Jayne Mansfield i populærkulturen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Skuespillerinnen, sangerinnen og modellen Jayne Mansfield har hatt stor innvirkning på populærkulturen fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. Journalisten Dennis Russel skrev følgende om henne i en artikkel i St. James Encyclopedia of Popular Culture: «Selv om mange ikke har sett noen av filmene hennes, så er Jayne Mansfield fortsatt, lenge etter sin død, ett av de mest gjenkjennelige ikonene fra 1950-tallet.»[1] I romanen Child of My Heart, fra 2004, refererer forfatteren Alice McDermott til 1950-tallet som «Marilyn Monroe/Jayne Mansfield-tiden». R. L. Rutsky[2] og Bill Osgerby[3] har hevdet at det var Mansfield, som sammen med Monroe og Brigitte Bardot, gjorde bikinien populær. Forfatteren M. Thomas Inge beskriver Mansfield, Monroe og Jane Russell som personifiseringen av en uskikkelig jente i populærkulturen, i motsetning til en skikkelig jente, personifisert av blant andre Doris Day, Debbie Reynolds og Natalie Wood.[4] Evangelisten Billy Graham uttalte en gang: «Dette landet vet mer om målene til Jayne Mansfield enn om det andre budet.»[5] I perioden mellom september 1956 og mai 1957 var hun inkludert på rundt 2500 bilder i aviser, og det ble skrevet rundt 122 000 linjer om henne.[6] En god indikasjon på Mansfields påvirkning på dagens populærkultur, mer enn to generasjoner etter hennes død, er alle de kulturelle referansene i både filmer, bøker, TV og musikk.

Fysiske attributter[rediger | rediger kilde]

Mansfield poserer sammen med Johnny Longden, Eddie Arcaro og Bill Shoemaker på Jockeys' Ball i Los Angeles i 1957.

De fysiske attributtene til den «sensuelle»[7][8] Mansfield ble en kilde til mye humor og fascinasjon innen populærkulturen. I en reklame for Trans World Airlines på 1950-tallet var Mansfield avbildet i et lavt bluseliv mens hun sto mot TWA-mannskapet med tittelen «quite... roomy... perfect».[9] I løpet av hennes levetid fikk Mansfield en rekke ulike utmerkelser, som for eksempel Miss Negligee, Nylon Queen, Princess of the Freeways, Miss Electric Switch, Cherry Blossom Queen, Miss 100% Pure, Miss July Fourth, Miss Tomato og Queen of the Chihauhau Show.[10] Flere innen underholdningsindustrien er de siste årene blitt kalt Jayne Mansfield, som for eksempel den italienske skuespillerinnen Marisa Allasio og wrestleren Missy Hyatt.[11][12][13] Mansfield ble senere kjent som «Dronningen av kløften» og «Dronningen av sex og bryst».[14]

Hennes bryster var en så stor del av hennes offentlige side at talkshow-verten Jack Paar en gang introduserte henne til sitt The Tonight Show ved å si «Her er de, Jayne Mansfield». Denne setningen ble skrevet til Parr av Dick Cavett, og ble senere tittelen på Raymond Straits biografi om henne.[15] Sosialhistorikeren Joan Jacobs Brumberg beskriver 1950-tallet som «en æra som kjennestegnes ved sin hylles til barmfagre kvinner», og tilegner paradigmeskiftet til Mansfield og Marilyn Monroe.[16] Kunstprofessoren Patricia Vettel-Becker gjør samme observasjon, men tilegner det mer direkte til Playboy og Mansfields og Monroes avbildning i magasinet.[17] Den britiske forfatteren J. G. Ballard baserte seg på det freudianske konseptet om fetisjisme da han uttalte at brystene til Mansfield, Monroe og Mae West «hang over horisonten til folks bevissthet».[18]

