Kikkertsikte

Siktebilde gjennom et kikkertsikte med mrad-streker, stilt inn med 20 ganger forstørrelse på 274 meter.

Revolver med kikkertsikte

Kikkertsikte er en type sikte for skytevåpen. Siktet fungerer stor sett på samme måte som en vanlig kikkert, men er beregnet for bruk av ett øye. De fleste kikkertsikter som produseres i dag har justerbar forstørrelse, men kikkertsikter med fast forstørrelse finnes også. Siktepunktet inni kikkerten kalles retikkel, og må stilles inn for å samsvare med prosjektilets treffpunkt.

Benevnelsen til siktene oppgis etter hvor mye forstørrelse de har, samt størrelsen på objektivet i millimeter. Eksempelvis kan en vanlig jaktkikkert ha spesifikasjonen «3-12x50 mm», som vil si at forstørrelsen kan justeres mellom 3 til 12 ganger, og at objektivet er 50 mm.

Kikkertsikter må som regel monteres på våpenet via en egen kikkertmontasje. Undersiden av kikkertmontasjen festes mot glidekassen (f.eks. med en picatinnyskinne). Oppsiden av de fleste kikkertmontasje har tradisjonelt vært av typen ringmontasjer som klemmer om mellomrøret til kikkerten, men skinnemontasjer tar stadig over som et mer moderne alternativ. Zeisskinnen er den mest utbredte standarden for skinnemontasjer.

Noen av de mest kjente kikkertsikteprodusentene som er virksomme per 2019 er Zeiss, Swarovski, Meopta, Leupold, Vortex, Bushnell, Kahles, Schmidt & Bender og Leica. Til mange typer jakt er et godt kikkertsikte så viktig at mange anbefaler å legge mer penger i kikkertsikte enn selve våpenet.

Brukervennlighet

Eksempler på egenskaper som kan legges vekt på av en bruker er:

• Optiske egenskaper
• Enkel betjening av innstillinger
• Hindre utilsiktet endring av innstillinger
• Passende utforming, størrelse og vekt
• Robusthet og slagfasthet

Historie

De første kjente eksperimentene for å utvikle optiske siktemidler til skytevåpen går tilbake til starten av 1600-tallet. Deretter gikk det flere århundrer hvor det ble prøvd ut forskjellige typer optiske sikter, men de fleste av disse forløperne til kikkertsiktet hadde store begrensninger i ytelse eller liten praktisk bruksverdi.

I 1776 forsøkte amerikaneren Charles Willson Peale å montere et teleskop på en rifle, men hadde utfordringer med å montere teleskopet ettersom det krevde kort øyeavstand. Skytteren måtte dermed ha øyet nesten helt inntil kikkerten, noe som resulterte i at teleskopet slo tilbake mot skytterens øye under rekyl og gav blåmerke rundt skytterens øye. Forsøket var dermed ingen suksess.

Det første dokumenterte funksjonelle kikkertsiktet ble oppfunnet mellom 1835 og 1840 av den britiske ingeniøren John Ratcliffe Chapman. Han hadde vist konseptet og deler av designet til Morgan James i Utica, New York, og de to gikk sammen om å produsere «Chapman-James-siktet». Det første av disse siktene ble dokumentert i boken The Improved American Rifle skrevet av Chapman i 1844. Boken ble utgitt i 1848, og utgitt på nytt så sent som i 1976.

I 1855 begynte William Malcolm i Syracuse (New York) å produsere sitt eget kikkertsikte. Han brukte et unikt design med akromatiske linser lik de som brukes i teleskop, og forbedret side- og høydejusteringen. Kikkertene sies å ha hatt mellom 3 til 20 ganger forstørrelse, muligens mer. Under den amerikanske borgerkrigen var siktene til William Malcolm vanlige, det samme var også en annen type sikter som var merket med L. M. Amidon, som antas å vise til navnet Leander Amadon fra Vermont. Andre kikkertsikter fra samme periode var «Davidson-siktet» (Davidson telescopic sight) og «Parker Hale-siktet» (Parker Hale telescopic sight).

Tidlige praktisk brukbare kikkertsikter basert på refraktorteleskop (linseteleskop) ble bygd i 1880 av August Fiedler i Stronsdorf, Østerrike, som arbeidet som skogbrukskommisjonær under prins Reuss.

Et tyskprodusert ZF Ajack 4×90 kikkertsikte (4×38 mm i moderne terminologi) laget for de svenske Mauser m/96 skarpskytterriflene (m/1941 og m/1941B).

Senere kom kikkertsikter med ekstra lang øyeavstand tiltenkt bruk på handvåpen (pistol og revolver) eller «speiderrifler» (scout rifle) med forovermontert kikkert. Et kjent historisk eksempel på slike kikkertsikter med lang øyeavstand er det tyske siktet ZF41 som ble brukt under andre verdenskrig på Karabiner 98k.

Et tidlig eksempel på portabel nattoptikk var det tyske Zielgerät (sikteinnretning) 1229 (ZG 1229) brukt under andre verdenskrig, også kjent under kodenavnet Vampir (vampyr). ZG 1229 Vampir regnes som «generasjon null» av aktiv infrarød nattoptikk, og ble utviklet for Wehrmacht til angrepsriflen StG 44. Siktet var tiltenkt nattbruk. Utlevering til tyske styrker startet i 1944, og systemet så kampbruk i liten skala fra februar 1945 til slutten av andre verdenskrig.

Optiske egenskaper

Kikkerter konstruert for forskjellige formål kan legge vekt på ulike optiske egenskaper. Mens en del tekniske egenskaper enkelt kan måles i laboratorie, så kan en del subjektive egenskaper være vanskelig å bestemme uten å se gjennom og sammenligne med andre kikkerter samtidig.

Forstørrelse

Forstørrelsen er hvor mange ganger et bilde blir forstørret. For eksempel vil en kikkert med 2 ganger forstørrelse gjøre at målet vil se like stort ut som om det var plassert på halve avstanden. På denne måten kan en kikkert uten forstørrelse sies å ha en forstørrelse på 1×. Det finnes også kikkertsikter med forstørrelse under 1× (f.eks. Swarovski Z8i 0.75-6x20), og forstørrelser under 1× vil forminske bildet i forhold til virkeligheten. Større forstørrelse er ikke alltid å foretrekke, men som hovedregel vil større forstørrelse være mer egnet dess lengre skyteavstand og dess roligere skyting. Skal det gjøres målveksling er det en fordel at den neste skiven også er synlig i kikkerten.

Et kikkertsikte bør både ha lav nok og høy nok forstørrelse i forhold til sin tiltenkte bruk. Sikter med lav forstørrelse er bedre egnet til hurtige skudd og når man vil ha bedre oversikt rundt målet. Sikter med høyere forstørrelse er bedre egnet til skyting fra stødig stilling på lengre hold eller når målet er lite og kan være vanskelig å se.

Prismesikte er en type kikkertsikte som er bygd opp med prismer i stedet for bare linser. Prismesikter har ofte fast forstørrelse, men kan også fås med justerbar forstørrelse (for eksempel ELCAN Specter DR/TR-serien).

Zoom

Zoom angir hvor mye forstørrelsen kan endres på et kikkertsikte med variabel forstørrelse. Zoomfaktoren eller zoomomfanget (engelsk zoom ratio, ofte bare kalt zoom) regnes ut ved å ta forholdet mellom høyeste og laveste forstørrelse. Zoom og forstørrelse er med andre ord ikke det samme. For eksempel kan zoomomfanget til en kikkert med variabel forstørrelse mellom 3-9x finnes ved å regne ut 9 delt på 3, som altså gir et zoomomfang på 3 ganger. Sagt på en annen måte er zoomomfanget forholdet mellom korteste og lengste brennvidde (fokallengde).

De siste årene har produsentene stadig lansert kikkerter med økende zoomfaktor, det vil si større spenn mellom minste og høyeste forstørrelse. For eksempel var kikkert med 3-9 ganger forstørrelse (3x zoomfaktor) lenge standardvalget for jegere som drev med allsidig jakt. Kikkerter med 3-12 og 2,5-10 ganger forstørrelse har deretter også hatt en viss popularitet som allsidige jaktkikkerter (henholdsvis 4x og 5x zoomfaktor) hvilket gir et utvidet bruksområde. De par siste årene har det vært lansert mange kikkerter med 1-8 ganger forstørrelse (8x zoomfaktor) som også har blitt en populær type kikkert til allsidig jaktbruk ettersom de for mange typer jakt (bortsett fra skumringsjakt) gir nær samme ytelse som en 3-9 kikkert, pluss muligheten for lavere forstørrelse ved hurtige skudd. Langholdsskyting har også hatt en økende popularitet de siste årene, og da økes gjerne forstørrelsen i andre enden av skalaen (f.eks. 3-20).

