer til begravelsen.[88]

Den vedvarende kommunistiske undertrykkelse av den katolske kirke på Fastlandet bare økte den katolske anti-kommunistiske standhaftighet på Taiwan. Etter at kommunistene dømte biskop Walsh til tyve års fengsel, samarbeidet katolikker, buddhister, taoister og muslimer om et kjempemessig folkemøte i Taipei i 1960 mot den kommunistiske religionsforfølgelse.[89]

Det eneste større unntaket fra den fastlandskinesiske orientering innen kirken var bispedømmet Taichung, der Maryknollmisjonærer hadde ledelsen. Da disse amerikanske misjonærene kom fra fastlandet holdt de fast på sin mer sørkinesiske tilnærming. De lærte seg taiwansk, ikke de nordkinesiske flyktningers offisielle mandarin. Dette førte til anstrengte relasjoner både med fastlandsgeistligheten i andre bispedømmer og med regjeringen. Hen ettersom maryknollerne var antikommunister og ellers holdt seg nøytrale i politiske spørsmål på øye, tolererte Kuomintang-regjeringen deres taiwanske fokus. Regjeringen tillot dem til og med bruk at romaniserte liturgiske og bibelske tekster som de nektet protestantene. Men et mindre antall maryknollprester ble likevel personae non gratae på grunn av sin støtte til taiwanerne.[88]

Taiwanerne er ikke den eneste minoriteten i den kinesiskdominerte katolske kirke på øya. Det er også minoriteter av malayisk og polynesisk bakgrunn.[90]


...

...

.. Protestantisk kirkevekst[rediger | rediger kilde]

De største organiserte kristne trossamfunn på Taiwan i 1995, ifølge «World Christian Encyclopedia»[91]
Trossamfunn Medlemstall
Den katolske kirke 300 169
Taiwans presbyteranske kirke 222 263
Den lille hjord 68 100
Jesu Sanne kirke 42 000
Chinese Baptist Convention 37 000

Den første protestantiske misjon på Taiwan siden den nederlandske på 1600-tallet, var presbyteriansk: Engelske presbyterianere kom til sør på øya i 1865 og kanadiske syv år etter. Politiske tilbakeslag (som da øya ble japansk i 1895) og kraftig vekst blant stammefolkene avvekslet hverandre, og de få protestanter som var på øya i 1949 var preget av dette.

En protestantisk misjon var blitt gjenopptatt på 1800-tallet. Engelske presbyteranere misjonerte sør på øya fra 1865, og i 1871 begynte George Leslie Mackay fra den kanadiske presbyteranske kirke i nord. Den kinesiske «Jesu sanne kirke» kom i 1926 og virket både blant taiwanere (for det meste kinesere med røtter i det sørlige Fujian) og urbefolkningen. (Kirken hadde 51 952 medlemmer i 2005.) Fra Japan var misjonærer fra «Hellighetskirken» kommet i 1929.[92]

Chiang Kai-shek i 1945

Da protestantiske misjonærer evakuerte fastlandet etterhvert som kommunistene kom til makt der, var det mange av dem som fulgte med de mange kinesiske nasjonalistene som flyktet over til Taiwan. Slik kom nye gruppper protestanter til øya, og mange flere misjonærer. Det ble også sendt misjonærer direkte fra nye misjonsselskap, særlig fra Nord-Amerika. Størst fremgang blant disse nye grupper var misjonærene fra USAs Southern Baptist Convention.

At president Chiang Kai-shek var protestantisk kristen, bidro klart til kristendommens prestisje.

Den tredje største kirke på øya (etter den katolske og den presbyterianske) ble Den lille hjord, som var blitt etablert på Fastlandet i 1926 under Watchman Nees åndelige lederskap. Gruppen har ikke en selvforståelse av å være protestanter, men deler sentrale protestantiske trosmessige karaktertrekk. Den etablerte seg på Taiwan i 1948, vokste til et medlemstall på 70 000 i 1970, og holdt seg siden på omtrent dette nivå. Den fjerde største kristne konfesjon var Den sanne Jesu kirke, en pentekostal gruppe grunnlagt i Beijing av Paul Wei i 1917. Den hadde som nevnt spredt seg til Taiwan i 1926, vokste til 5 000 medlemmer etter annen verdenskrig og så videre til over 40 000.[84]

Det Norske Misjonsselskap (NMS) fikk et nærvær på øya i 1949 da misjonærene Helga Waabenø og Gjertrud Fitje ankom. Men NMS organiserte ikke noen varig misjon der.

