Flåten er i by'n

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Flåten er i by'n
orig. Kiss Them for Me
Generell informasjon
Nasjonalitet USA
Utgitt
  • 10. desember 1957 (1957-12-10) (USA)
Lengde 98 min[1]
Produksjon
Regissør Stanley Donen
Manus Julius J. Epstein
Basert på
Produsent Jerry Wald
Musikk Lionel Newman
Sjeffotograf Milton R. Krasner
Klipp Robert L. Simpson
Medvirkende
Annen informasjon
Språk Engelsk
Filmselskap 20th Century Fox
Eksterne lenker

Flåten er i by'n (originaltittel: Kiss Them for Me) er en amerikansk romantisk komedie fra 1957, regissert av Stanley Donen og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Cary Grant, Jayne Mansfield, Leif Erickson og Suzy Parker. Filmen handler om tre piloter som trikser seg til en perm for å reise til San Francisco og ha det moro. Manus er skrevet av Julius J. Epstein, basert på Broadway-teaterstykket Kiss Them for Me (1945), skrevet av Luther Davis.

Filmen ble ingen stor suksess, og ble Jayne Mansfields siste hovedrolle i en Hollywood-storfilm.

Handling[rediger | rediger kilde]

På en flybase på Hawaii i 1944, trikser de tre dekorerte pilotene Andy Crewson, Howard McCann og Mississip Hardy seg til en firedagers perm til San Francisco. De får med seg presseoffiseren Walter Wallace, som ønsker å bruke de overfor media. På flyturen over innrømmer McCann at han ble med i militæret for å vinne stemmer i sin kamp for å bli valgt inn i Kongressen, mens Wallace ønsker å bruke stillingen sin for å få en jobb hos industrimagnaten Eddie Turnbill.

Da de kommer frem til Fairmont Hotel i San Francisco, får de beskjed om at alle rommene er opptatt. Wallace fikser imidlertid en ambassadørsuite, etter å ha godsnakket med hotelldirektøren. Med en gang de kommer inn på suiten, kaster de av seg uniformene og er klare for en fest. Crewson har allerede vært nede i hotellobbyen for å lete etter pene damer, og lokker blant annet med gratis nylonstrømper. En av de første damene som kommer er den svært flørtende Alice Kratzner, før hele suiten er fylt opp av festende soldater og kvinner.

Wallace ønsker å hjelpe de tre pilotene til å få lengre perm, og tar derfor kontakt med Turnbill som tilbyr de jobb på skipsverftet sitt. Turnbill ønsker at de skal holde foredrag og fortelle anekdoter fra sitt soldatliv til arbeiderne på verftet. Dette håper han vil løfte engasjementet og arbeidsvilligheten til sine ansatte. Crewson blir imidlertid sint over tilbudet, siden han ikke ønsker å fremstå som en krigshelt og fornærmer Turnbill. Turnbill blir rasende over avslaget og fikser det slik at de tre pilotene må møte til helsesjekk på sykehuset den neste dagen. Hans forlovede Gwinneth Livingston, som Crewson er meget fascinert av, blander seg inn og forteller Turnbill at pilotene likevel vil arbeide for han.

Da de skal til å reise til skipsverftet kommer alle seg av gårde i en drosje, unntatt Crewson og Gwinneth. De tar heller en trikk, hvorpå Gwinneth innser at hun er ganske betatt av han. I stedet for å reise til skipsverftet, går de heller på en nattklubb. Mens de tar noen drinker, innrømmer Gwinneth at hun kun vil gifte seg med Turnbill fordi han aldri kommer til å bli drept i strid. Crewson og Gwinneth avslutter byturen med et kyss, før de vender tilbake til hotellet. Der møter Crewson en gammel pilotkompis, som nå sitter i rullestol grunnet krigsskader og er døden nær. Crewson blir tydelig preget av møtet. Samtidig kommer Turnbill inn i baren og kjefter på Crewson fordi han aldri ble med til skipsverftet. Crewson svarer med å slå ned Turnbill, mens Gwinneth kaster forlovelsesringen sin i ansiktet hans. Crewson og Gwinneth forlater hotellet og overnatter i hennes leilighet.

Dagen etter ankommer Crewson hotellet igjen, hvor han får kjeft fra Wallace fordi hans sjanser for en fremtidig jobb hos Turnbill er ødelagt. Mens de er på sykehuset til helsesjekk, får McCann vite at han har vunnet valgkampen og dermed er fritatt fra militærtjenesten. Like etter får de også vite at Wallace har funnet en ny industrimagnat, papirprodusentern Bill Hotchkiss, som kan hjelpe de vekk fra krigen. De reiser tilbake til hotellet for å feire.