Objektiv

Objektivdiameter

Objektivet er den fremste linsen på kikkerten, og objektivets diameter begrenser blant annet hvor mye lys som kan slippe inn. Eksempler på vanlige objektivdiametre er 24, 28, 30, 32, 40, 44, 50 og 56 mm. Gitt to kikkerter med tilsvarende kvalitet på linsene vil kikkerten med størst objektiv ha potensial for å slippe gjennom mer lys.

Objektivdiameter kan sette begrensning på hvor mye lysgjennomgang en kikkert kan ha. Høy lysgjennomgangen er viktig ved skumringsjakt og annen skyting i dårlig lys, og da ønsker man ofte så stor objektivdiameter som mulig. Til jakt i mørke foretrekker mange kikkerter med objektiv mellom 56 mm eller helt opp til 72 mm (f.eks. 6-24x72). (Andre faktorer påvirker også lysgjennomgangen, for eksempel zoomområdet, kvalitet på linser og antall linser).

Objektivgjenger

De fleste kikkertsikter har innvendige gjenger fremme på objektivet for festing av tilleggsutstyr som linsedeksel, motlysblender og/eller objektivfilter. Forskjellige produsenter kan bruke ulike gjenger, samt at dette kan variere mellom modeller. For eksempel bruker den europeiske produsenten Swarovski ulike metriske gjengediametre på forskjellige modeller, men alle med 0.75 mm stigning.

Optiske filtre som for eksempel grå, gule eller polariserende linser kan brukes for å optimalisere bildekvaliteten under varierende lysforhold.

Motlysblender (også kalt solblender) kan brukes for å redusere refleksflekker (også kalt lysskjær, på engelsk lens flare). I noen tilfeller brukes spesielle blendere like lange som geværløpet for å redusere hildring («mirage») forårsaket av varmt løp. Bikube-filter (engelsk Anti-Reflection Devices (ARD), honeycomb filter eller kill flash) er en type motlysblender som har mange små parallelle åpninger istedenfor en stor, og har en fordel man får en motlysblender med kortere lengde. Både vanlige motlysblendere og bikube-varianten brukes av skarpskyttere for å minimere refleksjoner fra kikkerten som kan røpe posisjonen overfor en fiende, eller for jegere overfor et dyr. En optisk ulempe med alle typer motlysblendere er at de kan skape vignettering. Med bikube-filter vil vignetteringen være liten, men man kan oppleve mange bokeh-punkter (like mange som det er bikubeåpninger) dersom det finnes kraftige lyskilder ute av fokus innenfor synsfeltet. Hvorvidt det er behov for motlysblender avhenger av skyteforhold (hovedsakelig motlys) samt kikkertkonstruksjon. På moderne høykvalitetskikkerter kan man ofte klare seg uten motlysblender dersom man har gode antirefleksbelegg på linsene og god overflatebehandling på veggene inni kikkerten (for eksempel en matt, svart overflate med riller).

Synsfelt

Synsfeltet er hvor «bredt» man kan se rundt målet, og kan enten oppgis i vinkelmål som i antall grader (°) eller milliradianer (mrad), eller i lineære mål som meter på 100 meter eller fot på 100 yard. Tilstrekkelig synsfelt er viktig for å finne målet og beholde oversikten rundt målet. Bredden på synsfeltet er direkte relatert til konstruksjonen av okularet, kikkertens zoomomfang og innstilte forstørrelse. Feltblenderen er en lysåpning inne i kikkerten som begrenser synsfeltet. Andre faktorer, som for eksempel objektivdiameter, lysåpning (aperturblender) og brytningsstyrken (det inverse av brennvidden), har ingen direkte påvirkning på synsfeltet.

På kikkerter med variabel forstørrelse vil brukeren merke at synsfeltet varierer med forstørrelsen. Synsfeltet vil være lite ved høy forstørrelse, og stort på lav forstørrelse. Generelt kan man si at synsfeltet varierer lineært og omvendt proporsjonalt med innstilt forstørrelse; for eksempel vil en dobling i forstørrelse føre til en halvering av synsfeltet. Bredden på synsfeltet kan variere mellom to kikkertmodeller med ellers ganske like spesifikasjoner. De tre viktigste faktorene for størrelsen på synsfeltet er:

• Tilsynelatende synsfelt i okularet (i grader eller mrad), bestemt av brennvidden til objektivet og okularet
• Zoomomfang (altså forholdet mellom største og minste forstørrelse)
• Innstilt forstørrelse

Tilsynelatende synsfelt kan variere mellom 35 til 80 grader (ca. 435 til 1400 mrad), men ligger typisk rundt 55 grader (960 mrad). Ut ifra disse spesifikasjonene på et kikkertsikte kan man regne seg tilbake til forventet bredde på synsfeltet ved forskjellige forstørrelser. Avvik i slike utregninger skyldes som regel avrundinger i spesifikasjonene hos kikkertprodusentene. En regnemetode er:

${\text{Synsfelt}}=({\frac {\text{Tilsynelatende synsfelt}}{\text{Zoomfaktor}}})/{\text{Innstilt forstørrelse}}$

Som et eksempel kan man regne ut forventet synsfelt på en 3-9x kikkert (altså 3 som zoomfaktor) hvor okularet har et tilsynelatende synsfelt på 55 grader (960 mrad). Synsfelt i grader på et par forskjellige forstørrelser blir da:

• 3x: (55/3)/3 ≈ 6,1 grader
• 5x: (55/5)/3 ≈ 3,7 grader
• 9x: (55/9)/3 ≈ 2,0 grader

Tilsvarende kan synsfeltetet regnes ut i milliradianer:

• 3x: (960/3)/3 ≈ 107 mrad (10,7 meter på 100 meter)
• 5x: (960/5)/3 ≈ 64 mrad (6,4 meter på 100 meter)
• 9x: (960/9)/3 ≈ 36 mrad (3,6 meter på 100 meter)

Omvendt kan tilsynelatende synsfelt regnes ut ved:

${\text{Tilsynelatende synsfelt i grader}}={\text{Zoomfaktor}}\cdot {\text{Synsfelt i grader}}\cdot {\text{Innstilt forstørrelse}}$

Selv om størrelsen på objektivet ikke direkte påvirker synsfeltet, så ser man ofte i praksis at sikter med større objektiv har mindre synsfelt. Dette er fordi det er vanskelig å produsere kikkerter med høy forstørrelse uten uten at det oppstår avbildningsfeil og kort dybdeskarphet. Kikkerter med høy forstørrelse har derfor ofte stor brennvidde for å gjøre dem enklere å produsere, hvilket fører til mindre tilsynelatende synsfelt.

Utgangspupill

Gjennomsnittlig pupillstørrelse hos mennesker etter alder
Alder (år)	Dag (mm)	Natt (mm)
20	4.7	8
30	4.3	7
40	3.9	6
50	3.5	5
60	3.1	4.1
70	2.7	3.2
80	2.3	2.5

Utgangspupillen til en kikkert er størrelsen på lysåpningen som brukeren vil se gjennom okularet når øyeavstanden er korrekt. På en godt designet kikkert vil utgangspupillen på maks forstørrelse være matematisk bestemt, og kan finnes ved å ta diameteren til objektivet og dele den på forstørrelsen. For eksempel vil utgangspupillen til en kikkert med et 40 mm objektiv og 10 ganger maksimal forstørrelse kunne regnes ut til å være omtrent 40/10 = 4 mm. Dette regnestykket gjelder også for kikkerter med fast forstørrelse. Dersom man skrur ned forstørrelsen på en kikkert med variabel forstørrelse vil utgangspupillen øke, men hvor mye den øker avhenger en del av designet på okularet.

Fordeler med større utgangspupill er at det blir enklere å «finne» siktebildet. Så lenge kikkertens utgangspupill er lik eller større enn øyets pupill vil dessuten kikkerten ikke minske mengden lys som når skytterens øye. En kikkert som har mindre utgangspupill enn øyet til brukeren vil som regel oppleves som mørk å se gjennom. Tilstrekkelig utgangspupill er derfor spesielt viktig ved skyting ved daggry og i skumring.