Norsk Luthersk Misjonssamband begynte sitt offisielle engasjement på Taiwan med Sigrun Omestads ankomst. Sambandets arbeid gikk etterhvert over til å bli en lokal luthersk kirke LCROC (Republikken Kinas lutherske kirke, Lutheran Church of the Republic of China, 中國信義會, etablert 1985), og norske misjonærer virket i etterhvert en rekke større og mindre byer og landsbyer.[93] Det første synodestyret for NMS ble dannet i 1968, i årene 1978-1992 var kirke og misjon to enheter, men etter 1992 er misjonens arbeid integrert i den nasjonale kirken. Et bibelseminar i Hsinchu startet i 1966, radioarbeid i 1974. LCROC har også samarbeid med en annen luthersk kike, Taiwan Lutherske Kirke, om radioarbeidet. Kina Lutherske Seminar (CLS) er drevet av seks lutherske kirkesamfunn og støttet av åtte misjoner (2007).[94]

Det er nå (2007) seks lutherske kirker på Taiwan, hvorav fem er videreføringer av den lutherske kirke i Kina som ble organisert som en «paraply» over de lutherske misjonsorganisasjoners virke på fastlandet. To av dem har særlig entydige norske fødselshjelpere: Lutheran Church of the Republic of China har røtter i Norsk Luthersk Misjonssamband, og China Lutheran Gospel Church 中華福音信義會 i Den norske evangelisk-lutherske Frikirkes kinamisjon.