Undertøysdesigneren Helena Stuart har uttalt om Mansfield: «Hun var den første som virkelig var så stor. Uten bhen så ville det ikke ha fungert. Det var mye mer der som kunne holdes inne og dyttes opp»[19] Det er blitt hevdet at brystene hennes var en viktig inspirasjonskilde bak utviklingen av brystholdere på 1950-tallet, som for eksempel «Whirlpool bra», «Cuties», «Shutter bra», «Action bra», samt latexpaddinger og design som avslørte mer av kløften og løftet brystene.[20][21]

I novellen «May we borrow your husband?», skrevet av Graham Greene, uttaler en rollefigur seg om sine egne bryster på følgende måte: «Alle har fått store unntatt meg. Jeg er definitivt ingen Jayne Mansfield».[22] I diktsamlingen «The I. V. Lounge Reader», skrevet av Zaffi Gousopoulos, prøver en rollefigur å forsterke sin femininitet ved å bruke leppestift i Mansfields farger og oppløftende undertøy.[23] I boken St. Vincent's Manhattan, skrevet av Drake Worthington, prøver en rollefigur en bh mens hun sier: «Alle kvinner aspirerer til å være som Jayne Mansfield».[24] I Seinfeld-episoden «The Implant» sier Jerry Seinfeld til kjæresten Sidra: «Jayne Mansfield hadde virkelige noen store bryster», mens han forsøker å finne ut om brystene hennes er ekte.[25] To granitthauger i Yosemite National Park har fått det uoffisielle navnet «Mansfield Domes».[26] I romanen Beloved, skrevet av Toni Morrison, svarer en rollefigur følgende da hennes sønn kommenterer hvor store brystene hennes er: «Ja, når jeg ammer så føler jeg meg som Jayne Mansfield».[27]

Mansfields bakende blir også ofte referert til i populærkulturen. I Gilmore Girls-episoden «Lorelai Out of Water» går Lorelai på fisketur med Alex. Hun fanger en fisk, tar den med seg hjem og gir den navnet Jayne Mansfield fordi den hadde «bra sving på halen». I en sketsj titulert «The Worst Job I Ever 'Ad», på LP-platen Derek and Clive Live av komikerne Peter Cook og Dudley Moore, også kjent som Derek and Clive, har Clive som jobb å hente hummere fra Mansfields bakende. I romanen The Broom of the System, skrevet av David Foster Wallace, er mye av handlingen lagt til East Corinth, en forstad til Cleveland som er designet til å se ut som Mansfields former fra et fugleperspektiv.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Mansfields offentlige side og karriere ble også en del av populærkulturen. I Weetzie Bat-bøkene, skrevet av Francesca Lia Block, blir det ofte referert til Mansfield: Rollefigurene Dirk og Weetzie ser blant annet på Hun kan'ke for det, og moren til Witch Baby er en del av en ond kult som kamuflerer seg som en Jayne Mansfield-fanklubb. I romanen Bombshell, skrevet av Lynda Curnyn, advares rollefiguren Grace mot «å bli en Jayne Mansfield» da det mistenkes at hun er blitt gravid uten en kjæreste eller ektemann.[28]

Mansfields filmer og hendelser i hennes liv ble også inspirasjonskilder innen populærkulturen. I filmen The Stripper blir stripperen Lila Green, spilt av Joanne Woodward, feilaktig tatt for å være Mansfield. I romanen Who Wrote the Book of Love?, skrevet av Lee Siegel, blir Lucky Lee, en amerikansk gutt i Sør-California på 1950-tallet, helt betatt av Mansfield og Marilyn Monroe i sin seksuelle oppvåkning. I boken bruker Lucky Lee kjente film- og litteratursitater som «Wow! What a body!» og «Me Tarzan, you Jayne!»[29][30]

