Jean-Paul Sartre
_-_Jean_Paul_Sartre_and_Simone_De_Beauvoir_welcomed_by_Avraham_Shlonsky_and_Leah_Goldberg_(cropped).jpg)
|
| Nobelprisen i litteratur 1964 |
Jean-Paul Sartre (1905–1980) var en fransk eksistensialistisk filosof, dramatiker, romanforfatter, politisk aktivist, intellektuell og litteraturkritiker. Han var en av de fremste innenfor filosofiske retninger som eksistensialisme og fenomenologi, og en av de ledende skikkelser innenfor fransk filosofi og marxisme på 1900-tallet.
Hans arbeid påvirket også sosiologi, kritisk teori, postkolonialistisk teori, og litteraturstudier. Han var også kjent for sitt åpne forhold til den framtredende feministiske teoretikeren Simone de Beauvoir. Han ble utropt til vinner av nobelprisen i litteratur i 1964, men avslo å motta den begrunnet med at «en forfatter burde ikke la seg bli forvandlet til en institusjon».[17][18][19]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Tidligste år
[rediger | rediger kilde]
Sartre ble født den 21. juni 1905 i Paris, som sønn av marineoffiseren Jean-Baptiste Sartre (1874–1906). Hans mor, Anne-Marie Schweitzer (1882–1969), var av tysk-elsassisk opprinnelse, og hun var kusine av den tyske fredsprisvinneren Albert Schweitzer. Faren døde av en tropesykdom 15 måneder etter at Jean-Paul ble født, og hans unge mor reiste til sine foreldre, hvor han vokste opp under innflytelse av bestefaren Charles Schweitzer, en lektor i tysk, som underviste barnebarnet hjemme. Først som tiåring ble Jean-Paul sendt på skole, på det prestisjefulle gymnaset Lycée Henri-IV.
I 1917 giftet moren seg på nytt og flyttet med sin nye mann til La Rochelle – en begivenhet som gikk sterkt inn på Jean-Paul. Da bestefaren oppdaget at den da tolv år gamle Jean-Paul hadde stjålet fra husholdningspengene for å kjøpe godterier for å bli populær hos klassekameratene, brøt han med ham.
I 1920 ble han sendt tilbake til Paris, og fortsatte å gå på Henri-IV som internatelev. Her ble han kjent med den senere forfatteren Paul Nizan, som introduserte ham for samtidslitteratur. I 1922 avla han sin baccalauréat og besluttet, sammen med Nizan, å forsøke å komme inn på elitehøyskolen École normale supérieure. De begynte derfor ved Lycée Louis-le-Grand, siden forberedelsesklassene for École normale supérieure der angivelig var bedre enn ved Henri-IV.
Utdannelse
[rediger | rediger kilde]Sartre fikk sin utdannelse ved École Normale Supérieure i Paris. Her traff han også sin senere livsledsager Simone de Beauvoir.
Filosofiske og skjønnlitterære verk
[rediger | rediger kilde]Sartre er kjent som en av grunnleggerne av eksistensialismen. Væren og intet og Kritikk av den dialektiske fornuft regnes som hans to filosofiske hovedverk.[trenger referanse]
Debutromanen Kvalmen (La Nausée) utkom i 1938, og Sartre produserte senere en mengde filosofiske, skjønnlitterære og politiske verker frem til sin død. Etter annen verdenskrig begynte han å utgi sitt eget tidsskrift, Les Temps modernes, sammen med Simone de Beauvoir, hans livsledsager.
Politisk aktivisme
[rediger | rediger kilde]
Den andre verdenskrig åpnet Sartres øyne for en politisk virkelighet han ikke hadde forstått, men han ble tvunget til et stadig engasjement med den: «verden i seg selv ødela Sartres illusjoner om isolerte, selvbestemmende individer, og gjorde åpenbar hans egen personlige risiko i samtidens hendelser».[20] Da han kom tilbake til Paris i 1941 dannet han motstandsgruppen «Socialisme et Liberté». I 1943, etter at gruppen ble oppløst, ble Sartre medlem av en annen motstandsgruppe for skribenter og forfattere,[21] hvor han forble aktiv deltaker helt til krigens slutt. Han fortsatte å skrive som rasende, og det var grunnet denne «kritiske krigserfaringen og fangenskapet at Sartre begynte å bygge opp et positivt moralsystem og uttrykke det gjennom litteraturen».[22]
Etter august 1944 og frigjøringen av Paris skrev Sartre essayet Réflexions sur la question juive («Antisemitten og jøden»).[23] I boken forsøkte han å forklare hatets etiologi (læren om årsaker) ved å analysere antisemittisk hat. Sartre var en meget aktiv bidragsyter til Combat. Det var en avis som ble opprettet under motstandskampen av Albert Camus, en filosof og forfatter som hadde tilsvarende overbevisninger. Sartre og de Beauvoir var venner med Camus fram til 1951, da Camus utga essayet L'Homme révolté. Senere, når Sartre ble karakterisert av en del forfattere som en motstandsmann, kritiserte den franske filosofen og motstandsmannen Vladimir Jankélévitch hans mangel på politisk forpliktelse under det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon av Frankrike, og tolket hans kamp for frihet som forsøk på å rettferdiggjøre seg selv. I henhold til Camus var Sartre en forfatter som drev motstandskamp, ikke en motstandsmann som skrev.
