Osebergfunnet

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arkeologiprofessor Gabriel Gustafson (i midten) var leder for å hente ut funnet i Oseberghaugen utafor Tønsberg i 1904. Haugen inneholdt restene etter to ukjente kvinner fra vikingtida, mange dyreskjeletter og svært rike gravgaver, deriblant «Osebergskipet». Skipsgrava er siden blitt datert til år 834.
Foto: Oldsaksamlingen/Kulturhistorisk museum i Oslo

Osebergfunnet er det mest omfattende gravfunnet fra vikingtida. Det ble oppdaga i Oseberghaugen i Slagen i Sem kommune (nå Tønsberg) i Vestfold fylke. Haugen ble åpna og gravd ut fra 13. juni til 5. november 1904 under ledelse av arkeologiprofessor Gabriel Gustafson ved Universitetets Oldsaksamling assistert av Haakon Shetelig.[1][2] Skipsgrava, som siden er datert til år 834, inneholdt restene etter to ukjente kvinnelik, en mengde dyreoffer og et svært rikholdig gravgods, deriblant et vikingskip med et teltforma gravkammer, treskjærerkunst og tekstiler. «Osebergskipet», og mange av bruks- og praktgjenstandene fra funnet, er stilt ut i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo sammen med «Gokstadskipet» og «Tuneskipet». Museet åpna i 1926.

Innhold i gravhaugen[rediger | rediger kilde]

«Osebergskipet» har fra 1926 vært utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy utafor Oslo. I 1957 utvida museet og fikk plass til flere av gjenstandene fra Osebergfunnet, blant annet stasvogna, senger, sleder, bøtter, dyrehodeutskjæringer, bildetepper og teltstenger.
Foto: 2016
Fire utskårne dyrehodestolper fra Osebergfunnet står utstilt i Vikingskiphuset: «Det akademiske dyrehodet»[3][4][5], «Løvehodet»,[6][7] «Det karolingiske dyrehodet»[8][9] og «Barokkhodet».[10][11] Skulpturene er fra tidlig på 800-tallet og har dyreornamentikk i «osebergstil».
Foto: Kirsten Helgeland, Kulturhistorisk museum (beskårne versjoner av lisensfrie bilder)

Gravgodset i «Revehaugen» på gården Oseberg er det rikeste som er funnet i noen enkeltgrav i Norden. Haugen inneholdt, kort lista opp, følgende gjenstander og levninger:

  • «Osebergskipet», ei rikt utsmykka, 21,5 meter lang eikeskute med 9–13 meter høy mast og plass til 30 roere
  • Et teltforma, tømra gravkammer ombord i skipet med
    • Skjelettet av en kvinne på ca. 70 år. Kvinnen var av høy status og ble lenge feilaktig antatt å være Dronning Åsa, Harald Hårfagres farmor. Seinere forskning kan tyde på at hun var hovgydje (prestinne).
    • Skjelettet av en kvinne på ca. 50 år, kanskje en ofra trellkvinne.
    • Personlig utstyr

Gravgodset ellers var stabla utafor kammeret:

    • «Osebergvogna» med fire hjul og rike utskjæringer[12]
    • «Osebergsledene», fire sleder og slededrag dekket av dyreornamentikk og geometriske mønstre[13]
    • Fem dyrehodestolper (funnet i og utafor gravkammeret)
    • Kister med tøyrester og stykker av billedvevnader. Broderiene i veggteppene var i dårlig forfatning, men motivene ble studert og tegna av Sofie Krafft mens fargene ennå kunne skjelnes.[14]
    • Vevstoler og redskap til finere håndarbeid
    • Sju senger
    • Skipsutstyr (spann, øser, landgangsplanke, årer)
    • Gårds- og arbeidsredskap
    • Vanlig husgeråd (baljer, bøtter, gryte med skjerding, kar, fat, håndkvern, kjøkkentøy og så videre)

I og utafor skipet:

    • Flere dyreskjeletter (15 hester, fire hunder og 1 okse)
  • «Osebergvogna», ei rikt utskåret stasvogn funnet blant gravgodset.[12]

    «Osebergvogna», ei rikt utskåret stasvogn funnet blant gravgodset.[12]

  • Den ene av fire sleder med utskårne ornamenter.[13]

    Den ene av fire sleder med utskårne ornamenter.[13]

  • «Det komplette slededrag» med ornamentale relieffer og beslag.

    «Det komplette slededrag» med ornamentale relieffer og beslag.

  • Rester av teltstengene i grava.[15]

    Rester av teltstengene i grava.[15]

  • «Buddhabøtta» har bronsebeslag med emaljerte figurer. Praktspannet er trolig fra Irland.[16]

    «Buddhabøtta» har bronsebeslag med emaljerte figurer. Praktspannet er trolig fra Irland.[16]

  • Fragment av et billedteppe fra Osebergfunnet Foto: Eirik I. Johnsen, Kulturhistorisk museum
    Fragment av et billedteppe fra Osebergfunnet
    Foto: Eirik I. Johnsen, Kulturhistorisk museum

Skipet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Osebergskipet

«Osebergskipet» er restene etter et vikingskip som ble bygd på Sørvestlandet i år 820. Langskipet er ei klinkbygd skute nesten utelukkende av eiketre. Den er 21,5 meter lang, 5 meter bred og har 0,65 meter fribord. Skipet har 15 årepar og en mast med en antatt høyde på 9–13 meter. Akter- og forstavnen er dekorert med rike utskjæringer og ender i en karakteristisk spiralform som etterlikner halen og hodet på en drage eller sjøorm.