Mansfields PR-stunts er et annet tilbakevendende tema innen populærkulturen.[1] I Saturday Night Live-episoden i sesong 32, som ble ledet av Alec Baldwin, ble Baldwin photoshoppet inn i det kjente bildet hvor Sophia Loren ser på Mansfields bryster på restauranten Romanoff's i Beverly Hills. Det var en direkte referanse til Mansfields PR-stunt i april 1957, der hennes intensjon var å ta oppmerksomheten vekk fra Loren på en festmiddag i den italienske stjernens ære. Bilder fra møtet ble publisert over hele verden. Det mest kjente motivet viser Loren som ser mot Mansfield mens hun hever øyenbryene. Mansfield sitter mellom Loren og Clifton Webb og lener seg frem over bordet, mens brystene nesten faller ut av kjolen og en av brystvortene er synlig.[31] Møtet mellom Mansfield og Anton LaVey, grunnleggeren av Church of Satan, i 1966 fikk også mye publisitet og refereres til ofte.[32][33] I mai 1968 mottok Raquel Welch den første Jayne Mansfield Award fra Hollywood-pressen, for å ha skaffet seg mest PR året før.[34]

Mansfield er fortsatt en tilbakevendende rollefigur innen fiksjon. I Goodnight Sweetheart-episoden «Between the Devil and the Deep Blue Sea» spilles Mansfield av Diana Kent i en tidsreisehistorie. Mansfield er også blant rollefigurene i romanen Underworld, skrevet av Don DeLillo.[35] I detektivromanen Chicago Confidential, skrevet av Max Allan Collins, forelsker privatetterforskeren Nathan Heller seg i Mansfield. Hun nevnes i den tredje sketsjen i 48. episode i andre sesong av The Rocky and Bullwinkle Show, som ble sendt første gang 13. mai 1961. I Våre verste år-episoden «A Dump of My Own» sier Al Bundy at han hadde to drømmer da han var ung, og en av disse «var å bli en astronaut og lande på planeten Jayne Mansfield». I Frasier-episoden «The Impossible Dream», blir Mansfield nevnt av Marty, som sier at et eksempel på en morsom drøm ville vært å være i en jungel med Jayne Mansfield mens hun blir blitt av en slange. I filmen Vixen Highway spiller Ann Tait rollen som dr. Jayne Mansfield. Marvel Comics-forfatteren og -tegneren Jack Kirby lot seg inspirere av Mansfield da han designet figuren Invisible Woman fra Fantastic Four.[36]

Død[rediger | rediger kilde]

Mansfields kenotaf på Hollywood Forever Cemetery, med feilaktig fødselsår.

Den fatale bilulykken som tok Mansfields liv og spredte feilaktige rykter om at hun fikk hodet sitt kappet av, har vært brukt i mange historier og filmscener. I filmen To Wong Foo, Thanks for Everything! Julie Newmar prøvekjører rollefiguren frøken Vida Boheme (Patrick Swayze) en gul kabriolet og bemerker: «Jeg føler meg som Jayne Mansfield i denne bilen!» Rollefiguren Noxeema Jackson (Wesley Snipes) svarer da: «Oi, Jayne Mansfield, det er ingen god bilreferanse». I boken Severance: Stories skrevet av Robert Olen Butler, som inneholder 62 monologer postmortem, er Mansfields død inkludert sammen med blant andre James Dean, Johannes Døperen, Maximilien Robespierre, Marie Antoinette og Cicero. I filmen Leprechaun 2 sier en rollefigur til leprechaunen: «Hvis det å høre lyden av at Jayne Mansfields hode blir kappet av kroppen er for intenst for deg, så all ære til deg.» Bilulykken blir også referert til i filmen One of Them. I romanen Money, Love: A Novel, skrevet av Brad Barkley, organiserer rollefiguren Roman et show med bilene til kjente avdøde kjendiser, deriblant Dean og Mansfield. I sangen «Overdrive» synger Katy Rose: «I'm sitting in Jayne Mansfield's car.» Hollywood Forever Cemetery, hvor Mansfields kenotaf er, blir beskrevet som en attraksjon i California av Lonely Planet.[37] I Dead Like Me-episoden «In Escrow», bestiller George «en Jayne Mansfield» til frokost. Når servitrisen Kiffany gir han bestillingen så er det et bakverk som er formet som to bryster med blåbær som brystvorter. Daisy beskriver frokosten som «blåbærmuffins med toppen kuttet av», med klar referanse til vandrehistorien om hvordan Mansfield døde. I filmen Crash kler en mannlig stuntsjåfør seg ut som Mansfield mens han gjenskaper hennes fatale ulykke og mister livet. Hans partner kommer til bilvraket og sier: «Gjorde du Jayne Mansfield-krasjen uten meg?»[38]