Både Sartre og Beauvoir engasjerte seg sterkt politisk mot den franske og internasjonale borgerligheten, og særlig mot den franske kolonialismen og undertrykkelsen av Algerie og USAs krigføring i Vietnam. I mai 1968 framsto han som en leder for både studentopprøret og arbeideropprøret.
På sine eldre dager ble han kalt for «Vestens intellektuelle samvittighet», og Sartre omtales fremdeles som en berømt intellektuell.[24] Da han døde den 15. april 1980, i en alder av 74 år, ble han fulgt til graven av 50 000 mennesker.
Filosofi
[rediger | rediger kilde]
Sartre føyer seg inn i den eksistensielle tradisjonen etter blant annet Kierkegaard. I hans første filosofiske hovedverk, Væren og intet, forklarer han mennesket som eksistens. Vi er ikke noe annet enn det vi gjør, fordi vi alltid er utstyrt med fri vilje. Sartres eksistensfilosofi gir ingen mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, eller hevde at vi egentlig er bedre: en forfatter er for eksempel aldri bedre enn det som kommer fram av verkene hun har skrevet. Ifølge Sartre har vi mennesker en naturlig tilbøyelighet til å nekte for vår eksistensielle frihet – bevisst eller ubevisst –, og til å hevde at valget vårt ikke er fritt: vi klamrer oss til la mauvaise foi – eller «den vonde tro». Når vi blir bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på angsten. Angsten er redsel for oss selv, for vår egen eksistens. Sartre gir et talende eksempel om en mann som balanserer på en smal sti langs en avgrunn. Her kan mannen oppleve to typer frykt: den ene er frykten for å falle i avgrunnen, for å snuble, for en ytre fare. Den eksistensielle angsten er svimmelheten mannen plutselig opplever når han balanserer, angsten for at han selv skal kaste seg ut. Nå kjenner han på valget sitt, og han får angst.
Sartre diskuterer ofte menneskets erfaring med å føle seg overflødig, eller «kontingent». (Selv higet den unge Jean-Paul Sartre etter å bli en berømt forfatter, for å føle seg vesentlig og meningsfull, for å rettferdiggjøre egen eksistens – noe som blant annet kommer fram i selvbiografien Ordene.) For Sartre er ikke følelsen av kontingens uberettiget: Verden er verken skapt til oss eller for oss. Tingene slik de er for seg selv, ikke essensielt skapt for oss, er ting «i-seg». Bevisstheten vår, derimot, er ikke en ting «i seg», snarere virkeliggjør den seg bare ved å feste seg i relasjon til noe utenfor seg selv, vår væremåte er å være «et forhold til vårt eget forhold». Mens tingene er i-seg, er bevisstheten «for-seg»: væren-i-seg er det som væren-for-seg har som gjenstand.
I Sartres filosofi virkeliggjøres menneskets frihet ved at faktum – altså status quo – alltid overskrides: alt etter hvilket prosjekt bevisstheten har, vil situasjonen fremtre annerledes. Sartres stadige fokus på menneskets frie valg kan i utgangspunktet virke uforenlig med hans politiske ståsted som marxist. I Eksistensialisme er humanisme forklarer Sartre hvorfor humanisme er en nødvendig følge av hans eksistensialistiske filosofi, blant annet ved å understreke sine tanker om «den andre». Den individuelle handling forplikter alle mennesker. Når mennesket velger seg selv, velger det også alle mennesker. Sartre skiller seg fra nihilistiske filosofer med sin klare etikk: han vil nok være enig i at det ikke eksisterer noen essensielle moralnormer (mennesket skaper alltid seg selv og sine verdier), men ettersom vi er frie og ansvarlige er en god handling alltid en handling som ivaretar og oppmuntrer den andres frihet. Å sørge for alles like muligheter i et marxistisk samfunn, er for Sartre en slik mulighet.
Skjønnlitteratur
[rediger | rediger kilde]Sartre hadde suksess som forfatter innenfor en rekke litterære sjangre, og kom med betydelige bidrag til litteraturkritikken og den litterære biografi. Hans dramaer er rik på symbolisme, og fungerte også som virkemidler for å overføre hans filosofi. Det best kjente teaterstykket, Huis-clos («Ingen utgang») fra 1944, inneholder den berømte linjen «L'enfer, c'est les autres», som kan oversettes som «Helvete er andre mennesker».[25] Bortsett fra virkningen fra hans roman La Nausée (Kvalmen, 1938), var Sartres fremste litterære skjønnlitterære verk hans frihetstrilogi, Les chemins de la liberté, som framstiller hvordan den andre verdenskrig påvirket Sartres ideer. På det viset presenterer dette tredelte verket en mindre teoretisk og mer praktisk tilnærming til eksistensialismen.
