Slaget ved Poitiers (1356)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget ved Poitiers
Konflikt: Hundreårskrigen
Battle-poitiers(1356).jpg
Slaget ved Poitier på en miniatyr av Jean Froissart
Dato 19. september 1356
Sted Nær Nouaillé-Maupertuis, sør for Poitiers , Frankrike
Resultat Avgjørende engelsk seier
Stridende parter
Royal Arms of England (1399-1603).svg England Blason pays fr FranceAncien.svg Frankrike
Kommandanter og ledere
Royal Arms of England (1399-1603).svg Edward, den svarte prinsen
Blason Jean de Grailly.svg Jean III de Grailly, captal de Buch
Blason pays fr FranceAncien.svg Johan II
Blason pays fr FranceAncien.svg Dahpne Karl
Blason duche fr Orleans (moderne).svg Philip av Valois, hertugen av Orléans
Styrker
1000 langbueskyttere
6000 infanteri
3 000 bueskyttere
500 riddere
17 000 infanteri
Tap
Lite, antatt et par hundre døde 2 500 døde eller sårede
2 000 krigsfanger
herunder kong Johan II
Hundreårskrigen
SluysCrécyCalaisPoitiersAurayAgincourtRouenBaugéMeauxCravantVerneuilOrléansPatayCompiègneGerbevoyFormignyCastillon

Slaget ved Poitiers den 19. september 1356 ble et katastrofalt nederlag for den franske kongen Johan II i hundreårskrigen mellom Frankrike og England.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Engelske tropper under Edvard III sin eldste sønn Edward, den svarte prinsen foretok et plyndringstog i det sentrale Frankrike. Mot dette mobiliserte Frankrikes kong Johan den gode 11 000 mann og marsjerte ut for å møte dem.

De forfølgende franske styrkene var trolig svært overlegne. Prinsen hadde intet ønske om å byde på batalje ettersom han hadde med seg rikelig med bytte fra plyndringene og ville komme seg tilbake till Bordeaux så fort som mulig. Men han ble utmanøvrert av franskmennene, og så seg nødt til å kjempe.

Slaget[rediger | rediger kilde]

I nærheten av Poitiers inntok engelskmennene en sterk stilling i en vingård omgitt av hekker og buskas som ytterligere ble befestet med graver og palisader der de franske ridderne kunne hindres og bli lette mål for de engelske bueskytternes piler.

I begynnelsen av slaget simulerte englenderne flukt på venstre flanke. Det fremprovoserte et voldsomt kavalleriangrep fra fransk side. Englenderne som hadde lokket franskmennene frem, gjorde seg nå klar med buene. Ved å beskyke de fremadstormende riddere fra siden, lyktes det å ramme hestene utenom deres rustning, og de mange hesters fall ødelae angrepet fullstendig.

Det neste angrep kom fra de franske infanterister, som etter kort kamp måtte trekke seg tilbake for å omgruppere. Denne omgruppering fikk den neste rekke infanterister til at gripes av panikk og trekke bakover.

Den siste større franske angrepsgruppe var kong Johan IIs egen, som nå kom i hard kamp mot de engelske soldater som i mellomtiden var sluppet opp for piler. Edward hadde imidlertid gjemt en reserve i en nærliggende skog, og da angrepet derfra kom, flyktet mange franske soldater av frykt for å bli omringet. Kong Johan II med følge ble tatt til fange.

Fra forsvar gikk engelskmennene over til et voldsomt angrep med ryttere mot det franske fotfolket på sletten. De gjorde bare svak motstand før de flyktet.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Utenom den franske kongen og hans yngste sønn hadde 2 000 franske riddere og adelsmenn samt et enda større antall menige krigere kommet i fiendens vold. På grunn av at Den svarte prinsen her var for svak til å kunne dra noen videre fordel av sin lysende seier, trakk han seg tilbake til Bordeaux med rikt bytte.

Johan II, som ble tatt til fange, måtte for å bli sluppet fri betale en stor løsesum samt inngå den for Frankrike ydmykende avtale i Brétigny i 1360.

Dette var det andre store slaget under hundreårskrigen hvor langbuen triumferte over armbrøstskyttere og riddere i tunge rustninger. Det første slaget stod ved Crécy i 1346, det tredje ved Agincourt i 1415.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Joachim Ehlers: Der Hundertjährige Krieg (= Beck'sche Reihe 2475 C. H. Beck Wissen). C. H. Beck, München 2009, ISBN 978-3-406-56275-4.
  • Johann Baier: Der Schwarze Prinz und die Schlacht bei Poitiers. Verlag Angelika Hörnig, Ludwigshafen 2013, ISBN 978-3-938921-29-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]