Etter Mansfields død ble det innført en lov som påkrevde at støtfangere skulle installeres på alle trailere. Disse støtfangerne kalles noen ganger en «Mansfield-støtfanger».[39]

Punkrock/new wave-inspirasjon[rediger | rediger kilde]

Mansfield ble en stor inspirasjon for en rekke musikere i punkrock-sjangeren. The Mansfields, et punkbank som tok navnet sitt fra henne, har gitt ut titler som «Jayne's Laugh» og «Jayne Mansfield Was A Punk».[40] St. Jayne, et punkband fra Cleveland, har også tatt navnet sitt fra Mansfield.[41] Bandet L.A. Guns gav i 1989 ut «The Ballad of Jayne», og året etter gav cyberpunk-bandet Sigue Sigue Sputnik ut «Hey Jane Mansfield Superstar». Masons, et punkband from Tucson, turnerte i 2000 med tre sanger dedikert til henne: «Bombshell», «Crash My Car» og «The Witch».[42] Det britiske pubrockbandet The Motors fikk en reklame forbudt, der det sto «I lost my head over The Motors», med et bilde av Mansfield.[43] Det tyske punkbandet The Bates har låten «The Lips of Jayne Mansfield» på albumet Shake.[44] Punkrockbandet The Dave Brothers hadde et radioprogram på KRCL på slutten av 1990-tallet som het Church of Jayne Mansfield.[45] Avisen Village Voice sammenlignet punkpornografen Bruce LaBruce med Mansfield.[46] Marc Bolan, som var en av de mest kjente og innflytelsesrike aktørene innen glamrocken sammenlignet dødsfallet til Elvis Presley med Mansfield.[47] Det japanske garagerockbandet The 5.6.7.8's har en sang som heter «I Walk Like Jayne Mansfield», som ble brukt i filmen Kill Bill Vol. 1.

Postpunkbandet Siouxsie and the Banshees hentet navnet på sin hitlåt «Kiss Them for Me» fra Mansfields film Kiss Them for Me.[48] Sangteksten inneholder Mansfields slagord «divoon», og refererer også til hennes hjerteformete svømmebasseng og til den fatale bilulykken der hun ble drept. I romanen Grok, skrevet av Tom Maremaa, spiller en rollefigur denne cd-en og sier: «Yes, kiss them for me - I may be delayed».[49] Mansfield blir også referert til i Robbie Williams' sang «The Actor» på albumet Rudebox.

Magasiner[rediger | rediger kilde]

Playboy var magasinet som fikk fart på Mansfields karriere, og de brukte henne i flere nummer. Det er blitt hevdet at Playboy skapte en amerikansk brystfetisjisme[50][51] hvor både Mansfield og Marilyn Monroe spilte viktige roller.[17] Playboys bruk av Mansfield og Monroe var en del av en voksende trend som skapte det storbrystete idealet for kvinner og herremagasiner som Rogue, Nugget og Dude.[52][53] Playboy-bildereportasjen med tittelen «The Nudest Jayne Mansfield» ble forbudt, og utgiveren Hugh Hefner ble arrestert av politiet i Chicago. Rettssaken endte med at juryen ikke ble enige, med sju mot fem stemmer for frifinnelse.[54] Etter kontroversen med Mansfield-bildene ble Playboy gransket nummer for nummer av det amerikanske tolldepartementet frem til 1967. De konkluderte med at 51 av 51 nummer var uakseptable.[55]

Playboy-utgivelser hvor Mansfield er avbildet er blant annet februar 1955, februar 1956, februar 1958, desember 1958, februar 1960, juli 1963, årboken for 1964, desember 1965, spesialutgivelsen «100 Beautiful Women» i 1989, januar 1994, spesialutgivelsen «45th Anniversary Special» i 1999, samt Playboy-kalenderen i 1959. Flere magasiner har avbildet Mansfield på forsiden, som for eksempel Hollywood Studio Magazine, Then And Now, Life, Modern Man, Photo-Rama Magazine og Playboy. I august 1980 publiserte jentebladet High Society spesialutgivelsen «Jayne Mansfield Collectors' Edition».