Selv om den katolske kirke er Taiwans største, er summen av medlemmer av de forskjellige ikke-katolske kirker og grupper høyere. Ifølge en beregning foretatt av Barrett var det i 2000 ca. 1,4 millioner kristne på øya (6,3 prosent av befolkningen), hvorav han kategoriserer drøyt én million enten som «Independents» (450 000), «Protestants» (400 000) eller «Unaffiliated Christians» (230 000).[95]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David H. Adeney: China – Christian Students Face the Revolution, Downers Grove IL: InterVarsity Press, 1973, ISBN 0-87784-354-6
  • Alvyn J. Austin: Saving China: Canadian Missionaries in the Middle Kingdom 1888-1959, Toronto: University of Toronto Press, 1986, ISBN 0-8020-5687-3
  • Suzanne Wilson Barnett: Anmeldelse av Thomas A. Breslins "China, American Catholicism, and the Missionary" i The Journal of Asian Studies, Vol. 41, No. 2 (februar 1982), s. 311-313
  • David B. Barrett, George T. Kurian og Todd M. Johnson: World Christian Encyclopedia: A Comparative Survey of Churches and Religions in the Modern World, 2. utg., Oxford University Press, 2001, to bind, ISBN 0-19-507963-9
  • Peter Barry: «The Formation of the Chinese Catholic Patriotic Association», i Ching Feng 24 (1981), s. 120ff
  • Thomas J. Bauer, M.M.: «The Systematic Destruction of the Catholic Church in China», New York: World Horizons Report № 11, 1954
  • G. Thompson Brown: Earthen Vessels and Transcendent Power: American Presbyterians in China, 1837-1952, Maryknoll NY: Orbis Books, 1997, ISBN 1-57075-150-1
  • Arnulf Camps, O.F.M. og Pat McCloskey, O.F.M.: The Friars Minor in China 1294-1955: Especially the Years 1925-55, St. Bonaventure NY: Franciscan Institute, St. Bonaventure University, 1995
  • Hyginus Eugenius Cardinale: The Holy See and the International Order, Gerrards Cross: Colin Smythe, 1976, ISBN 0-900675-60-8
  • Gustav Carlberg: The Changing China Scene: The Story of the Lutheran Theological Seminary in Its Church and Political Setting Over a Period of Forty-Five Years, 1913-1958, Hong Kong: Lutheran Literature Society, 1958
  • Columba Cary-Elwes, O.S.B.: China and the Cross: A Survey of Missionary History, New York: P.J. Kenedy & Sons, 1957
  • Jean-Pierre Charbonnier, M.E.P. (red.): Guide to the Catholic Church in China 2004, China Catholic Communication, Singapore, 2004
  • Jean Charbonnier, M.E.P.: Christians in China: A.D. 600 to 2000, San Francisco:Ignatius Press, 2007 ISBN 978-0-89870-916-2
  • China News Analysis (1953-1998; Hong Kong til 1994, deretter Taipei) Ukentlig 1953-1978, Annenhver uke 1979-1984, to ggr månedlig 1985-1998. Red. Laszlo Ladany S.J. 1953-1982; Redaksjonskomite pp. Maurice Brosseau S.J., Dominique Tyl S.J., Michel Masson S.J., Yves Nalet S.J. 1983-1998. Utgivelse suspendert noen måneder 1983-1984.
  • Patrick Connor, S.V.D.: China and the Churches, Techny IL: Steyl Press (Holland), 1981
  • Ralph Covell: Pentecost of the Hills in Taiwan: The Christian Faith among the Original Inhabitants, Pasadena CA: Hope Publishing House, 1998, ISBN 0-932727-90-5
  • Ralph Covell: The Liberating Gospel in China: The Christian Faith among China's Minority Peoples, Grand Rapids MI: Baker Books, 1995, ISBN 0-8010-2595-8
  • Prudencio Damboriena, S.J.: Etapas, métodos y resultados de la penetración protestante en China (utgivelse av excerpta fra doktoravhandling), Roma: Pontificia Universitas Gregoriana, 1956
  • Angelyn Dries, O.S.F.: The Missionary Movement in American Catholic History, Maryknoll NY: Orbis Books, 1998, ISBN 1-57075-167-6
  • Emily Dunn: «The Big Red Dragon and Indigenizations of Christianity in China», i East Asian History nr 36, desember 2008, s. 73-85
  • Irene Eber, Sze-kar Wan, Knut Walf (red.): Bible in Modern China: The Literary and Intellectual Impact, Monumenta Serica Monograph series XLIII, Sankt Augustin: Monumenta Serica, 1999
  • Gerolamo Fazzini: Il libro rosso dei martiri cinesi. Testimonianze e resoconti autobiografici, Edizioni San Paolo, Cinisello Balsamo, 2006
  • Caroline Fielder: The Growth of the Protestant Church in China. Dokument presentert for 21st National Catholic China Conference i Seattle i USA i juli 2005. Tilgjengelig på [6], nettsted besøkt 6. mai 2007.
  • Wolfgang L. Griching: The Value System in China 1970, Taipei: Bethlehem Fathers, 1971
  • Pierfilippo Guglielminetti: «One Church, Two Testimonies», i Tripod 1987, No. 37, s. 76-88