Størrelsen på et menneskes pupill varierer med alder og lysforhold. I dagslys er pupillen gjerne 2 mm, mens i mørke og svakt lys kan pupillen til et ungt menneske øke til 8 mm. Øyets maksimale pupillstørrelse minsker med alderen ettersom øyet blir mindre elastisk. Noen vanlige tommelfingerregler er at den maksimale pupillstørrelsen er 8 mm for en 20-åring, 7 mm for en 30-åring, 6 mm for en 40-åring, 5 mm for en 50-åring, 4,1 mm for en 60-åring, 3,2 mm for en 70-åring og 2,5 mm for en 80-åring. En 50-åring vil derfor ikke kunne utnytte det ekstra lyset som kikkerter med større utgangspupill enn 5 mm gir.

På en side kan liten utgangspupill føre til mindre parallaksefeil, fordi det tvinger brukeren til å sentrere øyet i kikkerten. Imidlertid opptrer liten utgangspupill i praksis ofte på kikkerter ved høy forstørrelse, og dess høyere forstørrelse dess mindre skal det til for å få parallaksefeil.

Øyeavstand

Øyeavstand er avstanden mellom øyet og kikkertens linse på okularet. Optimal avstand er som regel oppgitt av produsenten i millimeter, og har litt slingringsmonn. På sikter med variabel forstørrelse vil den optimale øyeavstanden varierer noe med innstilt forstørrelse, som for eksempel 90 mm på laveste forstørrelse og 60 mm på høyeste forstørrelse.

For stor øyeavstand kan gi en «tunneleffekt» hvor bildet blir svart rundt kantene. Denne effekten kan utnyttes for å unngå parallaksefeil, ved at brukeren kan sentrere øyet i kikkerten ved å ha like mye «svart» rundt kantene.

Den optimale øyeavstanden er der hvor utgangspupillen har smalest tverrsnitt, og tverrsnittet øker dess lengre man går bort fra den ideelle øyeavstanden inntil det ikke lenger er praktisk brukbart.

Lengdeintervallet for akseptabel øyeavstand er konstant, men flytter seg med innstilt forstørrelse. På høy forstørrelse kan man få få følelsen av at man må trekke hodet bakover for å få et klart bilde, mens på lav forstørrelse kan man få få følelsen av at man strekke hodet fremover. Derfor er det viktig når man monterer en kikkert å sørge for at kikkerten er montert langt nok bak for bruk på lav forstørrelse, og langt nok frem for bruk på høy forstørrelse.

Øyeboks

Øyeboks er et begrep som sier noe om hvor lett det er å finne siktebilde ved å kombinere øyeavstand og utgangspupill, som hver for seg beskriver ulike faktorer for hvor lett det er å finne siktebilde. Mens øyeavstanden beskriver et lengdeintervall langs den optiske aksen (i millimeter), og arealet til utgangspupillen på det projiserte planet langs den optiske aksen (i kvadratmillimeter), så kan disse kombineres for å få volumet til øyeboksen (i kubikkmillimeter).

Øyeboksen har form som en dobbel kjegle (konus), og navnet «boks» kan dermed være noe misvisende ettersom det kan implisere en form for rektangulær boks. Volumet til øyeboksen kan oppgis med formelen $V=2\cdot {\pi {({\tfrac {u}{2}})}^{2}l \over 3}$ hvor u = utgangspupillens diameter og l = er øyeavstandens praktisk brukbare område forover og bakover fra ideell øyeavstand (her antatt å være lik forover og bakover).

For eksempel kan øyenboksen til en kikkert med utgangpupill på 2.4 mm, ideell øyeavstand på 87.5 mm, og intervall for praktisk øyeavstand mellom 75–100 mm, ha følgende øyenboks:

$V={\pi {({\tfrac {2.4}{2}})}^{2}(100-87.5) \over 3}+{\pi {({\tfrac {2.4}{2}})}^{2}(87.5-75) \over 3}=37.7$

Altså 37.7 mm³. På kikkerter med justerbar forstørrelse vil størrelsen på øyeboksen endre seg basert på innstilt forstørrelse, ettersom øyeavstand og utgangspupill da også vil endre seg.

Lysgjennomgang

Lysgjennomgang forteller hvor mye lys en kikkert slipper gjennom. I godt dagslys vil de fleste kikkerter ofte fungere tilfredsstillende, men med mindre dagslys kan det bli store forskjeller. I dårlig lys (som ved skumring og daggry) er høy lysgjennomgang en svært viktig egenskap. Det er mulig å objektivt sammenligne lysgjennomgangen mellom ulike kikkerter ved å sammenligne kikkertene optiske transferfunksjoner, men disse oppgis sjelden av kikkertprodusenter. I stedet oppgir kikkertprodusenter i dag som regel en måleenhet for lysgjennomgang som heter faktisk lysstyrke.

Lysgjennomgang bestemmes blant annet av kikkertens oppbygning, antall linser, kvaliteten på linsene og eventuelle belegg. Som regel vil en kikkert med større objektivdiameter ha mer lysgjennomgang, men det trenger ikke være slik.

Geometrisk lysstyrke er en foreldet regnemetode hvor man tok utgangspupillen og ganget den med seg selv, altså ${\text{utgangspupill}}\cdot {\text{utgangspupill}}$. Et høyere tall skulle dermed indikere lysere bilde, men dette er kun et teoretisk tall som ikke betyr så mye i praksis. Skumringsverdi (også kalt demringstall eller skumringstall, på engelsk twilight factor) er en annen foreldet måleenhet som ble innført av tysk optikkindustri for mange år siden. Skumringsverdien var ment å indikere hvor godt detaljer gjengis i dårlig lys, eller sagt på en annen måte: Oppløsning i dårlig lys. Skumringsverdien er definert som kvadratroten av produktet av objektivdiameteren og forstørrelsen, alstå ${\sqrt {{\text{forstørrelse}}\cdot {\text{objektivdiameter}}}}$. For eksempel vil skumringsverdien til en 10x42-kikkert være ${\sqrt {10\cdot 42}}={\sqrt {420}}=20.5$Noen forhandlere hevder at skumringsverdien til et kikkertsikte ikke har noe å si for oppløsningen i dårlig lys. Skumringsverdien er kun et matematisk tall, og sier dermed ikke noe om kikkerten er av god eller dårlig kvalitet. Skumringsverdien forteller heller ikke noe om den faktiske lysgjennomgangen.

Oppløsning

Oppløsningen er evnen til å se detaljer, og oppgis i antall linjer per millimeter. God oppløsning er spesielt viktig ved dårlig lys. Oppløsningen er som regel best i sentrum av bildet, og randsoneskarpheten er et mål på hvor langt ut fra sentrum bildet fortsatt har høy oppløsning.

Kontrast

Kontrast er evnen til å skille mellom lyst og mørkt i et bilde. Ved høyere kontrast oppleves bildet som skarpere. Bildeskarpheten er som regel best i midten, og kan avta noe mot kantene på grunn av asfæriske avvik.

Fargegjengivelse

Lysstråler med forskjellige farger har ulike brytningsvinkler, og vil derfor bøyes forskjellig når de går gjennom linser. Det vil derfor alltid til en viss grad oppstå brytningsfeil og dertil fargefeil i linsene til kikkerten. Lite fargefeil kan indikere god kvalitet og overflatebehandling av linser og prismer. Forskjellige kikkertmerker har dessuten gjerne litt forskjellige fargetoner, f.eks. om fargene ser «kalde» (blålig) eller «varme» ut.

Dybdeskarphet

Diagram som viser minskende blender­åpninger med tilhørende blenderverdier.

Dybdeskarphet er de avstandene en kikkert gir skarpt bilde. Ved stor dybdeskarphet vil mål på ulike avstander være skarpe i kikkerten uten at det er nødvendig å skru på siktet. Nærgrense er den korteste avstanden bildet på en kikkert kan stilles skarpt. Dybdeskarpheten avhenger av brennvidden til objektivet og den gjennomgående blenderåpningen til kikkerten.