Bøker, filmer og dokumentarer[rediger | rediger kilde]

I Sverige i forbindelse med premieren av Åh, for en mann i 1957.

Flere bøker er blitt skrevet om hennes liv og karriere. Blant disse er: Jayne Mansfield: A Biography (1973), skrevet av May Mann, The Tragic Secret Life of Jayne Mansfield (1974), skrevet av Raymond Strait, Jayne Mansfield and the American Fifties (1975), skrevet av Martha Saxton, Jayne Mansfield (1984), skrevet av Jean-Pierre Jackson, Sexbomb: The Life and Death of Jayne Mansfield (1988), skrevet av Guus Luitjters og Gerard Timmer, Here They Are Jayne Mansfield (1992), skrevet av Raymond Strait, Jayne Mansfield Vs. Mamie Van Doren: Battle of the Blondes (A Pictorial History) (1993), skrevet av Alan Betrock, Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography (1994), skrevet av Jocelyn Faris, Man Enough to Be Woman (1996), skrevet av Jayne County og Rupert Smith, Sex Lives of the Hollywood Goddesses 2 (2004), skrevet av Nigel Cawthorne, Diamonds to Dust: The Life and Death of Jayne Mansfield (2007), skrevet av Frank Ferruccio, Did Success Spoil Jayne Mansfield?: Her Life in Pictures & Text (2010), skrevet av Frank Ferruccio og Affectionately, Jayne Mansfield (2012), skrevet av Richard Koper.

I november 1979 ble det annonsert fire filmprosjekter om Mansfields liv. Disse var filmatiseringer av bøkene Jayne Mansfield: A Biography, The Tragic Secret Life of Jayne Mansfield og Jayne Mansfield and the American Fifties, samt den planlagte, men aldri utgitte, boken Lady Jayne, skrevet av Jayne Marie Mansfield. Kun Saxtons bok ble filmatisert, med tittelen The Jayne Mansfield Story.[56] Den hadde premiere i 1980 med Loni Anderson i rollen som Mansfield og Arnold Schwarzenegger i rollen som Mickey Hargitay. Filmen ble nominert til tre Emmy-priser i kategoriene for hår, sminke og kostymer.