  • Thaddäus Hang: Die katholische Kirche im chinesischen Raum: Geschichte und Gegenwart, München: Verlag Anton Pustet, 1963
  • Eric Osborne Hanson: The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic, doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976
  • Eric Osborne Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis Books, 1980, ISBN 0-88344-084-9
  • Eric Osborne Hanson: «Political Aspects of Chinese Catholicism», i Whitehead (red): China and Christianity, Historican and Future Encounters, Notre Dame (Indiana) 1979
  • Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i Missiologi i dag (red. Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, ISBN 82-15-00621-3
  • Paul Hattaway: China's Christian Martyrs, Oxford:Monarch Books, 2007, ISBN 978-1-85424-762-9
  • Malcolm Hay: Failure in the Far East, London: Neville Spearman 1956
  • Jeroom Heyndrickx, C.I.C.M.: «Emergence of a Local Catholic Church in China?», i Tripod 1987, No. 37, s. 51-75
  • Jeroom Heyndrickx, C.I.C.M. (red.): Historiography of the Chinese Catholic Church: Nineteenth and Twentieth Centuries, Leuven: Ferdinand Verbiest Foundation, 1994
  • George Hood: Neither Bang nor Whimper: The End of a Missionary Era in China, Singapore: The Presbyterian Church in Singapore, 1991 ISBN 981-00-2837-7
  • Andrew Hsiao: A Brief History of the Chinese Lutheran Church, Hong Kong: Taosheng Publishing House, 1999, ISBN 962-380-107-6
  • Harrie Huiskamp: A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494 (KTC – Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, ISBN 90-390-0502-8
  • Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: Protestantism in Contemporary China, Cambridge University Press, 2004, ISBN 0-521-44161-7
  • Francis P. Jones (red.): Documents of the Three-Self Movement: Source Materials for the Study of the Protestant Church in Communist China, New York: National Council of the Churches of Christ in the U.S.A., 1963
  • Torstein Jørgensen (red.): I tro og tjeneste: Det Norske Misjonsselskap 1842-1992, bind I, Stavanger: Misjonshøgskolen, 1992, ISBN 82-7219-078-8
  • Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions, Washington DC: The Brookings Institution, 2004 ISBN 0-8157-4936-8
  • Jason Kindopp: Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule, i Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions, Washington DC: The Brookings Institution, 2004, s. 122-145, ISBN 0-8157-4936-8
  • Geoffrey King, S.J.: «Die katholische Kirche in China: Eine kirchenrechtliche Bewertung», i Roman Malek, S.V.D. (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 581-610, ISBN 3-8050-0385-4
  • Sr. Maria Ko, F.M.A.: «The Bible in China», i Tripod, Spring 2007 Vol. 27 – No. 144, se nettutgave Nettsted besøkt 11. juni 2007
  • Ku Wei-ying og Koen DeRidder (red.): Authentic Chinese Christianity: Preludes to its Development (19th and 20th Centuries), Leuven: Ferdinand Verbiest Foundation – Leuven University Press, 2001, ISBN 90-5867-102-X
  • Creighton Lacy: «The Missionary Exodus from China», i Pacific Affairs, Vol. 28, No. 4 (desember 1955), s. 301-314
  • Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York: Freedom House, 1987
  • Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong, 1997, ISBN 962-85140-2-4
  • Anthony S.K. Lam: Decades of Vacillation: Chinese Communist Religious Policy and Its Implementation, Holy Spirit Study Centre, Hongkong, 2003, ISBN 962-86367-3-1
  • Angelo S. Lazzarotto: La Chiesa cattolica in Cina, la "politica di libertà, Milano, 1982 (engelsk: The Catholic Church in Post-Mao China, Holy Spirit Study Centre, Hong Kong, 1982)
  • Stephen Lee: «Die katholische Kirche in China: Eine kirchenrechtliche Bewertung – Entgegnung auf den Artikel von Geoffrey King», i Roman Malek, S.V.D. (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 611-626, ISBN 3-8050-0385-4
  • François-Xavier Legrand: The Intellectual Apostolate in China, Hongkong: The Catholic Truth Society, 1949
  • Beatrice K.F. Leung og William T. Liu: The Chinese Catholic Church in Conflict: 1949-2001, Boca Raton FL: Universal Publishers, 2004, ISBN 1-58112-514-3
  • Richard Madsen: «The Catholic Church in China: Cultural Contradictions, Institutional Survival, and Religious Renewal», i Unofficial China: Popular Culture and Thought in the People's Republic (red. av P. Link), Boulder: Westlink, 1989