• Blenderåpningen er størrelsen på irisblenderen (aperturen, «kikkertens pupill»), og bestemmer hvor mye lys som slippes gjennom i kikkerten. Blender­åpningen kan angsis med «f»-tall. Stor blenderåpning gir mer lys inn i kikkerten, men liten dybdeskarphet. Med minskende blenderåpning vil dybde­skarpheten øke.
• Objektivets brennvidde (fokallengde): Et objektiv med kort brennvidde gir stor dybdeskarphet, mens et objektiv med lang brennvidde gir mindre dybdeskarphet og derfor uskarp for- og bakgrunn.
  • På alle kikkerter med variabel forstørrelse vil dybdeskarpheten gå ned når man skrur opp forstørrelsen. Dette er fordi brennvidden minskes når man øker forstørrelsen. Eksempelvis vil en 3-15x kikkert har størst dybdeskarphet på 3x og kortest på 15x. For en gitt kikkert vil altså dybdeskarpheten alltid avta med økende forstørrelse. Ifølge KikkertSpesialisten AS kan dybdeskarpheten variere noe mellom to kikkertmodeller med samme forstørrelsesområde, men ikke mye.
  • Når man sammenligner en kikkert med lav forstørrelse (f.eks. 1-5x) med en kikkert med høy forstørrelse (f.eks. 5-25x) vil man generelt se at kikkerter med høy forstørrelse har lengre brennvidde, og dermed kortere dybdeskarphet. For eksempel vil bildet på en 1-5x kikkert innstilt på 5x forstørrelse være skarpt på flere avstander enn en 5-25x kikkert innstilt på 5x forstørrelse som vil være skarp innenfor et mye mindre område.

På en del sikter med høy forstørrelse brukes justeringshjulet for parallakse også for å justere fokus. Ved å justere fokus kan man flytte nær- og fjerngrensen for dybdeskarphet og dermed flytte avstandene for skarpt bilde. Dybdeskarpheten vil som regel bli veldig kort dersom man justerer fokuset nært, mens dybdeskarpheten vil øke når fokus justeres til lengre avstander. Eksempelvis kan et kikkertsikte med fokus innstilt på noen få meters avstand ha en dybdeskarphet på bare noen få meter, men ha flere hundre meters dybdeskarphet når fokus er innstilt på 200 meter. De faktiske tallene vil variere mellom forskjellige kikkerter og hvilken forstørrelse de er stilt inn på, men alle kikkertsikter vil ha samme tendens: Fokuserer man på fjerne mål vil bildet se skarpt ut på nesten alle avstander.^{[trenger referanse]}

I dårlig lys øker størrelsen på skytterens pupill, og dybdeskarpheten vil oppleves å bli mindre.

Motlysegenskaper

Motlys oppstår gjerne når man sikter mot et område med lyskilder, som for eksempel gjenskinn av sollys eller direkte sollys (motsol). Dette kan for eksempel skje ved soloppgang, solnedgang, lav sol om vinteren, eller hvis man sikter mot en lampe eller opplyst mål. En kan også oppleve motlys ved lys, overskyet himmel. Ved måneskinnsjakt kan månens plassering dessuten også gi motlys. En kikkert sies å ha gode motlysegenskaper dersom den i slike tilfeller begrenser slør, reflekser og tap av kontrast. Antirefleksbehandling eller ekstrautstyr som solblender kan hjelpe. En solblender kan også hjelpe med å unngå vanndråper på objektivlinsen. Solblendere omtales også som regnrør dersom de har dreneringshull på undersiden. Hvis solblenderen kommer inn i kikkertens synsfelt vil det føre til vignettering.

Tunneleffekt

Med de fleste kikkertsikter vil man oppleve å se en svart ring rundt utsiden av bildet i kikkerten. Denne svarte ringen kalles tunneleffekt, og hvor stor og hvor tykk ringen er bestemmes av diameteren til okularet (den bakerste delen av kikkerten), øyeavstanden og synsfelt til kikkerten. Tunneleffekten kalles av og til «dorulleffekt», ettersom synsintrykket kan minne om det man får ved å se gjennom en dorull. (Fenomenet kan minne om vignettering, men er ikke det samme.) Med liten tunneleffekt vil skytteren oppleve å ha stort synsfelt både inni og rundt kikkerten, slik at synet blokkeres i minimal grad. Hvor mange millimeter den svarte ringen utgjør for et gitt kikkertsikte kan regnes ut på flere måter. En regnemetode er:

${\text{Tunnelfaktor}}={\text{D}}-({\frac {S}{100}}\cdot {\text{A}}\cdot {\text{F}})$

Hvor:

• D er diameteren til okularrøret.
• S er bredden på synsfeltet i meter på 100 meter, og ved aktuell forstørrelse.
• A er øyeavstanden i millimeter.
• F er forstørrelsen.

Det finnes andre regnemetoder, men bare denne tar hensyn til okulardiameteren. Dette er dermed den eneste metoden som forteller hvor godt diameteren på okularet blir utnyttet.

Mekaniske egenskaper

Gassfylling

Gassfylling med nitrogen eller argon brukes på de fleste kikkertsikter i dag for å hindre at det oppstår dugg innvendig, og i praksis er det svært liten forskjell på hvilken av disse gassene man bruker. Ved å hindre at det oppstår fukt forebygger gassfyllingen også at det oppstår korrosjon på komponentene inni kikkerten. Gassfyllingen påvirker nær sagt ikke de optiske egenskapene. Selv om en gassfylt kikkert ikke dugger på innsiden kan man likevel oppleve dugg på utsiden av linsene dersom man utsetter kikkerten for brå endringer i temperatur eller fuktighet, som for eksempel ved å ta kikkerten fra en varm stue og ut i kaldt vær. Et kikkertsikte bør derfor alltid akklimatiseres til temperaturen i omgivelsene før den tas i bruk. Over tid vil gassfyllingen sive ut av kikkerten gjennom forseglingsmembraner som O-ringer. Lekkasjen vil som regel skje svært sakte over levetiden til kikkerten, som kan være flere tiår.^{[trenger referanse]} Ved dårlig forsegling kan lekkasjen skje mye raskere, med resultat at kikkerten starter å dugge på innsiden.

Kapslingsgrad

Noen produsenter garanterer en viss kaplsingsgrad, hvilket kan oppgis enten som et trykk (f.eks. 400 millibar) eller dybde under vann (f.eks. 4 meter H₂0) som kikkerten skal tåle. Intakt kapsling er viktig for at gassfyllingen skal holde seg stabil. De fleste kikkertsikter har forseglinger som til en viss grad er vanntette, samt motstandsdyktige mot mindre slag (engelsk shockproof). Brutt kapsling kan føre til at gassfyllingen lekker ut, hvilket kan føre til dugg på innsiden av kikkerten og korrosjon i de mekaniske delene. Ingen innkapsling er imidlertid helt tett, og det er normalt at gassfyllingen siver ut i løpet av kikkertens levetid (10-30 år på et kvalitetssikte).^{[trenger referanse]} På mange sikter kan gass etterfylles.

Repeterbar justering

Repeterbarhet ved justering av klikk er en viktig egenskap dersom man skal kunne stole på klikkjusteringen til kikkerten. Et eksempel på repeterbarhet er at siktepunktet kommer tilbake på samme sted dersom man skrur 10 klikk en vei og 10 klikk tilbake. Repeterbarhet er særlig viktig på feltskyting og langholdsskyting hvor man skrur mye frem og tilbake under bruk, og er avhengig av å stole på at justeringen er korrekt for å kunne treffe. Mekanismen for klikkjusteringen kan slites når kikkerten blir brukt over tid, som kan føre til at graden av repeterbarhet endrer seg. Det kan argumenteres for at repeterbarhet er noe mindre viktig på et sikte man ikke skal skru på til vanlig, men dårlig repeterbarhet kan likevel være irriterende under innskyting. Det er uansett viktig at kikkerten holder på justeringen. Ved enkelte mekaniske feil på siktejusteringen kan treffpunkt begynne å vandre.

Justeringsområde

Justeringsområdet måles som regel i milliradianer, og varierer mellom ulike kikkerter. Sidejusteringen kan ofte roteres en halv rotasjon til hver av sidene, altså et totalt justeringsområde på en rotasjon. Høydejusteringen kan ofte roteres enten en eller flere ganger, som kalles henholdsvis enrunde- og flerrunderatt (engelsk single turn og multi turn turret). For eksempel kan en kikkert med 0.1 mrad klikkverdi ha 50 eller 100 klikk på en runde, som tilsvarer henholdsvis 5 eller 10 mrad per omdreining. Ved felt- og langholdsskyting ønskes ofte et stort justeringsområde på høydejusteringen for å kompensere for kulefall lengre avstander. Høydejustering på rundt 20-30 mrad er vanlig på langholdssikter, fordelt på henholdsvis to eller tre rotasjoner. Til sammenligning har mange jaktsikter justeringsområde på rundt 10-11 mrad. Dersom det er skjevheter i sikte, våpen eller montasjer kan lite justeringsområde gi problemer med innskyting.