Til tross for likhetene med andre polemikere, romanforfattere, og dramatikere, har Sartres litterære verk blitt sammenlignet, ofte nedsettende, med hans kollega Albert Camus i den folkelige oppfatningen.
I 1948 plasserte den katolske kirke Sartres samlede verker på Index Librorum Prohibitorum (Liste over forbudte bøker).
Bibliografi (utvalg)
[rediger | rediger kilde]Norske utgivelser i parentes.
Romaner
[rediger | rediger kilde]- La Nausée (Kvalmen) – 1938
- Les Chemins de la liberté 1-3 (Frihetens veier) – 1945-1949; ufullendt
- Les Mots (Ordene) – 1964; selvbiografi
Novellesamlinger
[rediger | rediger kilde]- Le Mur (Muren) – 1939
Dramaer
[rediger | rediger kilde]- Les Mouches (Fluene) – 1943
- Huis clos (For lukkede dører) – 1944
- La putain respectueuse (Den anstendige skjøge) – 1946
- Les Mains sales (Skitne hender) – 1948
- Les séquestrés d'Altona (Fangene i Altona) – 1959
Filosofisk litteratur
[rediger | rediger kilde]- L'Etre et le néant (Væren og intet) – 1943
- Critique de la raison dialectique (Kritikk av den dialektiske fornuft) – 1960
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Pedagogues and Psychologists of the World[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001607, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 10659, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c https://cs.isabart.org/person/13386; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 13386.
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 10659, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com
- ^ a b Au café existentialiste, side(r) 490[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.landrucimetieres.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11923735k; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11923735k.
- ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 12488035, Wikidata Q16744133
- ^ Nobelstiftelsen, «The Nobel Prize amounts», besøkt 27. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nobelstiftelsen, «The Nobel Prize in Literature 1964», besøkt 27. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ actualitte.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Monde, «Les "douze meilleurs romans français du demi-siècle"», utgitt 29. mai 1950[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gyllensten, Lars (1964): Minnen, bara minnen ISBN 9100571407
- ^ Announcement Address by Anders Österling, Member of the Swedish Academy
- ^ Sartre sa nei til nobelpris, men ville ha pengene, VG 6. september 2000
- ^ Aronson, Ronald (2004): Camus & Sartre: The Story of a Friendship and the Quarrel That Ended It. University of Chicago Press. ISBN 0-226-02796-1, ISBN 978-0-226-02796-8. s. 108
- ^ Aronson, Ronald (2004): Camus & Sartre, s. 30
- ^ Thody, Philip Malcolm Waller (1964): Jean-Paul Sartre, a literary and political study, H. Hamilton, s. 21
- ^ Sammendrag på engelsk, SparkNotes
- ^ Fukuyama, Francis (2019). «11». Identitet. Oslo: Dreyers forlag. s. 106. ISBN 978-82-8265-468-5. «Den gamle venstresiden i landet var bygd rundt en kjerne av harbarkede kommunister med tilhengere som omfattet berømte intellektuelle, som Jean-Paul Sartre.»
- ^ Woodward, Kirk (9. juli 2010): «The Most Famous Thing Jean-Paul Sartre Never Said». Rick on Theater
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Aronson, Ronald (1980): Jean-Paul Sartre – Philosophy in the World. London: NLB
- Gerassi, John (1989): Jean-Paul Sartre: Hated Conscience of His Century. Volume 1: Protestant or Protester? Chicago: University of Chicago Press
- Judaken, Jonathan (2006): Jean-Paul Sartre and the Jewish Question: Anti-antisemitism and the Politics of the French Intellectual. Lincoln: University of Nebraska Press
- Kirsner, Douglas (2003): The Schizoid World of Jean-Paul Sartre and R.D. Laing. New York: Karnac
- Scriven, Michael (1993): Sartre and The Media. London: MacMillan Press Ltd
- Scriven, Michael (1999): Jean-Paul Sartre: Politics and Culture in Postwar France. London: MacMillan Press Ltd
- Thody, Philip (1964): Jean-Paul Sartre. London: Hamish Hamilton
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Jean-Paul Sartre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Jean-Paul Sartre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Jean-Paul Sartre på Internet Movie Database
- (da) Jean-Paul Sartre på Filmdatabasen
- (en) Jean-Paul Sartre hos The Movie Database
- (en) Jean-Paul Sartre hos Internet Broadway Database
- (en) «Americans and Their Myths», Sartres essay i The Nation 18. oktober 1947
- (en) Sartre Texts hps Philosophy Archive
- (en) Sartre Internet Archive hos Marxists.org
- (en) Det britiske Sartre-samfunnet
- (fr) Groupe d'études sartriennes, Paris
- (en) Sartre’s Critique of Dialectical Reason, essay av Andy Blunden
- (en) Jean-Paul Sartre (1905–1980): Existentialism, Internet Encyclopedia of Philosophy
Wikiquote: Jean-Paul Sartre – sitater