  • Richard Madsen: China's Catholics: Tragedy and Hope in an Emerging Civil Society, Berkeley and Los Angeles: University of California Press Berkeley and Los Angeles, 1998, ISBN 0-520-21326-2
  • Irene Mahoney, O.S.U.: Swatow: Ursulines in China, New Rochelle, NY: Ursuline Sisters, 2006
  • Roman Malek, S.V.D. og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, ISBN 3-8050-0444-3
  • Roman Malek, S.V.D. (red.): The Chinese Face of Jesus Christ, St. Augustin: Institut Monumenta Serice/China-Zentrum, 2002, ISBN 3-8050-0524-5
  • Roman Malek, S.V.D. (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, ISBN 3-8050-0385-4
  • Roman Malek, S.V.D. og Werner Prawdzik, S.V.D. (red.): Zwischen Autonomie und Anlehnung: Die Problematik der katholischen Kirche in China, theologisch und geschichtlich gesehen, Nettetal: Steyler Verlag, 1989, s. 121-131, ISBN 3-8050-0385-4
  • John W. Masland: «Communism and Christianity in China», i The Journal of Religion, Vol. 32, nr. 3, (juli 1952), s. 198-206
  • Jean Monsterleet: Les martyrs de Chine parlent, Paris: Amiot-Dupont, 1953 (engelsk oversettelse: Martyrs in China, Chicago 1956)
  • James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York, 1991, ISBN 0-943852-91-9
    • Mary Carita Pendergast, S.C.: Havoc in Hunan: The Sisters of Charity in Western Hunan 1924-1954, Convent Station N.J.: College of St. Elizabeth Press, 1993
  • Thomas L. Reilly (red.): Letters from China [1923-1953], Franciscan Missionary Union of Holy Name Province, NJ, 1992
  • Ricci Roundtable on the History of Christianity in China. Nettsted besøkt 10. juni 2007.
  • Frode Steen: «Taiwan», i Arne Tolo (red.:) Såtid, vekst og modning: Historien om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Asia, Afrika og Sør-Amerika, Oslo: Lunde Forlag, 2002 ISBN 82-520-3549-3, s. 153-168
  • Edmond Tang og Jean-Paul Wiest (redaktører): The Catholic church in Modern China, Maryknoll: Orbis Books, 1993, ISBN 0-88344-834-3
  • James C. Thomson Jr.: «Recollections of a Cultural Imperialist», i The Atlantic Monthly (August 1971) Nettversjon: [7]
  • R.G. Tiedemann (red.): Handbook of Christianity in China – Volume Two: 1800 – Present, 2010, Brill, ISBN 978-90-04-11430-2
  • Arne Tolo (red.:) Såtid, vekst og modning: Historien om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Asia, Afrika og Sør-Amerika, Oslo: Lunde Forlag, 2002 ISBN 82-520-3549-3
  • Nancy Bernkopf Tucker: «An Unlikely Peace: American Missionaries and the Chinese Communists, 1948-50», i The Pacific Historical Review, vol. 45, nr. 1 (februar 1976), s. 97-116
  • Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk, New York – London: M.E. Sharpe, 2001, ISBN 0-7656-0661-5
  • Dries Van Coillie, C.I.C.M.: Hjernevask i Kina, Oslo:Elingaard, 1974
  • Benoît Vermander, S.J.: «Christianity and the Development of China’s Civil Society: A Comparative and Prospective Analysis», i Inter-Religio Bulletin, no. 37, Summer 2000, s. 3-15. – Internetversjon[død lenke]
  • Philip L. Wickeri: Seeking the Common Ground: Protestant Christianity, the Three-Self Movement, and China's United Front, Maryknoll NY: Orbis Books, 1989, ISBN 0-88344-441-0
  • Jean-Paul Wiest: «Christianity in China», i New Catholic Encyclopedia, 2nd ed., Washington D.C. 2003, ISBN 0-7876-4007-7 (bind 3)
  • Jean-Paul Wiest: Maryknoll in China: A History, 1918-1955, Armonk, NY: M.E. Sharpe, 1988, ISBN 1-57075-142-0
  • Eleutherius Winance, O.S.B.: The Communist Persuasion: A Personal Experience of Brainwashing, New York: P.J. Kenedy & Sons, 1959
  • Elmer Wurth, M.M. (kompilator) og Betty Ann Maheu, M.M. (red.): Papal Documents Related to China 1937-2005, Holy Spirit Study Centre, Hong Kong, 2006, ISBN 978-962-86367-9-2
  • Yihua Xu: «"Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church», i Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions, Washington DC:The Brookings Institution, 2004, s. 107-121, ISBN 0-8157-4936-8
  • Khiok-Khng Yeo: Chairman Mao Meets the Apostle Paul: Christianity, Communism and the Hope of China, Brazos Press, 2002, ISBN 1-58743-034-7
  • Paul Zepp, S.V.D.: «Die Exkommunikation von Bischöfen nach den CIC 1983 und Bedingungen für die Aufhebung im Hinblick auf die Situation der chinesischen Bischöfe», i Roman Malek, S.V.D. – Werner Prawdzik, S.V.D. (red.): Zwischen Autonomie und Anlehnung: Die Problematik der katholischen Kirche in China, theologisch und geschichtlich gesehen, Nettetal: Steyler Verlag, 1989, s. 121-131, ISBN 3-8050-0385-4