Innstillinger

Et Schmidt & Bender 5-25x56 PM II LP kikkertsikte med med oversikt over alle innstillinger. Dette er et langholdssikte som har det meste av innstillinger som kan fås på et kikkertsikte.

Kikkertsikter kan ha flere justeringsmuligheter, noen vanlige er:

• Forstørrelsesjustering finnes på kikkerter med variabel zoom i form av en ring, og er som regel merket med tall for de ulike forstørrelsene. Forstørrelsen justeres vanligvis med en roterbar ring fremme på okularet.
• Opplyst retikkel finnes på noen kikkerter for å gjøre det lettere å se retikkelet, og lysstyrken kan da ofte reguleres mellom forskjellige innstillinger etter hvor lyst eller mørkt målet eller omgivelsene er. Belysningen justeres vanligvis med en knapp eller justeringshjul.
• Dioptrijustering er justeringshjulet nærmest øyet, og brukes for å korrigere for individuelle synsfeil hos skytteren på samme måte som en brille ville gjort. En korrekt innstilt dioptri skal sørge for at retikkelet kan sees skarpt uten å anstrenge øyet. Nærsynthet korrigeres ved å justere dioptrien mot minus, mens langsynthet korrigeres ved å justere mot pluss. Dioptrien justeres vanligvis med en roterbar ring bakerst på okularet.
• Parallaksejustering brukes for å få skarpt fokus på målet på forskjellige avstander ved å bringe bildet av målet til samme fokusplan som retikkelet. Korrekt parallakseinnstilling er viktigere dess høyere forstørrelse.^{[trenger referanse]} Justeringen finnes ofte på venstre side av mellomrøret, eller fremme på objektivet på en del rimelige kikkerter. Ikke alle sikter har justerbar parallakse. Mange jaktsikter har ikke mulighet for justering av parallakse, og er da ofte kalibrert til å være parallaksefri på enten 100 meter eller 100 yards (91 meter).
• Høydejustering, for å flytte retikkelet opp eller ned, brukes først for innskyting og deretter for å korrigere for kulefall for ulike avstander og værforhold. Høydejusteringen justeres vanligvis med et ratt oppå mellomrøret.
• Nullstopp (engelsk zero-stop) fås på en del sikter som er tiltenkt å kunne justeres for elevasjon i felt og hvor justeringsrattet for høyde kan roteres mer enn en gang. Nullstoppen gjør at elevasjonen på siktet ikke kan skrus lengre ned enn det nullstoppen er satt til, som typisk justeres av brukeren til 2-3 klikk under der våpenet er innskutt. Dermed er det enkelt å finne tilbake til et fast referansepunkt dersom man har mistet kontroll på antall omdreininger og har «skrudd seg bort», og nullstopp er således nyttig for å unngå forvirring. Man kan med andre ord alltids skru siktet nedover igjen til man treffer nullstoppen, og på den måten finne ut hvilken rotasjon man er på. I langsholdsskyting justeres zero stop ofte til en innskyting på 100 m. Nullstoppen på høyderattet må ofte settes ved hjelp av verktøy, for eksempel sekskantnøkkel.
• Sidejustering flytter retikkelet til høyre eller venstre, og brukes først for innskyting og deretter for å korrigere for vind for ulike avstander og værforhold. Sidejusteringen justeres vanligvis med et ratt på høyre side av mellomrøret.

Innstilling av dioptri

Justering av dioptri korrigerer for nærsynt- og langsynthet, men ikke astigmatisme (skjeve hornhinner). Hvor mye dioptrien kan justeres varierer mellom modeller, men vanligvis minst mellom +3 til -3.

Innstilling av dioptri kan gjøres ved at man sikter mot en lys bakgrunn, som for eksempel et ark, en lys vegg eller blå/grå himmel (OBS: Aldri se direkte mot sollys med en kikkert). Man begynner med å skru dioptrien utover (mot klokken, i plussretning) til bildet blir veldig ufokusert. Deretter skrus dioptrien sakte inn igjen (med klokka, i minusretning) til retikkelet blir helt skarpt. Årsaken til at man først skrur dioptrien langt ut og deretter gradvis justerer innover igjen, er for å hindre at øyet automatisk tilpasser seg for å gjøre bildet skarpt ved å anstrenge øyemusklene (akkommodasjon) som kan gi hodepine ved lengre skyting. Det er mulig å markere innstillingen man havner på og gjenta prosedyren flere ganger.

Når man er fornøyd vil det som regel ikke være nødvendig å justere dioptrien igjen, med mindre enten synet endrer seg, siktet skal brukes av en annen skytter eller dioptrien kommer ut av innstillingen. Hvilken dioptriinnstilling som er optimal varierer også noe med lysforholdene. Dersom man for eksempel jakter i skumring med en dioptri stilt inn på dagtid, så bør dioptrien i teorien stilles inn på nytt for optimal ytelse. Mange blir mer nærsynt i mørket, som gjør at man bør stille dioptrien inn på nytt dersom man for eksempel skal jakte om natten. Dette skjer på grunn av at stavene (som oppfatter lys og mørke) ligger i et annet plan enn tappene (fargereseptorene i øyet). En annen løsning enn å stille inn dioptrien på nytt kan være å bruke briller med økt minusstyrke eller lavere plusstyrke når man skal bruke siktet i mørke.

Justeringsrattet for dioptri kan enten være av typen uten lås (hurtigfokus, på engelsk kalt fast focus eyepiece) eller med lås (på engelsk kalt locking focus eyepiece). Låsbare justeringsratt består gjerne av et gjengeparti i okularet med kontramutter. Disse er rimeligere å produsere, og vil på grunn av låsingen holde justeringen sin bedre. Noen eldre sikter er uten justerbar dioptri, hvilket forutsetter at brukeren enten har perfekt syn eller bruker briller.

På sikter med høy forstørrelse kan dioptrien stilles inn ved at parallaksen først stilles til uendelig.^{[trenger referanse]} Deretter bør man sikte med kikkerten på en monoton overflate nærme kikkerten (for eksempel et hvitt ark eller en hvit vegg mellom 20 cm til 1 meter fra objektivet). Alternativt kan man sikte mot blå himmel. Det er viktig at overflaten er monoton slik at den ikke har noe som kan stjele synets oppmerksomhet. Dioptrien justeres deretter for optimal skarphet. Når man justerer dioptrien skal man forsøke å fokusere øyet langt bort (uendelig). Retikkelet bør være skarpt når øyet ser langt bort på denne måten. Innstillingen kontrolleres så ved å se utenfor kikkerten på et annet objekt langt borte. Når man så ser inn i kikkerten igjen skal retikkelet umiddelbart være skarpt uten at øyet behøver å justere seg.

Innstilling av parallakse

Demonstrasjon av parallaksefeil når øyet ikke er sentrert i kikkertsiktet. I begge tilfellene står siktet i ro og peker rett på målet, men den nederste kikkerten har parallakse-korreksjon.

Parallaksefeil er en siktefeil som skjer når siktet og målet ligger i to forskjellige optiske plan, samt at siktelinjen fra øyet mot disse to planene ikke ligger på samme rette linje. Med for eksempel et dioptersikte vil det optiske planet til siktesystemet være på fremsiktet, mens det optiske planet for målet vil være fremme på skiven. På kikkertsikter kan derimot målplanet i teorien tilsynelatende flyttes optisk slik at det sammenfaller med sikteplanet, slik at man unngår parallaksefeil.

Justerbar parallakse kan være en fordel dersom det skal skytes på annen avstand enn på den siktet er innstilt til å være parallaksefri. Korrekt innstilt parallakse er særlig viktig med høy forstørrelse ettersom høyere forstørrelse øker parallaksefeilen. Kikkerter som har justerbar parallakse har vanligvis denne innstillingen enten fremme på objektivet (kalt objektivfokus) eller på siden (kalt sidefokus), og vil ved justering flytte objektivlinsen fremover eller bakover slik at både målet og retikkelet kommer i samme fokusplan. Ved skyting på forskjellige avstander kan dermed justerbar parallakse stilles inn på nytt. Sidefokus er da ofte mer brukervennlig siden justeringshjulet kan nås lettere fra skytestillingen, mens objektivfokus derimot ofte er billigere å produsere. Justeringsrattet for parallakse er ofte også laget slik at rattet også justerer for fokus (ved å flytte nær- og fjerngrensen). Justerbar parallakse kan dermed stilles inn rimelig presist av brukeren ved å «skru til målet blir skarpt» (dette forutsetter korrekt innstilt dioptri).

