Slaget ved Rossbach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Slaget ved Rossbach ble utkjempet den 5. november 1757 under Syvårskrigen nær landsbyen Roßbach i Kurfyrstedømmet Sachsen.

Fredrik den store slo den allierte hæren til Frankrike og Østerrike. Dette slaget blir regnet som et av de største mesterverkene hans hvor han utnyttet raske bevegelser for å ta fienden fullstendig på sengen og ødelegge en fiendtleg armé uten særlig tap i egne rekker.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den allierte hæren til Det tysk-romerske rike og Frankrike ble en trussel så snart de marsjerte inn i Thüringen. Andre steder var ikke den østerrikske arméen strategisk en umiddelbar trussel og russerne var også for langt unna til å gjøre noe skade. Ved hjelp av indre linjer klarte Fredrik å avansere mot den fiendtlige hæren. Fredrik la ut mot Dresden den 31. august med 25 000 mann og la tilbake 270 km på 13 dager. Han reiste foran hæren og kjøpte forsyninger på stedene hæren var på vei til, og etterlater forsyningsvognene sine for å kunne marsjere raskere. Og få fienden ut i kamp viste seg å være vanskelig siden de allierte prøvde å holde seg utenfor rekkevidde. Både Fredrik og fiendene hans flyttet seg frem og tilbake en periode, og prøvde å utmanøvrere hverandre, uten at de kom noen vei. I løpet av denne tiden hadde en østerriksk styrke faktisk gått til angrep på Berlin og nesten fanget den prøyssiske kongefamilien.

Startposisjonene[rediger | rediger kilde]

Den prøyssiske leiren morgenen 5. november 1757 lå mellom Rossbach til venstre og Bedra til høyre, mot de allierte. De franske generalene, Charles de Rohan-Soubise og Josef Fredrik Vilhelm, hertug av Sachsen-Hildburghausen, General Feldzeugmeister i Riket, hadde gjort manøvrer de siste dagene uten å gi Fredrik mulighet til å få dem ut i strid, og nå lå de mot vest med høyresiden nær Branderoda og venstre siden nær Mücheln. De fremste postene til prøysserne sto i landsbyene like vest for leiren deres, mens postene til de allierte sto på åsene Schortau og Galgenberg.

De første manøvrene[rediger | rediger kilde]

De allierte med om lag 42 000 mann hadde det talmessige overtaket i slaget. De fremste postene deres så utover alle deler av leiren til Fredrik. De hadde gjort de beste manøvrene dagene før og hertugen av Hildburghausen ønsket å gå til angrep. Han hadde deriomt hatt vansker med å overtale Soubise om å risikere et slag, så de allierte begynte ikke å flytte seg fra leiren før etter kl. 11:00 den femte. Planen til de allierte var å marsjere forbi Zeuchfeld, rundt venstresiden til Fredrik, og så uten naturlige hindringer gå ut i striden nordover, mellom Reichardtswerben til høyre og Pettstädt til venstre. Hertugens forslag var trolig et like godt forslag og ville ha truet med å stenge Fredrik borte fra byene langs Saale. Men de allierte kunne bare ha klart å nå denne posisjonen om de hadde marsjert på tvers av fronten til fienden, noe som ville ha vært risikabelt.

Fredrik brukte morgenen med å skue på de fra hustak i Rossbach. Den første bevegelsen deres overbeviste ham om at de allierte hadde startet en tilbaketrekking sørover mot magasinene sine og rundt middagstider gikk han til middag, mens kaptein von Gaudi sto på vakt. Denne offiseren fikk et annet inntrykk av bevegelsene til de allierte fordi kolonnene, som fra tid til annen ble synlige mellom åsene, så ut til å vende seg østover fra Zeuchfeld. Da kongen selv så at fiendens kavaleri og infanteri alt hadde kommet nær Pettstädt innså han intensjonene til fienden. De allierte ga han nå en strid han hadde ventet så lenge på og han nølte ikke å utnytte denne muligheten

Fellen[rediger | rediger kilde]

Den prøyssiske hæren brøt leir, flyttet bort og etterlater bare lette tropper for å ta de franske utpostene, vaktene på åsen Schartau. En halvtime etter kongen gav ordren gikk de til angrep på fienden. De allierte marsjere i normal orden i to hovedkolonner, den første linjen til venstre og den andre til høyre. Lenger til høyre marsjerte en kolonne med reserver til fots og mellom den første og andre linjen var reserveartilleriet. Kavaleriet på høyreflanken var i front og kavaleriet på venstreflanken helt bakerst. Først opprettholdt de avstandene seg i mellom som de hadde fått ordre om, men da de skulle vende seg østover ved Zeuchfeld oppsto det stor forvirring. Deler av reserveinfanteriet flyttet seg mellom de to hovedkolonnene og hindret bevegelsen til reserveartilleriet. Resten på den ytre flanken klarte ikke å følge med farten til infanteriet.