Etter utgravinga av Oseberghaugen og transporten til Oslo, ble båten bygd opp igjen og stilt ut i et skur bak en av universitetets bygninger i Oslo sentrum. I september 1926 ble skipet flytta på jernbaneskinner via en lekter over til Bygdøy, der det fikk et eget hus, Vikingskipshuset. Her kan skipet og andre funn fra Oseberg sees sammen med «Gokstadskipet» og «Tuneskipet».

Skjelettrestene[rediger | rediger kilde]

De sparsomme restene etter de to kvinnene som ble hauglagt i år 834. Den ene har hatt høy status, den andre har trolig vært trell. Skjelettene ble lagt tilbake da haugen ble rekonstruert 1948, men henta ut 2007 for ikke å bli ødelagt.

Det ble funnet skjelettrester av to kvinner i skipet. Man forsøkte å DNA-analysere den eldste av kvinnene, men beinprøven inneholdt tre ulike DNA-kilder. Den yngre kvinnen ble forsøkt analysert ved hjelp av mitokondrielt DNA, og kunne knyttes til haplogruppe U7[17], som er svært sjelden i Europa. Derimot forekommer den i Midtøsten og Kaukasus, med høyest forekomst i Iran, Pakistan og India. Imidlertid har ikke funnet latt seg reprodusere, og må dermed regnes som tvilsomt,[18] selv om man senere har funnet et U7-individ gravlagt på den tusen år gamle kristne gravplassen Kongemarken i Roskilde.[19]

Det har altså ikke lykkes å utarbeide en DNA-profil med utgangspunkt i skjelettene. En teori er at den ene av disse var en person av høy status som ble gravlagt med skip og praktutstyr. Den andre kvinnen kan da ha vært en tjenestekvinne, som skulle følge sin overordnede inn i dødsriket. Kvinnen som ble begravet, var sannsynligvis et framtredende medlem av datidens høvdingklasse. Det har vært spekulert i om det kan være dronning Åsa, som er beskrevet i Snorres Ynglingesaga, men teorien er tilbakevist.[trenger referanse] Dronning Åsa var ifølge sagaen mor til Halvdan Svarte og farmor til Harald Hårfagre.

En tolkning av Osebergfunnet, utført av arkeologen Anne Stine Ingstad, knytter funnet til hedensk kultus og tolker den eldre kvinnen som hovgydje (prestinne).[trenger referanse] Skjelettrestene ble tilbakeført graven under rekonstruksjonen av haugen i 1948. I 2007 ble skjelettrestene på nytt hentet ut av gravhaugen. Dette ble gjort av frykt for at de skulle bli ødelagt. Nyere undersøkelser viste at den eldre kvinnen var mellom 70 og 80 år og den yngre ca. 50 år.[20]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kulturhistorisk museum: Eventyret begynner (publisert 2013, endra 2018)
  2. ^ «Vestfold fylkeskommune om Oseberghaugen (publisert 2017, endra 2018)». Arkivert fra originalen 2. februar 2019. Besøkt 14. februar 2019. 
  3. ^ Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 70. 
  4. ^ Fortiden forteller. Dreyer. 1979. s. 68. ISBN 8209017497. 
  5. ^ «Kulturhistorisk Museums fotografier av «Akademikeren» i Universitetsmuseenes fotoportal». Arkivert fra originalen 22. februar 2020. Besøkt 18. januar 2019. 
  6. ^ Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 75. 
  7. ^ «Kulturhistorisk Museums fotografier av «Løvehodet» i Universitetsmuseenes fotoportal». Arkivert fra originalen 22. februar 2020. Besøkt 18. januar 2019. 
  8. ^ Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 113. 
  9. ^ «Kulturhistorisk Museums fotografier av «Den karolingiske dyrehodestolpen» i Universitetsmuseenes fotoportal». Arkivert fra originalen 22. februar 2020. Besøkt 18. januar 2019. 
  10. ^ Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 124. 
  11. ^ «Kulturhistorisk Museums fotografier av «Det barokke hodet» i Universitetsmuseenes fotoportal». Arkivert fra originalen 22. februar 2020. Besøkt 18. januar 2019. 
  12. ^ a b Kulturhistorisk museum om Osebergvogna (skrevet 2012, endra 2016)
  13. ^ a b Kulturhistorisk museum om sledene fra Osebergfunnet (skrevet 2012, endra 2016)
  14. ^ Krafft, Sofie (1955). Fra osebergfunnets tekstiler. Dreyer. 
  15. ^ Vikinger på telttur
  16. ^ Aftenposten 2006: Døde keltere på Norges fineste bøtte
  17. ^ side 11 i heftet "Levd Liv" fra Vikingskiphuset
  18. ^ http://arkeologi.blogspot.com/search?q=Gammelt+DNA
  19. ^ http://politiken.dk/indland/ECE90614/egtvedpigen-giver-haar-til-det-genetiske-danmarkskort/
  20. ^ http://www.khm.uio.no/besok-oss/vikingskipshuset/utstillinger/oseberg/3-oseberggraven.html Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo: Kvinnene i Oseberghaugen. Besøkt 6. november 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Osebergfunnet&oldid=23912582»