TV-serien Biography, på A&E Television Networks, hadde en episode kalt «Jayne Mansfield: Blonde Ambition».[57][58] TV-serien vant en Emmy-pris i 2001.[59] A&E fortalte nok en gang om Mansfields liv i TV-serien Dangerous Curves i 1999.[60] I 1988 ble Mansfields livshistorie en del av TV-dokumentaren Hollywood Sex Symbols. Mansfield startet selv arbeidet med dokumentaren The Wild, Wild World of Jayne Mansfield, men den ble ikke gjort ferdig før i 1968, året etter hennes død. Denne dokumentaren har fått kultstatus hos flere fans.[61]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Russell, Dennis (1999). «Jayne Mansfield - St. James Encyclopedia of Pop Culture». Gale. 
  2. ^ Rutsky, R. L. (1999). High Techne: Art and Technology from the Machine Aesthetic to the Posthuman. University of Minnesota Press. s. 19. 
  3. ^ Osgerby, Bill (2001). Playboys in Paradise: Masculinity, Youth and Leisure-Style in Modern America. Berg Publishers. s. 109. 
  4. ^ Inge, M. Thomas (1989). Handbook of American Popular Culture. Greenwood Pub Group. s. 1432. 
  5. ^ Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties. Houghton Mifflin. s. 106. ISBN 978-0395202890. 
  6. ^ Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography. Greenwood Press. s. 4. ISBN 978-0313285448. 
  7. ^ Farrell-Beck, Jane; Gau, Colleen (2002). Uplift: The Bra in America. University of Pennsylvania Press. s. 116. ISBN 978-0812218350. «Jayne Mansfield sets the pace for women who aspired to voluptuous curves» 
  8. ^ Murphy, Julien S. (2010). Feminist Interpretations of Jean-Paul Sartre. Penn State Press. s. 104. ISBN 978-0271043739. «A voluptuous ideal exemplified by Marilyn Monroe and Jayne Mansfield» 
  9. ^ Lee, A. Robert (1996). The Beat Generation Writers. Pluto Press. s. 181. 
  10. ^ Luijters, Guus; Timmer, Gerard (1988). Sexbomb: The Life and Death of Jayne Mansfield. Citadel. s. 126. ISBN 978-0806510491. 
  11. ^ Canales, Luis (1990). Imperial Gina: The Strictly Unauthorized Biography of Gina Lollobrigida. Branden Booksef. s. 91. ISBN 0828319324. 
  12. ^ Liehm, Mira (1984). Passion and Defiance: Film in Italy from 1942 to the Present. University of California Press. s. 143. 
  13. ^ Hyatt, Missy; Salzberg, Charles; Goldblatt, Mark (2002). Missy Hyatt: First Lady of Wrestling. ECW Press. s. 78. 
  14. ^ Jordan, Jessica Hope (2009). The Sex Goddess in American Film, 1930-1965: Jean Harlow, Mae West, Lana Turner, and Jayne Mansfield. Cambria Press. s. 149. ISBN 978-1604976632. 
  15. ^ «Country Boy». Time. 28. januar 1966. 
  16. ^ Parkin, Katherine J. (2007). Food Is Love: Advertising and Gender Roles in Modern America. University of Pennsylvania Press. s. 1973. 
  17. ^ a b Vettel-Becker, Patricia (2005). Shooting from the Hip: Photography, Masculinity, and Postwar America. University of Minnesota Press. s. 107. 
  18. ^ Kauffman, Linda S. (1998). Bad Girls and Sick Boys: Fantasies in Contemporary Art and Culture. University of California Press. s. 72. 
  19. ^ Freydkin, Donna (3. desember 2007). «Bra has held up famously for 100 years». USA Today. 
  20. ^ Massey, Anne (2000). Hollywood Beyond the Screen: Design and Material Culture. Berg Publishers, Oxford. s. 156. 
  21. ^ Farrell-Beck, Jane; Gau, Colleen (2002). Uplift: The Bra in America. University of Pennsylvania Press. s. 116-118. ISBN 978-0812218350. 
  22. ^ Greene, Graham (1992). Collected Short Stories. Penguin Classics. s. 278. 
  23. ^ Gousopoulos, Zaffi (2001). The I. V. Lounge Reader. Insomniac Press. s. 175. 
  24. ^ Worthington, Drake (2002). St. Vincent's Manhattan. iUniverse. s. 688. 
  25. ^ Mehlman, Peter. «The Implant». Season 4. Seinfeld scripts. 
  26. ^ Snyder, Jim (Høsten 1985). «A pair of more recent place names» (PDF). Yosemite. Yosemite Association. 