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anthony S.K. Lam: Decades of Vacillation: Chinese Communist Religious Policy and Its Implementation, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2003, s. 7
  2. ^ ''China News Analysis, Hong Kong, no. 186
  3. ^ Nancy Bernkopf Tucker: «An Unlikely Peace: American Missionaries and the Chinese Communists, 1948-50», i The Pacific Historical Review, vol. 45, nr. 1 (februar 1976), s. 99-100
  4. ^ South China Morning Post, Hongkong, 28. september 1949
  5. ^ Hongkong Standard, 21. november 1949
  6. ^ Hongkong Standard, 28. november 1949
  7. ^ Eric Osborne Hanson: The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic, doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976, s. 128-129
  8. ^ Eric Osborne Hanson: The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic, doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976, s. 130
  9. ^ Kilden er en kinaeksperts upubliserte notater, gjengitt hos Eric Osborne Hanson: The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic, doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976, s. 130
  10. ^ Ng Lee-ming: A Study of Y. T. Wu i «Ching Feng», XV.1 (1972): 5-54.
  11. ^ CHINA: State attempts to control religious leaderships Magda Hornemann: Disillusioned CCP functionaries from the 1950s onwards have left little room for doubt about the consistency of party attempts to control religious communities. "Xiao Feng", the pseudonym of a CCP official who set up the Guangzhou Religious Affairs Bureau, described how the TSPM - which still controls all official Protestant activities - "was initiated in 1950 by a group of leftist Christian leaders doing the bidding of the Party". The TSPM's leading initiator was Wu Yaozong and Xiao Feng claimed that both Wu and Zhao Puchu (until his death in 1990, the Chairman of the China Buddhist Association) were both secret members of the CCP assigned to infiltrate and control their respective religions. Nettsted besøkt 25. april 2007
  12. ^ Eric O. Hanson: Catholic Politics in China and Korea, New York: Orbis Books 1980, 74-75 og kap. VI sluttnote 9 (om Wu Yaozong).
  13. ^ Richard C. Bush: Religion in Communist China, Nashville TN: Abingson Press 1970, s. 177ff. (om den protestantiske tre-selv-bevegelses tilblivelse).
  14. ^ John W. Masland: «Communism and Christianity in China», s. 203, i The Journal of Religion, Vol. 32, nr. 3, (juli 1952), s. 198-206
  15. ^ Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 115
  16. ^ James C. Thomson Jr.: «Recollections of a Cultural Imperialist», i The Atlantic Monthly (August 1971) Nettsted sist besøkt 17. september 2007
  17. ^ a b Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: Protestantism in Contemporary China, Cambridge University Press 2004, s. 24
  18. ^ «Welcome to the Patriotic Movement of Catholics», i Renbin Ribao (Folkets Dagblad), lederartikkel, Beijing, 8. januar 1951, tilsvarende i Xinhua s.d., rapportert i Survey of the China Mainland Press (SCMP), US Consulate General, Hong Kong, № 44, 9. januar 1951. Også i China Missionary Bulletin, Hongkong, 1 № 2, februar 1951, s. 148-150
  19. ^ China Missionary Bulletin, Hongkong, № 2, november 1951, s. 151
  20. ^ Gjengitt i China Missionary Bulletin, Hongkong, № 2, februar 1951, s. 151
  21. ^ Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 15-16
  22. ^ Xiao Feng: Zheng gong zhenyang duidai jiaohui he Zhongjisao tu [Hvordan de kinesiske kommunister behandlet kirken og religiøst troende], i «Zhishi fenzi» [Den intellektuelle], del 2, bd. 66 (Nov. 1970), s. 13-14
  23. ^ Executive Yuan Mainland Committee (red.): Dailu diqu zhongjiao fagui weibian [Kompilasjon av fastlandets religiøse regler og lover], Taiwan: Executive Yuan Mainland Committee, 1993, s. 12-23
  24. ^ Beatrice K.F. Leung og William T. Liu: The Chinese Catholic Church in Conflict: 1949-2001, Boca Raton FL: Universal Publishers 2004, s. 22-27
  25. ^ Folkets sentrale regjeringsråd: Regulations for the Suppression of Contrarevolutionaries, oversatt til engelsk hos Theodore H.E. Chen: The Chinese Communist regime: Documents and Commentary, New York 1967, s. 293-296, gjengitt også hos James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 107-110
  26. ^ [1] Godfrey Sieber O.S.B.: Theodor Breher (1889—1950): Abbot and Bishop in Manchuria (1937—1950). Nettsted besøkt 15. mars 2007.