Kikkerter uten justerbar parallakse er ofte stilt inn til å være parallaksefrie på omtrent 100 meter. Mange jaktkikkerter har fast parallakse og moderat forstørrelse som gjør at man kan skyte raskt og med tilfredsstillende presisjon for det meste av vilt på normale avstander uten å måtte tenke på innstilling av parallakse. Til sammenligning forøvrig er dioptersikter og andre jernsikter parallaksefrie ved forsiktet, og vil således få en stor parallaksefeil på lengre avstander dersom øyet ikke er godt sentrert i baksiktet.

På sikter med fast parallakse kan parallaksefeilen i millimeter regnes ut ved formelen:

$P_{mm}={\frac {D\cdot |(R-P)|}{2\cdot P}}$

hvor:

• D er objektivdiameteren i mm
• R er avstanden til målet i meter
• P er avstanden kikkerten er stilt inn til å være parallaksefri

Merk at denne metoden ikke tar hensyn til størrelsen til øyets pupill eller ufokus, faktorer som er med på å gjøre den praktiske parallaksefeilen enda mindre gitt at målet er i fokus. Parallaksefeilen kan regnes om til milliradianer ved formelen P_mrad = P_mm·100/R.

Innstilling av høyde- og sidejustering

Figur som illustrerer at justering av et sikte egentlig er en vinkeljustering.

Eksempel på klikktabell for en bestemt 7,62 × 51 mm NATO ladning. Kulefall og vindavdrift er vist både i milliradianer og bueminutt.

Et kikkertsikte må justeres, dette gjøres ved å skyte på blink på en distanse, se hvor man treffer og deretter justere vinkelen på kikkertsiktet i forhold til våpenet slik at man treffer i senter. Det fins mye forskjellige varianter av hvor mye ett klikk på siktet tilsvarer i treffpunktsendring på skiven. De to vanligste klikkverdiene er 1⁄10 milliradian (ofte benevnt «0.1 mrad») som tilsvarer 10 mm på 100 meter, og 1⁄4 bueminutt (ofte benevnt «1/4 MOA») som tilsvarer omtrent 0,26 tommer på 100 yards (eller 7,27 mm på 100 m). Det finnes også sikter med grovere eller finere justering, se tabell under.

Med- eller moturs justering (CW eller CCW)

Justeringsrattene på siktet kan komme med ulike rotasjonsretninger. Det er smak og behag hvilken rotasjonsretning justeringsrattene har, men mange foretrekker moturs justering («CCW», engelsk for «Counter Clock Wise»). Amerikansk, japansk samt noe europeisk optikk kommer med moturs justering (CCW). En del europeisk optikk, særlig tyske sikter, kommer med medurs justering. Ved justering av siktet vil trådkorset inni kikkerten og treffpunkt på skiven bevege seg i motsatt retning. For å flytte treffpunktet opp må trådkorset flyttes ned, og vice versa. Tabellene under viser hvilken justering man må foreta på siktet for å flytte treffpunktet.

Tabell for rotasjonsretning på høyderatt

	Moturs rotasjon	Medurs rotasjon
CCW-ratt	Treffpunkt opp	Treffpunkt ned
CW-ratt	Treffpunkt ned	Treffpunkt opp

Tabell for rotasjonsretning på sideratt

	Moturs rotasjon	Medurs rotasjon
CCW-ratt	Treffpunkt høyre	Treffpunkt venstre
CW-ratt	Treffpunkt venstre	Treffpunkt høyre

Åpne eller lukkede ratt

Justeringsskruene kan enten være såkalt lukkede eller åpne. Lukkede skruer har et deksel som skal hindre utilsiktet justering under transport, og er vanligvis ikke tiltenkt å skrus på under bruk (bortsett fra ved innskyting). Klikkene på lukkede justeringsskruer er vanligvis ikke nummererte. Åpne justeringsskruer er tiltenkt å kunne skrus på under bruk på bane og i felt, og har ikke noe deksel som trenger å tas av før justering. Noen åpne justeringsskruer har en låsemekanisme for å hindre utilsiktet justering, for eksempel under transport. Åpne justeringsskruer har ofte nummerert inndeling for at man skal kunne justere i forhold til en klikktabell. Inndelingen kan være i vinkelenheter som mrad eller MOA, eller i antall klikk.

Kulebanekompensator

Kulebanekompensator er et annet alternativ som har fått en viss popularitet. Kulebanekompensator skiller seg fra vanlige justeringsskruer ved at skruen for høyde har nummerert inndeling etter meter skyteavstand, mens justeringsskruen for side er inndelt etter meter per sekund med vind. Ved bruk av kulebanekompensator er det forøvrig svært viktig å verifisere treffpunkt på forskjellige avstander, ettersom forskjellige våpen og ammunisjonstyper kan ha svært forskjellige treffpunkt. Kulebanekompensatorer blir av og til kalt ASV (fra tysk Absehenschnellverstellung, "retikkelhurtigjustering") eller BDC (fra engelsk bullet drop compensator, "kulefallkompensator").

Omregning mellom vanlige klikkverdier i sikter basert på milliradianer og bueminutter

Vinkel pr. klikk	Tilsv. i buemin	Tilsv. i mrad	mm på 100 m	cm på 100 m	" på 100 m	" på 100 yd
1⁄12′	0,083′	0,024 mrad	2,42 mm	0,242 cm	0,0958 "	0,087 "
0,25⁄10 mrad	0,086′	0,025 mrad	2,5 mm	0,25 cm	0,0985 "	0,09 "
1⁄8′	0,125′	0,036 mrad	3,64 mm	0,36 cm	0,144 "	0,131 "
1⁄6′	0,167′	0,0485 mrad	4,85 mm	0,485 cm	0,192 "	0,175 "
0,5⁄10 mrad	0,172′	0,05 mrad	5 mm	0,5 cm	0,197 "	0,18 "
1⁄4′	0,25′	0,073 mrad	7,27 mm	0,73 cm	0,29 "	0,26 "
1⁄10 mrad	0,344′	0,1 mrad	10 mm	1 cm	0,39 "	0,36 "
1⁄2′	0,5′	0,145 mrad	14,54 mm	1,45 cm	0,57 "	0,52 "
1,5⁄10 mrad	0,516′	0,15 mrad	15 mm	1,5 cm	0,59 "	0,54 "
2⁄10 mrad	0,688′	0,2 mrad	20 mm	2 cm	0,79 "	0,72 "
1′	1,0′	0,291 mrad	29,1 mm	2,91 cm	1,15 "	1,047 "
1 mrad	3,438′	1 mrad	100 mm	10 cm	3,9 "	3,6 "

(Verdier i fet skrift er eksakte. Alle brøker basert på milliradianer er oppgitt i tideler, som er mer passende for praktisk bruk.)

Montering

Utdypende artikkel: Kikkertmontasje

Montasjer kan fås i forskjellige høyder for å kunne tilpasse våpen og kikkert til den enkelte skytter. Montasjen må være høy nok til å gå klar våpenet, og ha en høyde som gir passelig kinnkontakt for skytteren.

På glidekasser hvor kikkertinnfestning ikke er integrert er det vanlig at dette festes med flere skruer, for eksempel en picatinnyskinne. Det er i den sammenheng verdt å nevne at det ofte brukes spesialskruer for å feste skinnen, som regel enten metrisk M3.5 × 0.6 eller tommeskruer av typen 6-48 UNS (ca. 3.5 × 0.529 mm) eller 8-40 (ca. 4.2 × 0.635 mm).

Ringmontasje

Ringmontasjer er den eldste og i dag den mest utbredte monteringsstandarden for kikkerter. Det er vanligst å montere ringmontasjen slik at den griper rundt mellomrøreret, og det er derfor viktig at disse har samme diameter. En svært vanlig feil med ringmontasjer er å montere skruene for stramt. Det er derfor viktig å sjekke både manualen til kikkert- og montasjeprodusenten før montering.