Underveis i festen forteller Gwinneth at hun gjerne vil at Crewson skal flytte inn til henne, og at de skal gifte seg. Crewson er imidlertid ganske lunken til idéen ettersom han har vært gift en gang tidligere. Like etter får de tre pilotene vite at hangarskipet de tjenestegjør på har sunket, og mesteparten av mannskapet har gått tapt. Nyheten går hardt inn på Crewson, som blir trøstet av Gwinneth. Mens hun holder rundt han, innrømmer Crewson at han elsker henne.

De tre pilotene bestemmer seg til slutt for å droppe jobben hos Hotchkiss, og i stedet vende tilbake til flybasen på Hawaii. Rett før de skal gå ombord på flyet, gir Crewson et kyss til Gwinneth og lover henne å komme tilbake. Samtidig bestemmer McCann seg få å bli med i flyet og hopper ombord i siste liten.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Julius J. Epstein skrev manuset basert på teaterstykket Kiss Them for Me, skrevet av Luther Davis.[2] Det hadde premiere på Broadway 20. mars 1945, med Richard Widmark som Crewson, Dennis King jr. som Mississip og Richard Davis som Mac.[3] Teaterstykket er basert på romanen Shore Leave (1944), skrevet av Frederic Wakeman.[4] Samuel Goldwyn jr. kjøpte rettighetene til både teaterstykket og romanen i oktober 1955. Året etter hadde Jerry Wald sikret seg rettighetene til disse.[5]

Widmark var opprinnelig tiltenkt rollen som Crewson i filmatiseringen også. Den gikk i stedet til Cary Grant. George Montgomery og Dan Dailey var også tiltenkt roller i filmen.[5] Jayne Mansfield trosset rådene fra sin agent, Bill Schiffrin, da hun aksepterte rollen som Alice Kratzner. Grunnen var at hun ønsket å spille mot Grant.[6] Schiffrin har senere referert til denne filmen som et «sentralt feilgrep» i hennes karriere.[7] Flåten er i by'n var Mansfields siste hovedrolle i en Hollywood-storfilm.

Den tidligere modellen Suzy Parker spilte sin første hovedrolle i denne filmen. Hun hadde tidligere hatt en liten rolle i Forelsket i Paris (1957).[5] 20th Century Fox forsøkte å lansere henne som en «ny Grace Kelly».[8] Selv om Flåten er i by'n ikke ble godt mottatt, gav filmselskapet henne hovedrollen i ytterligere tre filmer før de droppet henne.[8]

Deler av filmen ble spilt inn i San Francisco.[8]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble ingen stor suksess. Bosley Crowther i The New York Times var ikke imponert over filmen og mente den bare var «noe tull». Han mente filmens tema var utdatert, og at handlingen virket «uoriginal og påtvunget». Grants, Walstons og Blydens skuespillerprestasjoner fikk godkjent, mens Parker fikk skryt for å være «elegant og kul». Mansfield ble på sin side slaktet som «grotesk, kunstig, bråkete, smakløs og kjedelig».[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «KISS THEM FOR ME (U)» (engelsk). British Board of Film Classification. 20. mai 2005. Arkivert fra originalen 11. mars 2016. 
  2. ^ «Screenplay info for Kiss Them for Me (1957)» (engelsk). Turner Classic Movies. Arkivert fra originalen 22. oktober 2013. 
  3. ^ «Kiss Them for Me» (engelsk). Internet Broadway Database. Arkivert fra originalen 12. mars 2016. 
  4. ^ «Kiss Them for Me». Life (engelsk). 23. april 1945. s. 62. ISSN 0024-3019. 
  5. ^ a b c «Notes for Kiss Them for Me (1957)» (engelsk). Turner Classic Movies. Arkivert fra originalen 22. oktober 2013. 
  6. ^ Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties (engelsk). Houghton Mifflin. s. 78. ISBN 978-0395202890. 
  7. ^ Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties (engelsk). Houghton Mifflin. s. 77. ISBN 978-0395202890. 
  8. ^ a b c Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography (engelsk). Greenwood Press. s. 80. ISBN 978-0313285448. 
  9. ^ Crowther, Bosley (9. november 1957). «Screen: Wartime Froth; 'Kiss Them for Me' Opens at the Roxy». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 16. oktober 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]