  27. ^ Eckard, Paula Gallant (2002). Maternal Body and Voice in Toni Morrison, Bobbie Ann Mason, and Lee Smith. University of Missouri Press. s. 93. 
  28. ^ Curnyn, Lynda (2004). Bombshell. Red Dress Ink. s. 119. 
  29. ^ I boken staves det med vilje «Jayne», og ikke «Jane», som en henvisning til Mansfield
  30. ^ Siegel, Lee (2005). Who Wrote the Book of Love?. University of Chicago Press. s. 151. 
  31. ^ Winters, Shelley (1989). Shelley II: The Middle of My Century. Simon and Schuster. s. 286. 
  32. ^ Lewis, James R. (2003). Legitimating New Religions. Rutgers University Press. s. 108. 
  33. ^ Lewis, James R. (2001). Satanism Today: An Encyclopedia of Religion, Folklore, and Popular Culture. ABC-CLIO. s. 146. 
  34. ^ Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography. Greenwood Press. s. 37. ISBN 978-0313285448. 
  35. ^ DeLillo, Don. Interview with Bo Green Jensen. The Triumph of Death (Transkripsjon). WeekendAvisen. 13. november 1998. Retrieved on 2012-02-24. Arkivert 28. august 2008 hos Wayback Machine. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. august 2008. Besøkt 24. februar 2012. 
  36. ^ Gartland, Mike (2006). Kirby, Jack; Morrow, John, red. The Collected Jack Kirby Collector. TwoMorrows Publishing. s. 41. 
  37. ^ Schulte-Peevers, Andrea (2006). California. Lonely Planet. s. 512. 
  38. ^ Botting, Fred; Wilson, Scott (1998). «Automatic lover». Screen. 39. Oxford University Press. 
  39. ^ «Jayne Mansfield's Ruined Car». Life. Arkivert fra originalen 24. mars 2011. Besøkt 24. februar 2012. 
  40. ^ Watt, Darcy J. «The Mansfields». The Pink Pages. 
  41. ^ St. Jayne Arkivert 21. juni 2008 hos Wayback Machine. på CD Baby
  42. ^ «Rhythm & Views». Tucson Weekly. 16. mars 2000. 
  43. ^ Hoffmann, Frank W. (1981). The Literature of Rock, 1954-1978. Scarecrow Press. 
  44. ^ «Biography». Net Glimpse. Arkivert fra originalen 25. juli 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. juli 2008. Besøkt 24. februar 2012. 
  45. ^ «SLC Punk and the New Wave». Exceptionally Yours. Theater X. 
  46. ^ Bruce, LaBruce (1995). «The Wild, Wild World of Fanzines». I Burston, Paul; Richardson, Colin. A Queer Romance: Lesbians, Gay Men and Popular Culture. Routledge. 
  47. ^ Regenold, David. «Marc Feld a.k.a. Marc Bolan». 
  48. ^ «Superstition Trivia». The Banshee and Other Creatures. Arkivert fra originalen 10. februar 2012. 
  49. ^ Maremaa, Tom (2000). Grok. iUniverse. s. 673. 
  50. ^ Francoeur, Robert T. (1984). Becoming a Sexual Person. John Wiley and Sons. s. 95. 
  51. ^ Latteier, Carolyn (1998). Breasts: The Women's Perspective on an American Obsession. Haworth Press. s. 117. 
  52. ^ Halliwell, Martin (2007). American Culture in the 1950s. Edinburgh University Press. s. 42. 
  53. ^ Klinger, Barbara (1994). Melodrama and Meaning. Indiana University Press. s. 53. 
  54. ^ «Playboy Chief's Trial Ends in Hung Jury». Youngstown Vindicator. 6. desember 1963. 
  55. ^ Sullivan, Barbara (1997). The Politics of Sex: Prostitution and Pornography in Australia Since 1945. Cambridge University Press. s. 78. 
  56. ^ Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography. Greenwood Press. s. 39. ISBN 978-0313285448. 
  57. ^ «Jayne Mansfield set/Some Like It Hot». The Hollywood Reporter. 18. august 2006. 
  58. ^ «Jayne Mansfield». Biography. A&E Television Networks. Arkivert fra originalen 26. mai 2011. Besøkt 24. februar 2012. 
  59. ^ «2001–2002 Emmy Awards». Infoplease. Pearson PLC. 
  60. ^ Zad, Martie (18. mai 1999). «Hollywood's Dangerous Curves». The Washington Post. 
  61. ^ Quarles, Mike (2001). Down and Dirty: Hollywood's Exploitation Filmmakers and Their Movies. McFarland. s. 27. ISBN 0786411422. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jayne_Mansfield_i_populærkulturen&oldid=23847183»