  27. ^ «Irrevocable Proof of Vatican's Support for Imperialists to Intervene in Internal Affairs of Various Countries», i Renmin Ribao, Beijing, 4. april 1951, tilsvarende i Xinhua s.d.
  28. ^ «The Chinese People Cannot Tolerate It», i Renbin Ribao, Beijing, 23. mai 1951, tilsvarende i Xinhua s.d.
  29. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 93
  30. ^ John W. Witek (1994): Anmeldelse av B. Leung: Sino-Vatican Relations: Problems in Conflicting Authority, 1976-1986, i «Theological Studies» (54), n. 2 (1. juni 1993), s. 363
  31. ^ TIME Magazine. Prayer for China 17 September 1951
  32. ^ Tilpasset etter Thomas J. Bauer, M.M.: The Systematic Destruction of the Catholic Church in China, New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 2, kun ut fra de opplysninger som var kjent tidlig 1954
  33. ^ Erkebiskop Dominic Tang: How Inscrutable His Ways: Memoirs 1951-1981, Hong Kong: Aidan Publicities and Printing, 1987, s. 33-34
  34. ^ a b c Missionary Bulletin, vol. 7, № 1, januar 1954, s. 24
  35. ^ Jean-Paul Wiest: Maryknoll in China: A History, 1918-1955, Armonk, NY: M.E. Sharpe: 1988.
  36. ^ Karikaturtegninger gjengitt i Thomas J. Bauer, M.M.: The Systematic Destruction of the Catholic Church in China, New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 15-19
  37. ^ Thomas J. Bauer, M.M.: The Systematic Destruction of the Catholic Church in China, New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 3-8
  38. ^ Dries Van Coillie C.I.C.M.: Hjernevask i Kina, Oslo:Elingaard, 1974
  39. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 87
  40. ^ Thomas J. Bauer, M.M.: The Systematic Destruction of the Catholic Church in China, New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 12-15
  41. ^ Thomas J. Bauer, M.M.: The Systematic Destruction of the Catholic Church in China, New York: World Horizons Report № 11, 1954, s. 4, 29-42
  42. ^ Missionary Bulletin, vol. 7, for mai 1954
  43. ^ Missionary Bulletin, februar 1957, vol. 9, for desember 1956, s. 125-130
  44. ^ Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 22-23
  45. ^ Missionary Bulletin, vol. 7, № 1, januar 1954, s. 25
  46. ^ Etter 1955 opphørte paven å utnevne biskoper til Folkerepublikken Kina, og det ble sannsynligvis ikke bispeviet noen hemmelige biskoper av romtro biskoper før på 1970-tallet; etter 1963 var det ikke før i 1979 før nye ordinasjoner av «patriotiske» biskoper, under kulturrevolusjonen ble også de fleste «patriotiske» biskoper forfulgt.
  47. ^ Utnevnt av paven - Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 27-32, justert for to mindre feil. Utnevnelser/ordinasjoner av noen få utenlandske biskoper ikke medtatt, de ble uansett raskt utvist.
  48. ^ Viet uten pavens ja - Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 226-229, justert for en mangel.
  49. ^ ,[2] The Consecrations of the "Patriotic Bishops", ved Terrence J. Boyle. Nettsted besøkt 1. mars 2007. Gjelder Chen Yuancai
  50. ^ Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 24
  51. ^ [3] The Consecrations of the "Patriotic Bishops", ved Terrence J. Boyle. Nettsted besøkt 27. februar 2007
  52. ^ a b [4] Time Magazine: Schism in China, 18. august 1958. Nettsted besøkt 27. februar 2007
  53. ^ Analyse av Ad Apostolorum Principis i Betty Ann Maheu M.M. (red.), Elmer Wurth M.M. (kompilert): Papal Documents Related to China 1937-2005, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2006, 92-94
  54. ^ F.eks. benediktinermunken Eleutherius Winance, som til slutt ble utvist i 1952. Han skrev senere om sine opplevelser i Eleutherius Winance, O.S.B.: The Communist Persuasion: A Personal Experience of Brainwashing, New York: P.J. Kenedy & Sons 1959
  55. ^ Geoffrey King, S.J.: «Die katholische Kirche in China: Eine kirchenrechtliche Bewertung», i Roman Malek, S.V.D. (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 581-610, ISBN 3-8050-0385-4
  56. ^ Stephen Lee: «Die katholische Kirche in China: Eine kirchenrechtliche Bewertung – Entgegnung auf den Artikel von Geoffrey King», i Roman Malek, S.V.D. (red.): «Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext, Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 611-626, ISBN 3-8050-0385-4
  57. ^ Paul Zepp, S.V.D.: «Die Exkommunikation von Bischöfen nach den CIC 1983 und Bedingungen für die Aufhebung im Hinblick auf die Situation der chinesischen Bischöfe», i Roman Malek, S.V.D. – Werner Prawdzik, S.V.D. (red.): Zwischen Autonomie und Anlehnung: Die Problematik der katholischen Kirche in China, theologisch und geschichtlich gesehen, Nettetal: Steyler Verlag, 1989, s. 121-131, ISBN 3-8050-0385-4