De tre mest vanlige dimensjonene på mellomrør er 1 tomme, 30 mm og 34 mm.:

• 1 toms (25,4 mm) rør har lavere produksjonskostnader enn 30 mm rør, men har vanligvis mindre høydejustering på grunn av mindre innvendig plass. Det er en vanlig misforståelse at 1 toms kikkerter har mindre lysgjennomgang på grunn av den mindre diameteren på mellomrøret, men mange 1 toms kikkerter produseres faktisk med samme linser som 30 mm modeller.^{[trenger referanse]} Fordelen med 1" er at vekten normalt er litt lavere.
• 30 mm er den mest vanlige dimensjonen på mellomrør i dag, og har derfor størst utvalg av montasjer. På grunn av mer rom innvendig har 30 mm kikkerter som regel større justeringsområde enn tilsvarende 1 toms modeller.
• 34 mm har blitt en ny standardstørrelse for mellomrør i kikkertsikter for langholdsskyting hvor det trengs mer høydejustering enn enn et vanlig 30 mm rør tillater.

Noen mindre utbredte standarder er:

• 3⁄4 tommer (19.05 mm), finnes bare på noen eldre kikkertsikter.^{[trenger referanse]}
• 7⁄8 tommer (22.2 mm
• 22 mm^{[trenger referanse]}
• 26 mm, enkelte eldre europeiske kikkertsikter.^{[trenger referanse]}
• 35 mm, en sjelden størrelse som bare finnes på noen nåværende modeller fra IOR (Romania), og Vortex og Leupold (USA).
• 36 mm, bare brukt på noen nyere kikkerter fra Zeiss og Hensoldt.
• 40 mm, bare brukt på noen kikkerter produsert av IOR og den nye elektroniske Swarovski dS-kikkerten.

Rødpunktsikter har ofte større mellomrør, som f.eks. 40 mm, og bruker ofte ringløse monteringssystemer som er laget for å passe på en picatinnyrail eller lignende.

Skinnemontasje

En Sig Sauer SSG 3000 rifle utstyrt med et Zeiss Victory Diavari 3-12x56 kikkertsikte med Zeiss-rail.

Skinnemontasje er et moderne alternativ til ringmontasje. Noen kjente standarder er den tradisjonelle «primeskinnen», «Zeiss Rail», «Swarovski Rail» og «Schmidt & Bender Convex». Primeskinnen var tidligere en utbredt standard hos europeiske produsenter av kikkertsikter, men hadde ulempen at den måtte bores for montering. Boring ble ofte utført av børsemaker. Alle de nye standardene gjør det mulig for brukeren å montere kikkerten selv med enkle håndverktøy. Zeiss-skinnen var den første av de tre, og har blitt nær industristandard for skinnemontasjer etter at patenten gikk ut i 2008. Kikkerter med Zeisskinne produseres i dag av blant annet Blaser, Noblex (tidligere Docter) Leica, Minox, Meopta, Nikon, Schmidt & Bender, Steiner og Zeiss.

Fordeler med skinnemontasje

• Robust montering: Skinnemontasje kan motstå tyngre rekyl enn ringmontasje uten å bevege seg.
• Ekstra stivhet: Skinnen på undersiden av kikkertsiktet øker stivheten på siktet. Skinnen øker vekten til siktet noe, men gjør også at man kan bruke en lettere montasje.
• Horisontalt retikkel: Skinnemontasje sikrer at kikkerten hver gang blir montert slik at retikkelet er horisontalt. (Dette gjelder ikke S&B Convex-skinnen, hvor kikkerten kan vris sideveis inntil 1 grad eller omtrent 17,5 mrad).
• Mindre sjanse for monteringsfeil: Overstramming av ringmontasjer er en vanlig feil som kan føre til det runde røret til kikkerten presses sammen. Dette kan føre til enten midlertidig eller permanent skade på kikkertens optiske eller mekaniske egenskaper. Til sammenligning er skinnemontasjer designet for at det ikke skal oppstå spenninger på hovedrøret under montering. Zeiss-skinnen er dessuten selvsentrerende ettersom montasjen har en 45 graders vinkel på hver side. (Swarovski- og Schmidt & Bender-skinnene er ikke selvsentrerende).
• Mer fleksibel plassering: Skinnemontasjer gir større frihet til plassering av kikkerten på våpenet. Med ringmontasjer kan justeringsrattene på kikkerten sette begrensninger på hvor ringene kan monteres, og dermed også hvor kikkerten kan monteres på våpenet. Med skinnemontasje har brukeren større frihet til å justere kikkertens plassering slik at man får korrekt øyeavstand.
• Ingen synlige monteringsmerker: Med ringmontasjer er det ikke uvanlig å få merker ved montering, selv om kikkerten monteres med korrekt moment. For eksempel kan dette skje på grunn av at enten ringene eller kikkertrøret er litt over- eller underdimensjonert. Med skinnemontasje unngås slike monteringsmerker. Lepping er ikke nødvendig med skinnemontasje.
• Annet utseende: Skinnemontasje gir et annet utseende som foretrekkes av noen som mer minimalistisk.
• Samme montasje kan brukes på kikkerter med ulike mellomrører: Siden skinnemontasjer ikke griper om mellomrøret kan de brukes på kikkerter med ulike mellomrører. Man trenger dermed ikke tenke på at mellomrøret på nye kikkerter skal passe til eksisterende montasjer.

Ulemper med skinnemontasje

• Pris og tilgjengelighet: Sammenlignet med ringmontasjer lages skinnemontasjer for tiden av færre produsenter. Zeiss-skinnemontasjer lages for eksempel av et titalls europeiske produsenter.
• Kompabilitet: De ulike systemene (Zeiss Rail, Swarovski Rail, S&B Convex) er ikke kompatible, og brukeren må bestemme seg for hvilket system man skal bruke før kjøp. Skinnen er en innebygd del av kikkerten og kan ikke fjernes.

• 
  Tegning av kikkertmontasje med Zeiss-rail (venstre) og ringmontasje (høyre), begge med picatinnyskinne for festing mot glidekassen.
• 
  Kilemutter med M5-gjenger.

Lepping av kikkertringer

Lepping av montasjeringer er en utbredt metode for å oppnå en spenningsfri ringmontasje. Svært skjeve ringer kan legge ujevnt press på kikkertsiktet og i verste fall ødelegge kikkerten over tid. Lepping er særlig være aktuelt på montasjer hvor fremre og bakre ring består av to frittstående og uavhengige underdeler, ettersom det er da er større fare for at fremre og bakre ring ikke blir konsentriske når de monteres. Et unntak er selvsentrerende ringer, for eksempel med kuleforinger, eller monoblokkmontasjer.

Kikkertlepping utføres ved å lappe med en konsentrisk lappestang og slipepasta. Man monterer da lappestangen i ringene på våpenet i stedet for kikkerten, og sliper ringene innvendig. Noen foretrekker å rotere lappestangen, mens andre foretrekker å bevege den bak- og fremover. Det frarådes å bruke boremaskin, og arbeidet bør gjøres møysommelig for hånd for å unngå at det fjernes for mye materiale slik at det oppstår slark.

Det er viktig at lappestangen er rett, konsentrisk og stiv. Lappestangen vil gradvis slites ut med bruk, blant annet av avhengig av hardheten og ruheten på lappestangens overflate. Akkurat som bly er et populært materiale til generell lepping, så bør lappestangen være av et mykt materiale (som for eksempel kobber) slik at den faktisk tar til seg smerglingen. Slipemiddelet vil på denne måten bli en del av stangens overflate og skape en hard, slipende overflate.

Retikler

Forskjellige retikler.

Retikkelet er kikkertens siktepunkt, og legges tilsynelatende oppå bildet som skytteren ser gjennom kikkerten (lik som en «transparent» eller et «gjennomsiktig ark»). Retikler kan variere fra et enkelt kors eller en enkel prikk til mer avanserte retikler. En vanlig oppfatning er at et større siktepunkt sies å gi mer rask og instinktiv skyting (f.eks. stor 0.3 mrad prikk, eller stolper som på tysk retikkel #1 og #4), mens tynnere retikler tillater finere sikting og unngår at små mål dekkes.

Belysning

Kikkerter kan fås med retikler med eller uten belysning. Et retikkel uten lys er helt svart, har ofte litt lavere pris og kan ofte fungere fint til rolig skyting både på dagtid og i skumring. Med opplyst retikkel kan enten en del eller hele retikkelet lyses opp; det mest vanlige er at det lyses opp en prikk i midten. Opplyste retikler er ofte batteridrevet, men det finnes også retikler som lyses opp av for eksempel radioaktive materialer. Opplyst retikkel kan både gi raskere siktebilde, samt at man faktisk klarer å finne siktebilde under vanskelige forhold, som kan være både i dårlig lys, men også på dagtid i sterkt lys.