En svak flankesikring ble kastet ut mot Rossbach. Da de allierte så at prøysserene flyttet seg østover tenkte de at prøysserne var på retretten for å unngå å bli tatt fra flanken eller bakfra. De allierte generalene økte så marsjfarten og sendte det førende kavaleriet på høyrevingen mot Reichardtswerben. De sendte også kavaleriet på venstreflanken, bakerst i kolonnen, og selv flankesikringen for å ta del i den generelle jakten. Dette skulle vise seg å være et dødelig mistak.

Fellen blir utløst[rediger | rediger kilde]

Soubise og hertugen innså ikke at bevegelsen til Fredrik betød et angrep på dem før de kunne danne formasjon. De hadde benyttet mer enn tre timer på å bryte leir og fant det hardt å tro at hæren til Fredrik kunne gå avgårde på en sjettedel av denne tiden.

Fredrik hadde hverken intensjoner om å sette opp formasjon parallelt til fienden eller å slå retrett. Siden hæren hans klarte å forflytte seg dobbelt så rakst som fienden, valgte han å ta en omvei, skjermet av Janus Hugel og Pölzen Hugel, for så å falle brått mot finenden fra øst. Om de allierte da hadde satt opp formasjonen sin mot nord ville angrepet komme mot høyreflanken. Om de fremdeles var i bevegelse østover eller nordøstover, så ville fronten av de kolonnene bli knust lenge før resten av hæren ville klare å vende om til den nye retningen. En slik vending tok lang tid i de dager. General von Seydlitz tok alle tilgjengelige skvadroner raskt østover fra Rossbach, bak Janus Hugel til Pölzen Hugel. Oberst von Moller tok 18 store kanoner til Janus Hugel nordøst for allierte kolonnene, og infanteriet fulgte etter så raskt som mulig.

Da kanonene til Moller åpnet ild, ble de allierte skvadronene, som nå lå nord for Reichardtswerben og godt foran sitt eget infanteri, ganske hardt berørt, men det var vanlig å benytte kanoner for å dekke en retrett og de hadde med seg noen feltkanoner som de tok i bruk. De ble deriomt forbløffet da Seydlitz sine 38 skvadroner, eller syv regiment, brått red mot fronten og høyreflanken fra Polzen Hugel i særdeles stor fart. Det var nesten ikke tvil om hva resultatet kom til å bli, og Von Seydlitz kastet inn den siste skvadronen sin og kjempet selv som en kavalerist, selv da han ble hardt skadet. Nærkampen drev raskt sørover, forbi de allierte infanteristene, og von Seydlitz samlet til slutt rytterne sine i et dalsøkk nær Tagewerhen, klare til ny dyst. Denne episoden tok om lag en halvtime og i løpet av denne tiden hadde det prøyssiske infanteriet marsjert ned fra Janus Hugel for å møte de alt forvirrede og motløse infanteristene til de allierte. Kavaleriet til de allierte ble stort sett borte etter det første angrepet, og mange av dem ble tråkket ned sine egne menn i forsøk på å flykte.

De alliertes forsøk[rediger | rediger kilde]

Det allierte infanteriet klarte, som kavaleriet, å få noen regiment lengst fremme i kolonnen i stilling. Franskmennene formet en eller to kolonner som var klar til angrep og de sprang så fremover med bajonett, noe som var uvanlig for den franske hæren. Kanonene til Moller som hadde rykket frem sammen med infanteriet skapte store hull i linjene. Da de franske kolonnene kom innenfor effektiv avstand for geværeld stoppet fremrykkingen foran de raske og metodiske geværsalvene til den prøyssiske linjen.

Samtidig prøvde de allierte forgjeves å forme en kamplinje. De to hovedkolonnene hadde kommet for nær hverandre i fremrykkingen fra Pettstädt. Deler av reservene hadde blitt viklet inn mellom hovedkolonnene og prøvde gradvis å frigjøre seg og strevde med å nå igjen resten av reservekolonnen til høyre. Reserverartilleriet i midten av infanteriet kunne ikke benyttes så lenge situasjonen var som den var. Venstreflanken til prøysserne som hadde stanset de franske kolonnene, kom raskt innenfor skuddhold til denne hjelpesløse massen. Et par geværsalver mot fronten og venstreflanken til de allierte skapte stor uorden, og samtidig gikk så von Seydlitz til angrep på høyreflanken.

De allierte infanteristene brøt da sammen og flyktet. Soubise og hertugen, som begge fikk skader under slaget, klarte å holde et eller to regiment samlet, men resten var spredt utover landsbygden. Slaget hadde vart mindre enn en og en halv time, og den siste episoden med infanteristene bare om lag 15 minutter. Bare syv prøyssiske bataljoner hadde møtt den langt mer tallrike fienden.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Von Seydlitz og prins Henrik av Preussen, lederne av kavaleriet og infanteriet, ble begge skadet. Den prøyssiske hæren tapte mindre enn 550 menn sammenlignet med om lag 10 000 mann hos fienden, som inkluderte 5 000 krigsfanger. Fredrik skal ha sagt «jeg vant slaget ved Rossbach med de fleste infanteristene mine med geværene sine på skuldra». Ved hjelp av kløktig manøvrering og om lag 3 500 kavalerister klarte Fredrik den store å slå den samlede hæren til to europeiske stormakter.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]