  58. ^ Kim-Kwong Chan: Towards a Contextual Ecclesiology – The Catholic Church in the People's Republic of China (1979–1983): Its Life and Theological Implications, Hong Kong 1987, ASIN: B000IX69HW
  59. ^ Peter Barry: «The Formation of the Chinese Catholic Patriotic Association», i Ching Feng 24 (1981), s. 120
  60. ^ «Catholiques chinois: Une Eglise, ou deux?», i Etudes 366/5 (mai 1987), s. 663-674
  61. ^ Pierfilippo Guglielminetti: «One Church, Two Testimonies», i Tripod 1987, No. 37, s. 76-88
  62. ^ Jerôme Heyndrickx, C.I.C.M.: «Emergence of a Local Catholic Church in China?», i Tripod 1987, No. 37, s. 51-75
  63. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 208-209
  64. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, følger gjennom hele boken skjebnen til Wang Xiaoling / Catherine Ho, som ble katolikk i 15-årsalderen i 1950 og satt fengslet 1955-56 og 1958-1979
  65. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 211-212, 219
  66. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 220
  67. ^ a b China News Analysis, Hong Kong, 28. september 1962, no. 439
  68. ^ Virginia Johnson, M.M.: «Vatican-Peking relations: A stormy history, a modern estrangement», s. 17, i Patrick Connor S.V.D.: China and the Churches, Techny IL:Steyl Press (Holland) 1981, s. 16-20
  69. ^ Hyginus Eugenius Cardinale: The Holy See and the International Order, Gerrards Cross: Colin Smythe 1976, s. 204-205
  70. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 229
  71. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 229-230
  72. ^ Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 46-47.
  73. ^ Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 48.
  74. ^ Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 48-49.
  75. ^ Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 49.
  76. ^ Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 50-51.
  77. ^ Jason Kindopp: Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule, s. 126
  78. ^ Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: Protestantism in Contemporary China, Cambridge University Press 2004, s. 2
  79. ^ Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 29
  80. ^ Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 29-30
  81. ^ Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis Books 1980, s. 86
  82. ^ Wolfgang L. Griching: The Value System in China 1970, Taipei: Bethlehem Fathers, 1971, s 179-182
  83. ^ a b [5] Claes Tande: Chronology of Erections of Catholic Dioceses and Other Territorial Jurisdictions: China. Nettsted besøkt 16. mai 2007.
  84. ^ a b David B. Barrett, George T. Kurian og Todd M. Johnson: World Christian Encyclopedia: A Comparative Survey of Churches and Religions in the Modern World, 2. utg., Oxford University Press 2001, Bind I s. 724.
  85. ^ Harold W. Rigney: Four Years in a Red Hell, Chicago: Henry Regnery, 1965
  86. ^ Ross Y. Koen: The China lobby in American Politics, New York: Macmillan, 1960, s. 54
  87. ^ Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis Books 1980, s. 87
  88. ^ a b Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis Books 1980, s. 88
  89. ^ Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis Books 1980, s. 87-88
  90. ^ Harrie Huiskamp: A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494 (KTC – Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 200
  91. ^ David B. Barrett, George T. Kurian og Todd M. Johnson: World Christian Encyclopedia: A Comparative Survey of Churches and Religions in the Modern World, 2. utg., Oxford University Press 2001, Bind I s. 726.
  92. ^ Frode Steen: «Taiwan», s. 154-155, i Arne Tolo (red.:) Såtid, vekst og modning: Historien om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Asia, Afrika og Sør-Amerika, Oslo: Lunde Forlag, 2002, s. 153-168
  93. ^ Frode Steen: «Taiwan», i Arne Tolo (red.:) Såtid, vekst og modning: Historien om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Asia, Afrika og Sør-Amerika, Oslo: Lunde Forlag, 2002, s. 153-168
  94. ^ Kontinuerlig oppdatert nettversjon av Tobias Salmelid (red.): Hvem, hva, hvor i Norsk Luthersk Misjonssamband, 1998 Nettsted sist besøkt 14. september 2007
  95. ^ David B. Barrett, George T. Kurian og Todd M. Johnson: World Christian Encyclopedia: A Comparative Survey of Churches and Religions in the Modern World, 2. utg., Oxford University Press 2001, Bind I s. 723.