Fokusplan

Retikler kan enten fås i første fokusplan, andre fokusplan eller en kombinasjon. Retikler i første fokusplan kalles også medførstørrende retikkel eller FFP (fra engelsk for «First Focal Plane»). Når man varierer forstørrelsen opp eller ned vil det se ut som et FFP-retikkel blir større eller mindre i okularet, men beholder samme størrelse i forhold til målets størrelse. Dette er en fordel ved spotting, siktekorreksjon eller avstandsbedømming, men har ulempen at retikkelet kan bli vanskelig å se på lav forstørrelse og at mye av målet dekkes på høy forstørrelse. Retikler i andre fokusplan kalles også SFP-retikkel (fra engelsk for «Second Focal Plane»), og mens retikkelet har fast størrelse i okularet når forstørrelsen varieres, så vil retikkelets størrelse i forhold til målet variere med forstørrelsen, hvilket gjør SFP mindre egnet til spotting, siktekorreksjon eller avstandsbedømming. Fordelen med SFP-retikkel er at retikkelets streker er lett å se på alle forstørrelser, som kan gjøre SFP mer egnet til jaktformer med kort avstand eller hvor man kjenner avstanden til målet.

Det finnes også noen få kikkerter som har retikkel både i første og andre fokusplan (engelsk dual focal plane), for eksempel ved å ha en opplyst senterprikk i 2. fokusplan samt et mrad-retikkel i 1. fokusplan.

P4-retikkelet på en Schmidt & Bender 5-25×56 PM II (se figurene under) er eksempel på et medforstørrende (FFP) retikkel med streker basert på milliradianer.

• 
  Medforstørrende retikkel på 5× zoom.
• 
  Medforstørrende retikkel på 25× zoom.

Typer retikler

Noen vanlige typer retikler på kikkertsikter er:

• Tradisjonelt trådkors: Et enkelt kors bestående av en horisontal og vertikal linje av en og samme tykkelse.
• Dott-retikkel: En enkelt prikk.
• Tyske-retikler: En rekke standardiserte retikler som stammer fra Tyskland. Uttales som "tysk nummer x", der x er nummeret til retikkelet. De mest kjente er kanskje #4, #1 og #60.
• Dupleks-retikkel: Et relativt enkelt retikkel som finnes på mange jaktkikkerter. Korset i midten har tynne streker for finere sikting, mens de tykkere strekene på sidene gir både raskt siktebilde og mulighet for å finne siktebilde i sterkt eller svakt lys.
• Kulebanekompenserende retikkel (BDC- eller ASV-retikkel): Ballistisk retikkel med holdestreker slik at man skal kunne skyte på ulike avstander uten å bruke justeringsskruene på kikkerten. For at BDC-retikkelet nøyaktig skal gjenspeile kulebanen må det være tilpasset sammen med våpen og ammunisjon.
• mrad-retikkel: Avansert ballistisk retikkel som har streker eller prikker med fast vinkelavstand mellom seg. Kan brukes til avstandsbedømming, samt muliggjør nøyaktig kompensering for vind og avstand uten å skru på justeringsskruene til kikkerten. Betegnelsen «mrad-retikkel» omfatter både slike retikler med streker og prikker, hvor sistnevnte også kalles mil-dot. Det er i dag mer vanlig at mrad-retikler har streker istedenfor prikker.
• Juletreretikkel: Ballistisk retikkel som i form minner om et juletre. Dette er en avansert form for mrad-retikkel som har til hensikt at man kan skyte på forskjellige avstander uten å røre justerigsrattene på kikkerten.

Tyske jaktretikler

I figurene nedenfor betegner liten bokstav «a» en vinkelbredde på 7 mrad, altså 700 mm på 100 meter. Retikkelvariantene med stor bokstav A har dobbelt så stor vinkelbredde (14 mrad).

• 
  Tysk #1 (også kalt «normalretikkel»), egnet for skumring. Et gammelt skarpskytter-retikkel.
• 
  Diavari-retikkel, egnet for skumring.
• 
  Tysk #4.
• 
  Tysk #4A.
• 
  Tysk #6, enkelt trådkors som er godt egnet under gode lysforhold.
• 
  Tysk #8
• 
  Tysk #8A.

Et allsidig retikkel

Et godt og universielt retikkel bør ha følgende egneskaper :

• God sikt under alle tenkelige lysforhold
• Det skal være lett å holde et nøyaktig siktepunkt
• Retikkelet skal dekke så lite som mulig av målet
• Målet skal kunne finnes så så raskt som mulig
• Øyet skal distraheres så lite som mulig av elementer i retikkelet
• Retikkelet bør tillate estimering av avstander
• Retikkelet bør tillate kontroll over skråning av våpenet

Å optimalisere alle disse parametrene på en tilfredsstillende måte er ikke mulig fordi de er gjensidig utelukkende. Valget av retikkel avhenger derfor av den tiltenkte bruken til våpenet og eventuelt skytterens personlige preferanser og vaner.

Typer etter bruksområder

Sikter med lang øyeavstand

To eksempler på kikkertsikter med lang øyeavstand er håndvåpenkikkerter til pistol og revolver og såkalte «speidersikter» (engelsk scout sight) som er laget for å monteres fremfor glidekassen på en rifle, typisk på en speiderrifle. Sikter med lang øyeavstand skiller seg ut ved å ha en øyeavstand rundt 300–500 mm, i motsetning til de fleste normale riflesikter som har øyeavstand rundt 70–90 mm. Dette betyr at brukeren må holde siktet omtrent 3 til 6 ganger så langt fra øyet som et vanlig sikte for å få et klart bilde. Øyeavstanden er ofte også mer tilgivelig. På en et vanlig sikte er øyeavstands-toleransen er omtrent 10 mm frem og tilbake før bildet begynner å bli uklart, mens på et speidersikte er toleransen som regel et par titalls millimeter. På denne måten kan skytteren få et klart bilde selv om avstanden til kikkerten er for eksempel 350 mm eller 500 mm. Sikter med lang øyeavstand har ofte betraktelig mindre mindre synsfelt enn vanlige sikter med tilsvarende forstørrelse.

Sammenlignet med vanlige riflesikter er speidersikter som regel kortere, mer kompakte og har lavere vekt. En typisk konfigurasjon er 2-7x32. Parallaksen er som regel ikke justerbar, og 25.4 mm mellomrør er mest vanlig. Speidersikter har ofte justerbar forstørrelse og er som regel større og tyngre enn kikkertsikter til håndvåpen. De fleste håndvåpensikter har fast forstørrelse, men det finnes også håndvåpensikter med justerbar forstørrelse. Mange håndvåpensikter har fast parallakse på 25 m eller 35 m, mens speidersikter vanligvis har fast parallakse på 100 m.

Både speider- og håndvåpensikter som regel bygd for å tåle kraftig rekyl, i likhet med de fleste vanlige sikter. Håndvåpensikter utsettes for hardere rekyl på grunn av at pistoler og revolvere har lavere vekt enn rifler, og levetiden på håndvåpensikter var tidligere et problem, særlig med magnumpatroner. Bortsett fra vekt og parallakseinnstilling overlapper de to bruksområdene til en viss grad. Det er relativt få produsenter som lager sikter med lang øyeavstand, men eksempler på noen kjente er Leupold, Weaver, Vortex og Burris.

Tilbehør

Noen typer tilbehør til kikkertsikter er:

• Zoomhendel for hurtig justering av forstørrelse (engelsk throw lever)
• Linsedeksel eller linsebeskytter (flere typer) som brukes for å beskytte linsene i objektivet og okularet fra skader når kikkerten ikke er i bruk, for eksempel under transport. Linsedeksler monteres vanligvis enten ved å skrus på med gjenger eller ved å tres utpå kikkertsiktet.

Se også

• Dioptersikte
• Hullsikte
• Lasersikte
• Rødpunktsikte
• Holografisk sikte
• Siktelinje
• Kjernelinje
• Klikktabell

Eksterne lenker

• Guide til valg av kikkertsikte, med tester og gode råd | Bukkefall
• Hva er forskjellen på billige og dyre kikkerter - KikkertSpesialisten AS
• Jakt og ulike forstørrelser - KikkertSpesialisten AS
• Skumringsverdi og demringstall - KikkertSpesialisten AS
• XXL Guider / Velg riktig kikkert